Gå til innhold
Hundesonen.no

Er jeg en dårlig undulatmamma?


Ia
 Share

Recommended Posts

Hei kjære sonen.

De fleste her inne er ganske godt oppdatert på hundelivet mitt. Det alle kanskje ikke vet, er at jeg også har en liten undulat - Frank. Jeg kjøpte Frank for et og et halvt år siden i den tro at han var en jente. Det er egentlig bare en liten funfact, har ingen ting med greia å gjøre.

De første ukene jeg hadde Frank, som da het Nelly, virket alt veldig fint. Jeg hadde hatt noen fugler før, og visste hva jeg dreiv med i temmeprosessen. Han ble ganske tam. Og så sluttet det, helt plutselig. Har alltid tenkt at han kom i puberteten, hvis det går an. Det er egentlig bare fordi jeg ikke hadde noen forklaring. Når dette skjedde hadde jeg hatt han i to uker.

Han begynte å ignorere meg totalt, og om han følte at jeg maste beit han litt etter meg. Jeg begynte litt på bunnen igjen med temmingen, men det fungerte ikke.

Det resulterte i at han ikke ble tam. Han ble faktisk mindre og mindre tam ettersom jeg jobbet med han.

Så nå står han der og er pen, da.

Jeg har rett og slett ikke fått han til.

Er det bare min skyld? Eller kan det variere fra undulat til undulat, er det noen som rett og slett ikke blir tamme? Jeg har også vært innom tanken på det man ofte hører at folk opplever med hunder - det at man rett og slett ikke passer sammen. Vet ikke om det går an med fugl, jeg, men noe er det. Jeg har fått det til før han, og jeg jobbet like mye med han som jeg har gjort tidligere.

Det gir meg veldig dårlig samvittighet, spesielt med tanke på at jeg bare har han. Han må jo være fryktelig ensom. Og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg har ikke lyst til å kjøpe en til heller, fordi jeg er redd det ville blitt vanskelig å temme den nye når jeg har en fra før som ikke stoler på meg?

14-1.jpg

Også lurer jeg jo på hva som er det beste å gjøre her.

Jeg er strengt imot det at folk gir vekk dyrene sine fordi de vil ha et nytt. Og det er jo slik det hadde blitt om jeg hadde gitt han bort, jeg ville antageligvis fått meg en ny ganske fort. Fordi jeg elsker disse små fuglene, og jeg vet jo at jeg er fullt egnet til å ta meg av en. Har gjort det siden jeg var 9, liksom.

Æsj, nei, dette ble langt.

Vil bare vite hva dere tenker om alt dette. Hva har jeg gjort galt, er det riktig at jeg har så dårlig samvittighet, hva er best å gjøre?

Jeg ER glad i han, altså. Men hvor godt har han det, liksom, når han faktisk er helt alene fordi han aldri fikk den tilliten til meg som jeg ønsket han skulle?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis han ikke har menneskelig kontakt så synes jeg du skal kjøpe en til jeg, gi ham en venn. Du kan fortsatt få den nye tam, hold dem adskilt noen uker/ en måned (alt ettersom), så skal nok det gå bra. Kan ikke se at du har gjort noe galt egentlig. Etter babystadiet "våkner" de på en måte, eller har en spøkelsesperiode om du vil :P da kan det virke som alt du har gjort var til ingen nytte, og man må gå litt tilbake igjen. Har vært slik på de vi har hatt, men alle har endt opp så tamme som det går ann. Høres rett og slett ut som Frank ikke kom seg ut av spøkelsesperioden, eller at han rett og slett egentlig ikke har noen interesse av å være med mennesker? Ikke godt å si, men i dette tilfellet synes jeg en venninne høres ut som en god plan, da skal du se at han blir en lykkelig liten kar. Det er jo uansett det som er det beste, om de har en artsfrende å dele livet med, tam eller ikke. Har ofte litt dårlig samvittighet for at min er alene, selv om han er ute av buret stort sett hele tiden og får kos og snakk. :-)

Å gi ham bort tviler jeg på at ville forandret noe, han er som han er nå, og det er vanskelig å temme voksne undulater. Er vel vanskelig å gi dem bort og forsåvidt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar!

Det med spøkelsesperiode høres egentlig veldig riktig ut. Det merkelige er at jeg aldri sluttet å jobbe med han - han sluttet bare å respondere. Godt å høre at du ikke tror jeg har gjort noe galt. Etterhvert har jeg bare jobbet med han gradvis sjeldnere. Skal jo ikke ta et og et halvt år å temme en fugl?

Jeg har ikke mulighet til å holde dem atskilt, dessverre. Vi bor i et veldig lite hus, og Frank flyr fritt på rommet mitt. Det er ingen andre rom her som ikke "sitter sammen", og jeg kan ikke ha en fugl sammen med Fibi.

Han har jo litt menneskelig kontakt, da, jeg sitter gjerne og skravler med han. Synger for an gjør jeg og :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det noen som kunne passet ham i noen uker da, mens du temmer nr.2? Ellers er jo muligheten der for å ha to "ville" undulater, men skjønner jo at det er litt kjipt og. Det som er koselig med undulat er jo når de piller og bæsjer på deg.

Tenker han har det helt fint hos deg jeg, det aller viktigste er jo at de ikke sitter alene i et stille rom hele livet, og at du synger og snakker til ham er jo kontakt det og, og det at han får være fri på rommet ditt gjør ham heldigere enn mange andre stakkars undulater som lever hele livet sitt i et lite bur med plastikpinner.

Det går jo og an å løse det på den måten at Frank sitter endel i buret sitt i begynnelsen, på stuen eller noe, høyt oppe så Fibi ikke får tak i ham? Det tar han jo ikke skade av, friheten kommer tilbake. Også bruker du de ukene på den nye undulaten som kan være på rommet ditt. Så kan du bytte litt rundt på dem, slik at den nye er på stuen litt i bur, og Frank får være på rommet ditt? Det må jo la seg løse på et vis :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det at noen kunne passet han er den eneste muligheten jeg ser.

Hindringene der er jo at jeg ikke kjenner noen som vil, og at jeg bare har et bur. Nei, nå føler jeg meg vanskelig!

Å ha han på stuen hadde ikke gått. Han hadde nok klart seg, men Fibi hadde da sittet på en flekk og stirret i disse ukene. Og jeg er redd hun ville funnet ut av det - den forrige undulaten min forsvant fordi hun fikk opp døren til rommet mitt. (Det var i et annet hus, altså, det problemet finner ikke lenger.)

Jeg føler meg virkelig ordentlig vrang nå, men jeg har tenkt så mye på dette. Og jeg ser ingen gode løsninger.

Forresten, jeg har inntrykk av at du har ganske peiling, Lola. Tror du det virkelig hadde gått å ha en vill og en tam? Hadde ikke den nyeste undulaten tatt etter den som hadde "peiling" og ikke stolte på menneskene sine?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mon tro om jeg fortsatt har noen undulatbur hjemme hos mamma og pappa... ikke usannsynlig, jeg hadde 5 undulater på det meste, og brukte dessuten fuglebur til noen av ørkenrottene også på et tidspunkt.

Ellers er jeg gjerne undulatvakt noen uker! Jeg ønsker meg undulat igjen, men vet at jeg egentlig går lei av dem ganske fort. Aner ikke hvordan hundene reagerer, men det finner vi jo ut. :D

Hvis du minner meg på det rundt jul så skal jeg ta en titt i garasjen hjemme på gården etter bur ihvertfall. Hvis det er interessant, altså.

Edit: Da jeg hadde fugl ble det stadig gitt bort både fugler og bur på finn, selv i den lille byen jeg bodde. Du kan jo ta en titt der også?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det at noen kunne passet han er den eneste muligheten jeg ser.

Hindringene der er jo at jeg ikke kjenner noen som vil, og at jeg bare har et bur. Nei, nå føler jeg meg vanskelig!

Å ha han på stuen hadde ikke gått. Han hadde nok klart seg, men Fibi hadde da sittet på en flekk og stirret i disse ukene. Og jeg er redd hun ville funnet ut av det - den forrige undulaten min forsvant fordi hun fikk opp døren til rommet mitt. (Det var i et annet hus, altså, det problemet finner ikke lenger.)

Jeg føler meg virkelig ordentlig vrang nå, men jeg har tenkt så mye på dette. Og jeg ser ingen gode løsninger.

Forresten, jeg har inntrykk av at du har ganske peiling, Lola. Tror du det virkelig hadde gått å ha en vill og en tam? Hadde ikke den nyeste undulaten tatt etter den som hadde "peiling" og ikke stolte på menneskene sine?

Litt peiling, men jeg er overhodet ingen ekspert altså :D

Jeg tror nok det ville gått ja, men det avhengiger av at du gjør godt arbeid med nykommeren, og at de holdes adskilt til den er tam nok. Det er ikke sikkert den nye blir 100% tam som en aleneundulat, eller tam vil den jo bli, men kan tenke meg at den kommer til å søke til artsfrenden sin og, men det er jo naturlig med to stykker, at mennesket må dele oppmerksomheten.

At Simira er undulatpasser er jo en kjempegod løsning :D

Hvor gammel var Frank da du fikk ham forresten? Jeg skjønner jo at han var ung siden dere tok feil av kjønnet, men vet du hvor mange uker ca? Som du sikkert vet, jo yngre, jo lettere å temme, så du må ikke bare gå i dyrebutikken og ta den første og søteste. Men dette vet du sikkert, siden dere har hatt flere :-) Vet ikke hvor unge man kan få dem fra dyrebutikken, men Ludde og de andre vi har hatt har vært rundt 5-6 uker gamle. Man kan og se litt tegn på hvordan de kommer til å bli allerede i butikken, Ludde lot seg fange uten noe tull, lot seg bare ta i hånden, så han hadde et veldig bra utgangspunkt. Dama i butikken sa at han her kom jeg til å få tam, og det hadde hun rett i :-)

Også er det som med hundeoppdrettere, ikke alt er like seriøst, så kjøp fra en dyrebutikk med litt peiling :-) Det ideelle er jo å kjøpe direkte fra en oppdretter sikkert, det har jeg lyst til en gang, å få dem på dagen når de er leveringsklare, men det er jo et litt større prosjekt og.

Hvis du føler deg blir veldig vanskelig å få til dette med en ny fugl og adskillelse, hva med en omplasseringsundulat f.eks? Kanskje er du heldig å finne en som allerede er tam? Ellers så kan du ha to halv-ville undulater på rommet ditt, er jo koselig det og, iallefall for Frank *ler*

Jeg vet egentlig ikke om dette er helt sant, men er nok noe i det tror jeg, og det er at guttene er lettere å få tamme, så det kan jo være noe å ta med i betraktningen, men tenker nok Frank ville satt mer pris på en fin liten frøken.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Simiria, det hadde vært utrolig fint! Er iallefall godt å ha muligheten der. Tusen takk.

Frank var veldig ung da har kom til oss. Han var fire uker. De var levert litt for tidlig til dyrebutikken, og de første to ukene var han slik at han lå i hånden min og koste. Så skjønn! Er så redd for at jeg gjorde noe galt på veien videre.

Og takk for gode råd.

Jeg føler at det blir vanskelig. Bor i et bittelite hus langt ute på landet, og jeg kunne virkelig ikke hatt Fibi i samme rom som en fugl. Rommet mitt er en liten "hule" med skråtak, og det eneste stedet hvor det er høyt nok under taket til at buret står litt opp fra bakken har jeg plassert Frank. Så et bur nummer to hadde blitt stående på gulvet.

Men det løser seg jo, om det er det beste for Frank. Jeg vil jo veldig gjerne kunne beholde han, han blir jo så glad i disse små pippipene!

Ikke drep meg for dette. Men en tanke som har streifet meg er om akkurat han ville hatt det bedre et sted med mange fugler, og mindre menneskelig kontakt. Vet jo at det finnes slikt. Dette er ikke fordi jeg er en slik som skifter dyr som andre skifter sokker, jeg bare lurer på om det ville blitt et bedre liv for han..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde undulaten Joppe fra jeg var 8 til han døde 2 uker før jeg ble 18 og han var en fantastisk fugl med masse personlighet, han kunne mange ord, han satt gjerne på bøkene mens jeg leste, han lekte seg i håret mitt og fløy rundt i huset og bæsjet på gardinstengene. :wub: Jeg lærte masse av å ha omsorgen for han, men.. I dag får jeg litt vondt i magen av burdyr og kjenner på meg at om det noensinne skulle komme undulat inn i mitt hjem igjen så skal det være 2 eller fler. Joppe var nok mye ensom siden det bare var meg som brydde seg om han og koste med han. Tar jeg helt feil om jeg mener det var et lovforslag om at undulater ikke skal selges alene i dyrevernsloven? Dvs at det alltid skal være minst to fugler i flokk?

Huff, nå føler jeg at jeg ble så negativ, men jeg tenker som så at Frank sikkert setter stor pris på en fuglekompis og at et "fler-undulat eieri" kan være like mye om ikke enda mer givende for da kan du se flokksamspill og ha undulatkvitter i stereo. :)

EDIT: Du er helt klart ikke en dårlig undulatmamma, dårlige undulatmammaer bryr seg ikke om undulaten sin. Det helt tydelig at du bryr deg om og er veldig glad i Frank - måtte bare si det. :)

Endret av LivB
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt enig med deg, kjenner jeg har litt dårlig samvittighet jeg og. Men jeg ser og at Ludde har det veldig bra, han er alltid glad, synger og skravler hele dagen, og i det hele tatt. Jeg synes det er verre med de som har en undulat (eller flere) som bare sitter i bur, og aldri får strekke på vingene. I Frank sitt tilfelle ville jeg og skaffet en til, eller gitt ham til noen som har fler og vil ha ham, i min Ludde sitt tilfelle så ville han sannsynligvis satt stor pris på en venn, men jeg tror likevel han er en lykkelig liten tass uten og.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for meninger, LivB, og spesielt takk for siste setning. Den lettet litt. Sitter virkelig her med klump i magen nå.

Jeg er helt enig i at man bør ha fler. Men jeg har, sånn helt personlig, alltid trivdes bedre med en. Da søker den mer til meg, det er lettere å ha den løs, og så videre. Hadde to stykker en periode for noen år siden. Da hadde vi ekstremt tamme Pondus, og for å glede han fikk vi oss Nemi. Det fungerte veldig fint, men jeg merket jo at Pondus søkte mindre til oss etter det. Og Nemi fikk ikke lov av han til å bli tam - han skulle ha all oppmerksomhet, nemlig, så snart vi prøvde å nærme oss henne :lol:

Fine dyrene!

Mine har også alltid vært som din Ludde, Lola. Små kvitrefugler som sitter på hodet og napper i hodebunnen og har sånne nysgjerrige, våkne øyne. Jeg savner så veldig det fuglelivet, er utrolig kjipt å ha en som biter etter hånden min hver gang jeg prøver å nærme den. Det har han gjort i et år nå, og det blir stadig verre.

Vi har det veldig fint sammen, så lenge hendene mine er langt unna og jeg synger og småsnakker med han. Men det er igrunnen den eneste gleden..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det hører jo forøvrig med til historien at jeg ga opp å temme mine, og heller hadde flere med selskap i hverandre. :)

Det er akkurat det. Mange undulater har det sikkert like fint sånn, men det har ikke jeg. Halve gleden med dem er for meg når man blir venner med dem, savner følelsen av undulatføtter på hånden! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Prøver meg selv om jeg bare såvidt har tatt i en undulat. Men jeg ville nok skaffet en til, sende Frank på ferie til simira og temmet nr to, og så satt dem sammen. Kan hende du ender opp med to som ikke er tamme, men kan likegodt hende at du får en som er kjempetam som du er vant til, og at Frank kanskje tilogmed tør opp litt? Ser jo det på innmari skye katter her hvertfall, de blir mer kontaktsøkende om de er sammen med katter som liker mennesker, har aldri sett det har smittet andre veien. (Nå er katter og undulater fundamentalt forskjellige da, så kan hende jeg er totalt på bærtur. :icon_redface: )

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aldri tenkt over at vi måtte temme de jeg, husker bare at Frida var kjempeglad i oss og ville sitte på oss døgnet rundt.

Om du trenger et bur til så har jeg et hmm, ganske stort ett om ikke mamma har gitt det bort. med dobbelt med matskåler og sånt. KAn høre hun pratet om å gi det bort men vet ikke om hun har gjort det enda :)

Frida døde desverre av inbilt svangerskap :( og nesten døde i syltetøyet en gang :P

vi hadde katt, fugl og hund vi da :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva tror dere om dette:

Jeg sender Frank til Simiria, kanskje dette skjer mens jeg venter på et kull. Vi må jo få ordnet det på et vis, når det kommer et så godt tilbud, selv om jeg bor langt ute på landet.

Så får jeg hjem en ny en, en jente. Når hun er blitt tam får jeg hjem igjen gutten, og introduserer dem. Så tar jeg det derifra. Hvis det gjør han lykkelig, og alt går bra, så er det jo bare en happy ending. Hvis ikke får vi se om jeg skal finne et nytt hjem til enten han eller henne.

Jeg har så forferdelig dårlig samvittighet. Sitter med en diger klump i magen nå. Vil jo være verdens beste mamma! Takk for hjelpen, dere.

Sandra, du har PM.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden du oppriktig spør om du er en dårlig undulatmamma, så svarer jeg direkte på det spm også jeg, for fugler har jeg nok lite kunnskap om :) Vet du Ia, bare fordi du sitter med en diger klump i magen og så gjerne ønsker det beste for fuglen din, ja så er du verdens beste mamma :ahappy: Du sitter jo her å tenker på det beste for Frank og jobber for å finne en bedre løsning, hva mer kan man gjøre :ahappy: Ikke sitt med dårlig samvittighet for en situasjon du prøver å gjøre best mulig! Utifra hva jeg har sett her på sonen, så virker du som en fantastisk fornuftig ungdom, med et veldig bra syn på dyr og dyrehold!

Forøvrig høres det jo ut som en veldig bra plan du har der! :thumbs:

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å, tusen takk! Nå ble jeg helt rørt her...

Jeg vil så gjerne det beste for han, og det er vondt å vite at jeg ikke fikk det til. Det er godt å vite at folk ikke mener jeg "er sånn" av den grunn.

Jeg var akkurat oppe hos han og ga han nytt vann. Han satt som vanlig i buret sitt (døren er åpen, men han velger gjerne å sitte der, iallefall nå som det er blitt mørkt), og jeg stakk hånden inn. Som vanlig reagerer han ikke, for han forstår hva jeg skal. Etter å ha satt inn skålen tar jeg hånden forsiktig inn, med en finger svakt strukket ut. Han ser skeptisk på den. Etterhvert som jeg fører den nærmere, løfter han litt advarende på nebbet. Jeg presset det ikke lenger, men dere forstår kanskje hva jeg tenker på? Det er liksom det nærmeste vi noen gang kommer fysisk kontakt når det ikke er nebb mot hånd.

Jeg blir bare så frustrert! Mannevonde kokkohunder og åringshester med frykt for å bli håndtert, dét går bra. Men en liten undulatgutt som aldri har hatt en vond opplevelse med mennesker, det fikser jeg ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan faktisk være at Frank blomstrer opp hvis han får en kompis å kvitre med. Hvis han står alene i buret og sturer, så er det ikke rart han er sur mot deg. Ensomhet gjør nok ikke situasjonen bedre for en personlighet som Frank har.

Jeg hadde verdens mest sosiale undulat i 14 år, og som en annen i denne tråden så tenker jeg tilbake med en klump i magen. Leo hadde kun speilet sitt som den anså som en make. Han kranglet, flørtet, koste og sang med "kompisen" i speilet sitt. Nå i dag tenker jeg på det med tristhet, for jeg kunne ønske jeg hadde tenkt så langt at jeg hadde gitt han en ekte make. Nå var Leo veldig glad i mennesker, og han satt mer på hodet vårt eller skulderen vår enn inni buret sitt. Han var med på det meste innendørs, til og med ved middagsbortet insisterte jeg på at fuglen skulle få sitte på stolkanten, og det fantes ikke et eneste bok eller blad det ikke var fuglebajs og hull i kantene på (han likte å rive istykker papir) Jeg husker alltid jeg lo når jeg på barneskolen hadde fuglebajs inni skolebøkene. Slikt var bare koselig ifølge meg dengang :P

Uansett, jeg vet hvor glad man kan bli i de der stjerte-dyra :) Jeg tenker tilbake på lille Leo med savn den dag i dag. Men så var han også en koselig del av livet mitt i 14 år, og han var bare helt fantastisk! *savner*

Håper du finner en god løsning for deg og Frank! Jeg synes du virker som en fin omsorgsperson for dyr, for du viser empati og at du også virkelig ønsker dyrets beste. Da er du en meget god undulatmamma også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare advare om at selv om du bruker alenetid på en evt. ny fugl, og så setter de sammen, så er det ingen garanti hverken for at Frank blir tammere eller at den andre ikke blir mindre tam. Jeg hadde en halvvill en (lot seg håndtere, men var ikke spesielt kjælen) og fikk en håndtamm, og det tok ikke veldig lang tid før begge var "ville". Jeg kunne sikkert gjort ting annerledes ift. tilvennlig og sånt, men man vet jo aldri.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for gode svar!

Det er akkurat det du sier som er risikoen, Simiria - man vet ikke hvordan det vil påvirke han.

Jeg vil bare fortelle at før jeg lagde denne tråden undersøkte jeg mulighetene for folk som tar imot undulater. Jeg sendte mail til et par, og nå har jeg fått svar fra en dame som gjerne ville tatt han i mot. Hun har en hel flokk, og de flyr løse uten bur. Hun presiserer at hun ikke driver med avl eller videre salg, og at han ville fått flydd lykkelig der resten av livet sitt, sammen med resten av pippipene.

Det høres så ut som han - å leve sosialt i flokk med andre undulater, uten å trenge fysisk kontakt med mennesker. Om jeg hadde skaffet en til, hadde han hatt selskap, men nå prøver jeg å tenke på hva som ville vært det aller beste for han.

Jeg liker ikke tanken på å gi han fra meg heller. Men hvis jeg nå prøver å skyve meg selv helt til side, og kun tenke på han, høres det veldig fint ut, gjør det ikke?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...