Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Har et liten greie her som hadde vært fint å få noen innspill på.

En bekjent av meg har en blandingshund av diverse mastiff hunder. Han har nylig fått seg samboer, og denne samboeren hadde med seg en Rottweiler. De er begge hannhunder som ikke viser aggresjon mot andre. De to derimot, går ikke i lag. De flyr rett på hverandre med det samme de ser hverandre. Ingen forsøk i det hele på annen kommunikasjon enn direkte slåsskamp.

Dette er jo to relativt store og sterke hunder, og etter eiernes beskrivelse virker det som om de vil drepe hverandre. De holder selvsagt hundene adskilt, men opplever det som litt stressende å alltid passe på at de ikke er løse samtidig. De bruker bur vekselvis, men ønsker ikke å ha hundene så mye i bur som det nødvendigvis blir.

De har spurt om jeg kan se på dette for dem.

Jeg har jo en ide om hvordan jeg vil gjøre dette, men er åpen for at jeg vil forandre strategi etter å ha sett hundene og vært i situasjonen.

Kort fortalt vil jeg sette munnkurv på begge to, ha de sammen og fortelle dem at det ikke er greit å sloss. På grunn av størrelsen på hundene (nesten 60 kg og over 70) er jeg likevel litt i stuss på om jeg klarer å håndtere beggge samtidig. Det blir jo helt håpløst å forlange at den ene skal være rolig og passiv mens den andre forsøker så godt han kan å bite seg fast. Begge eierne er ganske små og lette, og de sier at om hundene virkelig drar, har de problemer med å holde dem.

Jeg begynner da å tenke tanken på å bare la dem sloss og slite seg ut litt først. De klarer jo ikke å skade hverandre når de bruker munnkurv, samtidig har jeg store betenkeligheter med å "gi tillatelse" til å sloss.

Noen som har noen tanker om det?

Regner vel med at det er en del som mener at måten jeg skisserer ikke er en god måte. Kom i så fall med alternativ, slik at jeg kan vurdere det. Jeg drar over til dem senere i kveld eller i morgen ettermiddag.

Skrevet

Siden de bor sammen regner jeg med av "vanlige" førstetiltak som å gå tur sammen o.l. er gjennomført...

Skummelt det der, dessverre tviler jeg selv på at det noen gang kommer til å være trygt å la de to bo sammen. Tolerere hverandre, kanskje, men man må nok alltid passe godt på. Håper jeg tar feil!

Skrevet

Vel, din plan er også en plan.. om den vil lykkes? Kanskje. Kanskje ikke. Mitt tips: de tar mynt og kron om hvilken av hundene som bør omplasseres (for å være brutalt ærlig). Men jeg vet at folk som ikke har levd med hunder som ikke går sammen, gjerne vil prøve. De fleste av oss som "been there, done that" ville øyeblikkelig kaste inn håndklede for å spare seg selv fremtidig dramatikk, sorg og bekymring.

Hunder som absolutt ikke liker hverandre, som ikke en gang tar seg tid til å fortelle på forhånd "jeg skal drepe deg", blir vel sjeldent venner. Man kan kanskje få dem til å tolerere hverandre, men jeg ville satset på et liv med munnkurv - shit happens - og da gjerne akkurat i det øyeblikket du ikke følger med, og slike må passes på hele tiden slik at ingen får lov å forsøke å psyke den andre ut med kroppsspråk, stirring etc (ingen som er så proffe på passive aggressive som hunder..). Å tro at det vil gå bra over tid uten munnkurv, tror jeg er naivt.

Å la dem slite seg ut med å slåss en stund med munnkurv ville jeg vært svært forsiktig med.. graden av læring er stor. For hver gang de lykkes å slåss, øker sannsynligheten for ny slåsskamp. Man kunne tenke seg at den ene ble "seierherre" men hvordan vil det livet være for taperen? Alltid måtte snike seg rundt langs vegger etc, alltid være på tå hev, alltid engstelig - ikke noe særlig hundeliv det. I et mer "naturlig" liv, ville jo den svakeste parten flyktet vekk og bort for alltid. Det får de jo ikke akkurat til når de bor hos mennesker.

Men jeg antar at begge disse 2 biskene er slik at ingen av dem er villig til å fire,er omtrent like sterke, så enhver slåsskamp vil antagelig være heftig, med en stor risiko for ingen endelig avklaring dem i mellom. Selv om den ene skulle tape i øyeblikket, så vil det allikevel ikke være en varig sak - at taperen slikker sårene sine en stund men er så klar til å ta fatt på ny slåsskamp.

Kjip situasjon for eierne altså.. lykke til ihvertfall.

  • Like 3
Skrevet

De er begge hannhunder som ikke viser aggresjon mot andre. De to derimot, går ikke i lag. De flyr rett på hverandre med det samme de ser hverandre. Ingen forsøk i det hele på annen kommunikasjon enn direkte slåsskamp.

Veldig OT, men jeg leste de to setningene litt feil, så jeg trodde det var de to-beinete som slåss så busta føyk :lol:

Ellers så må jeg si meg enig med TonjeM. Det høres ut som omplassering av den ene er den beste løsningen. Jeg ville hvertfall aldri følt meg trygg på at det ikke kom til å smelle igjen.

Skrevet

Enig. Det er overhodet ikke sikkert at en vil overgi seg. Og om det ser ut at den ene overgir seg, kan det ligge anspenthet i luften og det kan smelle når man minst venter det. Man kan aldri stole på dem rett og slett. Så enten må de fortsette å holde dem adskilt i hjemmet, eller så må en finne nytt hjem. Uff, ikke moro situasjon det der!

Skrevet

Min erfaring er at skisserte metode kan funke på hannhunder; de har ofte en megafight hvor det høres ut som de dreper hverandre, men når den ene har vunnet, er de liksom ferdig med det...med tisper har jeg motsatt erfaring - de blir liksom aldri ferdige med det (kan nesten høre gutta her inne sitte å nikke :D)

Skrevet

Takk for innspill. :)

Vi har blitt enige om at jeg venter til i morgen med å besøke dem.

De har ikke hatt dem på tur i lag. Det tør de nemlig ikke. Virker som om de er litt skremt av brutaliteten i det slagsmålet som var. (begge hundene ble hardt skadet) Dessuten kan de ikke komme nær hverandre uten å sloss.

Her er en ny og nærmere beskrivelse jeg fikk om hva som skjedde etter at Rottweileren kom i hus. De hilste på hverandre og snuset litt. Begge virket stive og anspendte. Mastiffblandingen som bodde i huset fra før, virket etterhvert som den hadde et psykisk overtak, og Rottisen inrettet seg deretter. (unngikk blikkontakt, snudde ryggen til, holdt avstand og viste en lav kroppsholdning) Slik var det noen dager, og paret regnet med at dette var i ferd med å gå seg til på en smidig måte, der hundene fant sin plass.

Etter ca en uke i samme hus, smalt det på følgende måte. Mannen i huset kalte sin hund til seg. Hunden kom, men det gjorde Rottisen også. Mastiffen gikk da rett til angrep på Rottisen. Eierne maktet ikke skille dem før etter lang tids slossing. Ingen av hundene ga seg, og de måtte til veterinær med store skader.

Etter dette har eierne forsøkt å ha dem sammen med munnkurv to ganger. Rottisen flyr direkte i angrep, og mastiffen er klar til å ta i mot. Eierne har problemer med å få bort hundene selv om de har på munnkurv. De tør ikke mer på egenhånd.

Når en av dem er i bur, er det derimot ingen utagering i det hele. Dvs... mastiffen kan av og til sende stygge blikk fra buret, og rottisen trekker seg unna.

Begge menneskene er overrasket og noe nedbrutt av hele situasjonen. Hundene går så godt sammen med alle andre hunder, at dette var helt uventet for dem.

Situasjonen er jo like alvorlig, men noe annenledes enn jeg først hadde fått beskrevet.

Omplassering av den ene er foreslått og avslått. Tror nok de heller velger å bryte opp med hverandre enn å omplassere noen av hundene.

Jeg har erfaring fra lignende tilfeller hvor det har gått greit å få hunder som i utgangspunktet er "som hund og katt" ;) til å leve sammen. At de har blitt bestevenner, vil være en overdrivelse, men det har fungert uten bråk. En ting er jo sikkert, og det er at hundene aldri kan få være sammen alene. Jeg har selv hunder som ikke får det. De sloss ikke, men konsekvensene er for store dersom de skulle begynne å sloss uten at noen kan skille dem.

Jeg vil i alle fall gjøre et forsøk i morgen, og så får jeg vurdere hva jeg mener at de/jeg må gjøre videre.

Skrevet

For hundene sin del er det jo absolutt best å omplassere! Tenk om de ryker sammen IGJEN og de blir hardt skadet IGJEN? Da synes jeg faktisk eierne er egoistiske og setter sine behov for å beholde begge hundene forran hundenes beste.. Det er det jeg tenker..

  • Like 2
Skrevet

Takk for innspill. :)

Vi har blitt enige om at jeg venter til i morgen med å besøke dem.

De har ikke hatt dem på tur i lag. Det tør de nemlig ikke. Virker som om de er litt skremt av brutaliteten i det slagsmålet som var. (begge hundene ble hardt skadet) Dessuten kan de ikke komme nær hverandre uten å sloss.

Satt å grunnet litt over svaret du fikk av Trulte70, og tenkte for meg selv at jatjammnja, men så skrev du det jeg har uthevet og kom frem til at nei, ikke lurt å la de fikse selv. Ja, hannhunder har mye lyd og lite mening, men her snakker vi to hunder med sterke raser i seg som ikke akkurat er kjent for å gi seg ved første korsvei. Så det vil jeg nok neppe ha gjort. Har dessverre ikke noen vidunderløsning... Støtter oppunder innlegget til TonjeM

Skrevet

For hundene sin del er det jo absolutt best å omplassere! Tenk om de ryker sammen IGJEN og de blir hardt skadet IGJEN? Da synes jeg faktisk eierne er egoistiske og setter sine behov for å beholde begge hundene forran hundenes beste.. Det er det jeg tenker..

Men på en annen side, hvordan velger man hvilken hund som må omplasseres. De er jo sikkert like glade i hundene sine begge to.

Skrevet

Men på en annen side, hvordan velger man hvilken hund som må omplasseres. De er jo sikkert like glade i hundene sine begge to.

Det hadde jeg glatt driti i, for å si det sånn. Om begge hundene hadde fått et godt og mye bedre liv hvis den ene hadde blitt omplassert hadde jeg GLATT omplassert. Har selv gjort det og det var en av de aller tøffeste og mest triste avgjørelsene jeg noen gang har tatt, men jeg måtte bare legge meg selv helt til side. Selvfølgelig, det er kjempetrist, men til syvende og sist får ofte alle parter det bedre. :)

Skrevet

Satt å grunnet litt over svaret du fikk av Trulte70, og tenkte for meg selv at jatjammnja, men så skrev du det jeg har uthevet og kom frem til at nei, ikke lurt å la de fikse selv. Ja, hannhunder har mye lyd og lite mening, men her snakker vi to hunder med sterke raser i seg som ikke akkurat er kjent for å gi seg ved første korsvei. Så det vil jeg nok neppe ha gjort. Har dessverre ikke noen vidunderløsning... Støtter oppunder innlegget til TonjeM

Jeg tenkte MED munnkurv...så de ikke kan skade hverandre alvorlig... Og på et mer åpent sted enn en stue, hvor situasjonen blir mye mer presset... Men siden de allerede har klart å skade hverandre, så forteller det meg at det ligger mer bak enn at de bare misliker hverandre litt... Jeg har sett endel hunder slåss oppigjennom årene, og erfaringen min er at tispene lager skader, mens hannhundene lager lyd (sånn veldig forenklet ;)) Det første svaret mitt var basert på den erfaringen...

Skrevet

Høres ut som den utløsende faktoren var ressursforsvar simpelthen. Ikke at det gjør saken noe bedre. Da må jo eier til mastiffen inn og etablere overfor mastiffen at ressursforsvar med han som ressursen, er totalt uakseptabelt uansett. Det kan sikkert gå, men jeg synes inderlig synd på rottisen - høres ut som han slåss for livet hver gang.Og å utsette en hund for det, gjør man vel ikke? Nytt forslag - siden omplassering ikke godtas med det første - veksel-hundehold. Hundene slipper å omgåes overhode. De er sammen med menneskene etter tur og utenom det er helt adskilt slik at de aldri ser hverandre. Med gode rutiner og egnet bolig, så kan det gå. Men igjen - shit happens - plutselig en dag har noen glemt å stenge en dør, ble distrahert av en telefon eller får et illebefinnende - og så smeller det igjen. Og skulle de få barn vil jo situasjonen være helt umulig. Uansett hvordan de gjør, så håper jeg ikke det er barn i bildet. Et barn som tilfeldigvis havner i en slik kryssild kunne bli veldig skadet.

Men stakkars rottis - og igjen - lykke til

Skrevet

Kan du ikke foreslår for menneske-paret at de kjøper en trappegrind (kalles også barnegrind) og setter den i døråpningen til f.eks. kjøkkenet...? Da kan de ha ene hunden på kjøkkenet og andre i stuen, og hunden(e) slipper å ligge i det trange buret time etter time. Det er overhodet ingen varig løsning å ha hunder i bur... ! FORDEL med den grinden - den er selvlukkende, så det er ingen krise om man glemmer å lukke den bak seg! Den lukker seg selv.

Med en barnegrind som port i døråpningen har hundene i det minste et helt rom hver å bevege seg i, dører kan stå åpne og luft sirkulere, folk kan snakke sammen selv om man er i hvert sitt rom med hver sin hund - ingen stengt dør i mellom.

Jeg har selv den grinden og kjøpte den hos KidsCompany som jeg linker til. Vi har den i døråpningen til barnerommet, siden det er det eneste rommet hunden ikke får være i. Grunnen er at det alltid ligger så mye små leker som Legoklosser og ledninger til Nintendo og Playstation på gulvet der inne, som hunden kan tygge istykker.

Vil man kort og greit at hunden ikke skal være der eller der i huset, bruk grind :-)

Skrevet

Kan du ikke foreslår for menneske-paret at de kjøper en trappegrind

For det er jo en hindring for en rottis/mastiff:) Muligens hvis man setter to i høyden da...

Men ellers; her er vel størrelsen det største problemet. Så store hunder er vanskelig å håndtere fysisk når man skal be dem gi f** i å spise på hverandre. Litt enklere å skille og plassere mindre hunder. At hundene HAR sloss behøver ikke være 100% kroken på døra for videre samvær, men i så fall er man avhengig av å kontrollere hundene til en hver tid. Og forklare dem at "dette er uaktuell oppførsel". At eierene er livredde for at de skal ryke sammen er vel ikke noe pluss, akkurat.

Skrevet

Jeg tenkte MED munnkurv...så de ikke kan skade hverandre alvorlig... Og på et mer åpent sted enn en stue, hvor situasjonen blir mye mer presset... Men siden de allerede har klart å skade hverandre, så forteller det meg at det ligger mer bak enn at de bare misliker hverandre litt... Jeg har sett endel hunder slåss oppigjennom årene, og erfaringen min er at tispene lager skader, mens hannhundene lager lyd (sånn veldig forenklet ;)) Det første svaret mitt var basert på den erfaringen...

Ja var det jeg å tenkte, tispeskinn er "farlige", gutta har det mest i kjeften og i kroppen, velt og lyd! Jeg er ikke helt for at to usikre hunder skal få barke i hop selv med munnkurv. Det kan gjøre konflikten større tenker jeg. Er den ene høyre i "rang" og blir utfordret og svarer, så vil status være i ubalanse og det kan ende bra. Den med høyre status "vinner" og har markert seg såpass at den andre underkaster seg. Jeg har nå mine tvil om at denne drømmesituasjonen eksisterer hos de to gutta TS forteller om... Nå vet vi jo ikke om de er usikre, dette kan virke som en konflikt mellom to hunder som slettes ikke liker hverandre, og de trengte bare tre tiendelssekunder for å bestemme seg for det.

Trappegrind mellom to så sterke hunder vil være tull og tøys. De vil enten stå å bråke på hver sin side og/eller bare bryte seg gjennom og denge hverandre. Nei, her må det annen lut til..

Jeg tenker lydighet. Jeg har jo hatt to hanner med en dyp konflikt. Jeg hadde lydighet på dem, så det fungerte fint i 4 år :) Da gjelder å ha så god lydighet at du kan bryte inn med stemme uansett hva som skjer og uansett hvor blokkerte de er. Kanskje litt lettere med schäfer og bc å få til dette. Nei, har ikke noe annet råd jeg :icon_confused: Omplassere en av dem vil jo også være vanskelig og kan skape en konflikt mellom kjærester som er ferske med hverandre, ja det kan føre til brudd. Æsj, dustehunder swear2.gif

Skrevet

Trappegrind er litt optimistisk, ja :D Boxeren min laget tannpirkere av en her hjemme fordi han mistet leken sin under den...han la bare kroppen på, så ble hele porten splintret :D Og han veier "bare" 45 kg...

Lydighet er noe som kan funke, men det funker bedre når èn person har to hunder som ikke liker hverandre, enn når TO personer skal styre det - erfaringsmessig vil de behandle hundene ulikt, ha ulik kontroll på dem osv.

Det blir ikke enkelt å ordne dette, ettersom hundene er så store og sterke...er liksom ikke bare bare å skille dem når det smeller :(

Skrevet

Jeg har måttet skille to 45 kgs boxere som sloss... Alene. Det er et mirakel at jeg klarte det, og de ville laget kjøttdeig av hverandre om de hadde fått fortsette. Jeg ville omplassert!

Skrevet

Jeg vil i alle fall gjøre et forsøk i morgen, og så får jeg vurdere hva jeg mener at de/jeg må gjøre videre.

Hva har du tenkt å gjøre lurer jeg på? Mulig disse burde fått profesjonell hjelp tenker jeg..

Og, møttes hundene for første gang INNE hos mastiffen? Burde dem ikke møttes på et nøytralt sted...? :huh:

Det hadde jeg glatt driti i, for å si det sånn. Om begge hundene hadde fått et godt og mye bedre liv hvis den ene hadde blitt omplassert hadde jeg GLATT omplassert. Har selv gjort det og det var en av de aller tøffeste og mest triste avgjørelsene jeg noen gang har tatt, men jeg måtte bare legge meg selv helt til side. Selvfølgelig, det er kjempetrist, men til syvende og sist får ofte alle parter det bedre. :)

Altså, det er ikke bare bare. Hadde kjæresten min hatt en hund som ikke gikk med min, så hadde jeg aldri omplassert min "bare" fordi de ikke gikk sammen. Og om man skulle begynt å diskutert hvem som skulle omplassert, ser jeg for meg en stygg krangel som ville såret begge mye! Jeg synes ikke det er en god ide når ingen av dem vil omplassere, noe jeg skjønner godt.

Vil man kort og greit at hunden ikke skal være der eller der i huset, bruk grind :-)

Det er snakk om store hunder på 50+ kg! Ingen grind ville holdt dem igjen..

Men tenker også.. Siden de er blitt samboere nå, har de vel vært sammen en stund allerede. Har ikke hundene møtt hverandre før? Det hadde gjerne vært en ide siden de skulle bo sammen.. :huh:

Skrevet

Mulig den ene hunden ser på hjemmet sitt om terretoriet sitt og den vil forsvare det. Kanksje det hjelper litt å flytte til en helt ny plass? begynne fra scratch med begge hundene. Gå turer sammen, tren lydighet. De må ha munnkurv på til en hver tid da, for sikkerhetsskyld. Lag egne soner for hundene så de kan ha fred hver for seg. Ikke sikkert det hjelper, men hvis løsningen er at folkene går ifra (!) hverandre pga hunder, ja så må det jo være bedre å prøve å flytte først. Må være fælt å måtte bestemme hvilken av hundene som må gå, når begge har hver sin og er knyttet til den. Nærmest umulig i mine øyne. Skal det være rettferdig, burde begge hundene omplasseres, og de få seg en ny hund sammen. Det er jo tross alt ikke så koselig for hundenes del å bli tvunget til å bo sammen når de ikke liker hverandre..

Guest Belgerpia
Skrevet

For det første så er det jo særdeles uklokt å la to store hannhunder treffe hverandre INNE hos den ene parten første gangen de møtes. Det er jo dømt til å gå til *******. Uansett hvor snill både den ene og den andre er.

For det andre - såfremt ikke begge disse hundene er ekstremt lydige (noe de tydeligvis ikke er ettersom de har barket i hop) så vil mest sannsynlig ingen av skisserte foretagende fungere. Ene og alene fordi OM du skal få to hannhunder til fungere i samme hus ETTER at de først har fått en liten greie med å innordne seg så må det gå på absolutt lydighet og lydighet alene. Spesielt siden eierne ikke er fysisk sterke nok til engang å holde de i vanlige tilfeller om bikkja vil ett sted.

Så - med mindre de kan styre hundene 100% med stemmen og bikkjene adlyder så er dette ett tapt prosjekt.

Jeg stemmer for at de holder de adskilt innendørs og så begynner å øve seg på å gå tur sammen - klarer de ikke å holde bikkjene så får de gå til innkjøp av haltigrimer som gjør det hele veldig mye enklere. Og så må de holde seg på ett sånt "gå tur" nivå til bikkjene kan gå etterhverandre og tisse og snuse uten å ville fly i hverandre. Rett og slett la de venne seg til hverandre i kontrollerte former. Haltigrime er ett flott verktøy for sterke hunder.

Dette er en prosess som kommer til å ta tid, og det er viktig at de i denne prosessen IKKE forsøker å se om det går å ha dem sammen, men at de får tid til å lære seg å slappe av i hverandres selskap før man prøver.

Skrevet

Det er snakk om store hunder på 50+ kg! Ingen grind ville holdt dem igjen..

Selvsagt vil den det. Det er fullt mulig å skru grinden fast i dørkarmen om man vil det. Den er laget av metall.

(men hundene kan selvsagt stå på to bein og bite hverandre over kanten på grinden, når jeg tenker meg om...men ville en hund prøvd noe sånt? Å slåss stående på bakbeina?)

Skrevet

Selvsagt vil den det. Det er fullt mulig å skru grinden fast i dørkarmen om man vil det. Den er laget av metall.

Som alle andre også sier, jeg ville aldri stolt på det! Og om den mirakuløst skulle holdt hundene igjen, hadde de lett klatret/hoppet over.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...