Hva er galt med Nansen?

[Pim]

De siste par ukene har Nansen endra en del adferd, såpass at jeg blir bekymra. Det ser rett og slett ikke ut som om han har det særlig bra. Jeg innrømmer at en del av det jeg beskriver kan være tilfeldigheter, særlig med tanke på Nansens alder, men summen av tilfeldighetene slår meg ikke som tilfeldig.

Det vil si, ute på tur er han stort sett sitt gode, gamle jeg. Døv 90 % av tiden, blid og glad, skal hilse på alt og alle, vil gjerne leke med pinner, og skulle helst gått mer tur, alltid. Omgjengelig og snill, litt usikker på sinnahunder men stikker heller, og er mottakelig for ros og belønning når han gjør det, enn å ta opp kampen. Han har hatt en testeperiode der han svarte hannhunder han er usikker på, men det ser ut til at den er over. Vil gjerne være med å trene, og er ganske flink, men kutter ganske ofte ut og er helt utenfor rekkevidde. I denne perioden har han også gått dårlige spor. Blir usikker og frustrert selv når sporet er enkelt, men i stedet for å spørre meg om hjelp begynner han å tulle med andre ting, spiser gress, markerer, o.l.

Uansett, det er inne vi ser den store forskjellen. For det første har han tydeligvis mista matlysten, han spiser veldig lite, og vil som regel ikke ha tørka snacks eller godbiter heller. Og han har blitt drittredd alle plutselige lyder og bevegelser. Han gikk mh nettopp (midt i denne perioden) og da fikk han 5 på skrammelet (3 på kjeledressen), så han er jo litt lettskremt stakkar, men det har aldri vært sånn. Og på mh-en avreagerte han jo, nå bare står han under bordet og er trist med hele seg, lenge. Og kan vandre rundt en hel ettermiddag og ikke få ro på seg, bare ha øra ut og halen ned og sture. Det hender han går og gjemmer seg under bordet e.l. uten at jeg skjønner hva han har reagert på. All håndtering har blitt kjempeskummelt, selv de tingene han tror er kos, som feks børsting og tannpuss. Enten unngår han oss, eller så er han utrolig klenget og unnvikende på samme tid, og kan gjerne pipe etter å få kos, eller bare bli holdt på.

Eneste tiden på døgnet han er ordentlig glad, unntatt tur, er når vi kommer hjem. Ellers er han dempa, eller har krøpet helt inn i sitt eget skall.

Sånn er han. Sånn er situasjonen hans: Han er 21 måneder gammel. Hele hans liv har jeg enten vært sykemeldt, eller jobbet halvt, eller, siste semesteret, jobbet halv og studert halv hvilket tilsvarer mengden jeg er borte nå som jeg har begynt å studere fullt (det har jeg gjort i 2-3 uker nå). Han får altså ikke mindre oppmerksomhet eller være-med-meg-tid nå, enn han har gjort fra nyttår. Han får dessuten være med en del på universitetet, som han digger, og jeg sitter en del hjemme og leser. Så det er ingen forskjell i hvor mye tid han er alene, eller hvor mye aktivitet han får. Det eneste som har endret seg, er at jeg er mer stressa - og når jeg er stressa blir jeg mer oppfarende, jeg er temmelig god på selvkontroll sånn i nærheten av ham, men jeg merker at jeg ikke alltid er avbalansert på innsiden

Her er min tolkning: Nansen har alltid vært veldig førermyk, dvs, han er utrolig var på hvordan jeg, og Ulf, har det. Han har gjemt seg under bordet før, en gang eller to, og da har det ofte skjedd mens jeg har vært sint, frustrert e.l. Feks, en gang jeg kom hjem fra jobb, og irriterte meg over noen jobbgreier, hadde han løpt inn i stua og gjemt seg under bordet da jeg åpna ytterdøra... tok litt tid før jeg skjønte hva som var galt, da bare satt jeg meg og venta, og når jeg ikke var sinna mer, så kom han fram og var glad. Raringen. Det at jeg blir stressa og frustrert er noe jeg har vært veldig oppmerksom på at ikke skal gå utover ham (alltid når jeg er i sånn humør så går jeg lange turer med sele, der vi slipper å forholde oss særlig til hverandre, fordi jeg vet at jeg blir urettferdig når jeg er i dårlig humør og setter krav), men det er tydelig at han reagerer sterkt på min sinnsstemning likevel. Summa sumarum, nå er jeg rett og slett redd for at det at jeg studerer fullt gjør meg så stressa at han blir usikker og redd. Det semesteret jeg er inne i nå, er absolutt det vanskeligste, mest stressende og skumleste jeg skal gjennom noengang, så jeg vet det vil bedre seg over jul. Men hva gjør jeg nå? Hvis jeg har rett? Jeg virkelig elsker den bikkja, og han hjelper definitivt meg å komme meg gjennom studiene ved å gi meg pustehull og være en super ung mann. Men jeg har ikke hjerte til å pine ham gjennom 3-4 stusslige måneder fordi jeg har det bedre da, hvis jeg har rett i at han plages av at jeg er så stressa.

Jeg har forresten ikke gjort noe særlig med problemet hittil, bare kutta ut trening og begynt med leking i stedet, går flere turer med sele, klipper klør og pusser tenner uten å gjøre noe særlig ut av det, og lar ham få finne ut av ting sjøl når han er redd. Ikke lokka og herja og dulla, men sitter og venter på at han skal komme seg - men noen ettermiddager gjør han bare ikke det. Også passer jeg på at når jeg skal håndtere ham eller direkte samhandle med ham så er jeg sikker på at jeg er avslappa og glad - og hvis jeg ikke får til det, så får Ulf beskjed om å om å ordne

[Guest Gråtass]

Ok, slutt å tenk så mye på bikkja. Slutt å overanalyser alt han gjør og ikke gjør. Oppfør deg som om det er verdens største selvfølge at du er super stressa. Studer hardt, få gode karakterer, få en attraktiv jobb. Det er fokuset nå, bikkja klarer seg helt fint han når du ikke ser på han med argusøyne 24/7...

Slapp av kos dere sammen.

[Midas]

Det virker jo som det er noe i det du sier om at han endrer seg og kanskje sturer litt fordi du ikke har like mye tid til han nå som før. Han begynner å nærme seg 2 år, og har kanskje endel hormonelle forstyrrelser i hodet. Kanskje blir du ekstra oppmerksom på hvordan han oppfører seg, og synes synd på han, noe som kanskje gjør han enda mer "puslete"?

Virker det som han har dårligere selvtillit når du trener med han? Du sier at han istede for å spørre deg om hjelp under sporet, så bare markerer han og finner på andre ting. Å gå spor med han øker vel selvtilliten hans, men bruker du å hjelpe han under sporet?

Jeg tror jeg ville prøvd å overse "greiene" han holder på med inne. Hvis han blir puslete og gjemmer seg og sånn, så tror jeg at jeg ville prøvd å være anti stakkarslig til han hvis du skjønner. Midas er også veldig kjapp til å ta til seg sympati, og merker med en gang hvis jeg synes synd på han om han plages med noe... Og da blir ting veldig ofte værre. Kanskje dere rett og slett skal endre litt på rutinene? Lage nye rutiner nå som ditt liv er litt annerledes. Gi han litt tid til å venne seg til den nye tilværelsen, men ikke synes synd på han. Det er nok bare uvant for han, og i tillegg er han i den andre kjønnsmodningen. Han kommer seg nok gjennom dette med gleden i behold, bare han venner seg til det. Tren ting som øker selvtilliten hans.

Ble litt rotete dette, men det er hvertfall det jeg tenker rundt det.

[SandyEyeCandy]

Nå er ikke mine hunder opptatte av mitt humør eller spesielt sensitive på mine luner i det hele tatt, men Aiko har liksom 4 måter å være på: Molefunken, oppgitt over søstra si, kosete eller trollete.

Hun er stort sett molefunken, og hvis hun "velger" det, så får hun bare holde på. Det er ikke synd på Nansen, så han får bare gi seg med å sette griller i hodet på mamsen sin!

[Mika]

Jeg ville tatt en sjekk hos veterinær bare for å være på den sikre siden at det ikke er tenner, ører olign som plager. Og ellers ville jeg gjort som Gråtass har skrevet.

[simira]

Kan det være løpetid i nærheten?

[Pim]

Selvsagt er det løpetid i nærheten, det er alltid løpetid i nærheten slik vi bor

Nansens ører er rene som gull, og tennene de pusser vi en etter en. Og det har blitt helt klart at det han har reagert på, er at jeg er stressa, og at jeg blir irritert av at han reagerer, slik at han blir pissredd fordi jeg blir irritert, hvilket fører til at jeg blir direkte sinnadamen (om enn bare på innsiden), og han blir rene gelémannen. Ond sirkel, stakkars bisk, noen trengte å få en fisk dengt i hodet (takk, Gråtass, og -Therese- som gjorde det irl). Nå bor Nansen på balkongen og nyter det søte balkongliv der han kikker på naboer og har full kontroll på borettslaget (lykke) mens jeg sitter inne og stresser i fred og ro (semilykke).

Det enkle er ofte det beste, and thanks for all the fish!