Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor valgte du din rase?


:)Kine
 Share

Recommended Posts

Nå har jeg bare hatt Staff i 4 dager men jeg er solgt! Det første jeg gjorde var å ta rasevelgeren på canis;) Leste masse om rasen og tilslutt falt det på utseendet:) Det eneste negative jeg fant med rasen var at de ikke liker andre hunder. Men dette gjelder jo selvfølgelig ikke alle og i hvertfall ikke vår 2- åring:) Hun er godt sosialisert, veldig fortrolig med mennesker, rolig og kosete:) Hun er kke konkuranselydig akkurat men hører på oss og tilogmed ungene våre på 2 og 4 år :P

Vet ikke hvis jeg skal ha samme rase igjen... hvis vi finner en voksen staff som er som henne så ja:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 104
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg vil si at belger er min rase selv om jeg ikke har en nå og neste hund ikke blir belger. Hadde verden vært anderledes hadde det alltid vært en belger i mitt hus, og forhåpentligvis kommer det en be

Flat coated retriever: Jeg ville ha mer hund enn golden (som jeg hadde tidligere), og det var ikke like lett å oppdrive en aktiv golden, og jeg var ikke like lysten på jaktgolden heller (selvom tanken

Har hatt lyst på hund siden jeg var liten, men har alltid bare vært "hund" og ikke noen spesiell rase.. det endret seg etter min første tur til Japan i 2008 (eller var det 2007...?), der var det mange

Jeg gjorde egentlig ikke et valg, første hunden jeg fikk var en valp oppdretteren jeg jobbet for ikke ble kvitt, og var egentlig en av to valper i et kull på 5 jeg absolutt ikke ville ha :P En helg skulle det komme en fyr som skulle ha 2, kanskje 3 valper (sånn er det med AH'er, de selger gjerne flere i slengen der), og jeg håpet først at det ikke var Tommy (Gubbelille) som ble igjen om han "bare" skulle ha to, men den siste uka før den helgen så var det noe som forandra seg. Jeg han mer og mer, han var liksom alltid i synsfeltet mitt, og jeg tenkte mer og mer på han. Så når jeg dro hjem på fredag, så var jeg ikke helt sikker på hva jeg håpa på, om han som skulle ha 2 kanskje 3 tok tre, og hvem den som evt ble igjen var, men jeg ble veldig glad når jeg så det var Tommy som var igjen. Så da fikk han bli min hund da, Tommy som var så bøllete at han ble oppkalt etter Tommy&Tigern-Tommy, men som ble Måns og til slutt Gubbelille i løpet av nesten 13 år :ahappy:

Når jeg skulle ha min neste hund, ville jeg ha noe som var litt mer interessert i å være sammen med meg enn hva Tommy var. Vi hadde jo trent litt LP uten at det ble noen stor suksess, og når vi var på turer, så gikk vi liksom hver vår tur, tilfeldigvis i noenlunde samme retning.. Så min neste hund skulle være lettere å trene med, og den skulle være interessert i å være sammen med meg, enkelt og greit..

Jeg så egentlig på storpudler, hadde sendt noen mail til et par oppdrettere, men fikk ikke noe svar, så jeg lagde en tråd om det på canis, tror jeg. Altså en rasevelger-tråd (mulig jeg husker feil, det er noen år siden.. 8 år, for å være nøyaktig) hvor jeg skreiv litt om hva jeg ønsket meg i en hund (som man pleier i rasevelger-tråder). Belgerpia mente at jeg burde ha belger, jeg var ikke helt overbevist om det, den eneste erfaringa jeg hadde med de fra før av var ei som bodde i nabolaget når jeg var barn, og hun kløyp så fort noen bevegde seg fortere enn gangfart, så jeg var svært skeptisk :P Men jeg lovte å kikke på ei tervfrøken allikevel, så jeg møtte Belgerpia og oppdretteren til Nik på hundeutstilling på Nes (Brårud). Vixen var ei utrolig nydelig tispe, og jeg lånte henne litt nå og da den sommeren. Rett etter at jeg leverte henne siste gangen, ble hun syk, og dessverre døde hun av borrelia ikke så lenge etter det.

Jeg la fra meg tanken på ny hund en stund, men så fikk Belgerpia igjen et par hunder fra et kull, deriblant Herverket og Molly som Elin hadde. Jeg dro for å se på Molly, men det ble liksom ikke helt den store kontakten, så jeg var litt sånn "njaaaaaa". Så ble Hero sluppet inn i stua, og da visste jeg bare at det måtte bli han. Han var alt jeg ønska meg, pluss litt til. Pluss litt til-delen ble grunnen til at vår tid sammen ble altfor kort, jeg valgte å avlive han etter at han beit både Belgerpia og meg en dag. Etter det har jeg bare hatt belger, etter mer eller mindre bevisste valg.

Jeg veit ikke hva slags rase min neste hund blir. Pr i dag tror jeg ikke at det blir belger igjen, jeg er fortsatt litt stuck på pudlene, men nå ønsker jeg meg mellompuddel. Eneste aberet med de er pelsstellet, syns jeg. Jeg er ikke så glad i pelsstell, og siden jeg ikke veit hvor lenge formen er god, veit jeg ikke helt om jeg har helse til pelsstellet en puddel trenger. Jada, jeg veit de kan barberes ned, men jeg har lyst til å stille ut en gang i blant også. Hvis det blir belger igjen, så har jeg antageligvis laget den selv. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt lyst på hund siden jeg var liten, men har alltid bare vært "hund" og ikke noen spesiell rase.. det endret seg etter min første tur til Japan i 2008 (eller var det 2007...?), der var det mange små, røde hunder som tuslet rundt. Husker en gammel mann med sin minst like gamle hund. Han satt på benken og kastet godteri, mens hunden tuslet fram og tilbake for å plukke de opp. Det var så koselig. Når vi passerte hus når vi var på tur i skogen kom det som oftest ut en liten, rød hund og passet på at vi ikke kom for nærme. Det var ingen gjerder, men ingen av disse hundene forlot området til huset.

I 2010 fikk "alle" vennene mine seg hund, de fleste er gatehunder fra Budapest. Når jeg kom fram til at jeg egentlig kunne klare å ta meg av en hund var valget enkelt: shiba! Det blir helt klart ikke den siste.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg valgte egentlig aldri den rasen jeg har endt opp med. Historien rundt hvorfor jeg har rasen jeg har er egentlig ganske morsom.

Jeg startet på videregående skole, å hadde lenge ønsket meg en ny hund da Teddy begynte å dra på årene. Da jeg startet på videregående skole traff jeg oppdretteren min, da hun var klassekontakten min i ca ett halvt år. Første hunden jeg traff av rasen var Svava:

18166_273659100585_632600585_4997850_2254395_n.jpg

Svava smeltet seg rett inn i hjertet på meg, å ble ofte brukt i forskjellige fotooppgaver i skoleforbindelse.

Jeg hadde spart penger til ny hund, å hadde 15 000,- på konto jeg i teorien skulle kjøpe Australian Shepherd for, jeg sto på liste hos flere oppdrettere, da mine foreldre plutselig fant ut at to "store" hunder var for mye å ha i hus. Jeg var helt knust, selvsagt, å oppdretteren min hadde akkurat fått ett kull (Betty's kull) - men hadde ingen planer om å hverken beholde, og alle var i teorien solgt.

Jeg spurte mine foreldre angående fôrvertavtale, å de syntes det hørtes fint ut, å sa at dersom jeg kunne få dsg på fôr var det ok med ny hund. Jeg fikk snakket med oppdretteren min, å vi avtalte at jeg skulle ha Betty på fôr. Med andre ord var det bare tilfeldigheter at jeg endte opp med dsg. Idag har jeg 3 gårdshunder, å kan ikke love at det ikke blir flere med tiden ;)

312853_10150354420655586_632600585_10277819_2551081_n.jpg

Bella Vita

304335_10150371716135586_632600585_10413216_724797208_n.jpg

Betty og hennes datter Polkadott.

:wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har nok alltid vært raser av gjeterhundtype som har ligget mitt hjerte nærmest, kan egentlig ikke tenke meg noe annet (bortsett fra kanskje en norsk buhund som maskot). Den ultimate hunden med stor H er selvfølgelig en god schæfer men da det blir i overkant mye hund for meg som bare driver med hundetrening/konkurranse på hobbybasis så derfor endte jeg opp med korthårscollie i stedet; der får jeg alt det jeg vil ha i en "gjeterhundrase" men i overkommelig format mht til aktivitetsnivå og "drifter". Jeg har også mine forgylte barndomsminner om store staselige langhårscollies som streifet rundt i nabolaget på egen hånd og kom og tagg om en og annen brødskive med brunost. Oppførte seg eksemplarisk gjorde de også, akkurat som lassie. Men da jeg som voksen ikke er noen fan av pelsstell så var jo kortisen det logiske valget.

Når sant skal sies så er ikke alle korthårscollies født letthåndterlige, det fikk jeg erfare da jeg fikk livsglade Nelson i hus, en veeeldig livlig kar med snev av AD/HD og en aldri så liten overproduksjon av testosteron. Så etter å ha hatt flere collies i hus og blitt kjent med mange andre eksemplarer så har jeg funnet ut at den collie-mentaliteten/personligheten jeg digger aller mest er den coole, stødige typen som kanskje ikke er av de aller kjappeste eller livligste men som har et hjerte av gull og en sjarm som ikke ligner grisen; har nok forelsket meg litt i det klassiske "amerikanske gemyttet"; "the goofy giant"; et stort hjerte i en litt keitete kropp :-).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...