Gå til innhold
Hundesonen.no

Grynter når jeg løfter og bærer valpen.


bikkjene
 Share

Recommended Posts

Jeg har en valp som grynter med en gang jeg løfter valpen og mens jeg bærer henne i armene mine. Jeg bærer henne hvis hun er sliten mens vi går tur og sånn. Eller opp og ned i bilen og opp trapper og sånt. Og hun skal jo venne seg til å bli bært mens hun er valp. Er det vanlig at valper grynter når de løftes opp og bli bært. Valpen min gjør det omtrent hver gang jeg løfter henne. Hvorfor grynter de? Er det vanlig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en valp som grynter med en gang jeg løfter valpen og mens jeg bærer henne i armene mine. Jeg bærer henne hvis hun er sliten mens vi går tur og sånn. Eller opp og ned i bilen og opp trapper og sånt. Og hun skal jo venne seg til å bli bært mens hun er valp. Er det vanlig at valper grynter når de løftes opp og bli bært. Valpen min gjør det omtrent hver gang jeg løfter henne. Hvorfor grynter de? Er det vanlig?

Jeg har en grynter, hun grynter bare vi tar på henne... Når vi koser, om vi løfter, når hun får mat, om hun ligger godt, om hun er ufornøyd og når hun er fornøyd :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kuma grynter når jeg løfter hun på tur. Hun har alltid gjort det. Det er ikke kosegrynting. Det er jo ikke noe kos å bli løfta på tur når hun heller kan løpe og utforske!

Han størstemann grynter også når jeg løfter han. Og det er kosegrynting! Han foretrekker å bli bært inn i senga om kvelden. Bare synd han veier mer enn jeg egentlig orker å bære!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en valp som grynter med en gang jeg løfter valpen og mens jeg bærer henne i armene mine. Jeg bærer henne hvis hun er sliten mens vi går tur og sånn. Eller opp og ned i bilen og opp trapper og sånt. Og hun skal jo venne seg til å bli bært mens hun er valp. Er det vanlig at valper grynter når de løftes opp og bli bært. Valpen min gjør det omtrent hver gang jeg løfter henne. Hvorfor grynter de? Er det vanlig?

Synes det høres koselig ut, jeg.. Og ja, ofte er det sk. kosegrynting. Du vil såklart etterhvert skjønne hvaslags grynting akkurat DIN valp bruker.

Men hvorfor skal hun egentlig "venne seg til å bli bært"?

Venner aldri noen av mine til det, men hvis behovet er der så bare blir de båret, liksom.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det høres koselig ut, jeg.. Og ja, ofte er det sk. kosegrynting. Du vil såklart etterhvert skjønne hvaslags grynting akkurat DIN valp bruker.

Men hvorfor skal hun egentlig "venne seg til å bli bært"?

Venner aldri noen av mine til det, men hvis behovet er der så bare blir de båret, liksom.

Susanne

Hva er det med alle som sier "hva er vitsen med å lære hunden/venne den til det? Hvis jeg må det med mine så bare gjør jeg det?". Det er ikke alle hunder som finner seg i hva som helst til enhver tid. Hunder (og eiere, for den del) har ulike behov for tilvenning, og selv om det kanskje går bra uten, så er det da ingen grunn til å ikke gjør det, så lenge hunden ikke lider under det. Nå er det jo tidvis nok av terping på at man ikke skal la valper gå i trapper, gå for langt, for mye på asfalt osv., og det er ikke få ganger her på forumet man blir anbefalt å bære valpen i disse situasjonene.

Selv med ridgebacken har gubben vent ham til å bli løftet, i tilfelle behovet oppstår. :D (vi bærer ham dog veldig lite rundt, og sluttet med trappene etter rimelig kort tid :P )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gryntere er koselige :wub: Har bare hatt en hund som gryntet og jeg elsket de lydene...

Jeg synes det er lurt å venne de til det jeg, skulle det oppstå en situasjon hvor hunden MÅ bæres (brekt ben, hoggormbitt etc) så er det veldig greit at hunden oppfatter det å bæres som trygt, spesielt siden situasjonen muligens føles utrygg ellers. Jeg har aldri gjort det med mine, men jeg ser at det kan være lurt. Mange jegere lærer visst bikkja å bli trygg på å henge over nakken sånn i tilfelle de må bæres langt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...