Gå til innhold
Hundesonen.no

Jack Russel Terrier?


Dog_man

Recommended Posts

Vi har tenkt å skaffe oss hund igjen. Vi har tidligere hadd Leonberger Tispe.

Siden vi nettopp har blitt foreldere hadde vi tenkt å skaffe oss en liten hund denne gangen. Den første rasen som slo meg var Jack Russel Terrier. Denne hunderasen har jeg lest mye om. Jeg tror denne hunden passer perfekt for oss. Vi bor i landlige omgivelser å har stort hus, med stor hage og har middels stor hundegård.

Tur i skog å mark er tingen :-))

Hva tror dere om dette??

Tips, råd osv.. mottaes med takk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vær veldig nøye med oppdretter. Nøye på mentalitet og helse. Ikke kjøp dere en "billig" søt uregistrert hund.

En jack skal være tøff, det betyr faktisk motsatt av gneldrete og sint. Det er altfor mange gneldrete og angstbitene jacker ute å går.

Du må være forberedt på kjønnsaggresjon. Dvs hanner liker ikke hanner, og tisper liker ikke tisper. Det finnes noen som ikke er så ekstreme på dette, men det er best å være forberedt. I tillegg må du være forberedt på at enkelte av de (spesielt hannene ) overhodet ikke takler samme kjønn av samme rase.

En jack har mye sinna lyd når den leker, det skal den ha. Den er ikke sint, den bare liker å høres ut som en hel pitbullkamp alene når den har drakamp.

De har også lett for å "leke politi" i lek med flere andre hunder, så slike møljetreff og frislipp kan det være greit å unngå. Min 12 år gamle hannhund går faktisk godt overens med de aller fleste hunder (han er veldig trygg og stødig), men blir "gal" hvis han ser store hunder leke med valper. Han skal plutselig passe på valpen, samme søren om det er valpemoren valpen leker med liksom *himle*

En jack er ikke en liten hund, den har bare korte ben. Det må man alltid ha i bakhodet. De er ikke lette å oppdra (min var et sant mareritt) og i puberteten er bikkja billig. Har du en hund med god mental pakke og du har gjort jobben din skikkelig så får du en belønning som varer i opptil 17 år når de runder året. Vips, så blir den lille yppe uoppdragne drittbikkja du bare skammer deg over, en fantastisk hund alle vil stjele fra deg. De kan være med på alt, lange skiturer etc, du kan trene det meste med de (kanskje ikke trekk bare..), de er alltid glade og de er koseklumper uten like.Også er de fantastiske fotvarmere under dyna :wub:

De er smarte, morsomme, klovnete og gjennomført trivelige hunder som helt fint takler rolige dager.

Men jeg ville vært restriktiv med lek inne (12 åringen kan fortsatt avlevere en leke i fanget 100 ganger i løpet av en dag, bare sånn i tilfelle..) og på at når vi har pause på tur så har vi pause. Ikke noe pinnekasting, ballek etc. Vi sitter bare her. Jeg ville hatt en sånn pause hver dag til den er godt over året. (det gjorde ikke vi, så her snakker jeg av dyrkjøpt erfaring)

Kort fortalt: en jack kan være både himmel og *******, alt etter linjer og hvilket arbeid du legger i den. Er du ikke interessert i å legge jobb i hunden og du vil ha en hund du kan slippe i parken imens du ser på og skravler med de andre eierene, (som sagt: det går ann, har gjort det mye med min, men man har litt mindre garantier der på terriere enn andre raser) uten å gjøre så mye annet, så ville jeg sett på andre raser.

Dette er mitt syn på rasen etter 12 års erfaring med ett individ *ler* Men jeg har snakket med så mange jacke eiere at jeg trooor jeg har så noenlunde oversikten over hva man skal være obs på med rasen generelt :innocent:

Edit: så dere hadde hundegård. En jack ville jeg ikke puttet i en hundegård. Den vil kunne gneldre i ett sett. De er ikke hundegård matriale slik jeg kjenner den..

Edit2: en Leonberger er kanskje en stor hund, men dere må beregne mye mer jobb i oppdragelsen og aktiviseringen med en jack en med en LB. Spesielt mental aktivisering. Jeg ville ikke hatt jack som en ren turkompis, de elsker å gå tur og jeg har aldri opplevd min hund som sliten - selv etter 5-6 timer i fjellet, men de trenger å lære triks etc i tillegg. Også er de værsyke. De fryser lett og liker sjelden regnvær.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man skal ha en rase som er enkel, så ville jeg heller gått for en større og mer bedagelig rase, enn en duracell-kanin med selvoppladende batterier :lol:

Har samme oppfatning som Loke av rasen, og kan tilføye at de jeg har kjent personlig, ikke har vært noen hunder som man kunne stole på overfor små barn...

JR er MYE hund i lite format, og det er dessverre lett å forledes av størrelsen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man skal ha en rase som er enkel, så ville jeg heller gått for en større og mer bedagelig rase, enn en duracell-kanin med selvoppladende batterier :lol:

Har samme oppfatning som Loke av rasen, og kan tilføye at de jeg har kjent personlig, ikke har vært noen hunder som man kunne stole på overfor små barn...

JR er MYE hund i lite format, og det er dessverre lett å forledes av størrelsen...

Ser her at det skrives at JR ikke passer sammen med små barn. Dette kan ikke stemme. Jeg kjenner selv flere som har JR å det kommer an på hvordan hunden oppdraes, og alle hunder uansett rase varierer i lynne osv.. uansett individ.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt inntrykk (har kjent 7 eller 8 med forskjellige eiere) er at de har mindre tålmodighet overfor barn enn f.eks. en retriever...og at de "napper" når de føler seg berettiget til det...det kan selvfølgelig være at dette ikke er typisk for rasen, men de hundene jeg har kjent, har vært lydige og godt sosialiserte hunder ellers...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt inntrykk (har kjent 7 eller 8 med forskjellige eiere) er at de har mindre tålmodighet overfor barn enn f.eks. en retriever...og at de "napper" når de føler seg berettiget til det...det kan selvfølgelig være at dette ikke er typisk for rasen, men de hundene jeg har kjent, har vært lydige og godt sosialiserte hunder ellers...

Jeg tror det er litt typisk jeg.

Jeg kjenner to JRT som har blitt omplassert pga aggresjon mot familiens barn, og min har også hatt noen litt vel utålmodige tendenser med andres barn (aldri med Ask, alle hunder elsker Ask av en eller annen grunn).

Minns å huske at den amerikanske JRT klubben faktisk gikk ut å advarte mot JRT og barn en periode?

MEN, jeg tror det er anderledes med de som er oppvokst med barn, mitt inntrykk er at hvis babyen kommer først går det som oftest greit.

Hvis man ikke har noe mot at bikkja henger fast i bamsen, buksa etc til barnet og tar det som en selvfølge at alle lekene til barnet er fritt vilt og verdt å kjempe for, så går det sikkert bra. Gitt at det er et stabilt individ.

JRT er rett og slett ikke små greie hunder, det er MYE hund, som trenger MYE oppdragelse for å fungere. Det er sannsynligvis siste rasen jeg hadde gått til anskaffelse av nå som jeg har baby :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har passet en JRT i 14 dager nå, og har kjent denne krabaten fra han var liten. Han er en fin fyr, men absolutt en terrier ;)

Han kan gå og gå og gå...... han har ett veldig tempereament ovenfor noen hunder og det er ikke noe mønster. Noen liker han, andre ikke. Han er fantastisk ovenfor barna mine da :) Eierne hans har to eldre barn, mens mine er yngre, men det går kjempefint. De koser og leker med han og han er ellevill :)

.... men det er mye hund, selv om han er veldig fin :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en JRT på 7 mnd. Han kommer fra en seriøs oppdretter (så vidt jeg kan bedømme), og var vant til voksne og unge hunder foruten sin mamma fra oppdretter. Oppdretter plukket ut en valp som hun mente ville passe til oss.

Vi har barn på 8 og 11 år og det fungerer utmerket.

Han bjeffer foreløpig aldri mot andre hunder, og er like glad samme hvilken hund han møter på. Han er stadig med på fotballtreninger/kamper/cuper og bryr seg ikke om flokkevis av barn rundt seg.

Han er en spretten og ivrig liten tass, blir gjerne med på tur. Bråkete i lek er han bare når han leker med en av bamsene sine, i lek med andre hunder lager han ikke lyd.

Jeg skjønner at mye kan endre seg når han blir voksen, men per i dag går ting helt utmerket. Pubertetstiden byr nok på utfordringer for de fleste raser.

Det eneste "problemet" er vel at katten ikke setter han på plass, så hun lar seg jage avgårde om vi ikke stopper han.

Vi bor i enebolig med stor tomt og skog på den ene siden, han står daglig litt i langt bånd utenfor, men viser ingen tegn til å vokte om det kommer besøk til ungene f.eks. Koser seg i skogen med langlinen.

Om de egner seg med baby i hus vet jeg ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...