Hundefolk og barn

[Lotta]

Jeg leste nettopp et annet innlegg i en annen tråd, og klarer ikke å holde fingrene av tastaturet. Som mange her på Sonen vet så ga jeg slipp på alle hundene mine da jeg fikk eneansvaret for 2 ganske små barn - og full av etterpåklokskap har jeg gjort meg mange tanker om foreldre og barnas vilkår som jeg har møtt i hundeverden gjennom 30 år...

Så med fare for å trampe i salaten med begge beina; hvordan kan noen tro at det er mulig å være aktiv (dvs dra på utstillinger/prøver, trene og stelle hunder (som regel mange), ha kull og bruke (fri)tiden sin på hund), uten at det går ut over barna på et eller annet nivå? Min oppfatning er at det er vesens forskjell på den "vanlige" familien som skaffer seg en hund til hygge og turer, og oss "fanatikere" som lever livet gjennom hunderiet. Man kan jo vitterlig ikke både være på en utstilling en hel helg, samtidig som man tar barna med i parken eller til badeland? Man kan ikke dra på VM i lydighet samtidig som man tar barna med på sommerferie til Hellas? Det er begrenset hvor festlig det er for en 5 åring å tilbringe flotte sommerdager i en bil på vei til et arrangement, eller for småttisen å sitte i et ustillingstelt mens sola steiker fra fredag ettermiddag til søndag kveld? En ting er å ha en liten baby i bagvogn med seg å amme mellom slagene, noe helt annet er det den dagen de er blitt så store at de heller ville besøkt en kompis, eller ha den allergiske bestevennen med seg hjem på besøk...

Jeg fatter det ikke - men jeg har sett mange eksempler i årenes løp, og jeg vet så altfor godt hvor mye penger det koster å ha hund og å være med på forskjellige aktiviteter. Har man mange hunder så koster det også deretter å sette dem på kennel når familien skal på ferie. Etterhvert som barna blir større har de behov for (og krav på, mener jeg!) å få gjøre sine "greier", at man bruker en fin sommerdag på stranda (ikke med å bade hund), de skal kjøres på treninger og fotball-leire, de skal på telttur i naboens hage... Så, da lurer jeg virkelig på hvem det er som greier å følge opp en flokk bikkjer, stelle hus og heim, lage mat, hjelpe med lekser, gå turer, vaske klær, ta oppvasken og pusse vinduer - alt uten at det går ut over noe?

Er det bare jeg som har så begrenset kapasitet at jeg synes det er vanskelig å ha full jobb, (absolutt en fordel når man skal sørge for barns og unders behov), samtidig som jeg skal gjøre alt dette andre som kreves for at hverdagen skal gå rundt? Eller er det greit at barna vokser opp i skyggen av hunden(e), og tilbringer all sin tid sammen med foreldrene som vedheng til en eller annen hundeaktivitet?

[Mud]

Jeg er langt på vei enig med deg, jeg for min del lar INGENTING komme i veien for den dyrbare tiden med barnet mitt. Men så er jeg så uheldig at jeg er pent nødt til å jobbe for å tjene til vårt livsopphold (arbeidsnarkomane meg går faktisk ned i 80% stilling for å være mer sammen med han disse dyrbare første årene, det koster ja, - men tiden med han får jeg aldri igjen og penger blir borte uansett).

I tillegg må jeg pent se han dra av gårde fra meg minst annenhver helg. Jeg er veldig positiv til at han får masse tid med pappa, men det blir jo mindre tid med meg. Så de helgene jeg har han vil det være barn for alle penga. Det er forskjell på hund og barn, selv for meg som absolutt ikke skulle ha barn *ler*

Men for en hjemmeværende mor med en mann som stiller opp både med hund og barn ser jeg ikke så store problemer med det. Det blir som når begge er i jobb og den ene jobber hjemmefra det, bare at bikkjene ikke tar 8 timer hver dag liksom. Utstilling hver eneste helg tror jeg ikke det er så mange her som driver med, og jeg ser ingen problemer med at ungene må finne seg i å gjøre "voksne, kjedelige ting" en gang iblandt. Det var ikke alt mine foreldre dro oss med på som bare var for vår del heller, og de fleste helger er barnefamilier flest hjemme, ikke på tusenfryd etc. Det finnes jo andre barn på sånne hundeting, og jeg ser for meg at barn av hundefolk er som barn flest, de finner hverandre og begynner å leke sammen.

Nå er jeg fersk i dette mammagreiene, men jeg har fått med meg hvor enormt tidkrevende barn er (spesielt de som helst ikke sover ) så jeg svarer bare ut i fra mine tanker og mine begrensede erfaringer.

[Djervekvinnen]

Jeg er enig med deg. Jeg ser med beundring på de som tilsynelatende får til alt, både med en haug med hunder og barn. Men som du sier så er det jo mest sannsynlig at det er noen det vil gå ut over. Det jeg har sett og hørt aller mest er at det er hundene det går ut over som oftest. Og det kan jeg godt forstå. Barnet kommer jo i første rekke. (normalt sett)

Jeg fikk selv flere reaksjoner på at jeg (en gang i fremtiden som oppdretter forhåpentligvis) ikke ønsket å selge valper til folk med små barn.( en tråd her på forumet) Ikke fordi jeg tror det ikke går, men fordi det oftes vil være hunden det vil gå ut over, om det så er aktivisering pga at små barn krever ekstra eller hvis en valp løper ungen ned og skader den feks. Men det er jo en annen sak.

Jeg har bare to hunder, og jeg hadde personlig ikke klart å hatt disse helt alene slik det er nå. Hvis samboeren min hadde gått ifra meg måtte han ha tatt en med seg, fordi jeg vet hva jeg selv klarer. Og med barn i tilleg?? Blir sliten bare av å tenke på det

Jeg har også møtt familiene som har ungene med på hundetreninger og utstillinger, reiser omkring hit og dit. Men det virker som at det funker for dem.(tilsynelatende, men da oftes med en til foreldrer tilstede) Man klarer nok å tilrettelegge turen for både barn og hundeaktiviteter, med litt kompromisser her og der og hvis viljen er der.

Noen mennesker virker som at de er veldig aktive og energiske og som gjør alt mulig både med unger, hund, hus og hjem. Noen tar med barna på villmarksekspedisjoner eller reiser til all slags land, noe jeg ikke ser for meg med små barn (selv om jeg ikke har barn selv, bare vet hvor mye styr det kan være å reise bare oss voksne..)

For å si det sånn, det er ikke meg.

Men uansett, jeg har vanskeligheter med å forstå at folk faktisk lar hundene gå over barna og lar sin hobby gå ut over dem! Jeg håper ikke det er så vanlig, men jeg har jo ikke så mye erfaring..

Det var mine tanker om det.

[Margrete]

hihi, jeg har jo nettopp sendt avgårde ungene mine med min mann til Kypros og jeg skal på kurs mens de er der. Jeg har ikke noe dårlig samvittighet over hodet! Mulig du sikter til meg Nå har jeg vært og er hjemmeværende med ungene mens min mann har jobbet seg oppover i karrieren sin og ikke tatt så stor del av ansvaret for ungene annet enn det koselige. Jeg har så og si eneansvaret for barna og følger de opp i stort og smått. Så når far vil ta de med seg på tur, så hopper jeg lykkelig i været og nyter å være alene og reiser på kurs helt uten dårlig samvittighet. Han får da en sjans til å ha kvalitetstid som skjer så altfor sjeldent. Så mye som jeg har ungene alene, så fortjener jeg litt fri og den tar jeg når jeg kan! Dette er mitt første ukeskurs på *tenker* 4 år, og jeg har ikke vært på helgekurs siden *tenker* 2009.

Du sitter jo en helt annen situasjon enn meg og er helt alene om dine barn så jeg skjønner at du ikke vil klare av ett slikt liv som enkelte andre har her inne.

[Trulte70]

Jeg er så heldig at jeg kan ha hundene med meg på jobb (driver gård/stall), og de får dermed tur, trening, svømming osv. i min arbeidstid... Yngste datteren min (snart 5) er i barnehagen 4-5 timer hver dag, og eldste går på skolen..

Ungene mine har vært med i stallen og på hundetreninger siden de var små, og vanligvis er det andre på deres alder der som de kan leke med...ellers bor mormoren i samme hus som oss, og de går like gjerne opp til henne et par timer om jeg skal på trening om ettermiddagen...

I dag har jentene gått tur med hundene mens jeg tok stallarbeidet, og jeg sparte minst en time...som jeg kan bruke sammen med ungene

De helgene jeg bruker på hundetrening/kurs, finner faren på noe med dem...

Vi er kanskje ikke noen A4-familie, men får høre både av skolen og barnehagen at vi har selvstendige, omsorgsfulle og harmoniske unger - så de kan ikke ha det altfor ille

Vi er nøye på hva vi bruker tid på, og huset får gjerne være litt støvete en dag om vi heller kan dra på bading med ungene eller kino...

Spurte akkurat eldstemann på 9, og hun svarte; "Jeg synes vi tilbringer mer enn nok tid sammen, jeg! Dyrene er jo uansett familie de og!"

[Lotta]

Men for en hjemmeværende mor med en mann som stiller opp både med hund og barn ser jeg ikke så store problemer med det. Det blir som når begge er i jobb og den ene jobber hjemmefra det, bare at bikkjene ikke tar 8 timer hver dag liksom.

Det er riktig, om man ikke har full kenneldrift så skal det godt gjøres at hundene tar 8 timer om dagen - men forskjellen på jobb og "hunderi" er jo nettopp at man stempler ut og får fri fra jobben, hunder har man døgnet rundt, hver dag, hele året.

Utstilling hver eneste helg tror jeg ikke det er så mange her som driver med, og jeg ser ingen problemer med at ungene må finne seg i å gjøre "voksne, kjedelige ting" en gang iblandt. Det var ikke alt mine foreldre dro oss med på som bare var for vår del heller, og de fleste helger er barnefamilier flest hjemme, ikke på tusenfryd etc. Det finnes jo andre barn på sånne hundeting, og jeg ser for meg at barn av hundefolk er som barn flest, de finner hverandre og begynner å leke sammen.

Enig, man drar sjelden på utstilling/prøve hver helg, men man må være tilgjengelig for å gi hundene det de trenger, turer (for de spesielt interesserte når man har mange og skal dra med seg en barnevogn eller 3 åring i skauen ), for og vann, lufting flere ganger om dagen. Bikkjer er jo som små barn, forskjellen er bare at bikkjene ALDRI vil kunne klare seg på egenhånd.

- Visst er hundefolkbarn som barn flest, det betyr bl a at de etterhvert som de blir eldre knytter seg til egne venner, har egne ønsker og behov, og ikke nødvendigvis synes det er spesielt givende å leke med en tilfeldig bekjent som de treffer på et stevneområde. Og hvor mange innlegg har vi ikke hatt bare her på Sonen om hvor f******et irriterende det er med unger som løper og leker rundt ringene?

- Og nei, de fleste barnefamilier fyker ikke fra lekeland til badeland helg etter helg, men veldig mange er aktive i støtteapparat rundt barnas fritidsaktiviteter, fotball, speideren og korpset - og igjen, mitt poeng er bare at de færreste av oss klarer å være på mer enn et sted om gangen. Mitt inntrykk og erfaring er at hunderiet for mange overskygger alle andre ting.

Nå er jeg fersk i dette mammagreiene, men jeg har fått med meg hvor enormt tidkrevende barn er (spesielt de som helst ikke sover ) så jeg svarer bare ut i fra mine tanker og mine begrensede erfaringer.

Mammagreier er fantastisk! For min del gir det også en haug med aha-opplevelser og tvinger meg til noen erkjennelser som iblant kan være ganske ubeleilige.

Jeg er enig med deg. Jeg ser med beundring på de som tilsynelatende får til alt, både med en haug med hunder og barn. Men som du sier så er det jo mest sannsynlig at det er noen det vil gå ut over. Det jeg har sett og hørt aller mest er at det er hundene det går ut over som oftest. Og det kan jeg godt forstå. Barnet kommer jo i første rekke. (normalt sett)'

Jeg er blitt så gammel og kynisk at jeg har innsett at ingen får til alt - og at det nok ikke alltid er hundene det går ut over når de voksne skal velge hva de bruker tiden til - man driver jo gjerne med det man liker - og for de fleste av oss er det veldig enkelt å finne "unnskyldninger" og bortforklaringer når vi velger som vi gjør. Det er jo enklere å se flisen i sin nestes øye, enn bjelken i sitt eget.

Jeg fikk selv flere reaksjoner på at jeg (en gang i fremtiden som oppdretter forhåpentligvis) ikke ønsket å selge valper til folk med små barn.( en tråd her på forumet) Ikke fordi jeg tror det ikke går, men fordi det oftes vil være hunden det vil gå ut over, om det så er aktivisering pga at små barn krever ekstra eller hvis en valp løper ungen ned og skader den feks. Men det er jo en annen sak.

Jeg har bare to hunder, og jeg hadde personlig ikke klart å hatt disse helt alene slik det er nå. Hvis samboeren min hadde gått ifra meg måtte han ha tatt en med seg, fordi jeg vet hva jeg selv klarer. Og med barn i tilleg?? Blir sliten bare av å tenke på det

Ja, og selv hundefamilier går dessverre i oppløsning, dessverre ...

Jeg har også møtt familiene som har ungene med på hundetreninger og utstillinger, reiser omkring hit og dit. Men det virker som at det funker for dem.(tilsynelatende, men da oftes med en til foreldrer tilstede) Man klarer nok å tilrettelegge turen for både barn og hundeaktiviteter, med litt kompromisser her og der og hvis viljen er der.

Helt klart, men det er ekstremt krevende - og dyrt! Jeg vet, for jeg hadde flere hunder, og det er grunner for at mine barn stort sett bare var på (veldig kjekke!) ferier i Sverige og Danmark inntil de siste fire åra - med bilen full av bikkjer, og en mamma som sto opp i otta for å lufte hunder før frokost, som måtte løpe ut av dyrehager og badeland for å lufte hunder som lå i bilen, som har kjørt tulling rundt og lett etter parkeringsplass med nok skygge. Selvsagt lot det seg gjøre, men når ferieturen var over så var jeg utslitt ... Som hjemmeværende var det nemlig ikke råd til å sette 4 hunder på kennel for at familien med mann og barn skulle dra på Sydentur i hverken en eller to uker...

Men uansett, jeg har vanskeligheter med å forstå at folk faktisk lar hundene gå over barna og lar sin hobby gå ut over dem! Jeg håper ikke det er så vanlig, men jeg har jo ikke så mye erfaring..

Det var mine tanker om det.

Ingen vil vel tro eller ønske at en hobby går ut over barna i en familie - men hvordan måler man det, egentlig, og hvor sannsynlig er det at den som velger (inn)ser at saken har flere sider?

[Yodel]

Vi har trappet ned på hundeholdet etter at vi fikk to små-

Fra å ha 4 voksne hunder hjemme har vi nå en hund.- I tillegg har vi gjennomsnittlig et kull i året ( i år har vi to) på förhunder. Vi syssler jo med tanken på en hund nr. to, men har foreløpig funnet ut at det er lurt å vente.

Før hadde vi flere utenlandturer for å stille og gjerne flere utstillinger i mnd hjemme i Norge.

Nå begrenser det seg naturlig, men vi ønsker ikke å gi slipp på det og det lar seg helt fint kombinere bare man inkluderer barna.

Eldstemann får være med på "barn og hund" - vi har med litt morsomme leker, og han blir lirr ekstra bortkjemt med is og slikt.

Eldstemannen her elsker når vi har valper også. Styrer og steller (under "supervision"). Hjelper til med å mate, koser lenge med dem m.m.

På utstillinger må vi være to- Mannen hjelper til når jeg er i ringen. Om mannen også jobber passer jeg på å ha med "medhjelper" ellers er begge besteforeldre gode å ha som hjemmeværende barnevakter

Selvom vi også har våre utstillingshelger- som nok ikke er det morsomste for 2-3 åringen- passer vi på å ha våre turer til tusenfryd, til rideskoler, lange skogsturer med både unger, bikkjer, fisking og grilling m.m.

Vi vil ikke hatt det på noen annen måte, og jeg tror ikke ungene vil det heller. Det lar seg fint kombinere- men det er klart man må prioritere ned noe både på den ene og den andre siden.

-Også hjelper det å være to.

Hadde jeg kommet i din situasjon Lotta ser jeg ikke bort ifra at jeg også måtte ha kuttet ut hundehold. Iallefall på den måten vi har mulighet til å drive nå.

[ipadda]

Det hele handler om prioriteringer, å i slike saker er det flere som skal prioriteres. Jeg syns hverken det er slemt, eller å nedprioritere barna å ha hund, å drive aktivt med hund. Det er et avbrekk i hverdagen, å ikke alle har alene-ansvar for barna, de som har mulighet for å ha hund-barn og familie, skal få ha det uten å ha dårlig samvittighet for det. Jeg syns det er viktig med avbrekk, både for foreldre å barn. Hilsen hun som hadde foreldre som ikke hadde en hel helg fri før jeg var 19, å da var jeg drittlei av å aldri ha "foreldre-fri".

Jeg ser personlig hvor mye det betydde for mine foreldre å få litt avbrekk fra oss barn, for å pleie kjærlighet, for å rett å slett få bruke litt tid på seg selv innimellom. Det er himmel og hav i forskjell på å være alene foreldre og være to om det. Jeg syns ikke slikt kan sammenlignes, å jeg syns ikke noen skal ha lov å dømme hvordan andre velger å gjøre ting. Det finnes ingen fasitsvar på å være forelder. Å ha mann, barn og hund, betyr ikke nødvendigvis at hunder/barn blir nedprioritert, bare at de velger å gjøre noe DU kanskje ikke har mulighet til, å det skal ikke dømmes, på noen måte.

[Margrete]

Jeg ser personlig hvor mye det betydde for mine foreldre å få litt avbrekk fra oss barn, for å pleie kjærlighet, for å rett å slett få bruke litt tid på seg selv innimellom. Det er himmel og hav i forskjell på å være alene foreldre og være to om det. Jeg syns ikke slikt kan sammenlignes, å jeg syns ikke noen skal ha lov å dømme hvordan andre velger å gjøre ting. Det finnes ingen fasitsvar på å være forelder. Å ha mann, barn og hund, betyr ikke nødvendigvis at hunder/barn blir nedprioritert, bare at de velger å gjøre noe DU kanskje ikke har mulighet til, å det skal ikke dømmes, på noen måte.

Jeg er helt enig med deg! Kom til å tenke på det i ettertid, det er vannvittig stor forskjell på å være to om barna og det være helt alene om barna. Man får automatisk dårligere råd ved å være alene, til tross for stønad og trygd. Da bremser hunderiet seg selv. Har sett flere som har "avsluttet" hunderiet om de har blitt alene, om ikke avsluttet helt, men trappet alvorlig ned på alt. Men så ser jeg også at de har kommet tilbake når barna har blitt litt større.

[Mud]

Djerve: det har gått deg hus forbi at mange hunder har stort utbytte av å leke med barn?

Jeg er vokst opp med hund, og tro meg - de bikkjene var ikke understimulerte. De var med "overalt" og var lekekompiser. De fleste hunder som bor med barn har det sånn, etter mitt inntrykk.

Og Margrete: nei, jeg tror ikke det er deg hun sikter til

Må skrive litt til, for dette er noe som opptar meg for tiden, da jeg virkelig savner hund, men er alene om et barn.

Min plan for hverdagen når jeg får hund (nøye gjennomtenkt seff, jeg tenker alltid alt for mye).

Altså jeg er alene, sant? Så jeg har tilsynelatende mer "fritid" enn andre, men i praksis har jeg ikke det da hverdagen er slik at husarbeid, regninger etc ikke venter til han er hos pappaen sin. Det er EN person som gjør alt voksengreier og den samme personen tar seg av barnet.

Så her kommer planen:

Morgen ( 06,). Fore barnet og meg, kle på oss, pakke sekken, gjøre i stand matskål etc. Ut med hunden og barnet på en tisse og bæsjetur, og så gå i barnehagen før jeg drar på jobb. (hadde jeg kunnet bo her jeg bor nå, hadde hunden kunnet gå til og fra bhg med oss, men jeg må flytte )

Dette blir ca samme greie som før jeg hadde barn, jeg går ikke lange turer om morgenen jeg.

6t senere: hente poden i bhg, gå hjem, tisse med hunden før vi kler av oss og så lage middag og spise middag. Så gå tur med pode og hund. Barn liker å gå tur de, i all slags vær faktisk, så det tror jeg ikke er noe problem. Leke med barnet og trikse med hunden, ha familietid, bare at utendørs. Ca en time. Poden kan være sliten etter bhg så vogn må medbringes frem til han er altfor stor.

Så kose/leke med hund og barn etc.. frem til legge tid.

Og nå kommer utfordringen:

Gutten legger seg tidlig, og det er ikke gitt at jeg bor slik at jeg bare kan slippe ut hunden.

Altså må jeg lufte hunden, som det siste jeg gjør, rett før ungen legger seg. Altså kl 20:00 ca. Det synes jeg er i tidligste laget for hunden, men siden vi står opp tidlig regner jeg med det går greit. Det kan selvfølgelig også hende at jeg får en hageflekk, hva vet jeg.

Og så en halvtime voksenting slik som jeg har nå. Hver kveld etter poden har lagt seg setter jeg av en halvtime til husarbeid og andre ting og det holder lenge - så lenge jeg gjør det daglig.

Da har jeg fra halv ni til ti på å trene innendørs, kose med hunden i tillegg til sløvetid.

Altså, når jeg BARE hadde hund så fikk ikke hundene noe mer enn dette på de vanlige dagene faktisk. Vanlig samspill og kos og ca to timer til sammen med tur, alt ettersom.

Fellestreninger etc tar jeg når han er med pappaen (en kveld i uka) og andre hundeting har jeg annenhver helg til.Barn med to foreldre har tross alt samme muligheten, pappa er ikke mindre forelder enn mamma. Pelsstell tar jeg i helgene etter leggetid.

Når han blir gammel nok til å begynne på fotballtrening etc tar jeg med meg hunden i bilen og trener på sidelinja.

Alt i alt, jeg tror ikke barn har vondt av at de ikke er foreldrenes fokus 24 t i døgnet, jeg tror faktisk de har godt av å vokse opp med dyr og at de har godt av å se at foreldrene har en hobby. Jeg tror ikke folk som ikke har noe liv utenom jobb og barn er så himla mye bedre foreldre, mitt inntrykk er at de heller bruker tiden sin på en minst like tidkrevende hobby: TV. Og jeg tror helt ærlig de fleste barn har mer utbytte av å være med foreldre og hund på tur hvor man snakker sammen, enn med foreldre som sitter som halvdøde dyr foran tvn, knapt svarer på tiltale og bare reagerer når de skal kjefte.

Men mer enn en hund har jeg ikke planer om på lenge...

[tm100021]

Alle familier er forskjellige. Jeg tror ikke mitt/mine (Vi har planlagt mer enn en.) barn kommer til å få noe dårligere oppvekst bare fordi mamma'n dems vil drive med utstilling og oppdrett.

Vi er så heldige at jeg trenger ikke å jobbe, og går hjemme på heltid og kommer nok til å gjøre det i noen år. Itillegg så er vi to stykker, så per dags dato så har jeg vært på 6 utstillinger siden Sophia ble født og hun har vært med en utstilling. Hun har en veldig velfungerende pappa (Som løper 2 mil hver morgen/kveld med hundene, før han drar på jobb som er skift så spørs alltid litt.) som klarer helt fint å ta seg av henne om mamma skal på utstilling en helg. Hun har også et par veldig flotte besteforeldre som elsker henne som besteforeldre gjør som har sagt at når vi enn skulle måtte ønske så kan hun komme ditt, og har eget rom stående klart der.

Forøvrig så er logistikk et godt ord. Baby i bæresele, ut på tur. Virkelig null problem.

Pelsstell tar jeg som regel når hun har lagt seg, og det er heller ikke noe problem. Jeg drar på hundetreninger to ganger i uken, og da er det pappa-datter tid. Når han er med på hundetrening så trener han jo ikke hund da vi ikke har noe hund han kan trene, og at hun er med ut og er sosialt er nok ikke så dumt... Når han får hund og trene med så gjør vi om litt på ting. Da får vi bare trene på litt forskjellige tider, vi er ikke avhengi av å være sammen på alt mulig- Heldigvis.

Hadde jeg ikke hatt en mann som er så glad i livstilen vår som han er hadde det nok ikke vært på samme måte.

Blir hun eldre, og krever mer som aktiviteter, kjøring hit og ditt så får vi hente opp igjen logistikken i oss, og planlegging for å få det til. Hun skal få lov til å drive akkurat det hun har lyst til, om det så er egen hund og trene, ridning, fotball eller speideren.

Blir det samlivsbrudd, så får vi ta den tid den sorg. Jeg NEKTER å leve livet mitt med "hvis om atte noe skjer".

Jeg synes det å være mamma er fantastisk, men jeg må ha noe mer. Men jeg ser ikke på meg selv som en dårlig mamma av den grunn Forøvrig så har jeg en helt utrolig barnevennlig hunderase, og alle hundene går så fint sammen med barnet vårt og jeg ser hvor mye glede hun har av dem allerede!

Hverdagen blir hva man gjør det til. Nei, jeg har nok ikke gatas reneste vinduer, men det er strengt talt ikke hundene sin feil Forøvrig så er folk velkommene hos oss når som helst på døgnet, og det ser presentabelt ut, og det verken lukter hund eller ser ut som et hundehus.(Forøvrig, etter at vi flytte opp Nord så får vi besøk til alle døgnets tider av div naboer og folk som mannen tar med seg hjem fra jobb... Tok litt tid å bli vandt med det ) Tror egentlig det ser ganske normalt ut hos oss... Dog, vi har skinnsofa pga av hundene og ikke noe tepper i huset pga av pels, men det tror jeg heller ikke er så sårt savnet...

Bilferier er jo forøvrig barn med på uansett, jeg var da med på mange bilferier iløpet av et år som barn, tok ikke skade av det Om jeg velger å dra på utstilling to av dagene, så betyr ikke det at hun og pappan trenger å være med, de kan dra og kose seg et annet sted- Fornøyelsespark, badeland whatever som finnes i område. Jeg er med henne 24/7, mens faren hennes jobber endel og får ikke det- Så den tiden de får alene tror jeg er veldig verdifull. Det finnes mange helger der det IKKE er noen utstillinger, da får jeg og henne finne på ting sammen da. Blir hun eldre og vil være med på utstilling, så fint! Hennes valg.

Sånn til syvende og sist så bryr jeg meg egentlig ikke om hva folk tror om det å ha små barn og mange hunder, eller om barnet mitt får en dårligere oppvekst fordi mamman hennes driver aktivt med hund. Fordi jeg har samvittigheten på det rene, og VET at mitt barn får en god rik oppvekst på opplevelser Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å diskutere det her (siden det ligger under debattkjelleren) Da jeg ikke synes livet mitt er noe å diskutere for utenforstående.

Edit; Nei Margrete, var nok ikke deg hun siktet til men meg

[Lotta]

Vi har trappet ned på hundeholdet etter at vi fikk to små-

Fra å ha 4 voksne hunder hjemme har vi nå en hund.-

Og i mitt lille hode er det en helt naturlig og riktig prioritering akkurat nå - det ville sett veldig besynderlig ut fra mitt ståsted om dere akkurat i denne perioden gikk fra 4 voksne hunder til 8, liksom.

I tillegg har vi gjennomsnittlig et kull i året ( i år har vi to) på förhunder.

Før hadde vi flere utenlandturer for å stille og gjerne flere utstillinger i mnd hjemme i Norge.

Nå begrenser det seg naturlig, men vi ønsker ikke å gi slipp på det og det lar seg helt fint kombinere bare man inkluderer barna.

My point exactly! Dere har BEGRENSET hundeaktiviteten akkurat NÅ - ikke eskalert den.

Eldstemann får være med på "barn og hund" - vi har med litt morsomme leker, og han blir lirr ekstra bortkjemt med is og slikt.

Eldstemannen her elsker når vi har valper også. Styrer og steller (under "supervision"). Hjelper til med å mate, koser lenge med dem m.m.

Høres veldig likt ut som det var her, og jeg mener jo selv at det var fullt ut forsvarlig og kjekt for alle involverte, men det er nå slik jeg ønsker det skal være da...

På utstillinger må vi være to- Mannen hjelper til når jeg er i ringen. Om mannen også jobber passer jeg på å ha med "medhjelper" ellers er begge besteforeldre gode å ha som hjemmeværende barnevakter

Selvom vi også har våre utstillingshelger- som nok ikke er det morsomste for 2-3 åringen- passer vi på å ha våre turer til tusenfryd, til rideskoler, lange skogsturer med både unger, bikkjer, fisking og grilling m.m.

Vi vil ikke hatt det på noen annen måte, og jeg tror ikke ungene vil det heller. Det lar seg fint kombinere- men det er klart man må prioritere ned noe både på den ene og den andre siden.

-Også hjelper det å være to.

Selvsagt hjelper det å være to Men med så mye press som det er på (småbarns)familier nå til dags, så vil jeg mene at det er viktig at begge voksne også iblant er med på å gjøre barneting med ungene, og at ikke alt dreier seg om logistikk. Og jeg våger påstanden om at ting endrer seg vesentlig etterhvert som barna blir større og nærmer seg skolealder, da har de lyst og behov for å være med egne venner og gjøre egne greier - eventuelt tilbringe en helg med besteforeldrene mens mor og far er på årets vinnerutstilling.

Hadde jeg kommet i din situasjon Lotta ser jeg ikke bort ifra at jeg også måtte ha kuttet ut hundehold. Iallefall på den måten vi har mulighet til å drive nå.

Tja mitt første innlegg her, det handler vel ikke så mye om hvordan det er å ha ansvar for hund som "alenemor" (hvilket jeg i praksis ikke er lenger, heldigvis!) - men mer hvordan flere i hundeverden fortsetter ufortrødent videre selv om de har fått barn, tilsynelatende uten å vurdere hva som bør legges tilrette for barneholdet i årene framover.

Det hele handler om prioriteringer, å i slike saker er det flere som skal prioriteres.

Yepp, det handler om prioriteringer, og i min lille verden så skal barna i familien ha førsteprioritet ALLTID, uansett.

Jeg syns hverken det er slemt, eller å nedprioritere barna å ha hund, å drive aktivt med hund. Det er et avbrekk i hverdagen, å ikke alle har alene-ansvar for barna, de som har mulighet for å ha hund-barn og familie, skal få ha det uten å ha dårlig samvittighet for det. Jeg syns det er viktig med avbrekk, både for foreldre å barn. Hilsen hun som hadde foreldre som ikke hadde en hel helg fri før jeg var 19, å da var jeg drittlei av å aldri ha "foreldre-fri".

Har man ingen grunn til å ha dårlig samvittighet så skal man ikke ha dårlig samvittighet - det jeg spør om er om dem som står midt i skogen kan se skogen for bare trær?

Jeg ser personlig hvor mye det betydde for mine foreldre å få litt avbrekk fra oss barn, for å pleie kjærlighet, for å rett å slett få bruke litt tid på seg selv innimellom.

Du og jeg kommer åpenbart fra to forskjellige verdener - det har vært veldig lite kjærlighetspleie å skue på de utstillingsplassene jeg frekventerte fra 1978 til 2007 - snarere tvert i mot.

Det er himmel og hav i forskjell på å være alene foreldre og være to om det.

Jaaa??? Men enten man er en eller to så vil man før eller siden nå en grense for hvor mange bikkjer man kan holde, og hvor mye tid man kan bruke på hunderiet uten at det går ut over barna i familien. Folk som på død og liv skal ha 3, 4 og gjerne 5 bikkjer i huset bør nødvendigvis være over middels interessert i hund, uten at det tilsier at de nødvendigvis har mer penger enn andre familier, ei heller at de har flere timer i døgnet å bruke på de tingene som vi alle må gjøre for å få hverdagen til å gå rundt.

Jeg syns ikke slikt kan sammenlignes, å jeg syns ikke noen skal ha lov å dømme hvordan andre velger å gjøre ting.

OK - da synes jeg du skal la være å dømme meg fordi jeg velger å stille spørsmålstegn ved hvordan barn (og enkelte ektemenn) har det i livene sine sammen med bikkjedamer.

Det finnes ingen fasitsvar på å være forelder. Å ha mann, barn og hund, betyr ikke nødvendigvis at hunder/barn blir nedprioritert, bare at de velger å gjøre noe DU kanskje ikke har mulighet til, å det skal ikke dømmes, på noen måte.

Jeg er uenig med deg i at alle forhold i livet kan få like høy prioritet, uansett. Det er ikke fysisk mulig å sitte ned å lese lekser med en 9 åring samtidig som man mosjonerer bikkjer på stranda. Det er klin, skvett, pøkk umulig å være på ferie med mann og barn i Syden, samtidig som man er på et hundekurs i Dalom - og skal man skape gode relasjoner, nærhet og trygghet, så er første bud at man faktisk er tilstede.

[Lotta]

Djerve: det har gått deg hus forbi at mange hunder har stort utbytte av å leke med barn?

Jeg er vokst opp med hund, og tro meg - de bikkjene var ikke understimulerte. De var med "overalt" og var lekekompiser. De fleste hunder som bor med barn har det sånn, etter mitt inntrykk.

Og Margrete: nei, jeg tror ikke det er deg hun sikter til

Må skrive litt til, for dette er noe som opptar meg for tiden, da jeg virkelig savner hund, men er alene om et barn.

Min plan for hverdagen når jeg får hund (nøye gjennomtenkt seff, jeg tenker alltid alt for mye).

Altså jeg er alene, sant? Så jeg har tilsynelatende mer "fritid" enn andre, men i praksis har jeg ikke det da hverdagen er slik at husarbeid, regninger etc ikke venter til han er hos pappaen sin. Det er EN person som gjør alt voksengreier og den samme personen tar seg av barnet.

Så her kommer planen:

Morgen ( 06,). Fore barnet og meg, kle på oss, pakke sekken, gjøre i stand matskål etc. Ut med hunden og barnet på en tisse og bæsjetur, og så gå i barnehagen før jeg drar på jobb. (hadde jeg kunnet bo her jeg bor nå, hadde hunden kunnet gå til og fra bhg med oss, men jeg må flytte )

Dette blir ca samme greie som før jeg hadde barn, jeg går ikke lange turer om morgenen jeg.

6t senere: hente poden i bhg, gå hjem, tisse med hunden før vi kler av oss og så lage middag og spise middag. Så gå tur med pode og hund. Barn liker å gå tur de, i all slags vær faktisk, så det tror jeg ikke er noe problem. Leke med barnet og trikse med hunden, ha familietid, bare at utendørs. Ca en time. Poden kan være sliten etter bhg så vogn må medbringes frem til han er altfor stor.

Så kose/leke med hund og barn etc.. frem til legge tid.

Og nå kommer utfordringen:

Gutten legger seg tidlig, og det er ikke gitt at jeg bor slik at jeg bare kan slippe ut hunden.

Altså må jeg lufte hunden, som det siste jeg gjør, rett før ungen legger seg. Altså kl 20:00 ca. Det synes jeg er i tidligste laget for hunden, men siden vi står opp tidlig regner jeg med det går greit. Det kan selvfølgelig også hende at jeg får en hageflekk, hva vet jeg.

Og så en halvtime voksenting slik som jeg har nå. Hver kveld etter poden har lagt seg setter jeg av en halvtime til husarbeid og andre ting og det holder lenge - så lenge jeg gjør det daglig.

Da har jeg fra halv ni til ti på å trene innendørs, kose med hunden i tillegg til sløvetid.

Altså, når jeg BARE hadde hund så fikk ikke hundene noe mer enn dette på de vanlige dagene faktisk. Vanlig samspill og kos og ca to timer til sammen med tur, alt ettersom.

Fellestreninger etc tar jeg når han er med pappaen (en kveld i uka) og andre hundeting har jeg annenhver helg til.Barn med to foreldre har tross alt samme muligheten, pappa er ikke mindre forelder enn mamma. Pelsstell tar jeg i helgene etter leggetid.

Når han blir gammel nok til å begynne på fotballtrening etc tar jeg med meg hunden i bilen og trener på sidelinja.

Alt i alt, jeg tror ikke barn har vondt av at de ikke er foreldrenes fokus 24 t i døgnet, jeg tror faktisk de har godt av å vokse opp med dyr og at de har godt av å se at foreldrene har en hobby. Jeg tror ikke folk som ikke har noe liv utenom jobb og barn er så himla mye bedre foreldre, mitt inntrykk er at de heller bruker tiden sin på en minst like tidkrevende hobby: TV. Og jeg tror helt ærlig de fleste barn har mer utbytte av å være med foreldre og hund på tur hvor man snakker sammen, enn med foreldre som sitter som halvdøde dyr foran tvn, knapt svarer på tiltale og bare reagerer når de skal kjefte.

Men mer enn en hund har jeg ikke planer om på lenge...

Og den dagen barnet ligger med 40 i feber så gjør du hva? Eller den dagen guttungen din er 6 år og vil ha en lekekamerat med seg hjem fra skolen og absolutt IKKE har planer om å være med ut og lufte hund i drittværet? Sier nei til lekebesøk? Lar førsteklassingen være hjemme alene med gjesten sin?

[Mud]

Lill: jeg har også skinnsofa og ingen tepper, men det er for ungens skyld

Også må jeg bare kaste en brannfakkel. Jeg synes faktisk ikke det er noe verre å ha barn og hund enn å ha flere barn... Barn krever mer enn hund. Og barna er ikke like, de kan ha forskjellige interesser etc, og da vil det jo også hele tiden være en som nedprioriteres.

Ser på søsterene mine: de er begge hjemmeværende med flere barn. Begge har menn som jobber MYE og reiser mye. Hun eldste har en datter som konkurrer i dressur (hest) og det har i aller høyeste grad gått "utover" de to yngste. For at eldstejenta skal få drive med det hun brenner for, har guttungene blitt drasset mer på stevner og i stallen i flere år... Så hva gjør man da? Nekter ungen å drive med hobbyen sin, eller tilpasser og inngår kompromiss så langt man kan? Er hun en dårligere mor ovenfor de to yngste som ikke har noen spesiell hobby, bare fordi hun følger opp den eldste?

Og så lillesøsteren min. Hun har to barn med tre års mellomrom hvor den yngste er ekstremt mammadalt og mye syk. Den eldste (5) vil gjerne ha mer mammatid og ut å leke etc, men det går jo ikke, for den yngste er ofte syk, hyler da med en gang mamma går 2 m vekk etc. Som hun sa selv:jeg har kronisk dårlig samvittighet for en av de, fordi de krever så forskjellige ting, men begge like mye.

Hunder tilpasser seg, det er de avlet for å gjøre, de trenger ikke utstillinger ec, det de trenger er å være en del av familien og få masse turer (gitt at man velger en rase som passer for en familie seff). De krever en brøkdel av et barn, selv om de blir brukt aktivt. Og å dra på trening en gang i uka og reise bort på utstillinger etc i ny og ne har alle småbarnsforeldre mulighet til, så lenge barnet har to foreldre og det har de fleste uansett om foreldrene bor sammen eller ei. Igjen: Pappa er forelder han også.

Lotta: hva gjør du når den ene ungen din er syk? Du har to sant? Er de alltid syke samtidig? Barn med feber har godt av frisk luft.

Edit : og jeg kommer aldri til å la være å ha hund i tilfelle ungen får en kompis som er allergisk. Ærlig talt. Da får de leke hos kompisen da. Jeg kan ikke innrette mitt liv etter guttungens mulige fremtidige venner...

Og jeg fikk ikke lov til å ha lekebesøk akkurat når det passet meg, det fikk jeg når det passet oss som familie. Ble helt normal jeg, mange venner hadde jeg også.

[Trulte70]

Vi lar ikke det ene utelukke det andre...om jeg vet at det kommer en dyktig instruktør som jeg kunne tenke meg å trene for, legger jeg ikke sydenturen til akkurat DEN uken...tror ikke ungene lider om vi reiser på ferie en uke før eller etter...

Min kvalitetstid med eldstemann (9 år) er at vi rir på tur alene, bare jeg og henne - da storkoser hun seg! Yngstemann er veldig pappajente, og vil helst være med ham på alt han gjør

Etter min mening er det ikke sunt eller naturlig å være sammen med barna sine 24 timer i døgnet, og det at jeg får holde på med hund og hest gir meg overskudd og humør til å finne på ting med ungene...

Når yngstemann kommer sliten og lei fra barnehagen, er det få ting som kan måle seg mot dette:

eller dette:

Selv om "noen" synes det er forferdelig å bli dumpet som trøsteklump og fangvarmer

[ipadda]

Gjør du alt i løpet av dagen på en å samme time du, Lotta? - det høres nesten ut som om det ikke går ann å fordele oppgaver utover dagen, å at alt må gjøres samtidig.

[Guest 2ne]

Jeg har åpenlyst hatt veldig flaks med både barn og hunder jeg, for det har ikke vært all verdens av stress å balansere det. Ikke nå som barna er pubertale tenåringer, og ikke da de var små. Og ja, selv om jeg har gått hjemme i noen år nå pga helse, så ble jeg hundeeier i 1992, mamma i 1994, skilt i 2000 og sykemeldt i 2004, jeg har altså noen års erfaring i å balansere jobb, barn, hund og mann.

[Lotta]

Også må jeg bare kaste en brannfakkel. Jeg synes faktisk ikke det er noe verre å ha barn og hund enn å ha flere barn... Barn krever mer enn hund. Og barna er ikke like, de kan ha forskjellige interesser etc, og da vil det jo også hele tiden være en som nedprioriteres.

Jada, forskjellen på flere barn og barn + flere hunder er at det stort sett er lov/akseptert å ha barna med på de samme plassene (charterfly, badeland, lekeland, bowling, nabobesøk, f eks)

Ser på søsterene mine: de er begge hjemmeværende med flere barn. Begge har menn som jobber MYE og reiser mye. Hun eldste har en datter som konkurrer i dressur (hest) og det har i aller høyeste grad gått "utover" de to yngste. For at eldstejenta skal få drive med det hun brenner for, har guttungene blitt drasset mer på stevner og i stallen i flere år... Så hva gjør man da? Nekter ungen å drive med hobbyen sin, eller tilpasser og inngår kompromiss så langt man kan? Er hun en dårligere mor ovenfor de to yngste som ikke har noen spesiell hobby, bare fordi hun følger opp den eldste?

Lurer du på det? Eller for å spørre på en annen måte, nå som voksen, hvordan hadde du opplevd barndommen din om alt du fikk være med på, all tid og fokus i familien dreide seg om et annet søsken?

Og så lillesøsteren min. Hun har to barn med tre års mellomrom hvor den yngste er ekstremt mammadalt og mye syk. Den eldste (5) vil gjerne ha mer mammatid og ut å leke etc, men det går jo ikke, for den yngste er ofte syk, hyler da med en gang mamma går 2 m vekk etc. Som hun sa selv:jeg har kronisk dårlig samvittighet for en av de, fordi de krever så forskjellige ting, men begge like mye.

Nettopp - og en slik situasjon kan enhvilken som helst forelder komme opp i - det blir neppe enklere om man har 5 bikkjer på 1 til 4 år å ta vare på samtidig?

Hunder tilpasser seg, det er de avlet for å gjøre, de trenger ikke utstillinger ec, det de trenger er å være en del av familien og få masse turer (gitt at man velger en rase som passer for en familie seff). De krever en brøkdel av et barn, selv om de blir brukt aktivt. Og å dra på trening en gang i uka og reise bort på utstillinger etc i ny og ne har alle småbarnsforeldre mulighet til, så lenge barnet har to foreldre og det har de fleste uansett om foreldrene bor sammen eller ei. Igjen: Pappa er forelder han også.

Neida, hunder trenger hverken utstillinger, lydighetskonkurranser eller agility. Det jeg har tillatt meg å stille spørsmålstegn ved er hvordan barna har det i familier (uavhengig av antall voksne), hvor denne typen aktiviteter fortsatt har høyeste prioritet.

Lotta: hva gjør du når den ene ungen din er syk? Du har to sant? Er de alltid syke samtidig? Barn med feber har godt av frisk luft.

Veldig enkelt - da er jeg hjemme fra jobb (eventuelt så er mannen min hjemme fra jobb). Da jeg hadde hund hadde jeg sørget for en stor (over 1 mål) hundehage hvor bikkjene i nøden kunne aktivisere seg selv og gjøre fra seg hvis jeg av en eller annen grunn var forhindret fra å gå ordentlig tur med dem en dag.

- Og jeg spør igjen - når man bor alene / har ektefelle som reiser mye / jobber mye - hvordan i alla dager klarer man å lufte hund, gå tur OG passe på småungene? Ser du egentlig for deg at guttungen din skal enten være alene når du går tur (hvis du ikke har hage når den tid kommer og bikkja kan tisse der), eller skal måtte delta i dine aktiviteter selv om han er syk eller vil leke med bestekompisen sin?

[Bee]

Finnes ikke fasit på dette. Jeg vet nok av endel familier som burde klart seg med mindre hunder for å være istand til å delta på det som bør bli gjort med barna (oppdragelse, omsorg og aktiviteter). Samtidig kjenner jeg også familier som får det til å fungere for alle parter - egen erfaring er at det er en selv det "går utover". Det er et valg vi har tatt - så tid til å gjøre andre fritidsaktiviteter finnes jo ikke. Hadde vi ikke vært to som er genuint opptatt av hunderiet så ville det nok ikke gått i lengden. Da ville den andre parten etterhvert føle h*n bare henger med å ikke har tid til sine interesser. Sistnevnte er nok en felle mange har gått i desverre.

Litt OT: Jeg har selv med grøss sett foreldre dra på hylende unger rundt på utstilling en hel helg - hvor kjefta hagler, imens bikkjene får oppmuntrende ord og sitte i fanget for kos. Jeg har også sett barn ha det supert på utstillinger når de treffer sine venner som også har foreldre som er der for å stille, sett barn stråle av glede av å delta på barn og hund. Så det er nok den enkelte familien som avgjør hvor godt slikt fungerer.

[Mari]

Det er en interessant diskusjon dette, når man forsøker å definere grenser som ikke kan defineres på annet enn individuelt nivå. Jeg lurer også på om dette gjelder bare hund, eller kan man strekke dette til alle hobbyer? Bør man ikke får barn om man har høye ambisjoner innen f.eks idrett? Min far drev aktivt med skyting da jeg var liten, landskytterstevne var familieferien annenhvert år, og jeg har mange gode minner derfra.

Man må også åpne for at våre valg kan både være en ressurs og en ulempe for våre barn. Og om vi virkelig begynner å pille i ting, er ikke alle våre valg både som foreldre og som mennesker både på godt og vondt?

Vi skal heller ikke glemme hvor mye et aktivt hundeliv tilfører barna våre. Steike, min sønn regelrett digger hunder han, han får helt utrolig mye ut av både vår egen hund og andre hunder han møter. Storkoser seg. Det er fint å kunne gi ham det, og det er mange fine lekser å ta med seg av å vokse opp i en familie med hund.

Hvor mye av seg selv skal man måtte ofre når man blir forelder? Jeg personlig nekter å la meg redusere til å være kun mamma. Ja, sønnen min er min første prioritet i livet mitt, det kommer han alltid til å være, men det er så absolutt viktig for meg å få gjøre mine ting også. Det gjør at jeg blir en bedre mor, ikke en verre.

Og hvor mye trenger barn for at det skal være bra nok? Som jeg sa i en annen tråd, optimalt er en bred motorvei, ikke en tynn sti. Det absolutt viktigste er at barns behov blir møtt over tid, og at de har en trygg tilknytning til sine omsorgspersoner. Det kan mange få til selv med aktivt liv utenfor foreldrerollen, og det er mange som feiler selv når de ofrer alt rundt seg. Det er en balansegang alt det der.

Ironisk nok er grunnen til at min hund så absolutt har blitt nedprioritert det siste året etter jeg fikk barn, nettopp årsaken til at jeg nå vurderer å åpne hjemmet for hund nummer to. Vi får se, det er absolutt ikke avklart enda, og en avgjørelse jeg tenker langt nøyere igjennom nå enn det jeg hadde gjort pre barn. Det er helt andre faktorer som spiller inn nå, en helt annen hverdag med helt andre utfordringer som hele tiden endrer seg.

Personlig hadde jeg aldri skaffet meg valp om jeg var alene med barn. Jeg kjenner mine grenser, jeg hadde ikke blitt fornøyd med tidsregnestykket, hadde konstant følt at jeg kom til kort og jeg hadde hatt elendig samvittighet. Logistikken hadde vært altfor skjør. Til nøds en voksen hund, da veldig avhengig av individet. Jeg kommer heller ikke til å skaffe meg en valp mens sønnen min er liten, selv om hjertet av og til argumenterer kraftig i mot.

Jeg er usikker på hva som hadde skjedd med Fyda om min mann forsvant fra bildet. Akkurat slik hverdagen er nå så er det mulig hun hadde blitt omplassert faktisk, på grunn av en kombinasjon av så mange ting, ikke bare barnet. Men jeg lurer på om hundelivet da hadde vippet under bra nok-grensa.

Men jeg er gammel nok til å forstå at andre kan ta valg som er helt forskjellige fra mine og de er alikevel helt riktige for dem. Det er ikke meg og mitt liv som er referansepunktet for hva som er akseptabelt for andre.

Så i bunn og grunn, vi er forskjellige, hunder er forskjellige, familier er forskjellige. Det finnes ikke et fasitsvar her. Noen klarer alt og mere til, andre sliter med de minste avvik fra normalen. Det er greit å kvitte seg med hunder når man ikke klarer å gi dem et liv man føler er akseptabelt, og det må være greit å skaffe seg en til så lenge en klarer å gi både hund og barn god livskvalitet.

[Trulte70]

- Og jeg spør igjen - når man bor alene / har ektefelle som reiser mye / jobber mye - hvordan i alla dager klarer man å lufte hund, gå tur OG passe på småungene? Ser du egentlig for deg at guttungen din skal enten være alene når du går tur (hvis du ikke har hage når den tid kommer og bikkja kan tisse der), eller skal måtte delta i dine aktiviteter selv om han er syk eller vil leke med bestekompisen sin?

Nå har ungene ferie, og er hjemme 24 timer i døgnet, gubben er i Nordsjøen...

Lufting av hundene på dagtid er ikke noe problem; ungene liker å gå i skogen..

På ettermiddag (de dagene det er trening) velger de vanligvis å bli hjemme, og om de vil heller være hjemme alene/med kamerater, får de det...de har uansett tanten og mormoren som nærmeste naboer...

Etter de har lagt seg, får bikkjene bare tisseturer i hagen (3 mål) eller hundegården (100 kvm) - de er uansett i masse aktivitet hele dagen.

Om ungene var syk, hadde jeg blitt hjemme fra trening den dagen.

[Raksha]

De fleste hundefolk har vel også venner/naboer/familie som kan stikke innom og lufte hunden en gang eller to om ungen er allvorlig syk.

Jeg er ikke vokst opp med dyr, men en mor som har maling som "hobby" og en far som pendlet til nordsjøen til han døde - så jeg er vokst opp på kunstutstillinger, diverse museer og vant til en mor som lukker seg inne på et rom for å drive med illeluktende maling jeg ikke tålte, eller dro på malerklubben. Hund er en mer inkluderende hobby enn det.

Klart noen unger lider under foreldrenes altoppslukende hobbyer, men de fleste klarer vel å balansere det på et nivå som gjør at det de "mister" får de igjen i andre ting.

Har ikke helt troen på at man må være supermenneske for å klare både barn og hund, spesielt ikke om man er to.

[Mud]

Jada, forskjellen på flere barn og barn + flere hunder er at det stort sett er lov/akseptert å ha barna med på de samme plassene (charterfly, badeland, lekeland, bowling, nabobesøk, f eks)

*klippe masse*

- Og jeg spør igjen - når man bor alene / har ektefelle som reiser mye / jobber mye - hvordan i alla dager klarer man å lufte hund, gå tur OG passe på småungene? Ser du egentlig for deg at guttungen din skal enten være alene når du går tur (hvis du ikke har hage når den tid kommer og bikkja kan tisse der), eller skal måtte delta i dine aktiviteter selv om han er syk eller vil leke med bestekompisen sin?

Så altså: du mener at jentungen, som faktisk er et av norges største talenter, ikke skulle få drive med hobbyen sin fordi guttene kanskje kunne komme til å kjede seg i stallen? Dette mener du helt alvorlig?

Og ungen min kommer ALDRI til å få dra på badeland etc hver helg uansett. Jeg ser virkelig ikke problemet, det er da ingenting i veien for at familie og venner kan passe bikkja de få gangene i året? Si meg, får ungene dine noensinne fri fra sånne aktiviteter?

Og jeg har vært alene med 2 (!) hunder og baby i en leilighet i 11 etasje midt i Oslo jeg. Jeg var syk, ungen var syk, hundene fikk 15 min tur den dagen og var fornøyde. Jeg har hatt skikkelig omgangssyke før jeg fikk barn og bare hadde hund jeg, vet du: de fikk ikke tur, bare tisse og bæsje. Gikk fint det. Det er ikke hverdagen, det er noe man fikser når man må. Selvfølgelig drar man ikke med seg en syk unge på hundetrening, man er ikke barnemishandlere fordi om man har hund...

Og nei, ungen min skal ikke få lov til å ha besøk akkurat når det passer han til enhver tid. Jeg tror det er viktig at foreldre er foreldre og lærer barn å leve i et samfunn hvor man må inngå kompromiss og ikke kan styre hele familiens hverdag, så det hadde han ikke fått lov til uansett.

I det store og det hele tror jeg barn tar mer skade av å være første prioritet 24t i døgnet året rundt, i alt og ett, en å lære seg at noen ganger må man tilpasse seg. Men det er min mening.

Det er en interessant diskusjon dette, når man forsøker å definere grenser som ikke kan defineres på annet enn individuelt nivå. Jeg lurer også på om dette gjelder bare hund, eller kan man strekke dette til alle hobbyer? Bør man ikke får barn om man har høye ambisjoner innen f.eks idrett? Min far drev aktivt med skyting da jeg var liten, landskytterstevne var familieferien annenhvert år, og jeg har mange gode minner derfra.

Man må også åpne for at våre valg kan både være en ressurs og en ulempe for våre barn. Og om vi virkelig begynner å pille i ting, er ikke alle våre valg både som foreldre og som mennesker både på godt og vondt?

Vi skal heller ikke glemme hvor mye et aktivt hundeliv tilfører barna våre. Steike, min sønn regelrett digger hunder han, han får helt utrolig mye ut av både vår egen hund og andre hunder han møter. Storkoser seg. Det er fint å kunne gi ham det, og det er mange fine lekser å ta med seg av å vokse opp i en familie med hund.

Hvor mye av seg selv skal man måtte ofre når man blir forelder? Jeg personlig nekter å la meg redusere til å være kun mamma. Ja, sønnen min er min første prioritet i livet mitt, det kommer han alltid til å være, men det er så absolutt viktig for meg å få gjøre mine ting også. Det gjør at jeg blir en bedre mor, ikke en verre.

Og hvor mye trenger barn for at det skal være bra nok? Som jeg sa i en annen tråd, optimalt er en bred motorvei, ikke en tynn sti. Det absolutt viktigste er at barns behov blir møtt over tid, og at de har en trygg tilknytning til sine omsorgspersoner. Det kan mange få til selv med aktivt liv utenfor foreldrerollen, og det er mange som feiler selv når de ofrer alt rundt seg. Det er en balansegang alt det der.

Ironisk nok er grunnen til at min hund så absolutt har blitt nedprioritert det siste året etter jeg fikk barn, nettopp årsaken til at jeg nå vurderer å åpne hjemmet for hund nummer to. Vi får se, det er absolutt ikke avklart enda, og en avgjørelse jeg tenker langt nøyere igjennom nå enn det jeg hadde gjort pre barn. Det er helt andre faktorer som spiller inn nå, en helt annen hverdag med helt andre utfordringer som hele tiden endrer seg.

Personlig hadde jeg aldri skaffet meg valp om jeg var alene med barn. Jeg kjenner mine grenser, jeg hadde ikke blitt fornøyd med tidsregnestykket, hadde konstant følt at jeg kom til kort og jeg hadde hatt elendig samvittighet. Logistikken hadde vært altfor skjør. Til nøds en voksen hund, da veldig avhengig av individet. Jeg kommer heller ikke til å skaffe meg en valp mens sønnen min er liten, selv om hjertet av og til argumenterer kraftig i mot.

Jeg er usikker på hva som hadde skjedd med Fyda om min mann forsvant fra bildet. Akkurat slik hverdagen er nå så er det mulig hun hadde blitt omplassert faktisk, på grunn av en kombinasjon av så mange ting, ikke bare barnet. Men jeg lurer på om hundelivet da hadde vippet under bra nok-grensa.

Men jeg er gammel nok til å forstå at andre kan ta valg som er helt forskjellige fra mine og de er alikevel helt riktige for dem. Det er ikke meg og mitt liv som er referansepunktet for hva som er akseptabelt for andre.

Så i bunn og grunn, vi er forskjellige, hunder er forskjellige, familier er forskjellige. Det finnes ikke et fasitsvar her. Noen klarer alt og mere til, andre sliter med de minste avvik fra normalen. Det er greit å kvitte seg med hunder når man ikke klarer å gi dem et liv man føler er akseptabelt, og det må være greit å skaffe seg en til så lenge en klarer å gi både hund og barn god livskvalitet.

[Lotta]

*KLIPPE MASSE FORNUFTIG*

det må være greit å skaffe seg en til så lenge en klarer å gi både hund og barn god livskvalitet.

Jeg vil gjerne presisere at det er hundefantastene jeg "sliter med" - dem som anskaffer hund, etter hund, etter hund, er "over"aktive i ymse varianter (utstilling/prøver/konkurranser), ingen her lurer vel på om familiebikkja som trøster 10-åringen i sofaen er et positivt tilskudd til familien?

Når går hundehold ut over barns livskvalitet? Er det uproblematisk at enkelte barn kan hele stamtavler i 10 ledd, men ikke den lille multiplikasjonstabellen, at de eneste turene de får i bilen er til en utstilling eller for å parre ei tispe? Er det greit at familien velger bort alle Sydenturer sammen (som jo er noe de fleste "vanlige barn" får oppleve i løpet av barneskolen, tror jeg), fordi familiens hunder ikke kan plasseres bort i en uke?

[Guest 2ne]

Er det greit at familien velger bort alle Sydenturer sammen (som jo er noe de fleste "vanlige barn" får oppleve i løpet av barneskolen, tror jeg), fordi familiens hunder ikke kan plasseres bort i en uke?

Jeg har aldri vært i syden med barna mine jeg, ikke fordi jeg manglet hundepass, for det har faktisk aldri vært et problem å få, men fordi jeg ikke har hatt råd. Det er sikkert noe jeg burde tenkt på når jeg ble gravid som 20åring, at jeg kom til å bli kronisk syk med påfølgende dårlig råd som 30åring, men mener du virkelig at sydenturer er obligatorisk under et barns oppvekst, og at det vil lide for det om man aldri drar til syden?