Gå til innhold
Hundesonen.no

Høy innavlsgrad? Fint med raskt svar :)


Lekr

Recommended Posts

Nope, det er ganske så lavt det :)

Edit:

Om man parrer en tispe med sin onkel får man en innavlsgrad på 6.25. Dette er høyt men akseptabelt om hundene er friske.

Ved halvsøskenparring får man 12.5, noe som er veldig høyt.

Ved 0.244 er det bare en fjern slektning som gjentas på begge sider av stamtavlen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sidan det no er ein tråd som omhandlar dette, så har eg eit scenario som eg ikkje er i stand til å vurdere. Kanskje eg kan få svar her?

Ein hannhund og ei tispe parrast. Hannhundens onkel (morbror) er tispas morfar. Greit eller ikkje bra?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan kun svare for meg selv, og det jeg har lært innen anatomi og hvordan gener påvirkes av både miljø og arv. Jeg syns ikke det er greit, men så har nå mine hunder 0% i innavl prosent.

Eg tenkjer jo òg slik i utgangspunktet, men eg veit lite om dette generelt, og om korleis synet på dette er i hundemiljøet spesielt... :icon_confused:

Kor langt ut må ein for å få innavlsgrad 0 då? Og kva innavlsgrad gir mitt døme?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sidan det no er ein tråd som omhandlar dette, så har eg eit scenario som eg ikkje er i stand til å vurdere. Kanskje eg kan få svar her?

Ein hannhund og ei tispe parrast. Hannhundens onkel (morbror) er tispas morfar. Greit eller ikkje bra?

Jeg synes dette er akseptabelt hvis det ikke er noe mer innavl i bildet, og oppdretteren har en veldig god grunn for dette.. Man skal jo vite litt hva man gjør..

Men det er også veldig avhengig av hvilken rase det er osv..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde en boxer med innavlsgrad på over 9 %. Han var syk hele livet og ble bare 10 mnd gammel. Aldri i verden om jeg skal ha hund med høy innavlsgrad igjen. Rasene er innavla nok som de er, burde ikke være nødvendig å innavle mer enn det.

Da var dere uheldige..

Man kan være både heldig og uheldig med innavl, det er noe av greia..

Man øker risikoen for alt iboende faenskap, men man øker også sannsynligheten for at det bra skal komme frem.

Som med all avl er det et sjansespill.. I tillegg er jo enkelte raser syke så det holder fra før, Boxer er vel et godt eksempel på en rase der det er en del lidelser..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg endret mitt svar, følte jeg var litt ut på gyngende grunn... :o Har hørt om mye høyere innavl prosent, og tenker andre her har MYE mer peiling enn meg, og også hvordan du finner ut % til ditt eksempel. Jeg har to sjeldne raser, og tror også det er en stor grunn til at innavls % er 0 i mine raser. Håper du finner ut av det :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sidan det no er ein tråd som omhandlar dette, så har eg eit scenario som eg ikkje er i stand til å vurdere. Kanskje eg kan få svar her?

Ein hannhund og ei tispe parrast. Hannhundens onkel (morbror) er tispas morfar. Greit eller ikkje bra?

Det er vanskelig å gi ett tall som svar, for det kommer jo an på hva annet som er i slekt og gjentas bakover.

Men jeg tok for moro skyld og lagde en fiktiv stamtavle i DogWeb, hvor jeg lagde det scenarioet du beskriver, og på fem generasjoner fikk jeg da innavlsgrad på cirka 4 - som er innenfor det både vår raseklubb og NKK anbefaler (de setter grensen på 6.25).

Reell innavlsgrad på det du spør om ville vært nærmere 3.6, fordi i stamtavlen jeg lagde var det en tipptippoldefar som gikk igjen fire ganger - men kun to av gangene var for det kullet hvor en onkel også er morfar - så om alt annet var ubeslektet, ville du fått en helt normal innavlsgrad.

Om en kombinasjon er bra er i mine øyne avhengig av veldig mye mer enn bare innavlsgradstallet. En må vite hva en dobler, og om det er noe en ønsker å doble. Innavlsgrad på 22 kan være flott, om en kjenner linjene meget, meget godt og får fram nøyaktig det en vil og ingen sure overraskelser.

En må ikke henge seg opp i tall, er min mening.

Kan kun svare for meg selv, og det jeg har lært innen anatomi og hvordan gener påvirkes av både miljø og arv. Jeg syns ikke det er greit, men så har nå mine hunder 0% i innavl prosent.

I hvor mange generasjoner er innavlsgraden på 0?

Det er viktig å se langt bakover, jeg ser mange måler innavlsgrad kun tilbake til besteforeldrene, og da kan en etter min mening like gjerne la være. Ofte øker innavlsgraden med antall generasjoner en sjekker.

Et kull blir ikke automatisk bra, selv om innavlsgraden er på null. To dårlige individ kan sammen ha innavlsgrad 0, og gi like dårlig individ som de selv er.

Utavl er gjerne mer "risikobetinget", fordi en vet mindre om hva som kan dukke opp - det er så mange flere mulige "genkombinasjoner", og derfor større variasjon på hva som vil være å se i valpekassa. Høyere innavlsgrad - linjeavl - vil kunne gi større forutsigbarhet og et mer homogent kull, nettopp fordi en forsterker en hunds mulighet til å påvirke kullet. Men som Astrid Indrebø sa på NKKs oppdretterskole - det er større sannsynlighet for at en hunds arvemateriale slår gjennom om han ligger åtte ganger som tippoldefar, enn om han ligger som far og morfar til valpene.

Misforstå meg rett - jeg har ingen fasit på hva jeg mener er det ideelle innavlsgradstallet, for i mine øyne kommer det helt an på hva en ønsker å nå. For kullet jeg har nå, var relativt lav innavlsgrad viktig, da jeg har ei tispe som er beslektet med mye av det beste vi har i landet, og jeg ønsket derfor å bruke henne mot noe som var minst mulig ubeslektet for å gjøre det noe enklere å finne partner til hennes valper.

Mens i neste generasjon kanskje jeg kjører høy innavlsprosent for å rendyrke noe jeg ønsker å satse på i den generasjonen. Også videre.

Noen ganger gjør en en stor utavlsparring fordi det å tynne ut blodet og få noe nytt er viktig i seg selv - og det er kanskje enda viktigere på tallfattige raser, at en må være mer bevisst på ikke å male seg inn i et stamtavlehjørne.

Men, det viktigste etter min mening er alltid alltid å vite hva en kombinerer. Uansett om innavlsgraden er 0 eller om en parrer to søsken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ein hannhund og ei tispe parrast. Hannhundens onkel (morbror) er tispas morfar. Greit eller ikkje bra?

Dette finnes det ikke et enkelt svar på. Det spørs helt på rase, linjer og på individene man avler på. I tillegg kommer personlig preferanse inn og i hvilken grad man prioriterer forutsigbarhet.

Dette er stamtavlen til en av mine forrige hunder. Jeg vet ikke engang hva innavlsgraden er må jeg innrømme (Emma?) Jeg hadde glatt kjøpt en hund av denne kombinasjonen igjen uten noe problem. Om det ble en kvalitetshund hadde jeg ikke hatt betenkeligheter med å bruke den i avl heller.

3387761316_457dc09b2d_b.jpg

Grenser for innavl er en personlig greie. Man må bruke pengene sine på avl man kan stå for og ønsker å støtte synes jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror ikke jeg kommer til å angre på at jeg meldte meg inn i dette forumet! Her er mye å lære, og mange som kan og vet hva de snakker om. Kjekt når du forklarer på en slik oversiktelig måte,Emma :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg tenkjer jo òg slik i utgangspunktet, men eg veit lite om dette generelt, og om korleis synet på dette er i hundemiljøet spesielt... :icon_confused:

Det er jo utrolig variabelt fra rase til rase dette med innavl, da. På min rase, som jeg vil påstå at har en veldig liten genpool, er det vanskelig å få 0 % innavl i alle kombinasjoner, da det rett og slett ikke finnes nok linjer. En del importerer jo f.eks. sperm fra utlandet, men allikevel er det veldig ofte en viss innavelsgrad på rasen, uten at jeg personlig synes det er negativt i seg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svaret ditt, Emma, eg set pris på at du tok deg tid til å svare så grundig og lærerikt :). Det gir absolutt eit anna syn på innavl enn det eg og sikkert mange andre utan erfaring på dette har i utgangspunktet, då "innavl" er eit ubetinga negativt ord. Men alt du skriv om å "ta vare på" dei gode eigeskapane er jo så logiske, når det først blir peika på. Spennande.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er stamtavlen til en av mine forrige hunder. Jeg vet ikke engang hva innavlsgraden er må jeg innrømme (Emma?) Jeg hadde glatt kjøpt en hund av denne kombinasjonen igjen uten noe problem. Om det ble en kvalitetshund hadde jeg ikke hatt betenkeligheter med å bruke den i avl heller.

3387761316_457dc09b2d_b.jpg

Om jeg ikke blingser helt, og det kun er Napoleon som går igjen - så får jeg innavlsgraden til å bli 6.25, tilsvarende søskenbarn, og ligger da på grensen for hva NKK anbefaler.

Men de registrerer høyere innavlsgrad enn dette.

Tror ikke jeg kommer til å angre på at jeg meldte meg inn i dette forumet! Her er mye å lære, og mange som kan og vet hva de snakker om. Kjekt når du forklarer på en slik oversiktelig måte,Emma :ahappy:

:icon_redface:

Tusen takk for svaret ditt, Emma, eg set pris på at du tok deg tid til å svare så grundig og lærerikt :). Det gir absolutt eit anna syn på innavl enn det eg og sikkert mange andre utan erfaring på dette har i utgangspunktet, då "innavl" er eit ubetinga negativt ord. Men alt du skriv om å "ta vare på" dei gode eigeskapane er jo så logiske, når det først blir peika på. Spennande.

Innavl, da tenker en jo med en gang fysiske og psykiske skavanker, dyslektiske konger og barn med seks tær, en tenker bondeknøler og bygdeslekt hvor alle er hverandres tremenning.

Men siden hundeavl er noe mer foredlende og generasjonsplanlagt enn menneskeavl er, må en også se annerledes på hundeavl :lol:

For øvrig er dette en artikkel (PDF) som har stått i Hundesport, skrevet av Astrid Indrebø, om innavl (og problemene en må være forberedt på når en skal regne innavlsgrad i DogWeb).

Astrid Indrebø er altså veterinær fagsjef i NKK, og ikke bare et vilkårlig menneske jeg fant en tekst av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg ikke blingser helt, og det kun er Napoleon som går igjen - så får jeg innavlsgraden til å bli 6.25, tilsvarende søskenbarn, og ligger da på grensen for hva NKK anbefaler.

Men de registrerer høyere innavlsgrad enn dette.

Det er 3 shots med Boss Hog x Ouija.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er 3 shots med Boss Hog x Ouija.

Æsj, jeg er skikkelig bedriten på å regne innavlsgrad i hodet, jeg pleier å bruke program - og da får jeg en innavlsgrad på 16,8.

Så er jo også avl såpass komplisert at om for eksempel Nipple hadde blitt parret med en japansk import, totalt ubeslektet minst åtte generasjoner bakover, så hadde den kombinasjonen fått innavlsgrad på 0 prosent.

Så, en må ikke bare se på kombinasjonen, men gjerne se på avlsdyrene også. En kombinasjons innavlsgrad kan være misledende i så måte.

Så min anbefaling er alltid å se stamtavla selv - hvilke dyr er der, hvem er disse dyrenes søsken, halvsøsken, tidligere avkom, etc.

Også er det lettere å oppdage ting på raser en kjenner selv - Nipples stamtavle og rase er helt ukjent for meg, og det er lett å overse ting. Mens på en rase en selv kjenner, vet en ofte at den og den deler far, selv om det ikke står flere generasjoner oppført. Kunnskap er så viktig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Æsj, jeg er skikkelig bedriten på å regne innavlsgrad i hodet, jeg pleier å bruke program - og da får jeg en innavlsgrad på 16,8.

Så er jo også avl såpass komplisert at om for eksempel Nipple hadde blitt parret med en japansk import, totalt ubeslektet minst åtte generasjoner bakover, så hadde den kombinasjonen fått innavlsgrad på 0 prosent.

Så, en må ikke bare se på kombinasjonen, men gjerne se på avlsdyrene også. En kombinasjons innavlsgrad kan være misledende i så måte.

Innavlsgraden vil vel aldri bli 0 så lenge det er innavl bakover i linjene?

Innavlskoeffisienten derimot vil vel kunne bli det?

For det er vel det forskjellen mellom de to begrepene er? At sistnevnte er en måte å fortelle hvor mye innavlsgraden øker?

Eller er jeg helt på jordet? Jeg kan ikke så mye om dette..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er Töddel forresten. :)

Ja, ser man enda en generasjon tilbake så blir det ikke mindre av samme blodet. Men som sagt hadde jeg glatt valgt en hund fra samme kombinasjon igjen. Heller det enn en scatterbred bulldog med blod uten rød tråd. Hunder med stamtavle som Töddel vet man hva man får med, det er en forutsigbar parring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hadde en utrivelig opplevelse i går. Vi fikk hjemmelekser fra forrige privattime, der målet generelt er godt samspill og lydighet uten godbiter fremme, og vi fikk en spesifikk øvelse å fokusere på: hverdagslig lineføring, uten lokking og luring og bestikkelser. Ede skal ganske enkelt bare holde seg i posisjon fordi han aksepterer mitt lederskap, ikke fordi jeg bestikker ham med godis. Jeg har vært litt sløv og reluctant med de leksene, fordi det blir så dårlig stemning. Ede går skyhøyt i stress når jeg er bestemt og stiller krav. Det er ikke bare testing av lederskap og maktkamp, han blir redd. Som om han får angstanfall og hans verden raser sammen av at hans autonomitet trues. Jeg forstår ham. Samtidig er vi nødt til å få på plass lydighet uten godbiter tilgjengelig. Han MÅ noen ganger bare høre etter, med en eneste gang. Derfor må han ALLTID høre etter med en eneste gang, for han evner ikke skille en alvorlig situasjon fra en øvelse. Han er såpass kunnskapsløs om den naturvitenskapelige verden at han prøver hilse fysisk på mennesker inni forbipasserende biler. Fysikk forstår han seg ikke på. ..så instruktøren har rett og min indre pølsetante har feil. En kan ikke bare dille og dalle og shape og lokke og bestikke absolutt ALT med en så stor hund. Noen ganger må en stille KRAV til hunden som hunden må følge opp uten å stille spørsmål.  Lineføring er mange ganger en sånn situasjon, hvor en må kunne KREVE av hunden at den gjør nøyaktig som den får beskjed om.  ..men jeg er for soft til å være streng nok. Ble instruert til å bruke kroppen som blokkering. Rolig, behersket, men dominant, blokkere og presse ham til å rygge bakover om han passerer skotuppene mine, selvstendig fremoversøkende. Jeg vil gjerne ha resultatet. En hund jeg slipper å hele tiden fokusere på i bekymring for at han kan bryte posisjonen når vi manøvrerer på steder det skjer mye.  ..men metoden er ikke my cup of tea med akkurat denne hunden. Har forsøkt lure meg til å bruke shaping for å oppnå det samme, og det går stadig fremover. Ede kan gå et godt stykke uten noe i hånden, med kontakt, uten utbetalinger nå, men vi er langt fra i mål.  For å få fortgang har jeg blandet litt. Litt mindre godis, aldri i hånden, og høyere krav for å få opp fra lomma, samtidig som jeg har satt grenser ved metoden fra instruktør. Stresser han seg opp og ikke adlyder, men fortsetter bryte fremover, så "legger jeg ham i bakken" (høres så ille ut - det er bare en dekk ved litt press i halsbåndet, ikke så mye at han stritter i mot, bare en veiledning) og så må han ligge til han har stresset ned før vi fortsetter. Dette gikk SÅ fint 4/5 av turen i går. Han har forstått at jeg vil han skal holde hodet ved låret mitt, og han var såååå flink gutt til bare sporadiske godiser. Jeg var SÅ fornøyd med fremgangen. Så gikk vi tom for godis. Ede gikk umiddelbart opp i stress. Vi nærmet oss hjemme. Der er det mer godis.   Han.. Han våknet og må tisse. Kommer tilbake for å fullføre når det behager Herren.  ... Altså, det luktet tomt fra lommene og vi var nær hjemme igjen. Edeward identifies as a labrador når det kommer til mat. Han selger sjelen sin for en tørrforkule. Grønnsaker, blåbær, spaghetti, absolutt alt som ikke smaker direkte vondt er nom nom. Han til og med ser ut som The Cookie Monster.  JEG har kommunisert de spillereglene han nå forholder seg til som om de er naturlover. Vårt forhold er transaksjonelt. Jeg ber ham om noe og han gjør det mot betaling i godis. Det er sånn livet er.  Tomt for godis i lommene er en krisesituasjon, det er en force majeure, og det eneste som betyr noe da er å komme seg fortest mulig til nærmeste godis depot. Ede trodde vi hadde en felles forståelse av det der, men dumme, DUMME muttern sakket farten da han som ansvarsbevisst lagkamerat satte den opp for å hjelpe oss ut av knipa. Hun sakket farten og så forvandlet hun seg til et monster av en syk tyrann som holdt ham igjen og blokkerte og presset ham bakover og "la ham i bakken" og stilte seg til å pause på stedet hvil midt på veien uten mål og mening, med tomme lommer, bare et minutt fra matlageret. Ede gikk i harnisk. Han ble RASENDE. Noen øyeblikk der var jeg sikker på han ville BITE BRUTALT. Det der var på liv og død for ham. Han var så sint. Jeg var forberedt på en virkelig stygg slosskamp mellom oss to. Emergency situation modus kicked in og jeg holdt meg heldigvis iskald og rolig og var sta og bestemt i møte med en så rasende hund som jeg aldri har sett i levende live før. Han ville heldigvis bare gi uttrykk for hva han synes om å fjase bort tid på å ikke haste hurtigst mulig til matfatet og lot seg legge i bakken igjen, tydelig opprørt, tydelig skuffet, tydelig sjokkert over det elendige lederskapet til det dumme nautet som ikke forsto alvoret i situasjonen, men han tok det. Han aksepterte lederskapet og la seg ned. Ingen bitt. Vi kom oss hjem. Vel innenfor døren gjorde han alt han kunne for å beklage utbruddet sitt og skape god stemning igjen. Hoppet og jukket (jeg har avledet valpejukking uten å være sur og streng, så han tror nå tydeligvis det er en hyggelig gest) og var tydelig lei seg for episoden og ville forsikre seg om at relasjonen mellom oss to var fin igjen. ..for å få åpnet matskapet.  Det er ikke bare bare.  Den matmotivasjonen hans er en medalje med en bakside. Gull verdt, men det kjemiske symbolet for gull er også Au.  ... Prøver på en litt kortere lineføringstur i kveld, uten å tømme lommene. Viktig at det lukter innhold fra dem, tydeligvis.   
    • Uten å ha fått svar på spørsmålene fra Simira, som er høyst relevante, så lurer jeg på om hun kanskje synes det er kjedelig å bare gå? Hva slags aktiv rase er det? Vorsteher og border collie har svært ulike interesser og behov. Om det er vorsteher type aktiv rase har jeg ingen tips, men om det er den andre typen, så synes jeg selv det KAN hjelpe å gi hunden oppgaver mens vi går, som øvelser fra ulike former for (kreativ) lydighet.  Tilskudd av magnesium og omega 3 fettsyrer, samt større mengder fullspektret lys inn i øynene hjelper også mot stress på mer generelt grunnlag. Merker godt forskjell på valpen min, som sank veldig i stress kort tid etter påbegynt lysterapi og mer tid utendørs sammen med disse tilskuddene. Så økte han veldig i stress igjen da jeg begynte sløve og glemme gi ham omega 3 og magnesium. Da mener jeg ikke stressnivå døgnet gjennom, men peaks når han blir stresset. Tilskuddene tar brodden av det. ..på min. 
    • Det høres ut som du har et godt grunnlag, men det er vanskelig å si uten å se hunden. Noen typer, raser og individer er også bare lettgiret. Alder er også relevant. Hvor gammel er hunden? Er hun fulgt opp hos veterinær, og er frisk? Alle signalene på stress kan også være signaler på smerte og ubehag. Og så er spørsmålet hvordan hun får løpt fra seg og hodearbeid. Kanskje hodearbeidet er for mye, for vanskelig, eller for lite? Løper hun i hundegård, løpetur med deg? Hvordan ser dagsrutinen deres ut?
    • Jeg lurer på om det er noen her inne som har tips å gi til å roe ned en veldig giret og stresset hund på tur. Hunden min er en veldig aktiv rase, så vi lar henne alltid få løpt fra seg og brukt hodet litt før vi går tur. Likevel har jeg lagt merke til flere tegn på stress; hun rister seg og piper MYE, gjesper, kaver frem og tilbake, drar mye i båndet og biter i båndet når vi stopper. Jeg ønsker så gjerne å lære henne å gå fint i bånd og få bedre kontakt med henne, men det er utfordrende når hun er så stresset. Så langt har jeg prøvd å ta pauser i løpet av turen, gjøre godbit-søk og belønne henne hver gang hun tar kontakt, men det skjer sjeldent. Har noen av dere erfaring med dette, eller tips som kan hjelpe? Jeg setter stor pris på alle innspill! Takk på forhånd!
    • Hei, altså dette er egentlig ikke noe problem bare et visst familiemedlem holder ham inne om morgenen. Ellers har han program han, masse trim - får han mer så hadde han kunnet risikere belastningsskader så jeg har kuttet litt ned på det, bilturer, lek osv, her er det full rulle nesten til leggetid og utenom en tid på dagen jeg ofte trener. Han har luke og kan gå ut i hundegården som han vil når døra ut er låst (han åpner dører selv), men det er mest for å ligge der og glane eller tisse. Om han ikke har 50-100 meter å løpe på så er det nesten ingen vits med gjerde for den typen hund, en hundegård er bare en startgrop for ham. Men på det nye stedet vi flytter vil han få det sånn, med 1.5 meter høyt gjerde. Og det har vi bestemt uavhengig av dere akuratt pga denne uvanen hans med å stikke av (flytte skulle vi uansett). Før har det gått hunder fritt her i alle år, de har åpnet dørne på huset selv og gått inn og ut som de ville, og det har aldri vært noe problem, men nå har det blitt det.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...