Gå til innhold
Hundesonen.no

Høy innavlsgrad? Fint med raskt svar :)


Lekr

Recommended Posts

Nope, det er ganske så lavt det :)

Edit:

Om man parrer en tispe med sin onkel får man en innavlsgrad på 6.25. Dette er høyt men akseptabelt om hundene er friske.

Ved halvsøskenparring får man 12.5, noe som er veldig høyt.

Ved 0.244 er det bare en fjern slektning som gjentas på begge sider av stamtavlen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sidan det no er ein tråd som omhandlar dette, så har eg eit scenario som eg ikkje er i stand til å vurdere. Kanskje eg kan få svar her?

Ein hannhund og ei tispe parrast. Hannhundens onkel (morbror) er tispas morfar. Greit eller ikkje bra?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan kun svare for meg selv, og det jeg har lært innen anatomi og hvordan gener påvirkes av både miljø og arv. Jeg syns ikke det er greit, men så har nå mine hunder 0% i innavl prosent.

Eg tenkjer jo òg slik i utgangspunktet, men eg veit lite om dette generelt, og om korleis synet på dette er i hundemiljøet spesielt... :icon_confused:

Kor langt ut må ein for å få innavlsgrad 0 då? Og kva innavlsgrad gir mitt døme?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sidan det no er ein tråd som omhandlar dette, så har eg eit scenario som eg ikkje er i stand til å vurdere. Kanskje eg kan få svar her?

Ein hannhund og ei tispe parrast. Hannhundens onkel (morbror) er tispas morfar. Greit eller ikkje bra?

Jeg synes dette er akseptabelt hvis det ikke er noe mer innavl i bildet, og oppdretteren har en veldig god grunn for dette.. Man skal jo vite litt hva man gjør..

Men det er også veldig avhengig av hvilken rase det er osv..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde en boxer med innavlsgrad på over 9 %. Han var syk hele livet og ble bare 10 mnd gammel. Aldri i verden om jeg skal ha hund med høy innavlsgrad igjen. Rasene er innavla nok som de er, burde ikke være nødvendig å innavle mer enn det.

Da var dere uheldige..

Man kan være både heldig og uheldig med innavl, det er noe av greia..

Man øker risikoen for alt iboende faenskap, men man øker også sannsynligheten for at det bra skal komme frem.

Som med all avl er det et sjansespill.. I tillegg er jo enkelte raser syke så det holder fra før, Boxer er vel et godt eksempel på en rase der det er en del lidelser..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg endret mitt svar, følte jeg var litt ut på gyngende grunn... :o Har hørt om mye høyere innavl prosent, og tenker andre her har MYE mer peiling enn meg, og også hvordan du finner ut % til ditt eksempel. Jeg har to sjeldne raser, og tror også det er en stor grunn til at innavls % er 0 i mine raser. Håper du finner ut av det :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sidan det no er ein tråd som omhandlar dette, så har eg eit scenario som eg ikkje er i stand til å vurdere. Kanskje eg kan få svar her?

Ein hannhund og ei tispe parrast. Hannhundens onkel (morbror) er tispas morfar. Greit eller ikkje bra?

Det er vanskelig å gi ett tall som svar, for det kommer jo an på hva annet som er i slekt og gjentas bakover.

Men jeg tok for moro skyld og lagde en fiktiv stamtavle i DogWeb, hvor jeg lagde det scenarioet du beskriver, og på fem generasjoner fikk jeg da innavlsgrad på cirka 4 - som er innenfor det både vår raseklubb og NKK anbefaler (de setter grensen på 6.25).

Reell innavlsgrad på det du spør om ville vært nærmere 3.6, fordi i stamtavlen jeg lagde var det en tipptippoldefar som gikk igjen fire ganger - men kun to av gangene var for det kullet hvor en onkel også er morfar - så om alt annet var ubeslektet, ville du fått en helt normal innavlsgrad.

Om en kombinasjon er bra er i mine øyne avhengig av veldig mye mer enn bare innavlsgradstallet. En må vite hva en dobler, og om det er noe en ønsker å doble. Innavlsgrad på 22 kan være flott, om en kjenner linjene meget, meget godt og får fram nøyaktig det en vil og ingen sure overraskelser.

En må ikke henge seg opp i tall, er min mening.

Kan kun svare for meg selv, og det jeg har lært innen anatomi og hvordan gener påvirkes av både miljø og arv. Jeg syns ikke det er greit, men så har nå mine hunder 0% i innavl prosent.

I hvor mange generasjoner er innavlsgraden på 0?

Det er viktig å se langt bakover, jeg ser mange måler innavlsgrad kun tilbake til besteforeldrene, og da kan en etter min mening like gjerne la være. Ofte øker innavlsgraden med antall generasjoner en sjekker.

Et kull blir ikke automatisk bra, selv om innavlsgraden er på null. To dårlige individ kan sammen ha innavlsgrad 0, og gi like dårlig individ som de selv er.

Utavl er gjerne mer "risikobetinget", fordi en vet mindre om hva som kan dukke opp - det er så mange flere mulige "genkombinasjoner", og derfor større variasjon på hva som vil være å se i valpekassa. Høyere innavlsgrad - linjeavl - vil kunne gi større forutsigbarhet og et mer homogent kull, nettopp fordi en forsterker en hunds mulighet til å påvirke kullet. Men som Astrid Indrebø sa på NKKs oppdretterskole - det er større sannsynlighet for at en hunds arvemateriale slår gjennom om han ligger åtte ganger som tippoldefar, enn om han ligger som far og morfar til valpene.

Misforstå meg rett - jeg har ingen fasit på hva jeg mener er det ideelle innavlsgradstallet, for i mine øyne kommer det helt an på hva en ønsker å nå. For kullet jeg har nå, var relativt lav innavlsgrad viktig, da jeg har ei tispe som er beslektet med mye av det beste vi har i landet, og jeg ønsket derfor å bruke henne mot noe som var minst mulig ubeslektet for å gjøre det noe enklere å finne partner til hennes valper.

Mens i neste generasjon kanskje jeg kjører høy innavlsprosent for å rendyrke noe jeg ønsker å satse på i den generasjonen. Også videre.

Noen ganger gjør en en stor utavlsparring fordi det å tynne ut blodet og få noe nytt er viktig i seg selv - og det er kanskje enda viktigere på tallfattige raser, at en må være mer bevisst på ikke å male seg inn i et stamtavlehjørne.

Men, det viktigste etter min mening er alltid alltid å vite hva en kombinerer. Uansett om innavlsgraden er 0 eller om en parrer to søsken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ein hannhund og ei tispe parrast. Hannhundens onkel (morbror) er tispas morfar. Greit eller ikkje bra?

Dette finnes det ikke et enkelt svar på. Det spørs helt på rase, linjer og på individene man avler på. I tillegg kommer personlig preferanse inn og i hvilken grad man prioriterer forutsigbarhet.

Dette er stamtavlen til en av mine forrige hunder. Jeg vet ikke engang hva innavlsgraden er må jeg innrømme (Emma?) Jeg hadde glatt kjøpt en hund av denne kombinasjonen igjen uten noe problem. Om det ble en kvalitetshund hadde jeg ikke hatt betenkeligheter med å bruke den i avl heller.

3387761316_457dc09b2d_b.jpg

Grenser for innavl er en personlig greie. Man må bruke pengene sine på avl man kan stå for og ønsker å støtte synes jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror ikke jeg kommer til å angre på at jeg meldte meg inn i dette forumet! Her er mye å lære, og mange som kan og vet hva de snakker om. Kjekt når du forklarer på en slik oversiktelig måte,Emma :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg tenkjer jo òg slik i utgangspunktet, men eg veit lite om dette generelt, og om korleis synet på dette er i hundemiljøet spesielt... :icon_confused:

Det er jo utrolig variabelt fra rase til rase dette med innavl, da. På min rase, som jeg vil påstå at har en veldig liten genpool, er det vanskelig å få 0 % innavl i alle kombinasjoner, da det rett og slett ikke finnes nok linjer. En del importerer jo f.eks. sperm fra utlandet, men allikevel er det veldig ofte en viss innavelsgrad på rasen, uten at jeg personlig synes det er negativt i seg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svaret ditt, Emma, eg set pris på at du tok deg tid til å svare så grundig og lærerikt :). Det gir absolutt eit anna syn på innavl enn det eg og sikkert mange andre utan erfaring på dette har i utgangspunktet, då "innavl" er eit ubetinga negativt ord. Men alt du skriv om å "ta vare på" dei gode eigeskapane er jo så logiske, når det først blir peika på. Spennande.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er stamtavlen til en av mine forrige hunder. Jeg vet ikke engang hva innavlsgraden er må jeg innrømme (Emma?) Jeg hadde glatt kjøpt en hund av denne kombinasjonen igjen uten noe problem. Om det ble en kvalitetshund hadde jeg ikke hatt betenkeligheter med å bruke den i avl heller.

3387761316_457dc09b2d_b.jpg

Om jeg ikke blingser helt, og det kun er Napoleon som går igjen - så får jeg innavlsgraden til å bli 6.25, tilsvarende søskenbarn, og ligger da på grensen for hva NKK anbefaler.

Men de registrerer høyere innavlsgrad enn dette.

Tror ikke jeg kommer til å angre på at jeg meldte meg inn i dette forumet! Her er mye å lære, og mange som kan og vet hva de snakker om. Kjekt når du forklarer på en slik oversiktelig måte,Emma :ahappy:

:icon_redface:

Tusen takk for svaret ditt, Emma, eg set pris på at du tok deg tid til å svare så grundig og lærerikt :). Det gir absolutt eit anna syn på innavl enn det eg og sikkert mange andre utan erfaring på dette har i utgangspunktet, då "innavl" er eit ubetinga negativt ord. Men alt du skriv om å "ta vare på" dei gode eigeskapane er jo så logiske, når det først blir peika på. Spennande.

Innavl, da tenker en jo med en gang fysiske og psykiske skavanker, dyslektiske konger og barn med seks tær, en tenker bondeknøler og bygdeslekt hvor alle er hverandres tremenning.

Men siden hundeavl er noe mer foredlende og generasjonsplanlagt enn menneskeavl er, må en også se annerledes på hundeavl :lol:

For øvrig er dette en artikkel (PDF) som har stått i Hundesport, skrevet av Astrid Indrebø, om innavl (og problemene en må være forberedt på når en skal regne innavlsgrad i DogWeb).

Astrid Indrebø er altså veterinær fagsjef i NKK, og ikke bare et vilkårlig menneske jeg fant en tekst av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg ikke blingser helt, og det kun er Napoleon som går igjen - så får jeg innavlsgraden til å bli 6.25, tilsvarende søskenbarn, og ligger da på grensen for hva NKK anbefaler.

Men de registrerer høyere innavlsgrad enn dette.

Det er 3 shots med Boss Hog x Ouija.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er 3 shots med Boss Hog x Ouija.

Æsj, jeg er skikkelig bedriten på å regne innavlsgrad i hodet, jeg pleier å bruke program - og da får jeg en innavlsgrad på 16,8.

Så er jo også avl såpass komplisert at om for eksempel Nipple hadde blitt parret med en japansk import, totalt ubeslektet minst åtte generasjoner bakover, så hadde den kombinasjonen fått innavlsgrad på 0 prosent.

Så, en må ikke bare se på kombinasjonen, men gjerne se på avlsdyrene også. En kombinasjons innavlsgrad kan være misledende i så måte.

Så min anbefaling er alltid å se stamtavla selv - hvilke dyr er der, hvem er disse dyrenes søsken, halvsøsken, tidligere avkom, etc.

Også er det lettere å oppdage ting på raser en kjenner selv - Nipples stamtavle og rase er helt ukjent for meg, og det er lett å overse ting. Mens på en rase en selv kjenner, vet en ofte at den og den deler far, selv om det ikke står flere generasjoner oppført. Kunnskap er så viktig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Æsj, jeg er skikkelig bedriten på å regne innavlsgrad i hodet, jeg pleier å bruke program - og da får jeg en innavlsgrad på 16,8.

Så er jo også avl såpass komplisert at om for eksempel Nipple hadde blitt parret med en japansk import, totalt ubeslektet minst åtte generasjoner bakover, så hadde den kombinasjonen fått innavlsgrad på 0 prosent.

Så, en må ikke bare se på kombinasjonen, men gjerne se på avlsdyrene også. En kombinasjons innavlsgrad kan være misledende i så måte.

Innavlsgraden vil vel aldri bli 0 så lenge det er innavl bakover i linjene?

Innavlskoeffisienten derimot vil vel kunne bli det?

For det er vel det forskjellen mellom de to begrepene er? At sistnevnte er en måte å fortelle hvor mye innavlsgraden øker?

Eller er jeg helt på jordet? Jeg kan ikke så mye om dette..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er Töddel forresten. :)

Ja, ser man enda en generasjon tilbake så blir det ikke mindre av samme blodet. Men som sagt hadde jeg glatt valgt en hund fra samme kombinasjon igjen. Heller det enn en scatterbred bulldog med blod uten rød tråd. Hunder med stamtavle som Töddel vet man hva man får med, det er en forutsigbar parring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg personlig ville ikke kastet pinne/leker da det er en aktivitet som får opp stressnivået veldig og er en mindre smart måte å slite ut valpen på. Prøv å heller å gjemme en leke som hun må søke etter.  Pinner kan dessuten være skadelig.  Får hun mental trening i tillegg til fysisk mosjon?  Edit: får hun dekket behovet for tygging? 
    • Du sier ingenting om hvor mye aktivitet hun faktisk får. 12 uker gamle begynner de jo å bli ganske aktive. Har dere begynt på valpekurs? Jokkingen og gravingen sier for meg at det er for lite aktivitet, selv om det kan være reaksjon på for mye også. Uansett ville jeg avbrutt adferden og gjort noen øvelser eller avledet på annen måte. Det samme med biting. Ha tilgjengelig ting det er lov å bite i, og avled med dette. Kjefting, straff eller å holde over snuten vil ikke hjelpe. Hvis hun klør i tennene kan det hjelpe å vri opp en tauknute eller tøyfille i vann og legge i fryseren, og så gi den for å tygge på ,det lindrer kløe i tennene. Det viktigste er nok aktivisering, men at det er gode pauser mellom. Allerede tenker jeg at hun bør ha en ok tur i løpet av dagen, få oppdage verden litt, og litt hodearbeid i form av triks eller hverdagslydighet, både underveis på turen, og innimellom hjemme. Korte økter. Selv om det er "valpeoppførsel" betyr ikke det at vi skal godta det og ikke gjøre noe med det. Bruk avledning, leker, lær inn alternative kommandoer, og avbryt eller forebygge adferd du ikke vil ha. Har dere akkurat kommet inn fra en lang tur og du vet hun er sliten og hun begynner å styre, gjør noen rolige øvelser, og øv på å legge seg å slappe av.
    • Jeg har en golden retriever valp som er 12 uker gammel. Hun gjør meg litt bekymret. Jeg er redd for at ho er veldig over eller understimulert men jeg klarer ikke å finne ut om det er for mye eller for lite aktiviserende av ho. Den siste uka har ho begynt å bli mye mer urolig, hun klarer ikke å finne roen lenger og er derfor mye våken og får ikke den søvnen en valp skal ha. Ho har også begynt å Jokke veldig mye, noe vi prøver å ignore til hun er ferdig. Energien er også veldig høy og ho er veldig gira stort sett hele tiden. Ho har også begynt å bjeffe veldig mye og bjeffer egentlig på alt og ingenting. Sammen med dette er det jo også biting, men jeg syntes ikke det virker som vanlig valpebiting. Ho angriper oss nesten, og klarer ikke å stoppe om vi sier nei, om vi går eller om vi holder ho over munnen. Jeg har også lest noe om graving og det har det blitt litt mindre av hos ho men ho har ikke stoppet med det enda. I stad var vi ute for å prøve å få energien over på noe annet ved å kaste pinne, noe ho liker å gjøre. Jeg hadde også med godbiter men det eneste hun ville var å bite meg i beina. Grunnen til at jeg er usikker er fordi mye av dette er valpeoppførsel og jeg syntes det er vanskelig å skille hundeoppførsel og valpeoppførsel. Er det noen som vet om dette er normalt og som kan gi oss noen råd om hvordan vi skal håndtere det på best mulig måte? 
    • Takk for svar.
    • Tusen takk for veldige hjelpsomme og nyttige tilbakemeldinger  - Skal sjekke med advokat. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...