Gå til innhold
Hundesonen.no

Det å skaffe seg ny valp i det den forrige blir avlivet...


soelvd

Recommended Posts

Ja, Dyrebeskyttelsen og veterinærene opplever hvert år et renn av folk som vil kvitte seg med kjæledyrene sine når det er sommer og ferietid. Den er velkjent. Det er høysesong for avliving av hunder og katter om sommeren.

Jeg tror faktisk ikke du helt har skjønt poenget i tråden. Trådstater avliver ikke bikkja fordi hun har tenkt seg på en 14 dagers sydentur og finner ikke pass i siste liten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 71
  • Created
  • Siste svar

Ja, Dyrebeskyttelsen og veterinærene opplever hvert år et renn av folk som vil kvitte seg med kjæledyrene sine når det er sommer og ferietid. Den er velkjent. Det er høysesong for avliving av hunder og katter om sommeren.

Jeg tror du må ha misforstått noe med denne saken, hvis du kan se en sammenheng mellom "ferieallergikere" og Fanta. Vi kan forresten heller ikke ha "barnevakt" til Fibi. Nå bruker vi verdens beste hundepensjonat den ene gangen i året vi reiser på ferie (ikke i år), men ellers faller alt med hundene på oss. Aldri i livet om jeg kunne satt henne igjen hos venner eller familie. Ikke for en kveld en gang. Selvfølgelig er det både upraktisk og ikke minst dyrt ... Den nyeste hunden i familien har heldigvis en kø av barnepiker med på kjøpet, om behovet skulle melde seg :D og hun er da også en hund det bare følger glede med :) Om nå det skulle gå slik at Fanta blir avlivet i sommer, er da årstiden uten betydning for avgjørelsen. Det kan da ikke være sånn at folk ikke skal våge å avlive et dyr fordi det er sommer :o

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg avlivet cavalieren min (pga sykdom) 26. januar - 29 april henta jeg ny valp. Da hadde jeg riktignok en hund voksen hund til. Det skar i hjertet da jeg dro ned for å hilse på valpene første gang bare tre uker etter at rikke ble borte. Men da jeg satt med valpen sovende på skuldra på toget hjem så kjente jeg en ro som sa at "dette er riktig!"

Hadde en litt annen opplevelse da jeg innså at jeg ikke kom til å få beholde knøttisen også, og da ble jeg lett panisk over at jeg kun hadde henne, så valpeplaner ble fremskyndet. Knøttis ble avlivet da nyvalpen var 1 uke. De 7 ukene til jeg fikk hente nyevalpen var veldig lange, selv om jeg lånte hunder til å fylle litt tomrom. Det som dog ble veldig vanskelig var at jeg fikk en valp som ikke var "helt som alle andre" og jeg angret mange ganger på at jeg ikke tok en voksen omplasseringshund, men gikk rett på en ny valp. Knøttis ble avlivet 1 år og fire mnd gammel, så hun rakk aldri å bli voksen, og det å gå rett på en ekstremt krevende valp før jeg egentlig var helt ferdig med sorgen var nok ikke det lureste jeg har gjort (men bytter ikke bort snusern for alt i verden!)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

MiO: Nå får du gi deg! De har slitt noe voldsomt med hunden sin og ønsker, ja nettopp å kunne gi den tilbake OM de møter på samme problemene også denne gangen. Hvilket er en helt ærlig sak, skjønner dem godt jeg! De er livredde for å komme i samme situasjon igjen. Du må jo lese fanden på veggen, for jeg har ikke fått annet inntrykk av at disse er skeptiske nettopp fordi de har hørt mye og har en toller som klikker i vinkel bare du ser på henne. Inntil du har vært i en slik situasjon selv, så kanskje du bør fare litt mer forsiktig? Tispa jeg her på for nå (nei ville ikke kjøpe henne siden jeg har hatt akkurat de samme problemene) vet om mine tidligere problemer og grunnen til at jeg vil ha henne på for. De slet overhodet IKKE med å plassere henne til meg. Det har ballet på seg med sykdom og annet dritt ang meg og de stiller opp og har hatt henne i nesten ett år fordi jeg ikke orket å ha henne mens Asti var liten... Ikke noe problem å hente henne hjem igjen heller, de snarere lurte meg til å ta henne tilbake :P

Ærlighet varer lengst og disse er dønn ærlige, og det setter oppdrettere pris på. Hadde de hatt flere hunder med "problemer" (i anførselstegn fordi noen har hunder på samlebånd), så hadde jeg skjønt ditt innlegg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man står midt oppi det så tilpasser man seg på en måte, og ALLE hunder har positive sider sant? Pan var verdens beste gutt med mammaen sin han, vi hadde mange fine opplevelser sammen etc.

Og jeg antar at enkelte andre her tydeligvis aldri har hatt en sånn hund, ikke vet hvordan det er å hele tiden måtte passe på, aldri kunne gjøre ting som andre tar som en selvfølge, aldri kunne bare kose seg med hunden, ligge oppe og gruble til langt på natt etc.. Jeg tror ikke det er en person som har hatt en sånn hund, som ikke sier : avliv...Dere har prøvd nok. Hundeholdet skal ikke være sånn.

Akkurat den kjenner jeg så altfor godt til. :hmm:

Jeg sier meg veldig enig med Loke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, Dyrebeskyttelsen og veterinærene opplever hvert år et renn av folk som vil kvitte seg med kjæledyrene sine når det er sommer og ferietid. Den er velkjent. Det er høysesong for avliving av hunder og katter om sommeren.

Nå må du ta deg sammen! Les trådene det er linket til i starten, og kjenn godt etter om du tror den hunden har det bra. Kjenn godt etter om du hadde orket et slikt hundehold.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, Dyrebeskyttelsen og veterinærene opplever hvert år et renn av folk som vil kvitte seg med kjæledyrene sine når det er sommer og ferietid. Den er velkjent. Det er høysesong for avliving av hunder og katter om sommeren.

Snakk om å pøse på med meiningslaust dritt i ein fortvilt situasjon! Det må vere lov å ønskje å ha ein hund som KAN plasserast vekk i det minste hos venner og familie ein dag eller to. Her er det altså fullstendig umogleg, og eigarane har ingen moglegheit til å vere vekke ei einaste natt før hunden dør om 10 - 15 år, sjølv ikkje om det skulle skje noko. Mogleg du synst det er heilt greit, men ein er ingen dårleg hundeeigar om ein ikkje er einig i det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig enig i det mange sier her. Det er selvfølgelig veldig trist, men du har virkelig kjempet for denne hunden, og når det likevel ikke fungerer syns jeg avlivning høres ut som den beste løsningen - både for deg og Fanta.

Til spørsmålet ditt:

Du sier du ikke vil ha valpen i hus før Fanta er borte, og det tror jeg vil være det beste. En liten valp burde ikke utsettes for en uberegnelig hund. Hvor lenge du vil vente før en valp kommer i hus er noe du må føle på selv. Føler du at du ikke kan gå lenge uten hund, er kanskje ikke det det rette heller. Sorgprosessen hos mennesker er så forskjellige, kanskje vil en valp hjelpe på, kanskje vil det gjøre det verre.

Lykke til uansett!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for at andre har sagt fra ble jo helt sjokkert mens jeg leste enkelte innlegg her. Og da snakker jeg ikke om de fra TS.

Syntes dere tar en veldig riktig avgjørelse ang. Fanta. Og de snille fantastiske tollerne finnes også der ute! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil bare gi dere en støtteerklæring fra meg også. Utifra det du skriver er riktig løsning å avlive. Problemene minner meg forøvrig om tidligere erfaringer fra noen Golden - linjer. Topp hunder på de fleste måter, men kunne uten forvarsel gå direkte til angrep på bl.a familiemedlemmer, og det var solide angrep. En utløsende faktor som jeg kunne identifisere var ressursforsvar, og da av f.eks en liten støvdott som ingen andre enn hunden oppdaget. Jeg klarte ikke å få disse hundene stabile, og anbefalte avliving. Det ville jeg gjort i dag også.

Angående ny hund etter avliving. Det kan ofte hjelpe på sorg og savn å konsentrere seg om et nytt individ. Jeg mistet nylig en av hundene mine, og kjente at jeg måtte ha en ny rimelig fort, for dette var virkelig tungt. Nå turte ikke jeg å få enda en valp av samme rasen, da jeg har hatt flere som er blitt avlivet på grunn av sykdom. Jeg er likevel så utrolig glad i den rasen, at løsningen for meg ble en voksen hund som var sjekket fri fra alle sykdommer og aldri har vært syk heller. samtidig har jeg lyst på en hund jeg kan forme fra han er valp, så det blir en valp på meg også, men av en annen (og ny for meg) rase.

Men altså, sammendraget av dette med meg selv som mal blir: Avliv hunden og få ny raskt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Det som er rett for deg er rett å gjøre. Jeg har fått valp fort og ventet en god stund siden det var valpetørke av den rasen. Jeg ville valgt å skaffe meg en valp fort når jeg kan planlegge livets slutt på den forige hunden. Men ikke forhast dere så dere havner ut i et nytt individ som er dårlig skrudd sammen. Ønsker dere lykke til med valget av oppdretter og valp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det virker som om du gjør det riktige valget utifra hva jeg har forstått. Jeg har også hatt en veldig ustabil hund som jeg ikke kunne stole et sekund på, kanskje ikke helt det samme som i din situasjon, men oppdretter nektet å avlive valpen, dog ble han omplassert til en som var villig til å bruke 24 timer av døgnet på han. Håper alt går bra med en fremtidig valp :flowers:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei :-)

Jeg kjenner en toller, og det er ikke en hund jeg ville hatt. Eieren har munnkurv på den om natten pga at den har "anfall", noe som visstnok er typisk hos rasen i følge hundens oppdretter. Jeg har passet denne hunden, det gjør jeg ikke igjen, for da jeg ba hunden gå ned fra stuebordet mitt, hoppet den mot meg med full bust og tenna på tørk, og lyden som kom fra den var verre enn den man hører fra en sinna Rottweiler. Mot eieren er den stort sett (merk stort sett) som et lam, så lenge den får gjøre som den vil. Rent oppdragelsesmessig er det ikke noe galt.

Ut fra hva jeg har lest av dine innlegg om Fanta, så skjønner jeg veldig godt at du tar det valg du har bestemt ta. Og som så og si alle (med unntak av Mio) her inne sier, så skal hundehold være kos. Å være obs 24/7 og ikke ha en dag fri, det er uutholdelig. At Mio velger påstå at det er pga at dere vil ha ferie, at dere velger en lettvint løsning osv, det sier mer om henne enn om dere.

Jeg er oppdretter, dog ikke av toller, men hadde jeg vært det, så hadde jeg så absolutt vurdert dere som forverter for et avkom. Dette fordi jeg ville vist dere at rasen kan være bra (jeg tror jo på de som påstår at den kan være bra), at det finnes seriøse oppdrettere og fordi dere er ærlige i deres historie om Fanta.

Du har fått mange fine svar i tråden her, og jeg håper du lar innlegg fra den ene som anser dere for å være useriøse går i glemmeboken, for det er dere så langt i fra. Og vel, som oppdretter hadde jeg glatt utelukket å selge til mennesker som er så sneversynte som dette vedkommende!

Lykke til med kommende ny valp :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke normalt at tollere må ha munnkurv om natten. Det er helt forferdelig om det finnes oppdrettere som hevder at "anfall" (går ut fra at det er snakk om utfall/ uro/stress) er vanlig. Dette er jo nettopp atferd man ikke ønsker og som enhver seriøs oppdretter vil forsøke å avle vekk. Jeg syns også det er veldig synd at du så kategorisk ikke ønsker en rase fordi du kjenner et dårlig individ. Som oppdretter (selv om det er en annen rase) burde du forstå at det er svært lite sannsynlig at det er rasetypisk å gå til angrep på den måten du beskriver. I så fall ville rasen blitt forbudt, eller utryddet rimelig kjapt. Vi som har toller vet jo at det er en fantastisk hund, men med enkelte individer med atferdsproblemer lik de du beskriver. Disse individene er jo unntakene, ikke regelen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville aldri hatt en hund hvis oppdrettere kategoriserer det som normalt at hunden har "anfall" og utagerer slik som denne hunden gjør.

Jeg ser dere omtaler tolleren som den verste hunden ever når det kommer til dårlig gemytt. For meg som har vært oppdretter av Rottweiler sier dette litt. Og jeg ville aldri hatt en slik hund innenfor mitt hus fire vegger mer enn jeg påtok meg den gangen jeg sa ja til å passe dette individet. At det er store individsforskjeller her som hos andre raser, helt ok, men les tråden, her skriver flere, (usikker på om du slev gjør det) at dette er en ille rase om den ikke er ved siine fulle fem.

Jeg er vant med Rottweilere som ikke er stabile, men de gir tegn før de angriper. Det gjorde ikke denne tolleren. Her var det at jeg sa nei, hunden så helt normal ut før den var wosj rett foran meg med tenna på tørk og hadde jeg lea en muskel da så hadde den sittet hvor den måtte ha fått tak i.

Jeg synes det er beundringsverdig av ts at hun vil ha en ny slik rase. Selv ville jeg aldri tatt i den med ildtang en gang etter mine opplevelser med ett individ av den og hva jeg har lest her og hørt av andre.

Jeg har hørt nok til at jeg ikke hadde blitt sjokkert om denne rasen ble forbudt fremfor amstaffen som Er forbudt. Og forbudet mot amstaff er ikke pga dens agressjon, det trodde jeg de flest var klar over ;-)

Du skriver det ikke er vanlig for rasen. Nei vel. Men allikevel leser man innlegg etter innlegg hvor flere støtter ts sitt valg fordi det er så mye dårlige individer blandt rasen. Ja, jeg er forvirret. For, om det ikke er tilfelle, hvorfor skrives det da at denne rasen er det verste man kan komme utfor når det kommer til sinna hund? Du skriver det jo selv, at en toller med dårlig mentalitet er det verste ...

Og, det poengteres gjentatte ganger at flere tollere HAR dårlig mentalitet.

Som oppdretter, selv av annen rase, anser jeg det som rasetypisk når flere enn tre individer fra ulike linjer har en slik fremferd som beskrevet av ts.

Og unntakene? Hvordan kan de være det når det gjentar seg gang på gang? Og når oppdrettere avler på slikt?

Jeg forstår du elsker din rase, men det har vært for mange innlegg her til at jeg kjøper at det er enkeltindivider dette gjelder, når flere nevner det samme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville aldri hatt en hund hvis oppdrettere kategoriserer det som normalt at hunden har "anfall" og utagerer slik som denne hunden gjør.

Jeg ser dere omtaler tolleren som den verste hunden ever når det kommer til dårlig gemytt. For meg som har vært oppdretter av Rottweiler sier dette litt. Og jeg ville aldri hatt en slik hund innenfor mitt hus fire vegger mer enn jeg påtok meg den gangen jeg sa ja til å passe dette individet. At det er store individsforskjeller her som hos andre raser, helt ok, men les tråden, her skriver flere, (usikker på om du slev gjør det) at dette er en ille rase om den ikke er ved siine fulle fem.

Selv om jeg er en av de som aldri mer vil ha Toller pga en helt utrolig dårlig erfaring føler jeg at jeg må forsvare Tolleren litt. I ly av "min" rase Belgeren.

En dårlig Toller er en forferdelig hund, ja. Hadde Fanta vært i mitt eie hadde hun vært over regnbuebroen for lenge siden, simpelthen fordi jeg har vært der før, og jeg vet hvor ****** det er. (som tidligere nevnt, man skjønner ikke hvor ille det er når man er midt opp i det, man tilpasser seg på en skrudd måte og klarer å innbille seg at det er ens egen skyld)

MEN det samme har vært sagt om belgeren tidligere (nå mener jeg at en dårlig belger er hundre ganger bedre enn en dårlig toller, men det har kanskje litt med rasepreferanse å gjøre, sant?), jeg har tidligere - for mange år siden - gått så langt at jeg har bedt folk vurdere enn annen rase når de har tittet på belgeren. Nå har jeg ingen problemer med å anbefale den til førstegangseiere som skal ha en aktiv familiehund. Hva har skjedd? Jo, det samme som er i ferd med å skje hos Tolleren. Oppdrettere flest har sluttet å skylde på dårlige valpekjøpere og tatt tak i problemene.

Jeg fikk faktisk beskjed om at tolleren min manipulerte meg av leder for raseklubben i sin tid, da ble tolleren sånn da...Jeg la på.. Nå skal det også sies at at av et kull på 7 valper var det bare min hund som hadde atferdsproblemer og noe av grunnen til dette var at han hadde en av de verste tilfellene av ostechonderose vetrinæren hadde sett. I min bok unnskylder ikke det fullt ut en så grønn***** oppførsel og i hvertfall ikke den totale mangelen på evnen til å avreagere, så jeg forebeholder meg retten til å si at han hadde en dårlig mental pakke i tillegg, så dårlig at han hadde vært en dritthund uansett - syk eller ei.

Dette er de fleste oppdrettere enig i (selv min hunds oppdretter) og allerede synes jeg å se en bedring hos tolleren som rase. De popper jo opp overalt og har blitt en utrolig populær rase på få år (jeg hadde bare sett en eneste i RL før valpemoren, nå er de overalt..) og de siste 5 årene har jeg ikke møtt en eneste en med mentale utfordringer, bortsett fra her på sonen. Det er ikke så rart, har du problemer med en hund du er glad i så melder du deg gjerne inn i et forum, jeg ble canisbruker når jeg hadde Pan.

Så jeg har ingen problemer med å anbefale toller for de som ønsker det, men jeg forteller de at tolleren kan ha mentale brister og at de må være utrolig nøye på linjer og oppdrettere. Rasen fortjener i høy grad livets rett, så lenge oppdretterene fortsetter som de gjør nå. At noen oppdrettere ikke lukter lunta og fortsetter med sitt useriøse oppdrett burde du - som oppdretter av Rottweiler - skjønne at ikke skal stemple en hel rase. De aller aller fleste er seriøse og de aller aller fleste hundene er trivelige små røde ramper. Det er derfor de er så populære fortsatt, i motsetning til langhårsbelgeren som "ingen" ville ha en periode.

Edit: det hører med til historien at jeg valgte i sin tid tolleren fordi jeg hadde hatt en dårlig belger og ikke turde kjøpe belger igjen..Det tok nøyaktig 4 dager fra Pan gikk til hundehimmelen før jeg hentet en "problembelger" - usett :whistle:

Legger med et par bilder av den verste bikkja jeg har møtt og hatt, slik at man skjønner hvordan han kunne være så elsket allikevel (dårlig unnskyldning for bildespam, I know, men han var jo så søt :wub: )

Bilde030.jpg

kose seg..

Bilde011.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei alle dere :) Jeg har rett og slett ikke tid til å svare hver og enkelt av dere, men tusen takk for støtteerklæringer. Det betyr så mye! Så får vi se hva vi gjør fremover. Etter hva jeg leser her så kikker vi kanskje litt rundt på andre raser også, tror ikke vi "tåler" en runde til uten å gi opp helt fordi vi er redd vi gjør noe feil.. Det er vondt å tenke på at om noen flinkere hadde hatt henne så hadde de kanskje kommet lenger. Men, men. Kanskje mannen vil gi seg, så vi kan få en shetland sheepdog?;)

Uansett, tusen takk nok en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei alle dere :) Jeg har rett og slett ikke tid til å svare hver og enkelt av dere, men tusen takk for støtteerklæringer. Det betyr så mye! Så får vi se hva vi gjør fremover. Etter hva jeg leser her så kikker vi kanskje litt rundt på andre raser også, tror ikke vi "tåler" en runde til uten å gi opp helt fordi vi er redd vi gjør noe feil.. Det er vondt å tenke på at om noen flinkere hadde hatt henne så hadde de kanskje kommet lenger. Men, men. Kanskje mannen vil gi seg, så vi kan få en shetland sheepdog?;)

Uansett, tusen takk nok en gang.

Dere har ikke gjort noe feil. Ikke tenk sånn en gang. Sånn tenkte jeg også, inni meg, selv om "alle" sa jeg hadde gjort alt riktig. Det var ikke før jeg fikk ny hund jeg skjønte fullt ut at det var hunden det var noe galt med. Og har dere innerst inne lyst på ny Toller, så gå for det. Ikke la et rottent eple ødelegge hele kurven som man sier. I en ny Toller kan dere få alt det dere elsker med Fanta, uten de negative tingene. Lykke til videre, jeg vet så utrolig godt hvordan dere har det nå, så jeg at dere sliter med tunge tanker, skyldfølelse og tvil *klemme på*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere har ikke gjort noe feil. Ikke tenk sånn en gang. Sånn tenkte jeg også, inni meg, selv om "alle" sa jeg hadde gjort alt riktig. Det var ikke før jeg fikk ny hund jeg skjønte fullt ut at det var hunden det var noe galt med. Og har dere innerst inne lyst på ny Toller, så gå for det. Ikke la et rottent eple ødelegge hele kurven som man sier. I en ny Toller kan dere få alt det dere elsker med Fanta, uten de negative tingene. Lykke til videre, jeg vet så utrolig godt hvordan dere har det nå, så jeg at dere sliter med tunge tanker, skyldfølelse og tvil *klemme på*

Med fare for å "nedvurdere" andre så vil jeg si jeg kanskje har hatt et større ønske om hund enn andre opp igjennom årene. Jeg har hatt fantasihund så å si hele livet, tilbrakte hver eneste bursdag og jul skuffet fordi jeg så inderlig håpet på en valp (selv om begge foreldrene mine er styggallergiske og jeg visste det ALDRI ville skje). Det ble nesten slutt med kjæresten fordi jeg nå ENDELIG hadde muligheten til å ha hund (jeg er praktisk og, skjønner du, alt må tilrettelegges). og han ikke ville ha. Skuffelsen når det har gått så dårlig er helt utrolig utmattende. MEN, til tross for en i overkant aktiv toller så har vi jo fått drømmehunden etter mye jobbing på alle andre områder. Hun er sofaslave inne, bånn gass ute. Går aldri langt, elsker mennesker og dyr overalt, er med på alt, ikke redd noe, fått beskjed om at hun er veldig lovende både i lydighet og agility, etc. Så NOE riktig må vi jo ha gjort.. :)

Men takk for trøstende ord igjen. Kommer nok innom her med jevne mellomrom for å fortelle meg selv det dere skriver. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil gi deg min støtte også - har vært i liknende situasjon med angstbiter-collie med utydelig kroppsspråk og det var fælt. Etter anbefaling fra veterinær, ble hun avlivet 6 år gammel.

Jeg syntes alle tingene du oppgir som problematiske er helt kurante. Du skal ikke høre på de som forsøker å gi deg dårlig samvittighet. Men jeg vil gjerne legge til en ting, og det er at det er faktisk ikke alle hunder som har det godt av å være i live. De kan selvsagt ikke spekulere over livet og døden slik som vi kan, men jeg mener at noen hunder er såpass feil skrudd sammen at det er mer slitsomt enn hyggelig for dem å leve et normalt liv i en normal husholdning i et normalt samfunn. Det er sikkert ikke alle som er enige, men ikke alle hunder kan eller skal reddes. Noen må man faktisk avlive - og ikke bare for eierens del. For hundens også.

Jeg var fryktelig glad i min første hund og det gjorde inderlig vondt å avlive henne. Dyrlegen sa forundret at hun aldri hadde opplevd en hund "gi slipp på livet" raskere. Til min overraskelse sørget jeg ikke i den grad jeg trodde i etterkant. Jeg drømte et par dager etter at jeg kom hjem fra skolen og fant henne i hagen - hun kom løpende mot meg og hoppet på meg og vi tumlet ned i gresset - hun var yr av glede og uten en bekymring i verden. Selv om jeg ikke tilegner drømmer noen overnaturlig betydning, så gikk det opp for meg da at jeg hadde gjort et riktig valg - ikke bare for meg og menneskene rundt meg - men for hunden.

Som deg var jeg imidlertid forelsket i rasen og alt den skulle være og etter å ha satt meg nøye inn i mentalitet og arv, har jeg nå to som beriker livet mitt og jeg gleder meg til fortsettelsen sammen med rasen min. Samtidig var jeg såpass skremt av min første opplevelse med mentalt skrøpelig hund at jeg valgte meg en dobermann som andre hund. Det var en flott hund på mange måter, men noen ganger så er det vel bare slik at man har sin rase.

Litt mye plapring her, nå, men jeg oppsummerer i klartekst: Avliv hunden når tiden er inne. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for det, selv om du er glad i henne. Du skal heller ikke få dårlig samvittighet dersom skyldfølelsen IKKE kommer! Skaff deg en ny hund - om du ønsker at det skal gå kort tid imellom den gamle og den nye, så gjør det slik. Det du føler er rett, det er rett for deg!

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med Helene. La henne slippe.. Og lykke til på leting etter drømmehunden din:)

Vil gjerne legge til at jeg selv er helfrelst i rasen. Har brukt lang tid på å finne rase for neste hund, og har fortsatt til gode å finne en som passer oss bedre enn Tolleren. Med nøye vurdering av oppdretter og forfedre naturlig nok. Men det hadde jeg gjort uansett rase. Vet det finnes dårlige eksempler av Tollere der ute, men alle jeg har møtt har vært fantastiske individer. Inkludert min egen lille, røde tornado :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...