Gå til innhold
Hundesonen.no

Ny valp? For tidlig?


elinebj93

Recommended Posts

Skrevet

Hei.

Vi valgte jo å avvlive vår lille Tassen som kun ble 7 mnd og 2 dager ettersom han hadde knekt begge beina . Dette følte jeg ville bli dyremisshandling.

Det er litt over 2 mnd siden vi ga slipp på han, og tenker fortsatt på han, men hva syntes dere, er det for tidlig å skaffe seg en ny hund? Jeg føler meg klar for ny hund, men jeg vil fortsatt ha ny italiensk mynde, men problemet er at jeg blir veldig lei meg når jeg ser andre italienske mynder.

Er det er tegn på at det er for tidlig?

Deres meninger, og uhøfflige innlegg vil bare bli ignorert.

Skrevet

Det kan da også bety at du skulle ønske at det var din italiener. Jeg merket hundebehovet etter tre måneder. Valgte en annen rase denne gang da jeg ikke ønsket en situasjon der jeg sammenlignet hundene for mye (selvsagt også endel andre praktiske årsaker men følelsene betydde mye). Hvorvidt det er for tidlig for deg kan bare du svare på.

Skrevet

Altså, det er opp til deg om hva du mener er for tidlig og ikke. Jeg har gått en liten måned eller to etter tapt hund selv tidligere, og jeg så ikke den "gamle hunden" i noen av de. Så lenge du ikke tenker at du får samme hunden igjen, så skal det ikke være noe galt med det. Noe annet ville vært urettferdig for valpen.

Skrevet

Altså, det er opp til deg om hva du mener er for tidlig og ikke. Jeg har gått en liten måned eller to etter tapt hund selv tidligere, og jeg så ikke den "gamle hunden" i noen av de. Så lenge du ikke tenker at du får samme hunden igjen, så skal det ikke være noe galt med det. Noe annet ville vært urettferdig for valpen.

Enig :) Jeg hadde aldri klart meg tre mnd uten hund. Om du føler du er klar for en ny hund så er det som er viktigst.

Skrevet

Nei, få deg ny hund nå, hvis det er det du ønsker deg. Skal se savnet og sorgen blekner litt når du får en valp å bruke kreftene på :D

Skrevet

Jeg hentet ny valp knapt 2 mnd'r etter at jeg måtte avlive min forge, kunne jeg hentet før hadde jeg gjort det. Jeg hadde noen ukers forvarsel på at det kom til å ende med avlivning, så kanskje jeg fikk forberett meg noe, men alt i alt så har det ikke vært mange gangene at jeg har tenkt at det var for tidlig, som ida skrev; savnet og sorgen blekner litt når du får en valp å bruke kreftene på :D

Skrevet

Hmm, ja jeg merket det selv når jeg passet en pomeranien, men jeg føler det på en måte blir stygt gjort av meg.. føler jeg svikter tassen. Men hvorfor jeg føler det, vet jeg ikke.

Vi føler veldig mye skyld i at han er der han er i dag, ettersom han knakk beinet første gang med meg, og det andre beinet med samboeren min . Jeg trodde aldri dette skulle skje, men vi er begge sinte på oss selv . Han ble jo bare nesten 7 mnd. Han fikk jo ikke oppleve noe :(

Skrevet

Det er ganske vanlig for oss mennesker og føle skyld i slike situasjoner, selv om det ikke er vår skyld.. De aller fleste av oss setter jo ikke hunden i en slik situasjon med vilje. Og etterpåklokskap hjelper da lite.. Det eneste som hjelper er vel og prøve og snu om på situasjonen. Istedet for og fokusere på hva du kunne gjort eller hva du burde tenkt på så se heller det gode du hadde med han og husk at selv om han var med deg så kunne ikke du vite at dette skulle skje og dermed var det heller ikke noe du kunne gjort annerledes. Tillat deg og få en ny hundevenn om det er det du vill, bare husk at dette er ett nytt individ. De bør ikke sammenlignes og den nye vil heller aldrig ta plassen til tassen hos deg. :)

Skrevet

Min forrige hund ble påkjørt og døde i høst. Det tok 1 uke og så var den nye hunden i hus. Må vel legge til at han hadde stått til omplassering en liten stund og det var ingen vits i å vente med å finne ut om vi kunne trives med hverandre.

Min erfaring er at en ny hund erstatter den gamle på det viset at den erstatter det å ha hund, men at den ikke erstatter individet.

Skrevet

Hmm, ja jeg merket det selv når jeg passet en pomeranien, men jeg føler det på en måte blir stygt gjort av meg.. føler jeg svikter tassen. Men hvorfor jeg føler det, vet jeg ikke.

Vi føler veldig mye skyld i at han er der han er i dag, ettersom han knakk beinet første gang med meg, og det andre beinet med samboeren min . Jeg trodde aldri dette skulle skje, men vi er begge sinte på oss selv . Han ble jo bare nesten 7 mnd. Han fikk jo ikke oppleve noe :(

Sånn må du ikke tenke! Jeg hadde ganske skyldfølelse da min siste hund døde (han hadde hemangiosarkom i buken, kreft, altså). Jeg tenkte mye på hvorfor jeg ikke kunne oppdage det før and so on. Men det HJELPER ikke, jeg får aldri hunden tilbake på noen som helst måte, hverken som åndelig eller i en annen hund. Det går fint, ny hund, nye muligheter. :)

Skrevet

Jeg kjøpte meg ny valp 2 dager før jeg avlivde den forrige, det hjalp utrolig på sorgen, for både oss tobeinte og den firbeinte som blei igjen. Dette var en "planlagt" avliving, så jeg var forberedt på det. Blir kanskje litt anderledes når det skjer brått?

Skrevet

Begynn å forbered deg på ny hund du. Sjekk seriøse oppdrettere om hvilke planer de har for kull fremover (se på myndeklubben sine sider). Det er bedre å vente litt på noe bra enn å haste inn i et nytt kjøp som går skeis. Lykke til :)

Skrevet

Jeg synes ikke du skal føle deg illojal overfor Tassen om du får deg ny valp "alt nå". Det JEG håper du gjør, er å ikke tenke på å spare penger ved å kjøpe en hund billig igjen, fra en useriøs oppdretter, og en som beviselig har vært sjuk som liten.

Bruk GOD tid denne gangen (sånn som samtlige her inne sier), og ikke gå med på noe tull. Og ordne forsikring...

Skrevet

Jeg er enig med alle de over her, det er kun du som kan bestemme om det er for tidlig eller ikke. Bruk heller litt tid på å finne en bra oppdretter :)

Husk forsikring :)

Lykke til!

Skrevet

Forsikring skal ordnes samme dag da. Men jeg vet ennå ikke helt hvordan hund jeg vil ha. Veldig lyst på italiensk mynde, men fortsatt litt usikker..

Skrevet

Når vi avlivet vår kjære dalmis på bare 1 år, så gikk det 1 år før vi skaffet oss ny hund. Vi følte vi trengte denne tiden, men det kan være for at vår hund plagdes mye over den tiden den levde med mange forskjellige ting og jeg følte vi dro til dyrlege hele tiden den tiden vi hadde han. Vi fikk litt skrekken kan du si og syntes så forferdelig synd på den - var redd vi kom i samme situasjon igjen.

Jeg må innrømme jeg fikk litt dårlig samvittighet akkurat når vi fikk vår whippet i huset, selv om jeg jo vet at det ikke kunne endt anderledes og at det var det beste, men ...

Tror ingen kan si om det er for tidlig for deg - det er det bare du selv som kan svare/føle på.

Skrevet

Forsikring skal ordnes samme dag da. Men jeg vet ennå ikke helt hvordan hund jeg vil ha. Veldig lyst på italiensk mynde, men fortsatt litt usikker..

Hva med whippet da? De har jo likhetstrekk, men er det lille hakket mer robuste noe som kanskje ville føles tryggere?

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det er veldig individuelt. Jeg har aldri hatt noe problem med hundene og sjelden kattene, men tok til oss en voksen omplasseringskatt som gikk etter hundene og angrep dem, han ble levert tilbake. Har tatt til meg både kattunger og voksene katter, men aldri prøvd med "ikke kattevante" voksene hunder. Har hatt Sheltie (gjeterhund) og aldri hatt noe problem, men har du hund med høyere gjeterinstinkter kan det bli problemer.  Noen ganger går det sånn også. Passhund (Jämthund) og ny ungkatt.  
    • Generelt sett, ja. Gjeterinstinktet er et "subsett" av jaktinstinkt. Det betyr ikke at det ikke kan gå, mange gjeterhunder lever jo for eksempel på gårder sammen med katter. Men å leve inne i samme hus blir fort noe annet igjen. Du kan jo snakke med oppdretter om hvordan foreldre og søsken evt. går med katt, og du vet kanskje selv hvordan hundene dine reagerer på katter og andre smådyr på tur? Selv om det er noe litt annet så gir det en indikasjon på hvor sterkt jaktinstinktet er.
    • Har gjetere høyt jaktinstinkt? Jeg har gjeterhunder.
    • Det kommer an på hunden og katten, gemyttene deres, og hvem som kom først i hus. Hunder med høyt jaktinstinkt (gjetere, mynder, terriere mm.) går generelt dårligere med katter fordi de trigges lettere til å jage dem. Vi hadde to katter da vi fikk hund, og det gikk aldri bra. Vi endte med å omplassere kattene. De var dog voksne omplasseringskatter som ikke var spesielt trygge i utgangspunktet, og vi kunne ingenting om hundetrening og fikk en rase med mye jaktinstinkt.  En voksen og trygg katt og en valp med mindre jaktinstinkt har større sjanse for at det går bra, eller en kattunge sammen med en voksen hund som ikke har vist mye interesse for å jage katter. De fleste kan trenes og tilvennes med litt kunnskap, men ikke alle. 
    • Blir det bare kaos om man har katter og hunder sammen i samme hus?  Hva slags erfaring har dere med det?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...