Gå til innhold
Hundesonen.no

Aggresjon i utstillingsringen


Guest Dratini

Recommended Posts

Jeg vil egentlig bare stille et spørsmål. Det er sikkert litt OT, men hvordan er intimsonen deres? Takler dere at alle kommer borti dere til enhver anledning uavhengig av kjønn? Takler dere at hvem som helst kommer bort å klapper dere på rumpa? Ikke det nei? Nei, ikke hunden heller ;)

Edit: bare for at det ikke skal oppstå missforståelser.

Jeg syns ikke det er greit med feks skildringen av hendelsen med Rottisene lenger oppi her. Jeg prøver bare å få frem at alle har en intimsone, noen større, noen mindre en andre. Det har hundene også.

Det som også irriterer meg noe helt forjævlig på utstilling, er at alle stapper hundene sine oppi alle andres å forventer at den ***** bikkja bare skal akseptere det. Det er hverken kult for eier eller bikkje når det står en king size hund å sikler på hunden fordi det er varmt, å jeg syns egentlig at det er helt idiotisk at andre hunder skal få komme uanmeldt bakfra å lukte andres hunder i ræva. Det er en utstilling, det er en stressa situasjon, de fleste hunder takler det, men man kan ikke fortelle så mye om gemyttet til hunden ut ifra hvordan den oppfører seg på utstilling. Det finnes sikker 100 vis av hunder som ikke takler utstilling så godt, men som lever som både min og din hund i hverdagen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 80
  • Created
  • Siste svar

Jeg beklager, jeg trodde folk skjønte at det var snakk om aggresjon på utstilling, og at hunder ikke takler slike ting og gjerne uttaggerer hvis det blir for mye for dem.

Hunder som ikke takler å være på utstilling uten å reagere negativt bør egentlig, etter min mening, få slippe å bli dratt med på slike samlinger. Enkelte eiere driter i hva som ER best for HUNDEN når de melder seg på slikt. På Støren så jeg mange hunder som tydelig var veldig utilpass, og som var meget skeptisk til alt annet med fire bein. Joda det var mange som ikke hadde noe problem med å være der heller, men det er ikke disse vi diskuterer.

Jeg mener fortsatt at hunder som ikke tåler å være på utstilling ikke bør være det. Og da er det jo gjerne slik at de ikke burde stille, og da blir de heller ikke dømt, og da burde de heller ikke avles på. Det er jo tydelig skille på de som takler det og de som ikke gjør det.

Det er ihvertfall min mening.. Jeg synes ikke man skal utsette hunder for drastiske ting de ikke har godt av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og så har man jo tillært adferd som bunner i forsterkning av eier. Dette trenger ikke være et bevis på at hunden har dårlige gener. De fleste hunder med god mentalitet tåler veldig mye uten at de blir "ødelagte", men ting kan skje feks at hunden har blitt banket opp og hunden kan da lære at hvis jeg sier VOFFVOFF når en fremmed hund kommer imot meg, så trekker den seg unna, og da gjør jeg det så er jeg trygg. Hvis eieren lar dette skje.

Noen hunden er dårlig sosialisert og kan bli uttrygg på store, hårete, sorte, flekkete hunder, fordi de rett og slett er usikkre så utagerer dem. Noen raser trekker seg ikke unna ved redsel, men har angrep som beste forsvar. Noen igjen har fått regelmessig straff av eier fordi den var ivrig når det kom hunder imot og blir da usikker pga det og utagerer.

Så jeg syns man må se litt på hele bildet, det kan være vanskelig å skille. Hva er arv og hva er tilfeldig?

Det er mange ting som spiller inn, og man vet ingenting om de som er på utstillingen. Noen er tydelig helt ville og gale, og jeg syns ikke de bør være med på utstilling spesiellt for omgivelsenes skyld.

At hunder kan sloss litt pga dominans, resursser og slike ting ser jeg på som normalt. Man må nesten se hele bildet på hunden før man kan vurdere om hunden kan avles på. Men jeg syns ikke en hund som løper i en annen hund ved første sjangs, dreper små hunder, skader hunder alvorlig osv ikke bør avles på, uansett årsak.

Og ja jeg reagere på at noen raser har større tendenser til å bråke enn andre raser, og det tror jeg har mye med avl å gjøre. (som jeg har skrevet tildligere)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må bare si at hvis jeg hadde blitt regelmessig dratt med ufrivillig på utstillinger ala NKK Bjerke, så ville jeg også blitt aggressiv mot det meste rundt meg... :P

Klart at aggressiv oppførsel ikke skal aksepteres, og jeg er enig i at terskelen pr. i dag er for høy på mange utstillinger. Men jeg ville ikke latt aggresiv oppførsel på en utstilling uten videre avgjøre om hunden er avlsmateriale eller ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg husker nå nesben ifjor, vi skulle stille etter rottweilerne så vi sto nå der fredfult og så på.

Jeg husker ikke helt nøyaktig, men jeg tror det var en junior/unghund hannhund, som var i ringen, en søt liten sak syns jeg :lol:

Plutselig, helt ut av intet, kom en hann hund, vesentlig større, utenfra ringen og bare føk rett i denne stakkarn som var i ringen :blink:

Eieren fikk jo røska han med seg igjen, men den stakkarn inni ringen var jo nervevrak forståelig nok, for den andre rottweileren hadde kommet bakfra i tillegg. Så han turde jo ikke snu ryggen til dem igjen.

Nå husker jeg ikke helt hva dommeren gjorde, men han ga hvertfall den unghunden en sjanse til og gå ut og summe seg litt før han skulle komme inn igjen. Jeg håper den bikkja som kom uten ifra ble diska, men det vet jeg ikke helt.

I vår rase er det en del knuffing mellom hann bikkjene. Vet ikke helt hva jeg syns om det til tider. :getlost:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den ene min bråker mot hannhunder. Han tåler ikke at andre stirrer eller knurrer, da svarer han. Selvfølgelig slår jeg ned på det, men jeg kommer ikke til å slutte å stille han av den grunn.

Vi trener aktivt lydighet, hvor han er uten bånd med andre hannhunder, null stress. Men jeg vet hvordan min hund er, så når vi er på utstilling har jeg fullt fokus på han og han holdes i kort bånd, i frykt for at han skal gjøre noe mot en annen hund. Nå har han aldri gjort noe sånt, men man vet aldri.

Denne ridgebacken Shlush snakker om, det var noe annet. Bikkja var i langt bånd og eier hadde ikke kontroll i det hele tatt.

Nå vil jeg heller ha en tøffing som det er mye driv i, enn en pingle som er myk og usikker. (Jeg har begge deler.) Dette fordi at bruken min krever en tøffere type.

Nå er det ikke bare rottisringen og boxerringen som bråker, malamutene og staffene er også noen bråkmakere. Men det gjør dem ikke til dårlige hunder av den grunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Jeg vil egentlig bare stille et spørsmål. Det er sikkert litt OT, men hvordan er intimsonen deres? Takler dere at alle kommer borti dere til enhver anledning uavhengig av kjønn? Takler dere at hvem som helst kommer bort å klapper dere på rumpa? Ikke det nei? Nei, ikke hunden heller ;)

Nei, fordi jeg som eier står og holder hunden i ringen (i båndet altså) og så lenge jeg som eier har en holdning av at det er greit at den fremmede kommer bort til hunden, ja så skal hunden faktisk forholde seg rolig den også.

I vår rase er det en del knuffing mellom hann bikkjene. Vet ikke helt hva jeg syns om det til tider. :getlost:

Det vet jeg og jeg vet også at tidligere nevnte dommer har sendt ut hunder av den rasen med blått (eller lavere premiering) fordi hundene enten bråket internt (i ringen) eller rett og slett bråkte/brummet/knurret mot dommeren.

---

For meg spiller det ingen rolle om det er en stor rase eller en liten rase som bråker, bråk er bråk og ut med blått eller lavere er på sin plass synes jeg :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vil jeg heller ha en tøffing som det er mye driv i, enn en pingle som er myk og usikker. (Jeg har begge deler.) Dette fordi at bruken min krever en tøffere type.

Der tror jeg svaret ligger på hvorfor noen raser er mer bråkete mot andre. Netopp fordi folk ønsker visse egenskaper i hunden som lett kan bunne i hundeaggressjon hvis de ikke får utløp for dette på annet vis. De vil ha egenskaper med dominans, høyt kamplyst, driv, tøffhet osv. Det ser man jo i typiske bruks/tjeneste raser, shæfer, rottis, boxer, dobber. At noen vil ha disse egenskapene for å få en bra brukshund, mens vi andre kan få problemer. Fjerner man en ting, kan det gå ut over andre egenskaper. Hundeaggresjon kan være en bieffekt av andre ønskede egenskaper.

Ja litt knøvlete forklart men :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Der tror jeg svaret ligger på hvorfor noen raser er mer bråkete mot andre. Netopp fordi folk ønsker visse egenskaper i hunden som lett kan bunne i hundeaggressjon hvis de ikke får utløp for dette på annet vis. De vil ha egenskaper med dominans, høyt kamplyst, driv, tøffhet osv. Det ser man jo i typiske bruks/tjeneste raser, shæfer, rottis, boxer, dobber. At noen vil ha disse egenskapene for å få en bra brukshund, mens vi andre kan få problemer. Fjerner man en ting, kan det gå ut over andre egenskaper. Hundeaggresjon kan være en bieffekt av andre ønskede egenskaper.

Ja litt knøvlete forklart men :P

Veldig enig i det :) Du forklarte det mye mer utfyllende enn meg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette blir jo en veldig enkelt fremstilt diskusjon på en ganske kompleks problemstilling, kanskje? Det er lett å være bombastisk og si at aggressive hunder ikke bør avles på, det er vel det som er politisk korrekt også - at man ikke avler på dårlige hunder..

Men hunder kan altså ikke, i motsetning til oss mennesker, ha en intimsone, for da burde de ikke være på utstilling. De burde tydeligvis ikke plages av varme, da burde de ikke være på utstilling. De kan ikke ha en dårlig dag, for da burde de ikke være på utstilling. De kan ikke synes at det er for mye støy og bråk, for da burde de ikke være på utstilling osv..

Jeg var forøvrig på Bjerke i fjor når det var drama i boxerringen. Ikke VED boxerringen, så jeg veit ikke hva som skjedde der, annet enn at det var bråk og at noen ble skadd. Men vi var et par ringer bortenfor, og det var TRANGT! VELDIG trangt. Trangere enn det pleier, fordi at de ifjor hadde dobbeltutstilling med alle rasene begge dagene, i motsetning til på andre NKK-utstillinger, hvor de har delt opp noen grupper en dag, resterende den andre dagen. Dette ble gjort fordi de har søkt om verdensvinner eller lignende (nei, jeg er ikke så interessert at jeg husker det, jeg bare veit at de har søkt om å få ha en stor utstilling, og at Bjerke ifjor var en test på å ha et så stort arrangement). JEG ble muggen av å være der, da tåler jeg at bikkjene mine blir det også.. Skyt oss alle tre..

Nei, jeg mener ikke at man ikke skal ta hensyn til hundeaggresjon i avl, men som så mye annet, så er ikke en hund BARE en egenskap/en mental brist/kall det hva du vil. Du finner heller ingen hund som er helt perfekt, ALLE hunder har MINST en feil, så JEG vil ikke være så bastant at jeg syns at ALLE hunder som ryker i andre hunder nå og da burde avskrives fra avl automatisk. Men jeg ville kanskje - som med så mye annet - prøvd å unngå å doble denne feilen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje bra jeg aldri har gått i avl, for i går i Drammen var det jeg som var den utagerende i "familien"... Jeg brøla både til den idiotiske doberman-saken som lå i buret sitt og gaula uten at eierne gjorde en dritt for å få den til å ti still, og jeg sa ganske klart og tydelig hva jeg syntes om han fyren som satte stolen sin omtrent inni teltet mitt og la den digre hannhunden sin INNI teltet mitt foran burene til mine hunder :aww:.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo stor forskjell mellom raser også da. Historie, tradisjon og bruksområde er sentralt i de fleste raser, og mange har et snev av de opprinnelige egenskapene i seg på et eller annet nivå. For noen raser så kan det bety økt tilbøyelighet for en viss hundeaggresjon.

Det mest sentrale i denne diskusjonen er vel å huske på at en hundeiers problematferd er helt uproblematisk for en annen, og det er derfor vi har så mange raser å velge i.

Det er fryktelig kategorisk for en eier av en helt annen rase enn f.eks min, å skulle si at all hundeaggresjon er så uønsket at det bør utestenge alle slike individer fra avl fra min rase. Jeg har studert mine raser lenge nok og jeg har erfaring nok med de, til at jeg tror jeg vet hva som utgjør et rasetypisk temperament og hvilke problemer det kan føre med seg. Jeg velger å tro at det er nettopp derfor dommeren tolererer mer tull i f.eks stafferingen enn i greyhoundringen, sant? Fordi det er snakk om å se en helhet.

Poenget er at man faktisk er åpen om det (da er det faktisk ikke helt uten fordeler at det kommer fram i ringen heller), slik at potensielle kjøpere vet hva det er de går til. Slik at de vet om de vil ha hundejordehunden, så kan de styre unna enkelte raser. Mens samme rase kan ha kvaliteter som er sentrale i mitt hundehold hvor frislipp ikke er prioritert i det hele tatt.

For meg er det helt absurd å likestille samme kjønns aggresjon med søplementalitet, dårlige nerver eller dritthunder. Så enkelt er det faktisk ikke. Det er jo helt uproblematisk å ha en slik hund for mange av oss, for meg kan en hund med en viss hundeaggresjon allikevel være en kvalitetshund med godt temperament. Jeg snakker selvsagt ikke om hunder som kaster seg over andre hunder slik beskrevet via en hendelse på Bjerke (?). Jeg har på følelsen av at jeg må understreke det, for det er visst ingen som ser at aggresjon er en glidende skala her. Hunder er generelt ikke i drep alt på fire - eller underkaster seg når man blir angrepet - kategorien liksom. Det er et hav av nyanser mellom de to ytterpunktene, og mye av det landet er helt akseptabel atferd for meg.

Litt brumling om den føler seg provosert, eller at den har kortere lunte enn hva som er gjennomsnittet for enkelte andre raser gjør meg ingenting. Så hvem er dere som skal begynne å blande dere inn i temperamentet på raser som dere hverken har kunnskap om, eller noen gang har tenkt å eie? Kan ikke vi som er engasjerte i rasene få lov til å bestemme hva som er akseptabelt sett i lys av rasens tradisjon og historie, og innfri samfunnets krav til hunder. Det er mulig det nemlig, å klare alle de på en gang selv om en hund kan finne på å vise tenna til en yppete ungloppe.

Det er et hav av raser der ute, alle unike på sitt vis og alle er disponert for atferd som kan bli problematisk.

På samme vis er vi hundeeiere også unike, og vi ser ikke problemer i samme atferd som naboen gjør eller vi får et megaproblem i en atferd som for andre er den mest selvfølgelige. Jeg har fortsatt ikke hatt den hund hvis hundeaggresjon ikke kan styres via lydighet, og jeg har bare hatt hunder som blir sett på som hundeaggressive. Det er stort sett helt uproblematisk for meg, og jeg velger den disposisjonen glatt for å få tilbake de egenskapene som for meg setter enkelte raser milevis foran andre. Om du kan leve med en hund som har en tendens til å gjete og nype, eller som vokter på hus og hjem f.eks, legger jeg meg ikke borti det så lenge du trives med hunden din, selv om jeg på dette tidspunkt ikke kunne tenkt meg å ha en slik hund. Så hvorfor er det egentlig din sak hva jeg ønsker å dele livet mitt med?

Kanskje bra jeg aldri har gått i avl, for i går i Drammen var det jeg som var den utagerende i "familien"... Jeg brøla både til den idiotiske doberman-saken som lå i buret sitt og gaula uten at eierne gjorde en dritt for å få den til å ti still, og jeg sa ganske klart og tydelig hva jeg syntes om han fyren som satte stolen sin omtrent inni teltet mitt og la den digre hannhunden sin INNI teltet mitt foran burene til mine hunder :aww:.

Ja vettu, det er rart hvordan det er helt akseptabelt for mennesker å bli sinna når noen tramper over grensene våre. Da har vi full forståelse for at sinne er en nødvendig følelse som ikke er farlig i seg selv. Men når det kommer til hunder så får vi pokker meg mindre og mindre aksept for det minste lille avvik, og de holdes opp til en nærmest uoppnåelig standard. Evt så ser vi ikke splinten i eget øye (eller bjelken i nesa eller hva det nå enn er, lol), hvor man kanskje ikke har hundeaggresjonen på sin rase, men man har en annen atferd som kan utvikle seg til å bli problematisk for enkelte selv om det ikke er vanskelig for en selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

For min del skiller jeg på to ting, ukontrollerbar aggresjon mot andre hunder og kontrollerbar aggresjon.

Og man ser også forsjellen i utstillingsringen.

Da tenker jeg ikke på en og annen som har havnet med feil rase og har "nadda" kontroll. Jeg har opplevd selv at en dommer fra en annen verdensdel måtte sende en og en hannhund rundt i ringen av en rase bare for å klare se de i normale bevegelser og ikke "nå tar jeg deg" og i beste hannhund måtte de sørge for å få 3-4 meter imellom hver hund. Dommeren var spesial dommer og ristet på hode og sa noe som "noe har gått sikkelig feil her". Rasen er kjent for samkjønnsaggresjon, men han hadde aldri sett det så lite kontrollerbart som i dette landet.

Når det kommer til annen diskusjon så er det dette med håndtering av dommer, jeg vil ikke slå ned på at hunden trekker seg en gang som junior for dommeren eller knurrer. Men om det fortsetter og utvikler seg, det er noe annet.

Jeg har selv stilt en hund som med alle sine utstillinger ønsket som 6 åring trekke seg fra dommeren når hun skulle berøre henne ett vist sted. Hun sto på ren lydighet, hadde hun vært en junior/unghund akkurat den dagen så hadde hun nok trekt seg eller prøvd å løpe unna. Noe var ubehagelig i det område på kroppen hennes. Min teori er at hun har slått seg e.l.

Hun har også blitt stilt siden uten at det ikke har vært noe problem. Dette var Blaze forresten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv stilt en hund som med alle sine utstillinger ønsket som 6 åring trekke seg fra dommeren når hun skulle berøre henne ett vist sted. Hun sto på ren lydighet, hadde hun vært en junior/unghund akkurat den dagen så hadde hun nok trekt seg eller prøvd å løpe unna. Noe var ubehagelig i det område på kroppen hennes. Min teori er at hun har slått seg e.l.

Ja, nemlig. Og her er et godt eksempel på forskjellene. Jeg ser på det som mer alvorlig at en amstaff trekker seg for dommer, iallfall om den knurrer! Selv om den har vondt. (Har en rasetypisk amstaff så vondt at den knurrer har den ingenting på utsilling å gjøre, og det har den gitt mange signaler om før den knurrer) Tradisjonelt sett skal bullehunder ha en enorm toleranse overfor mennesker, også fremmede. Dette dom en ren konsekvens av det bruksområde dens forfedre ble brukt i. En amstaff skal aldri være sky, men det er ikke noen biggie om den ikke elsker alle fremmede hunder. For andre raser er det omvendt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja vettu, det er rart hvordan det er helt akseptabelt for mennesker å bli sinna når noen tramper over grensene våre. Da har vi full forståelse for at sinne er en nødvendig følelse som ikke er farlig i seg selv. Men når det kommer til hunder så får vi pokker meg mindre og mindre aksept for det minste lille avvik, og de holdes opp til en nærmest uoppnåelig standard. Evt så ser vi ikke splinten i eget øye (eller bjelken i nesa eller hva det nå enn er, lol), hvor man kanskje ikke har hundeaggresjonen på sin rase, men man har en annen atferd som kan utvikle seg til å bli problematisk for enkelte selv om det ikke er vanskelig for en selv.

Ja, det er merkelig det der *ler*.

Da jeg begynte med min rase var det alment "akseptert" at briardene bråka rundt ringen, og det var ikke bare hannhundene som lagde leven. Her sprang voksne tisper rundt og bjeffa og utagerte, knurra og glefsa mot hverandre både i og utenfor ringen (min inkludert). Etter noen år skjedde det en endring... De linjene som hadde mest i seg av denne utageringen ble sakte men sikkert fadet ut i mer eller mindre grad (jeg tror ikke det var bevisst egentlig - det var nok mer det at de som hadde disse hundene mistet interessen for avl og briard), mens andre og mer "milde" linjer overtok. Jeg husker faktisk hvilket år det var jeg registrerte endringen også *ler*.

Dette med utagering mot andre hunder LIGGER mer latent hos enkelte raser enn andre, og hos min rase var dette veldig synlig i mange år som sagt. Nå til dags er det faktisk mer sjelden å se hunder som utagerer i ringen (det er enkelte som strammer seg opp - og man ser selvsagt også hunder som utagerer, men det er langt mindre av det i dag enn det var for 15 år siden) - og alle folk reagerer negativt på dette fordi det ikke er noe vi ønsker å ha på rasen (men det er litt vanskelig å bli helt kvitt det).

Enkelte har hevdet at ved å avle bort denne utageringen mister man andre "viktige" bruksegenskaper. Min erfaring sier at det bare er tøv. Hunder fra linjer uten utagerende adferd har vist seg å jobbe vel så bra som de MED denne adferden (som liksom skal være en del av gjeterhundadferden... enda mer bullshit, dog har jeg jo sett eksempel på at utagering fra hund skremmer ekle, innpåslitne kviger, men...hehehhe).

Jeg var vitne til det som skjedde i boxerringen på NKK Bjerke i fjor - og SÅNNE tilstander synes jeg det skal slås hardt ned på. Handlerne greide overhodet ikke å kontrollere sine hunder, og ved et tilfelle lå en av handlerne på rygg inne i vår ring med en litt ukontrollert hund i snøret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var vitne til det som skjedde i boxerringen på NKK Bjerke i fjor - og SÅNNE tilstander synes jeg det skal slås hardt ned på. Handlerne greide overhodet ikke å kontrollere sine hunder, og ved et tilfelle lå en av handlerne på rygg inne i vår ring med en litt ukontrollert hund i snøret.

Ja, jeg å var vitne der, og jeg synes ikke at unnskyldningen her bør være at de skal være tøffe og "voldsomme". Her var det bikka langt over grensen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg å var vitne der, og jeg synes ikke at unnskyldningen her bør være at de skal være tøffe og "voldsomme". Her var det bikka langt over grensen!

Det er jeg helt enig slik det er beskrevet. Jeg tror ingen vil forsvare ukontrollerbar hundeaggresjon, det er iallfall ikke det jeg har forsøkt å si. Det er et ytterpunkt liksom, og ytterpunkter er sjelden bra i noen ender av skalaen.

Når det kommer til hundeaggresjon så er det jo ikke et enkeltelement det heller, aggresjon kan ha motivasjon som bunner i så mange forskjellige ting og det kan være forskjeller mellom raser der også. For noen raser handler det om frykt, og da vil det kanskje styrke bruksegenskaper å bli kvitt den. På andre raser kan man røre i noe mer substansielt, og det kan kanskje gjøre noe med hele temperamentet. Ting henger jo gjerne sammen, iallfall når man snakker om noe så sammensatt og komplekst som mentalitet.

Det er helt supert når man får både pose og sekk slik Siri beskriver med Briarden, at man blir kvitt utageringen uten at det får noen andre konsekvenser. Hipp hipp altså, virkelig! Men jeg er usikker på om det alltid er slik. Akkurat denne problemstillingen er en eviglang diskusjon på amerikansk pit bull terrier f.eks, hvor jeg kan lett se begge sider av saken.

På whippet selekterte man for hunder som løp fort, og endte opp med dette;

5807377567_25d600dbc0.jpg

5807377601_264680e5c8.jpg

Jeg sier selvsagt ikke at det er umulig å fjerne hundeaggresjon, jeg håper ingen leser det slik, og Siri har uansett bevist at det lar seg gjøre. Jeg bare forsøker å si at det kan få uønskede konsekvenser, ting som var umulig å forutse på forhånd. Så lenge raseentusiastene ikke ser på atferden som et problem, eller det er et velferdsproblem for hunden, så er det ikke sikkert at det er riktig for alle raser å legge om avlsstrategien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg å var vitne der, og jeg synes ikke at unnskyldningen her bør være at de skal være tøffe og "voldsomme". Her var det bikka langt over grensen!

Ja, dette var langt over hva noen burde godtatt. De hadde vel så vidt jeg vet en spesialdommer fra Italia, og der er de vel ratt ikke så nøye på sånn oppførsel.

Det er helt supert når man får både pose og sekk slik Siri beskriver med Briarden, at man blir kvitt utageringen uten at det får noen andre konsekvenser. Hipp hipp altså, virkelig! Men jeg er usikker på om det alltid er slik. Akkurat denne problemstillingen er en eviglang diskusjon på amerikansk pit bull terrier f.eks, hvor jeg kan lett se begge sider av saken.

Jeg skal vel ikke påstå at vi er kvitt utageringen, på ingen måte, men det er iallefall langt færre med slik adferd man treffer på. Og nei, jeg tror ikke det nødvendigvis er sånn at man greier å bevare viktige egenskaper om man fjerner en annen heller - ofte henger jo ting sammen, og jeg kan jo se for meg at den utagerende adferden KAN ha noe for seg dersom hundene skal drive og flytte krøtter, men det brukes de jo svært sjelden til, og dermed er det heller ikke viktig å beholde den.

En annen egenskap er jo denne nappingen - DEN er vel bibeholdt i det ene krapylet hjemme kan man si (kikke på blåmerker på innsiden av lårene *host*), men DEN kan jeg fint leve med, og er grei å kontrollere når man er klar over den (eller - vel - kontrollere sånn at dyret ikke får kløpet ANDRE enn meg iallefall). Dette er vel i grunnen også en uønsket egenskap på gjeterhunder som skal gjete sarte, norske sauer *fnis*, men i Frankrike og f eks Ungarn der de faktisk bruker hundene aktivt er dette ikke noe problem og av og til nødvendig for å håndtere tildels skarpe og sure saueraser.... og nå snakker jeg meg helt bort på både vidder og stepper og det som er her kjenner jeg og har jo ingenting med agresjon å gjøre *ler*.

Jeg sier selvsagt ikke at det er umulig å fjerne hundeaggresjon, jeg håper ingen leser det slik, og Siri har uansett bevist at det lar seg gjøre. Jeg bare forsøker å si at det kan få uønskede konsekvenser, ting som var umulig å forutse på forhånd.

Jepp - det er helt riktig - det KAN få uante konsekvenser. Det blir jo litt som når man driver og kastrerer hannhunder det der. Usikre hannhunder som mister ballene sine blir ikke noe mer selvsikre uten testosteronet som har bidratt til å gi dem den lille selvtilliten de hadde... bare for å ta et litt far fetched eksempel :).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En annen egenskap er jo denne nappingen - DEN er vel bibeholdt i det ene krapylet hjemme kan man si (kikke på blåmerker på innsiden av lårene *host*), men DEN kan jeg fint leve med, og er grei å kontrollere når man er klar over den (eller - vel - kontrollere sånn at dyret ikke får kløpet ANDRE enn meg iallefall). Dette er vel i grunnen også en uønsket egenskap på gjeterhunder som skal gjete sarte, norske sauer *fnis*, men i Frankrike og f eks Ungarn der de faktisk bruker hundene aktivt er dette ikke noe problem og av og til nødvendig for å håndtere tildels skarpe og sure saueraser.... og nå snakker jeg meg helt bort på både vidder og stepper og det som er her kjenner jeg og har jo ingenting med agresjon å gjøre *ler*.

Jeg forsterker deg litt i bortsnakking jeg, for jeg er helt enig. Den nappingen har ikke noe med aggresjon å gjøre, og det verste av alt er at hundeaggresjon trenger ikke ha noe med aggresjon å gjøre det heller. Jeg har sett kav "hundeaggresive" bullehunder som slett ikke er aggressive, de handler på ren jaktlyst. Så det er virkelig en utfordring å skulle begynne å rote i å skulle avle bort, jeg stoler ikke nok på alle oppdrettere til å korrekt identifisere atferden engang. Jeg stoler iallfall ikke nok på en tilfeldig passerende golden-eier på utstilling til å skulle legge fram rasens fulle og hele sannhet om dens atferd.

Napping med blåmerker hadde fort blitt et problem hos meg tror jeg. Mest av alt fordi jeg ikke har samme forståelsen for briarder som du har, og det er også sentralt i denne diskusjonen. Jeg skjønner bullehunder og deres hundeaggresjon. I "get them" om du skjønner. Det er sikkert derfor deres atferd er uproblematisk for meg, siden jeg skjønner hvordan de tenker er den også lettere for meg å styre. Men en briard som driver og napper? WTF gjør jeg med det liksom (bortsett fra å ringe Siri, lol) og med en stadig mer bevegelig baby så kunne det fort rast ut av kontroll.

Det hadde jo vært ikke så rent lite frekt av meg å begynne å påstå noe om at Willy aldri skulle vært brukt i avl fordu du har blåmerker på låra, sant? Akkurat det vet du innmari mye bedre enn meg liksom.

Jeg vet ikke om jeg får fram det jeg forsøker å si. I bunn og grunn, ikke definer problemer for andre og ikke skyv dine idealer over på andres hundehold. Kort sagt. Jo, og ikke døm uten å ha satt deg inn i ting. lol

Jepp - det er helt riktig - det KAN få uante konsekvenser. Det blir jo litt som når man driver og kastrerer hannhunder det der. Usikre hannhunder som mister ballene sine blir ikke noe mer selvsikre uten testosteronet som har bidratt til å gi dem den lille selvtilliten de hadde... bare for å ta et litt far fetched eksempel :).

Nope, ikke far fetched. Det er et godt eksempel det, mye bedre enn Wendy bole-whippet. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, fordi jeg som eier står og holder hunden i ringen (i båndet altså) og så lenge jeg som eier har en holdning av at det er greit at den fremmede kommer bort til hunden, ja så skal hunden faktisk forholde seg rolig den også.

Og vettu, jeg kom bort til Dratini bakra på Støren, og jeg tok på henne. Hun beit ikke meg, knurra ikke bittelitt engang :whistle:

Og bikkja hun sto med/ved, satt bare og kikka seg rundt :D

Men over til å være seriøs;

Jeg tror det som satte meg mest ut av bråket/uroen ved rottisringen på Støren, er det at Rottweiler som rase er vurdert/fryktet tatt med i forbudslista, og rottiseiere hyler opp om at deres hunder er jo bare trivelige kosebamser og verdens beste familiehunder (Hvilket godt kan være sant for de som hyler altså!)

MEN, for en ukyndig person, som går rundt og kikker og hører, så blir plutselig den forbudsidéen litt mer logisk, når man ser rottiser som uten forvarsel spinner rundt og glefser etter passerende hunder i bånd (Mens rottiseieren sitter i stolen sin med ryggen til det hele)

Jeg har ikke noe problem med rottiser generellt, eller eiere av sådanne, de er bare mitt eksempel fordi det var dem jeg så.

Jeg er også enig med alle over som skriver om trangt, varmt, vondt og dårlige dager, som man buldrer og mugger over. Det er ikke sånne ting som får meg til å reagere, men de regelrette angrepene som eierne ser ut til å null kontroll over, og det er der det blir et problem for meg. Så er jo spørsmålet da, er de hundene som gjør dette, som er "feil", og ikke har noe på utstilling å gjøre, eller er det eierene?

:icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forsterker deg litt i bortsnakking jeg, for jeg er helt enig. Den nappingen har ikke noe med aggresjon å gjøre, og det verste av alt er at hundeaggresjon trenger ikke ha noe med aggresjon å gjøre det heller. Jeg har sett kav "hundeaggresive" bullehunder som slett ikke er aggressive, de handler på ren jaktlyst. Så det er virkelig en utfordring å skulle begynne å rote i å skulle avle bort, jeg stoler ikke nok på alle oppdrettere til å korrekt identifisere atferden engang. Jeg stoler iallfall ikke nok på en tilfeldig passerende golden-eier på utstilling til å skulle legge fram rasens fulle og hele sannhet om dens atferd.

Jeg er helt enig jeg. I alt :). Når guttungen her napper i meg, så gjør han det gjerne i forbindelse med at han er "morsom", gnur hodet mellom beina på meg i ren ekstase (og det hørtes ut som noe små barn ikke burde lese om :lol:), også tar'n et jafs mens han holder på liksom (vel - han gjorde det mye som ung, men har heldigvis dempa seg veldig nå som voksen, ansvarlig far *ler*).

Jeg tror jo også at mange av de biteepisodene der rottiser har vært innblandet har vært et utslag av ukontrollert jaktlyst og ikke agresjon (og nei, jeg stoler heller ikke en meter på folks evne til å lese hund).

MEN - jeg konkluderer jo med at uansett hva som er årsaken, så er det jæv&"%¤ vondt å bli bitt, åkke som :)

Napping med blåmerker hadde fort blitt et problem hos meg tror jeg. Mest av alt fordi jeg ikke har samme forståelsen for briarder som du har, og det er også sentralt i denne diskusjonen. Jeg skjønner bullehunder og deres hundeaggresjon. I "get them" om du skjønner. Det er sikkert derfor deres atferd er uproblematisk for meg, siden jeg skjønner hvordan de tenker er den også lettere for meg å styre. Men en briard som driver og napper? WTF gjør jeg med det liksom (bortsett fra å ringe Siri, lol) og med en stadig mer bevegelig baby så kunne det fort rast ut av kontroll.

Det hadde jo vært ikke så rent lite frekt av meg å begynne å påstå noe om at Willy aldri skulle vært brukt i avl fordu du har blåmerker på låra, sant? Akkurat det vet du innmari mye bedre enn meg liksom.

Jeg vet ikke om jeg får fram det jeg forsøker å si. I bunn og grunn, ikke definer problemer for andre og ikke skyv dine idealer over på andres hundehold. Kort sagt. Jo, og ikke døm uten å ha satt deg inn i ting. lol

Og det er jo en del som får et problem med barn og briard nettopp pga at enkelte individer driver med den der nappinga (det er langt fra alle da, bare så det er sagt). Små barn er nok rimelig uproblematisk, men når de begynner å løpe rundt og får litt fart, DA kan det nok være en og annen bleie som får unngjelde... Og det er ikke spesielt lett å håndtere det heller nødvendigvis, annet enn å be ungene om å slutte å leke og løpe liksom *ler*.

Nå høres det jo ut som disse hårdåttene er noen monstre da, og jeg får det vel til å høres verre ut enn det er - for de fleste briarder bor jo i barnefamilier uten at det skaper videre trøbbel altså :D. Bare for å forsvare dem litt også :).

Nope, ikke far fetched. Det er et godt eksempel det, mye bedre enn Wendy bole-whippet. :)

:)

Jeg er også enig med alle over som skriver om trangt, varmt, vondt og dårlige dager, som man buldrer og mugger over. Det er ikke sånne ting som får meg til å reagere, men de regelrette angrepene som eierne ser ut til å null kontroll over, og det er der det blir et problem for meg. Så er jo spørsmålet da, er de hundene som gjør dette, som er "feil", og ikke har noe på utstilling å gjøre, eller er det eierene?

Jeg vet ikke om man skal unnskylde hunder med at det er så trangt, varmt, og de har dårlige dager, for det er enkelte hunder som i såfall har veldig mange dårlige dager og synes det er for trangt og varmt uansett hvor utstillingen er... :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange av disse bruksrasene/tjensterasene blir brukt i mindre og mindre grad, og familiefolkene tar over.(et godt eksempel er rottis) Det er ikke alle som vet hvordan de skal håndtrere en slik oppførsel og skylder på at sånn skal det være og lar det stå til.

(min mening:)Det handler vel så mye om at når familiefolket ønsker seg kosehund i brukshundpels, så avles gemyttet ned (og eksteriøret opp) - og med på ferden fra intensitet og skarphet ryker motet. Ergo sitter man igjen med en gjeng myke drittbikkjer som ikke vet hvordan de skal håndtere egne nerver og ender med å skremme både fanden og naboen på flatmark. Dette problemet er en kombinasjon av kjøpergruppe som vil ha mer enn de kan håndtere, oppdrettere som er villig til å ofre rasen for omsetningen, og et overfokus på utstillingsresultater foran mentale evalueringer. Hadde oppdrettere vært mindre på utstilling og mer på treningsfeltet så hadde man stått bedre rustet til å bevare de raseriktige hundene i avl. :punk:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke om man skal unnskylde hunder med at det er så trangt, varmt, og de har dårlige dager, for det er enkelte hunder som i såfall har veldig mange dårlige dager og synes det er for trangt og varmt uansett hvor utstillingen er... :aww:

Det var dette med å ha mer enn en tanke i hodet om gangen da. Klart, en hund som stadig vekk har dårlige dager, burde ikke unnskyldes med at det er BARE dårlige dager. Men det er mange nyanser mellom å knurre til andre hunder, og å kaste seg over de for å drepe dem, så for MEG er det ingen automatikk i at en hund som knurrer ikke skal brukes i avl. Ikke engang om den skulle finne på å gjøre det i en utstillingsring. Man merker seg det, tar hensyn til det, men det blir fint lite avlsmateriale igjen om man skal utelukke alt som kan være negativt, og jeg syns vel ikke at det er all verden å velge i fra før av..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...