Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilke folk selger dere ikke valper til?


Djervekvinnen

Recommended Posts

Hvilke folk selger dere ikke valper til?

Skriver dere dette på hjemmesiden, eller sier dere det til de som ringer og blir uaktuelle?

Tenker litt på folk som har små barn, dette er noe jeg selv ikke ønsker å selge til. Og har også hørt om de som har små babyer og vil ha valp. Det er vel ikke det beste? Hvilken alderstrinn er ok? Reagerer folk negativt på slike krav?

Fortell gjerne deres ønsker på valpekjøpere:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 71
  • Created
  • Siste svar

Jeg hadde ingen konkrete grupper jeg ikke solgte til, det kom helt an på personen og hvordan denne var. Det heter seg at man ikke skal selge Rottweiler til førstegangs hundeeier, men i mine øyne blir man ikke nødvendigvis en bedre Rottweilereier av å ha hatt Labrador i 10 år først. Så det kom an på holdningen, hva de var villige til å jobbe med ol.

Å selge til folk med barn så jeg heller ikke på som noe problem, men det hele kom igjen an på hvordan foreldrene og også barna var.

Baby og valp, vel, jeg sa vel aldri direkte til de som kontaktet meg og som ville kjøpe valp og hadde en baby på 1 mnd at de ikke fikk kjøpe. Men jeg informerte dem om hva en valp trengte og hva som kunne bli av problematikk rundt det å ha baby og valp. Og at jeg personlig ville ventet en stund før jeg skaffet valp når jeg hadde spedbarn. De tok det til ettertanke og ventet halvannet år før de skaffet seg valp. Dette fungerte veldig bra og de tok sitt ansvar som forelder og valpeeier veldig seriøst.

Narkomane og alkoholikere, alt for unge og uetablerte, det er mennesker jeg ikke solgte til.

Fra valpekjøpere ønsket jeg at de viste interesse for hundene, for rasen og at de hadde sunn fornuft og var villige til å lære. Deres personlighet og fremferd var også avgjørende.

Hvorfor vil du ikke selge til foreldre med små barn? Hvor gammelt skal barnet være før du selger?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser ikke på barn som et problem, men vil gjerne møte barn med foreldrene sine når de skal hilse på valpene. Man ser veldig fort samspillet mellom barn og foreldre og om barna oppfører seg helt tullerusk og foreldrene aksepterer det, eller om barna bare ignorerer foreldrene selv og kjører sitt eget løp, eller om de er grei barn som hører etter :)

Ang baby så ville jeg ikke solgt en valp til førstegangs hundeeiere til noen med baby. Herre, etter å ha vært inne på babyforum og lest hva de skriver der når det kommer til hund så vil jeg egentlig ikke selge til noen som har tenkt på baby engang :lol: (Dette var tatt til spissen om dere ikke skjønte det.)

Men selvsagt så spørs dette veldig på personen som tar kontakt :)

Unge og uetablerte, med mindre kjemien er god og de har foreldrene i ryggen 100%

Narkomane og alkoholikere selvsagt om de fremstår som det.

Noen som har tenkt at hunden skal bo i hundegård hele livet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor vil du ikke selge til foreldre med små barn? Hvor gammelt skal barnet være før du selger?

Personlig syns jeg barn under 5 år er litt for smått. Når man har med såpass store hunder å gjøre ihvertfall og greyhound er ganske ville som unghunder og har en lang hale som slår sinnsykt!. Greyhounder er fine familiehunder, men med små barn kan de bli for voldsomme. Og da er det gjerne hunden det går ut over tilslutt. Hunden løper rett inn i barnet og barnet skader seg, og hvem vet kanskje hunden blir avlivet. Ungene må være såpass store at de forstår det man sier til dem, og lar hunden være ifred. Jeg har hørt flere som har sagt at greys kan si ifra hvis de er sure etc og knurre, det gjør også Nitro, og da må man gi dem plass ifred.

Så større barn er noe jeg ville ha ønsket. Små barn krever mye mer oppmerksomhet også, og en valp oppi det hele da blir det jo gjerne valpen som taper den oppmerksomheten.

Også er jeg enig i at narkiser og alkiser er uaktuellt, samt utegårdsliv. Og ikke til personer under 18 år.

Hva med folk fra andre land? Sender dere valper jorden rundt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg ingen valper å selge, da. Men hvisomatte:

o De som har bur som oppbevaringsplass til bikkja

o De som har tatt en ukes ferie og så skal jobbe fullt, mens valpen er alene hele dagen etter en uke

Jeg fikk min første hund da jeg var tjueto. Jeg har fått to barn og har alltid hatt både hunder og barn og stort sett vært alene om ansvaret for begge deler. Begge gangene jeg fikk baby, hadde jeg en to år gammel hund fra før. Det gikk da veldig fint. Eller har jeg fortrengt noe, kanskje? Tror ikke det :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med folk fra andre land? Sender dere valper jorden rundt?

Det spørs veldig. Ville ikke solgt til noen der valpen endte som kennelhund eller der fremtiden etter avl/utstilling er usikker.

Men om det ikke er issue så er det ikke noe problem :)

Ellers så syntes jeg baby og hund går lekende lett personlig ihvertfall. Yngste her er 10 mnd (hunden altså) og vi venter ny valp nå i slutten av høsten/begynnelse av vinteren. Hadde jeg ikke hatt hundene hadde jeg virkelig kjedet vettet av meg i permisjonstiden :lol: Det som jeg ser på som står fordel med valp i permisjonstiden er at den slipper å måtte plutselig være alene hele arbeidsdager.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere som ikke selger hund til folk som har små barn, selger kanskje ikke hund til folk som er barnløse heller da? For de kan jo komme til å FÅ barn en gang, selv om de ikke har barn når de kjøper valp? :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det hadde vært interessant å lest tråden. kan ikke huske den selv:)

Noen er jo heldige med babyene og får snille små, andre sliter mer og gjør ikke annet enn å mate, skifte og sove det første året nesten. Kjenner jo mange med barn selv, og å ha en valp oppi det hele hadde nok vært usannsynlig. I deres tilfelle da. :P Når permen er over, er det i jobb igjen og opp tidlig for å ornde seg og barnet, spise, bringe og hente ungen i barnehagen, så hjem og mate, stelle, leke og legge. og så sløver man den lille tiden man har igjen trøtt som en dupp. Hvor kommer de timene hunden skal ha? Jeg har netopp vært på besøk hos tanteungen min som er 16 mnd, og barnet tar alt av tid når den er våken.

Edit: 2ne- Når de ikke har barn når de får hund, men alikevel velger å få det etterpå, så får jo valpen tid til å bli stor før barnet kommer og forhåpentligvis den værste valpe/unghundtiden bak seg. Noen ting rår man ikke med, og velger folk å få barn rett etter valpen har kommet i hus, så er det lite jeg kan gjøre noe med det. Jeg kan bare gi mine anbefalinger til saken og si hva jeg mener.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere som ikke selger hund til folk som har små barn, selger kanskje ikke hund til folk som er barnløse heller da? For de kan jo komme til å FÅ barn en gang, selv om de ikke har barn når de kjøper valp? :icon_confused:

Veldig godt poeng det. Så jeg har sett an foreldre og barn. Jeg kunne solgt til noen med baby og jeg, eller som ventet, det hele hadde kommet an på. Jeg synes det er viktig å informere om hva som kreves av en valp, og også av en baby.

Selv hadde jeg ei voksen tispe som ikke hadde vært spesielt med barn da jeg fikk guttungen. Vi hadde også ei anna tispe som knapt hadde sett et barn før. Men jeg tok det med knusende ro, fordi jeg forventet at jeg ville takle dette. Og hadde jeg møtt valpekjøper som var av samme oppfatning som meg, ikke noe problem med å selge til dem da. Selv om man aldri har noen garanti for at det vil gå bra.

Jeg er også der at jeg ikke vil bli grinete om jeg selger valp til noen som etter hvert får barn og det ikke fungerer for dem å ha både hund og barn, enten det er ene eller andre årsaken til det. Noen takler det, andre ikke. Sånn er det bare. Og det aksepterer jeg.

Men jeg har også respekt for de oppdrettere som velger å ikke selge til de som har barn under en viss alder. Det er deres valg og er de ærlige på det så helt ok. Problematikken med at disse kjøperene etter hvert kan få barn, det er jo noe man bør ha i bakhodet. Eller man kan gjøre som AS: har du barn får du ikke kjøpe. Skal du ha barn får du ikke kjøpe!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Dere som ikke selger hund til folk som har små barn, selger kanskje ikke hund til folk som er barnløse heller da? For de kan jo komme til å FÅ barn en gang, selv om de ikke har barn når de kjøper valp? :icon_confused:

Nope, ikke til de med barn, ikke til de uten for de kan få barn. Ikke til eldre for de kan dø, ikke til yngre for de har usikker framtid, ikke til studenter de kan jo flytte, ikke til arbeidende for valpen kan ikke være alene. Man kan ikke selge til utlendinger for de er skumle og ikke til å stole på. Man kan ikke selge til folk som kommer til å ha hunden i hundegård, for det er dyremihandling, uansett rase... Man bør ikke selge til folk som er usikre økonomisk, følelsesmessig eller mentalt. Så da bortfaller alle trygede og navianere selvfølgelig. Alkoholikere og narkomane er jo en selvfølge at ikke får kjøpe, for det syns jo på alle og det er selvfølgelig noe folk informerer om som potensielle valpekjøpere.. Og ja ALLE valpekjøpere er 100% ærlige, oppriktige og ikke minst dedikerte til alle de planene de skal og kommer til å gjennomføre med sine planer for den perfekte valpen som selvfølgelig er helt frisk fra en frisk slekt helt uten lyter og mentalesvakheter. :whistle::innocent::icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner godt at folk er skeptiske til å selge valper til folk som akkurat har fått baby eller venter baby innen kort tid. Man skal da ha tid til både baby og valp. Valpen er kanskje litt mer kravstor når babyen er bitteliten, men ser for meg litt kræsj etterhvert som begge vokser. Og alle vil jo at valpen skal komme til et hjem hvor man er sikker på at eierne har nok tid til valpen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt gjort at jeg har fått meg hund, gitt! For meg var det ingen sak når jeg var 14, 17 og 20 år... Har flyttet masse ift skole, lever på studielån, fester, har hundene mye ute i hundegård og har valper i bur hvis jeg vil det. :icon_confused: Jaja...

Glad jeg bare har truffet på fornuftige oppdrettere. Jeg vil påstå at jeg til et hvert tidspunkt har vært ansvarlig nok til å ha hund/valp, på tross av at jeg hverken er hjemmeværende skattesnylter eller barnløs dame i 40-åra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nope, ikke til de med barn, ikke til de uten for de kan få barn. Ikke til eldre for de kan dø, ikke til yngre for de har usikker framtid, ikke til studenter de kan jo flytte, ikke til arbeidende for valpen kan ikke være alene. Man kan ikke selge til utlendinger for de er skumle og ikke til å stole på. Man kan ikke selge til folk som kommer til å ha hunden i hundegård, for det er dyremihandling, uansett rase... Man bør ikke selge til folk som er usikre økonomisk, følelsesmessig eller mentalt. Så da bortfaller alle trygede og navianere selvfølgelig. Alkoholikere og narkomane er jo en selvfølge at ikke får kjøpe, for det syns jo på alle og det er selvfølgelig noe folk informerer om som potensielle valpekjøpere.. Og ja ALLE valpekjøpere er 100% ærlige, oppriktige og ikke minst dedikerte til alle de planene de skal og kommer til å gjennomføre med sine planer for den perfekte valpen som selvfølgelig er helt frisk fra en frisk slekt helt uten lyter og mentalesvakheter. :whistle::innocent::icon_confused:

Her har vi det :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler det blir et vanskelig spørsmål egentlig men jeg vil at mine fremtidige valpekjøpere skal ha ide om hvordan hundeholdet skal være og helst ønsker å oppnå noe med hunden. Jeg kan godt selge som familiehund men da som et medlem av en familie og ikke noen som bare kommer "på toppen" av alt det andre i hverdagen, den skal være inkludert. Jeg vil at de skal kunne fortelle meg hvordan de ser for seg hverdagen med en hund og så kan jeg igjen si om det er ca sånn det vil bli eller at NEI sånn blir det nåkk ikke du må regner med at...

Unge personen som ikke vil noe med hunden vil jeg ikke selge til for jeg føler at det da fort kan gå galt, men hvis de vil noe med hunden, oppnå noe så kan jeg derimot vurdere det.

Barnefamilier er jeg spektisk til. Hvis det er en aktiv familie som går mye turer og en eller begge er villige til å trene hunden i en klubb eller gå kurs så kan nåkk de få en valp. Hvis de er en normal familie med en hektisk hverdag men at en av de eller begge har stor interesse for trening av hund og ønsker å gå kurs og trene hunden ikke bare tur så ville jeg nåkk da også solgt en valp.

Aller helst kunne jeg tenkt meg personer som vil godkjenne hunden som redningshund, tjenestehund, konkurrere i lp, bruks, ag +++. Tenkt å bare få sånne valpekjøpere :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjeda meg når jeg hadde små barn jeg, men mine var kanskje englebarn alt da, og jeg hadde faktisk en far til dem også.

:yes:

Her har jeg bare fortalt de to dagene i uken jeg skal på hundetrening, sånn at han vet det i tilfelle han planlegger noe. De dagene er hellige og nåde om de blir rokket på :lol:

Jeg tror det handler mye om prioritering og hva man gjør det til selvsagt, men nå er jeg vandt med hund fra før og har en generell rutine på valper. Gå tur med baby er jo ikke noe problem, aldri gått så mye tur som etter at jeg fikk baby, dytter jo rundt på den vogna dag inn og dag ut, og turer i skogen er også null problem, på med et bæresjal så ut med hundene. Forrige uke lånte jeg hundene til naboen og gikk tur i skogen med to sheltie, en golden og mine to collies og unge i bære greiene null problem det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt gjort at jeg har fått meg hund, gitt! For meg var det ingen sak når jeg var 14, 17 og 20 år... Har flyttet masse ift skole, lever på studielån, fester, har hundene mye ute i hundegård og har valper i bur hvis jeg vil det. :icon_confused: Jaja...

Glad jeg bare har truffet på fornuftige oppdrettere. Jeg vil påstå at jeg til et hvert tidspunkt har vært ansvarlig nok til å ha hund/valp, på tross av at jeg hverken er hjemmeværende skattesnylter eller barnløs dame i 40-åra.

Hehe jeg var 15 når ivo kom i hus. Men jeg hadde en plan, jeg ville oppnå noe og ønsket og trene hunden. Men min fremtid var jo usikker, jeg skulle jo studere videre på universitet og da måtte jeg flytte men det har visst gått bra det også. De fleste blir veldig glad i hunden sin og da løser det meste seg. Men jeg ville ikke solgt til unge personen som ikke ville trene hunden innen noe. Jeg visste ikke selv hva jeg ville trene min hund i men jeg ville trene. Ivo var og er en "test". Han har prøvt alt han men nå har jeg funnet ut hva jeg skal satse på videre men bra har det nå gått! Oppdretteren har rost meg opp i skyene selv og jeg var ung da jeg fikk an og enda er det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nope, ikke til de med barn, ikke til de uten for de kan få barn. Ikke til eldre for de kan dø, ikke til yngre for de har usikker framtid, ikke til studenter de kan jo flytte, ikke til arbeidende for valpen kan ikke være alene. Man kan ikke selge til utlendinger for de er skumle og ikke til å stole på. Man kan ikke selge til folk som kommer til å ha hunden i hundegård, for det er dyremihandling, uansett rase... Man bør ikke selge til folk som er usikre økonomisk, følelsesmessig eller mentalt. Så da bortfaller alle trygede og navianere selvfølgelig. Alkoholikere og narkomane er jo en selvfølge at ikke får kjøpe, for det syns jo på alle og det er selvfølgelig noe folk informerer om som potensielle valpekjøpere.. Og ja ALLE valpekjøpere er 100% ærlige, oppriktige og ikke minst dedikerte til alle de planene de skal og kommer til å gjennomføre med sine planer for den perfekte valpen som selvfølgelig er helt frisk fra en frisk slekt helt uten lyter og mentalesvakheter. :whistle::innocent::icon_confused:

Så da selger du til alle uansett?

Skjønner hva du sikter til, men jeg personlig syns ikke det er så dumt å ha noen ønsker på hvilke mennesker som skal kjøpe valp. Jeg vil min valp sitt beste og da må man prøve å være realist. Hunden skal jo passe inn i familien også, og ikke bli et problem.

Ja folk er uærlige og kjipe, det er det jeg gruer meg mest til når jeg skal selge valper. Det å prøve å finne rette folkene og det å skal stole på folk..

Jeg har ingenting imot at folk har både små unger og hunder, og det er jo familier som har store beist sammen med små barn, men når det er snakk om små valper så syns jeg det er bedre at folk har litt større barn, kontra en 1 åring som krever mye oppmerksomhet. Vi vet jo alle hvor mye tid og oppmerksomhet en liten valp krever. Og så vokser den fort opp og blir høyere enn barnet, logrer neseblod og blåflekker på dem, løper dem overende, hopper, klorer, skaller, og stjeler leker og kanskje blir pøblete og tester grenser for alt man vet. Ja en hund på 30-40 kg som tror den er en liten valp fortsatt. Da tror jeg en 5-6 åring takler det bedre enn en 2 åring. Og ikke minst blir det nok lettere for foreldrene også som slipper å passe så ekstremt mye på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Hvor mange av dere som har så himla mye regler for hvem dere vil selge til, har faktisk hatt valpekull og skulle selge valper? Jeg er oppriktig nysgjerrig, for min erfaring er at når valpene er leveringsklare så har man svært ofte svelget noen kameler, ikke fordi man skal bli kvitt valper, men fordi den utopiske valpekjøperen er like skjelden som den utopiske hunden..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor mange av dere som har så himla mye regler for hvem dere vil selge til, har faktisk hatt valpekull og skulle selge valper? Jeg er oppriktig nysgjerrig, for min erfaring er at når valpene er leveringsklare så har man svært ofte svelget noen kameler, ikke fordi man skal bli kvitt valper, men fordi den utopiske valpekjøperen er like skjelden som den utopiske hunden..

*rekke opp hånda*. Jeg har hatt kull på første tispa mi. Såkalte designhunder, faktisk :lol: Eller mer presist, barnevakten hadde sluppet hannbikkja ut av kjøkkenet fordi han peip sånn og det var jo ikke så rart for tispa var på sitt deiligste. Da jeg kom fra jobb, var han atter på kjøkkenet og jeg visste ingenting før pattene vokste på tispa og jeg fikk bekreftet svangerskap og naturen måtte bare få gå sin gang :blink: . Bedlintonpappa og svart blandingssak fikk verdens snåleste, strihåra små valper og vi lekte mor og far og seks små i åtte uker og med det ga jeg meg som oppdretter av bedlingdoodle. Barnevakten fikk så øra flagra, men gjort var gjort. Men altså, de fikk gode hjem alle de små, så vidt jeg vet ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
    • Jeg ville ikke vært redd for mellompuddel. Ta dere en tur på puddeltreff og møt noen i ulike størrelser! Puddel er høyst undervurdert og jeg tenker det kan passe bra til kriteriene. Hundene krysses jo dessuten mellom størrelsene, og det er en del variasjon. Jeg har møtt mange fine mellompuddel de siste årene, siden jeg har veldig lyst på en selv. Det er også stor forskjell inad i kategoriene, jeg ser på mellom, men en liten storpuddel er et alternativ. Personlig har jeg dårlig erfaring med wheaten terrier. De kan være supre hunder, men de er terriere og har sterke, egne meninger, og jeg er usikker på om jeg har vært på et problemhund/passeringskurs uten en wheaten... Toller mener jeg bør brukes aktivt og det er litt mentalt rusk på dem, da ville jeg heller gått for golden eller labrador. Korthåret collie - passer kriteriene men røyter en del. Langhåret collie - må børstes. For førerorientert og samarbeidsvillig tenker jeg retriever, gjeterhund og noen typer jakthunder. Hvis det er mye unger og styr så kan gjeterhunder blir stresset. Jeg tenker litt på lagotto eller spansk vannhund - men sjekk veldig nøye gemyttet! Da jeg var aktivt var det ganske mye dårlig på dem, så mye at en aktiv lagottoeier med tre hunder advarte meg mot å vurdere det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...