Gå til innhold
Hundesonen.no

Oskar sier hei


janelin
 Share

Recommended Posts

Siden jeg allerede har begynt å gnåle rundt omkring her om denne fæle "kamphunden" min, så er det vel på sin plass å vise ham fra en sympatisk side også. Heldigvis viser han den akkurat ofte nok til at vi smelter, til tross for utfordringene. :wub:

5661225208_db8b85a4ae.jpg

5661230140_18859766df.jpg

Klovn:

5660668661_0672f6d6a5.jpg

Noen flere bilder fra samme "seanse" ligger her, om noen skulle være interessert.

Litt av en raring er han, hvertfall, og det er moro å møte folk på tur - det går som regel omtrent slik:

- Jøss, hva er detta for noe a?

- Det er en sussex spaniel

- En suss...hvafforno?

- Sussex spaniel, de er veldig sjeldne.

- Du verden, en sånn har jeg aldri sett, så fin han var.

Og en vakker dag håper vi at han skal få fine barn også, slik at flere kan få gleden av å bli kjent med denne flotte, dessverre nesten glemte, rasen. Hvis noen av dere ser denne karen rase rundt i Torshovdalen med ett eller to mennesker på slep, så er det bare å komme og si hei. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De er ikke så ulike, det hender jeg må se to ganger på en field for å utelukke at det er en sussex... Men sussexen er tyngre og mer kompakt, litt mindre grasiøs vil vel kanskje noen si. :)

Her er han i valpekassa hos oppdretter - riktignok er han fortsatt bare en valp, men det er likevel utrolig som tiden går:

5736851884_4a3f7b89f6.jpg

Synger litt sammen med sin søster:

5736299919_e8a143bd6d.jpg

Får hele tiden kommentarer på de solide labbene hans, kan ikke skjønne hvorfor?

5736299845_483b0165d9_m.jpg

:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er en av de fineste spanielene! Skulle jeg hatt en spaniel, skulle det vært en Sussex!

Gratulerer så mye, håper du jobber hardt i fremtiden for å spre denne sjeldne rasen. De fortjener å komme frem i "rampelyset"! :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan jeg spørre hvordan du endte på sussex spaniel fremfor noen av de andre mer vanlige spanielrasene f.eks.? Alltid spennende å høre mer om raser man ikke kjenner så godt til.

:)

Det var faktisk like banalt som det var tilfeldig. For noen år siden snublet jeg og samboeren over en "hvilken hunderase passer for deg?"-test på nettet, tror kanskje det var på canis.no. Vi svarte etter det vi kunne tenke oss, når det gjaldt størrelse, aktivitetsnivå, pelsstell og alt mulig annet. Blant treffene vi fikk var sussex spaniel, og siden vi aldri hadde hørt om rasen så søkte vi den opp - og falt pladask. Fra og med da slukte vi alt vi fant på nettet om rasen, og jeg oppsøkte den ene eller de to hundene m/eiere som en sjelden gang var på utstillinger jeg jobbet på. Etter å ha møtt rasen i levende live var jeg i alle fall solgt, jeg hadde aldri vært borti makan til tillitsfulle og behagelige hunder. Vi forsket på oppdrettere i inn- og utland, men det var utrolig tynt, og ingen av de få vi fant (en i Norge, en i Sverige og en i Danmark) hadde store planer om valper. Det var et par forsøk, men tispene gikk tomme og vi lærte oss etter hvert å ikke få for store forhåpninger. Vi så det an i flere år, fulgte også litt med på kull i Storbritannia, men som førstegangseiere kviet vi oss litt for å importere så det ble aldri noe av. Men noen annen rase var liksom ikke aktuelt, det ville på en måte blitt for skuffende om det ikke ble en sussex på oss.

Tilfeldighetene fortsatte, og i september i fjor jobbet jeg på NKK-utstillingen i Rogaland. Jeg så at det utrolig nok var påmeldt et par sussexer, og gikk for å se på dem i ringen og hilse på. Kom i snakk med en hyggelig kar med en tispe, som syntes det var moro at jeg var interessert i rasen. Han sa at de kunne tenke seg å ha valper "en eller annen gang", og det var jo gode nyheter, men jeg tenkte ikke all verdens over det. Vi var jo blitt så vant til å tenke på denne hunden som "høyst hypotetisk". Stor var derfor overraskelsen da han ringte bare tre uker etterpå, og kunne fortelle at tispa var drektig! Plutselig ble alt veldig reelt, og jeg fikk faktisk litt panikk. Det hadde vært så lett å drømme om, men vi hadde liksom ikke forberedt oss på at det kunne bli virkelighet. Men når sjansen var der, så kunne vi jo ikke la den gå fra oss heller. Det ble noen hektiske og nervepirrende måneder med søknader til huseier og borettslag, og uvissheten om det ville gå bra og i det hele tatt bli født valper. Men det ble det, for første gang i Norge på åtte år! 22. november i fjor kom det fire små "pølser" til verden i Sandnes, etter tre uker var det tre igjen. En tispe og to hannhunder. Og siden oppdretter selv ville beholde tispa, så sa det seg selv. Hannene var like som to dråper vann, en av dem skulle på fôr hos naboen til oppdretter og dermed var det én igjen. Det måtte liksom bare bli sånn - Oskar og oss.

Han er en pøbel, en sølegris og en klovn (og akkurat nå en ulydig fjortis med heftige konsentrasjonsproblemer), men han er også en kosebamse uten like, som vi er veldig glad i. Jeg har i utgangspunktet ikke den helt store interessen for utstilling, men med en så sjelden, dyrebar liten kar så føler jeg på en måte at det må til. Vi håper at han med tid og stunder kan være "direkte ansvarlig" for at flere kan få gleden av å bli kjent med en ufortjent liten og dessverre nesten glemt rase. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjekt å høre om bakgrunnen for rasevalget deres. :) Det er nok ikke så uvanlig det, at det er en blanding av planlegging og tilfeldigheter!

Vet du ca. hvor mange av rasen det finnes i Norge? Tror ikke at jeg har møtt noen der selv i hvert fall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke helt oversikt, men de jeg vet om er en eller to til på Østlandet i tillegg til oss, samt oppdretters totalt 5 og én til som jeg vet om i Rogaland. Tror det er snakk om totalt maks 10 hunder, så det er jo ikke så rart at vi ikke treffer på artsfrender på tur...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...