Under- eller overstimulert?

[janelin]

Hei,

er ny her og nokså ny med hund - har en flott sussex spaniel-hann som fyller et halvt år ganske så straks.

Han er på de aller fleste måter en herlig liten kar, som jeg og min samboer har rukket å bli veldig glad i. Vi forelsket oss i rasen for flere år siden, og måtte bare "slå til" når det omsider (etter 8 år!) ble født et lite kull i Norge. Men utfordringene står i kø når man er ny som hundeeier - det er så mye som skal læres, både for ham og ikke minst for oss. Oskar har sine små problemer - som de fleste andre hunder, må jeg innrømme at jeg håper litt på. Oskar kaver og maser mye, og har vanskelig for å slappe av, og vi som eiere synes det er vanskelig å vite om det er for mye eller for lite aktivisering og inntrykk som ligger til grunn for at han er som han er. Så vidt jeg har skjønt kan stress skyldes både under- og overstimulering, men vi føler oss usikre på om det er det ene eller det andre.

Han må alltid følge med på alt som skjer, og helt fra vi fikk ham ved 9 ukers alder har han heller holdt seg våken 15 timer i strekk enn å risikere å gå glipp av noe. Vi har gått valpekurs og grunnkurs, og å lære sitt/bli/dekk osv. har gått greit, mens det jeg skulle ønske at vi hadde lært mer om var teknikker for å få hunden til å slappe av... I ettertid har jeg fundert på om det kanskje ble for mye med disse kursene når han var såpass ung. Han var stort sett flink på kurskveldene, men det tok som regel alt fra en halvtime til tre timer å få ham til å roe seg igjen etterpå. Han skrur seg veldig lett opp, og det tar laaaang tid å lande. Lenge var det vanskeligst å få ham til å slappe av på kontoret (jeg har ham med på jobb), men nå går dette stort sett greit - med mindre jeg går ut, da får han hætta og roper på mor. Og det er ikke rent lite lyd i ham heller...

Nå, derimot, sliter vi mest med å få ham til å falle til ro hjemme. Nettene går stort sett greit, og han er et murmeldyr som mer enn gjerne ligger og drunter til langt på dag i helgene, uten å tisse inne - særlig om han får ligge i senga (der har vi ikke vært konsekvente nok, men det får være greit). På dag-/kveldstid er det verre. Han har vondt for å forstå konseptet "det skjer ingenting", selv om vi gjør et poeng av å sitte rolig, være passive og prøve å signalisere nettopp dette. Han spoler helst rundt i hele leiligheten, og får han ikke oppmerksomhet så krever han den - høylytt. Dette stresser oss eiere, da vi bor i blokk og det er veldig lytt. Jo senere på kvelden det er, desto verre blir det som regel. Løsningen blir ofte at vi i en slags desperasjon tar kvelden og legger oss før vi egentlig må eller vil, for at det skal bli fred. Det er vel og bra med søvn, men vi ønsker oss jo en hund som er tilfreds med og klarer å forholde seg rolig og ligge i kurven sin eller pusle med sine egne ting mens vi kan få pustet ut i sofakroken i hvertfall et par timer hver kveld. Det hender vi gir ham et griseøre eller et ekstra populært tyggebein, da koser han seg med det, men han ekspederer dem så fort. Etter maks en time er alt oppspist, og jeg vil ikke gi ham for mye slikt eller venne ham til det heller. Han reagerer/bjeffer/knurrer også veldig på den minste lyd i oppgangen eller utenfor huset, og vi føler oss opprådd. Til å begynne med forsøkte vi å ignorere bjeffinga, men det har ikke fungert. Virker som om han bare låser seg mer når han først har begynt. Vi har gått over til å prøve å korrigere ham med "hysj" el.l., men det fungerer sjelden eller aldri - han blir ikke stille lenge nok til at vi får belønnet at han er stille. Vi vet at det ligger til rasen å lage lyd, men de vi har snakket med som har kjennskap til rasen (det er ikke mange!) er forundret over at han bjeffer så mye, det vanligste er visst hyling/uling. Han gjør dette også, men bare når han blir forlatt eller noen han er glad i forlater rommet.

Ute er han stort sett i sin egen verden. Vi har jobbet vanvittig mye med kontakt, men samme hvor mye vi hopper og spretter og jodler og leker og samme hva slags godbit vi lokker med så er vi ALDRI interessante nok når det er andre inntrykk han må eller vil ta inn. Vi jobber hardt og konsekvent med å gå pent i bånd, men alle sansene hans er rettet helt andre steder enn mot oss. Han bjeffer og kan gjøre utfall mot det meste, særlig alt med/på hjul og joggere - noen ganger også andre hunder. Vi tolker dette som usikkerhet og "angrep er det beste forsvar". Når han har en god dag og ikke reagerer, eller vi en sjelden gang klarer å oppnå kontakt FØR han oppdager det "farlige", får han selvsagt masse ros og godbiter. Likevel klør vi oss i hodet over at både ros og "ris" (i overført betydning, selvsagt) virker å prelle av som vann på gåsa. I det hele tatt blokkerer han veldig lett. Vi har blitt fortalt at mengdetrening er det eneste som hjelper, men det er slitsomt og frustrerende å gå tur med en hund som vi ser at blir utrolig stresset - og som da heller ikke klarer å skru seg ned igjen når vi kommer inn.

Jaja, dette ble langt og mye på en gang. Men sånn er det vel når man er fersk og spørsmålene står i kø. Blir i alle fall veldig glad for alle gode råd dere kloke hoder måtte ha! Vi er ydmyke og ønsker bare det aller beste for hunden vår, og blir lei oss fordi vi føler at det må være vi som gjør noe feil. Valp er vel valp, uansett, med det det medfører av tjo og hei - men en sussex spaniel skal "egentlig" være en avbalansert hund som tar livet med ro. Så selv om vi såklart er veldig glade i ham, så hender det vi spøker med at han må være litt feilvare...

[simira]

Høres ut som rotrening er det dere trenger. Det hjelper på mange problemer også, når hunden lærer å slappe av. Det er mange gode råd, og hvis du søker på "rotrening" på forumet her, så finner du nok en del om temaet.

Lykke til!