Gå til innhold
Hundesonen.no

Valper på blaningshunder


Djervekvinnen

Recommended Posts

Avl på blandingshunder er jo et hett tema her inne, og de fleste er vel imot. Men hvordan er dere utenom forumet? Er dere like ivrig på å demonstrere mot folk som sier at de skal ha valper på sin blaningdhund? Eller er det egentlig noe vits å prøve å bry seg/blande seg? Folk gjør vel som de vil uansett..

Hørte netopp at noen kjenninger skulle prøve å få valper på sin blandingshund hvis de fant rette hanne. (hva nå enn de mener :rolleyes2: ) Jeg kjenner jo jeg blir litt svett :P Men jeg har vel lite jeg skulle ha sagt, da ikke alle har samme syn som meg (og de fleste av dere her inne), for så lenge hunden er snill og lydig er det visst grunn nok. Har dere noen superargumenter på lur til slike?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer veldig an på situasjonen og menneskene. Jeg går ikke rundt og "misjonerer", selv om jeg daglig irriterer meg over folk som bryter båndtvangen (og gjerne legger ut bilder av det på forum :P:getlost: ), ikke plukker opp etter hunden, eller straffer hunden for å ikke sitte fort nok.

Dersom situasjonen tillater det og jeg tror vedkommede er lydhør, så tar jeg det gjerne opp. Jeg hadde en heftig diskusjon med en dame som hadde en løs husky(!) verdens snilleste såklart, og "helbredet" alle sinte hunder, som kom bort til meg og Odin. Damen altfor langt bak. Hun var ikke særlig lydhør der og da, men noen uker senere møtte jeg henne med hunden i langline.

Det samme med naboen som er typisk gammel fuglehundmenneske, avlivet gamla i fjor og har nå fått seg ny settervalp. De har gått valpekurs på Oslo hundeskole, og det ser ikke alltid like pent ut det de har lært. Men han er en fornuftig og kunnskapsrik mann, som også deler ut pølsebiter og hører på når jeg forteller om alternative og forhåpentligvis bedre måter å gjøre ting på.

Tante har jeg gitt opp. Lurven ligger i bur når han ikke er "i bruk" eller alene i hagen, og går stort sett løs på tur året rundt. De har hatt hund i "alle år" og jeg skal ikke komme å fortelle dem hva de kan og skal eller ikke skal.

Det beste er jo om man kan komme med fornuftige argumenter. Har du spurt dem hvorfor de vil ha valper? Og om de vet at søsken og foreldres søsken er fri for arvelige sykdommer som kan ligge latent i denne blandingshunden? Og hvilke garantier de har for at valpene blir snille og lydige selv om foreldrene er det? (garanterer de at de er friske i tillegg så vil jeg veldig gjerne ha telefonnummeret, og har en ridgeback som skal omplasseres for å gjøre plass til en blandingsvalp). Spesielt det med helse og arvelighet synes jeg er et viktig poeng. Og ikke minst, antallet omplasseringshunder på finn, spesielt blandingshunder som ble annerledes enn folk trodde de skulle bli.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dette tilfellet er det nok en tapt sak å skal si noe, men jeg spør litt generellt om hva folk selv mener. Hvis folk tester foredredyrene opp og i mente, og kartlegger bakgrunn osv, er de mer seriøse da? Eller er planlagt parring av blandinger useriøst uansett? Er ikke hunder hunder uansett? Tror nok at hvermannsen ikke helt forstår oppstyret, de er jo tross alt av samme art, så hvorfor skråle så mye over det da .. :icon_confused:

Vedkomne i mitt tilfelle har ikke testet hunden for noe som helst, men den har jo aldri vært syk i de to årene de ha hatt den så da er den nok sikkert helt perfekt. Her er det nok et klassisk tilfelle av av hunden min er så snill og pen og lydig, og jeg vil så gjerne ha en valp fra den, ja en liten kopi kanskje. hehe, nei huff skal ikke være slem :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man tester, og faktisk har helsedata på et par generasjoner ihvertfall (f.eks. to renrasede hunder med stamtavle som foreldre), så er det så seriøst som blandingsavl kan bli... Det hjelper såklart fint lite ift. forutsigbarhet på egenskapene til valpene. Blander man en gordon setter og en engelsk setter, begge med god helse, arv og egenskaper, så er det sikkert "greit nok". Men hvorfor i huleste skal man det i stedet for å lage et renraset kull da? Og igjen er det dette med omplasseringshunder og overflod da. Hva gjør de om de ikke får solgt eller gitt bort alle valpene? Hva om de får 15?

Det er allerede en stor overproduksjon av hunder i Norge (og verden forøvrig), og omplassering og problemhunder kommer til å være et økende problem i årene som kommer. Det er slett ikke bare blandingsavl som burde tas til livs, men mye raseavl også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Brannfakkel: Eg synst folk kan få lage blandingskvalpar om dei ønskjer det. Det er jo ikkje nokon hemmelegheit at blandingshundar ofte har betre helse og lengre levetid en reinrasa hunder, og det finst mange strålande blandingshunder (akkurat som det finst forferdelege rasehundar). Og korleis er dei rasene vi har no blitt til? Ved blanding. Ein bør sjølvsagt tenkje littegranne på kva ein blandar mtp kva ein ønskjer å oppnå, men eg er ikkje einig i at det er eit prinsippielt problem å lage blandingskvalpar.

(Ein må sjølvsagt akseptere at blandingskvalpar er blandingskvalpar, og ikkje "superrasekvalpar", som enkelte tydelegvis trur, når dei blandar populære (små)raser, kaller dei morosame namn og sel dei til tredobbel pris :rolleyes2: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Brannfakkel: Eg synst folk kan få lage blandingskvalpar om dei ønskjer det. Det er jo ikkje nokon hemmelegheit at blandingshundar ofte har betre helse og lengre levetid en reinrasa hunder, og det finst mange strålande blandingshunder (akkurat som det finst forferdelege rasehundar). Og korleis er dei rasene vi har no blitt til? Ved blanding. Ein bør sjølvsagt tenkje littegranne på kva ein blandar mtp kva ein ønskjer å oppnå, men eg er ikkje einig i at det er eit prinsippielt problem å lage blandingskvalpar.

(Ein må sjølvsagt akseptere at blandingskvalpar er blandingskvalpar, og ikkje "superrasekvalpar", som enkelte tydelegvis trur, når dei blandar populære (små)raser, kaller dei morosame namn og sel dei til tredobbel pris :rolleyes2: )

Men er det fordi de er blandingshunder? Har du link til en grei statistikk, for eksempel? Det er vel ingen automatikk i at en hund får bedre helse og lever lenger fordi den er en blanding av to (eller flere) forskjellige raser? :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde en snakk med dyrelegen min om helse til rasehunder opp mot blandings hunder, å dyrelegen mente det var mindre fysiske plager å sykdommer hos blandingshunder. Dette bunner jo mye i at mange oppdretere desverre avler hjel på rasen for å få den innen visse kriterier utsendemessig tror nå jeg. Synes nå ikke det er noe galt me blandings hunder, så lenge di selges til en symbolsk sum å eier av forelder gjør ting på en bra måte å passer på at valpene får ett godt hjem. Er ikke noe stor fan av labradodle å andre blandingshunder som selges for 20 000 bare fordi...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror begrepet "rase" bør løsnes litt opp igjen. Det er et moderne fenomen, og vi får stadig flere tilfeller av syke hunder. Tradisjonelt ble hundene avlet etter egenskaper, og ikke utseende (og beklageligvis er det moderne rasebegrepet knyttet veldig til utseende, i stedet for egenskaper). For eksempel var det store variasjoner blant greyhounds i hundrevis av år, og det var lenge vanlig å blande greyhound med andre lignende rase (nå snakker jeg om før 1900-tallet). Jeg leste nylig en bok om jakt med hund i middelalderen og renessansen, og det var meget interessant hvor mange forskjellige varianter det fantes av greyhound utseendemessig - men de gjorde alle den samme jobben. De ble avlet for jakt, ikke etter hvordan de så ut. Noen lignet dagens greyhound (men varierte mye i størrelse), andre hadde stri pels (man tror vel dette ble til den skotske hjortehunden), andre var blandet med forskjellige "running hounds" og varierte mye i utseende. Jeg aner ikke om dette var friskere hunder enn dagens greyhound (eksempelet med greyhound er kanskje ikke så godt, da greyhound fortsatt er en svært frisk rase). Men det skal ikke mange generasjonene til for å ødelegge en rase. Vi vet så mye om genetikk, helse, og kosthold i dag, likevel får vi hunder som sliter med det ene og det andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde en snakk med dyrelegen min om helse til rasehunder opp mot blandings hunder, å dyrelegen mente det var mindre fysiske plager å sykdommer hos blandingshunder. Dette bunner jo mye i at mange oppdretere desverre avler hjel på rasen for å få den innen visse kriterier utsendemessig tror nå jeg. Synes nå ikke det er noe galt me blandings hunder, så lenge di selges til en symbolsk sum å eier av forelder gjør ting på en bra måte å passer på at valpene får ett godt hjem. Er ikke noe stor fan av labradodle å andre blandingshunder som selges for 20 000 bare fordi...

Så med andre ord: dersom du f.eks. blander en Schäfer med en Boxer så får enkelt og greit ikke avkommene verken "scäfersykdommer" eller "boxersykdommer" fordi den er en blanding? Dette høres jo fullstendig ulogisk ut. Har dyrlegen link til en statistikk?

Når du skriver Dette bunner jo mye i at mange oppdretere desverre avler hjel på rasen for å få den innen visse kriterier utsendemessig tror nå jeg. så lurer jeg på: hvorfor tror du og dyrlegen at dersom man bare parer to eller flere av "disse" rasene så er avkommene så mye friskere enn foreldredyrene? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så med andre ord: dersom du f.eks. blander en Schäfer med en Boxer så får enkelt og greit ikke avkommene verken "scäfersykdommer" eller "boxersykdommer" fordi den er en blanding? Dette høres jo fullstendig ulogisk ut. Har dyrlegen link til en statistikk?

Selvfølgelig ikke, men, og dette er ren logikk, blander du en schäfer med en hvilken som helst annen rase er det mindre sjanse for at avkommet får "schäfersykdommer" enn om du blander en schäfer med en schäfer.

En annen fare med renrasede hunder, spesielt med mindre "populære" raser, er jo at de samme linjene parres i hytt og gevær, og det blir "inbreed" blir fort veldig høy. Igjen er blandingsavl en sikker vei til "friskt blod".

Nå skal det sies at jeg på ingen måte forsvarer blandingsavl. Vi ønsker jo ikke tilfeldige blandinger, som ofte er resultat av at tullebukker ser for seg at å blande rase X med rase Y blir et kjempetøft resultat (vi har jo de senere årene sett diverse poppisblandinger som helt tydelig ikke er annet enn ønsket om å få frem et spesielt utseende). Men å myke opp rasebegrepet og være åpen for planlagte blandinger for å få frem spesielle egenskaper (de fleste rasene er jo skikkelig cocktailblandinger, spesielt en del av jakthundene, da man ville ha frem de beste egenskapene), har jeg lite imot. Dessverre er dette midt imot slik det ofte tenkes, der det avles utifra en formalistisk og homogen rasestandard fremfor pragmatisk avl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge blandingshunder ikke blir testet på lik linje med rasehunder for sykdommer, så er det vanskelig å få en skikkelig statistikk på hvor mye sykdom de har og ikke har. Eksempel så vil det jo bare oppdages at de har HD eller AD om de får problemer med det med årene, og selv rasehunder lever jo lange liv uten at man merker til eventuelle leddfeil på de. Og så lenge man ikke har skikkelig dokumentasjon, er det alltid lett å mene både det ene og det andre.

Nå er det vel enkelte som hevder at førstegenerasjons blandingshunder er friskere enn rasehunder, men at denne "effekten" forsvinner allerede på andre generasjon. Om dette stemmer, så er det jo bare å ta en titt på hva slags type blandinger man kommer over på enten finn.no eller i hverdagen, så ser man at da er det potensielt mye syke blandingshunder. Majoriteten virker uansett til å være alt annet enn førstegenerasjon (dvs parre to renrasa hunder).

Nå har jeg ingen i min omgangskrets som synes at blandingshundavl er så spesielt poppis, annet enn diverse dyrevernaktivistet som selvfølgelig er imot rasehundavl fordi man ikke skal lage valper men ta vare på de som lever (men de er jo i mot alt mer eller mindre, så lenge det ikke er til deres fordel tidvis, men det er en annen diskusjon). Ser ikke helt som min oppgave å frelse verden for blandingsvalper, og jeg diskuterer uoppfordret like lite bur med fremmede mennesker som CM eller blandingshundavl. Forum er og blir til for å diskutere, så det blir litt anderledes på det punktet. Hadde jeg derimot bitt spurt om hva jeg synes, så hadde jeg nok sagt mitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror begrepet "rase" bør løsnes litt opp igjen. Det er et moderne fenomen, og vi får stadig flere tilfeller av syke hunder. Tradisjonelt ble hundene avlet etter egenskaper, og ikke utseende (og beklageligvis er det moderne rasebegrepet knyttet veldig til utseende, i stedet for egenskaper).

Så kort sagt så har du whippet bare fordi at du liker utseendet på den rasen best? Og hvis så er tilfelle, at raseavl i dag kun tar hensyn til utseendet og ikke raseegenskaper, hva er da poenget med alle disse trådene hvor folk spør etter hjelp til raser? Da kan de jo bare velge den de syns ser finest ut da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig ikke, men, og dette er ren logikk, blander du en schäfer med en hvilken som helst annen rase er det mindre sjanse for at avkommet får "schäfersykdommer" enn om du blander en schäfer med en schäfer.

En annen fare med renrasede hunder, spesielt med mindre "populære" raser, er jo at de samme linjene parres i hytt og gevær, og det blir "inbreed" blir fort veldig høy. Igjen er blandingsavl en sikker vei til "friskt blod".

Nå skal det sies at jeg på ingen måte forsvarer blandingsavl. Vi ønsker jo ikke tilfeldige blandinger, som ofte er resultat av at tullebukker ser for seg at å blande rase X med rase Y blir et kjempetøft resultat (vi har jo de senere årene sett diverse poppisblandinger som helt tydelig ikke er annet enn ønsket om å få frem et spesielt utseende). Men å myke opp rasebegrepet og være åpen for planlagte blandinger for å få frem spesielle egenskaper (de fleste rasene er jo skikkelig cocktailblandinger, spesielt en del av jakthundene, da man ville ha frem de beste egenskapene), har jeg lite imot. Dessverre er dette midt imot slik det ofte tenkes, der det avles utifra en formalistisk og homogen rasestandard fremfor pragmatisk avl.

Er dette virkelig tilfelle? Kan du vise til noe annet enn kun at du synes det kun er logisk? Statistikk for eksempel?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror begrepet "rase" bør løsnes litt opp igjen. Det er et moderne fenomen...

Signeres.

Mange har en oppfatning av at hunderasene våre er uforandelige og gamle i den formen de ser ut nå, og er ikke klar over eller glemmer at dagens rasebegrep med genetisk isolerte populasjoner og detaljerte krav til utseende (les:rasestandarden) er maks 150 år gammelt, og for de fleste raser betydelig mindre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

det med at blandingshunder har så mye bedre helse enn rasehunder er vel igrunn bare en myte? Hvor mange blandingshunder er det som er HD/AA røntget feks? Tror det er en veldig liten andel...

Når det gjelder blandingsavl, så er jeg enig i at det er MYE rar avling ute og går. Folk avler jo på alt som kan krype og gå, bare fordi den er flink til og ligge i soffaen og gå tur i nabolaget. HVIS man skal lage et blandingskull, så syns jeg folk kunne vært såpass seriøse og interesserte at de i det mineste testet hundene sine for arvlige sykdommer (kanskje de som rasene den er blanding av sliter med), at hunden hadde noe og vise til, annet en å gå fint i flexilina si, og at den var mentaltestet. Men det kommer vel aldri til og skje...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så kort sagt så har du whippet bare fordi at du liker utseendet på den rasen best? Og hvis så er tilfelle, at raseavl i dag kun tar hensyn til utseendet og ikke raseegenskaper, hva er da poenget med alle disse trådene hvor folk spør etter hjelp til raser? Da kan de jo bare velge den de syns ser finest ut da?

Innlegget mitt impliserer ikke at avl basert utelukkende på eksteriør visker ut rasebetingede forskjeller i gemytt og egenskaper, så jeg skjønner ikke hvordan dette skal lede til et argument imot mine påstander.

Jeg påstår ikke at denne saken er skrevet i svart og hvitt. Jeg er selvsagt fullstendig klar over at det finnes mange gode oppdrettere som tar hensyn til mer enn eksteriør. Jeg pretenderer heller ikke å ha svaret på denne problemstillingen, det er på ingen måte mitt fagfelt.

Når det gjelder min egen rase så er jeg helt klar over at det er gjort mye godt arbeid de siste tiårene, ikke bare på eksteriør. Dette er det ganske stor enighet om innad i myndre- og whippetmiljøet, men saken diskuteres åpent. Vi hadde nylig en artikkel om utviklingen av whippeten i skandinavia de siste 30 årene i Mynden (bladet), og med bildene er det klart at det har skjedd ganske store endringer, og det på veldig kort tid. Dette må både oppdrettere og hundeeiere være bevisste på. Det er første bud.

I noen raser ser vi skille mellom showhund og brukshund. Er det bra? Er det forskjeller i helse? Dette er spørsmål vi skal stille, da det er temmelig sikkert at det er ganske store forskjeller i hvordan man tenker om avl i disse to leirene. Nå er det ikke slik at showhundene er bare dårlig, og brukshundene er bare bra. Hva med gemyttet til brukshundene? Vi har hørt om stressede og hyperaktive individer innenfor noen bruksraser, og dette er like viktig som helse.

Beklager om jeg overdrev litt i natt. Jeg er mer opptatt av diskusjonen og om å få mer kunnskap om dette, enn å mene bastante ting. Rasebegrepet er et moderne fenomen. Det er et postdarwinistisk fenomen, og på slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tallet var det mye forskning knyttet opp mot rasebegrep, både på hunder, mennesker og andre dyr. De aller fleste rasene vi kjenner i dag ble også avlet frem på denne tiden, slik vi kjenner de i dag. Spørsmålet er om rasebegrepet har blitt mer eller mindre homogent siden? For her tror jeg litt av nøkkelen ligger. Dess mer homogent rasestandard, dess større sjanse for helseproblemer. Jeg skal selvsagt ikke si det sikkert, men jeg er overbevist at noe av problemet ligger her. Dess mer heterogen rasestandard, jo mer viskes hele rasebegrepet ut. Men å viske de helt ut er ikke noe poeng.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har blitt forespurt om å bruke snusern på en rr hanhund fordi eiern av hanhunden "ikke likte nkk og raser og sånt" *fnis* Var egentlig veldig deilig å si at snusern ikke kan få valper hun.

Men for å svare på ts sitt spørsmål, nei jeg har ingen hang til å misjonere for folk. Får jeg spørsmål så svarer jeg jo, men min erfaring er at folk stort sett ikke er særlig motakelig for råd og tips i slike situasjoner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Avl på blandingshunder er jo et hett tema her inne, og de fleste er vel imot. Men hvordan er dere utenom forumet? Er dere like ivrig på å demonstrere mot folk som sier at de skal ha valper på sin blaningdhund? Eller er det egentlig noe vits å prøve å bry seg/blande seg? Folk gjør vel som de vil uansett..

Hørte netopp at noen kjenninger skulle prøve å få valper på sin blandingshund hvis de fant rette hanne. (hva nå enn de mener :rolleyes2: ) Jeg kjenner jo jeg blir litt svett :P Men jeg har vel lite jeg skulle ha sagt, da ikke alle har samme syn som meg (og de fleste av dere her inne), for så lenge hunden er snill og lydig er det visst grunn nok. Har dere noen superargumenter på lur til slike?

Bare for å ha svart TS, så ja, jeg pleier å si hva jeg mener om blandingshundavl også IRL. Jeg er også svært klar på hva jeg syns om å betale 10.000-20.000 kr for ubrukelige bastarder som man har null peiling på hvordan kommer til å bli som stor - f.eks. disse doodle-sakene, som ikke nødvendigvis blir allergivennlig bare fordi de har en krøllete forelder. Folk repliserer gjerne med at rasehundavl er motivert av penger og at rasehunder er usunne, og akkurat de arguementene er forholdsvis enkle å møte - tar man like mye eller mer for blandingshunder som man gjør for rasehunder, så er det vel mulig at det er penger som motiverer den slags avl også, og sykdomsgener følger med i pakka også for blandingshunder, selv om de kan være friskere i første generasjon - også ramser jeg opp noen blandinger jeg har kjent som har vært sjukere enn samtlige rasehunder jeg har kjent, bare for å poengtere litt.

Signeres.

Mange har en oppfatning av at hunderasene våre er uforandelige og gamle i den formen de ser ut nå, og er ikke klar over eller glemmer at dagens rasebegrep med genetisk isolerte populasjoner og detaljerte krav til utseende (les:rasestandarden) er maks 150 år gammelt, og for de fleste raser betydelig mindre.

Jeg tror ikke det er mange oppdrettere som mener at hunderasene våre er uforanderlige og gamle i den formen de ser ut nå, de aller fleste har sett bilder av hvordan rasene så ut i sin spede begynnelse, liksom.

Innlegget mitt impliserer ikke at avl basert utelukkende på eksteriør visker ut rasebetingede forskjeller i gemytt og egenskaper, så jeg skjønner ikke hvordan dette skal lede til et argument imot mine påstander.

Den ytterste konsekvens av å ikke bry seg om noe annet enn eksteriør, er jo at rasetypisk atferd blir borte/mindre rasetypisk. Da vil alle raser etterhvert ha noe av de samme egenskapene.

For å ta et eksempel, så har schäfer og belger noe av den samme opprinnelsen, og selv om de ikke er helt ulike, så er de heller ikke like, hverken innvendig eller utenpå. Det er dog ikke aktuelt for meg som belgerentusiast å kjøpe schäfer selv om den kanskje så ut som en belger, og jeg tipper at en schäferentusiast neppe ville kjøpt en belger selv om den så ut som en schäfer, fordi at selv om begge to er gruppe1-hunder, begge to opprinnelig var gjeterhunder, begge to har vært avlet for bruksarbeid, begge to har blitt delt i bruks- og utstillingsavl, så er det fortsatt forskjell på hva som er rasetypisk atferd for disse to rasene. Ergo så er det ikke bare utseendet som betyr noe, selv om jeg syns at belgeren er vakrere enn schäferen, og en schäfereier syns at den er vakrere enn belgeren. Det er som regel pakka man liker når man liker en rase, og i den pakka er også rasetypisk mentalitet.

Jeg påstår ikke at denne saken er skrevet i svart og hvitt. Jeg er selvsagt fullstendig klar over at det finnes mange gode oppdrettere som tar hensyn til mer enn eksteriør. Jeg pretenderer heller ikke å ha svaret på denne problemstillingen, det er på ingen måte mitt fagfelt.

Når det gjelder min egen rase så er jeg helt klar over at det er gjort mye godt arbeid de siste tiårene, ikke bare på eksteriør. Dette er det ganske stor enighet om innad i myndre- og whippetmiljøet, men saken diskuteres åpent. Vi hadde nylig en artikkel om utviklingen av whippeten i skandinavia de siste 30 årene i Mynden (bladet), og med bildene er det klart at det har skjedd ganske store endringer, og det på veldig kort tid. Dette må både oppdrettere og hundeeiere være bevisste på. Det er første bud.

Selvsagt har rasene endret seg, fordi at hundehold også har endret seg. Det er f.eks ikke lov med hetsjakt lenger, ikke sant? Det er heller ikke ønskelig med skarpe hunder, og vi har ikke det samme behovet for gjeterhunder i det moderne landbruket. Samfunnet har forandret seg, kravene til hundene har forandret seg, selvsagt har hundene forandret seg.

I noen raser ser vi skille mellom showhund og brukshund. Er det bra? Er det forskjeller i helse? Dette er spørsmål vi skal stille, da det er temmelig sikkert at det er ganske store forskjeller i hvordan man tenker om avl i disse to leirene. Nå er det ikke slik at showhundene er bare dårlig, og brukshundene er bare bra. Hva med gemyttet til brukshundene? Vi har hørt om stressede og hyperaktive individer innenfor noen bruksraser, og dette er like viktig som helse.

Personlig så syns jeg det er trist at raser deles, men det er kanskje en del av denne utviklinga det påstås over her at mange ikke har fått med seg? På egen rase så er denne delinga forholdsvis ny, om man kikker bakover i stamtavler så var det ikke uvanlig med både bruks- og utstillingstittler på samme hunden i den grad det er nå, og man trenger ikke å gå mange år tilbake for å se det heller.

Men nei, på egen rase så er ikke nødvendigvis bruksavla hunder noe bedre enn utstillingsavla hunder, akkurat som at utstillingsavla hunder ikke nødvendigvis er penere enn bruksavla hunder.

Beklager om jeg overdrev litt i natt. Jeg er mer opptatt av diskusjonen og om å få mer kunnskap om dette, enn å mene bastante ting. Rasebegrepet er et moderne fenomen. Det er et postdarwinistisk fenomen, og på slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tallet var det mye forskning knyttet opp mot rasebegrep, både på hunder, mennesker og andre dyr. De aller fleste rasene vi kjenner i dag ble også avlet frem på denne tiden, slik vi kjenner de i dag. Spørsmålet er om rasebegrepet har blitt mer eller mindre homogent siden? For her tror jeg litt av nøkkelen ligger. Dess mer homogent rasestandard, dess større sjanse for helseproblemer. Jeg skal selvsagt ikke si det sikkert, men jeg er overbevist at noe av problemet ligger her. Dess mer heterogen rasestandard, jo mer viskes hele rasebegrepet ut. Men å viske de helt ut er ikke noe poeng.

Jeg syns kanskje at det er en overforenkling av en kompleks problemstilling. Før i tiden var utvelgelsen av dyr hardere enn det er nå, det er kjent i flere raser at man slo ihjel alt som ikke dugde til det man skulle bruke det til, eller som hadde uønsket gemytt eller dårlig helse. Vi har blitt bløtere med årene, vi syns at også hunder har livets rett samme hvor dårlige individer de er, og vi bruker langt flere ressurser på å behandle sjuke hunder enn hva vi gjør nå - enten det er mentale eller fysiske sykdommer vi snakker om.

Bare se hvor stort dette med hundeskoler har blitt? Eller industrien rundt Cesar Millan? Eller bare det at det finnes noe som Manimal nå (de er ikke de eneste som tilbyr sånt altså, men det er vel en av de mer kjente, og med best utdannet personell?) - en atferdsklinikk som konsulterer og gir veiledning og råd. Tror vi egentlig at man ville gjort noe sånt i den grad vi gjør det i dag for f.eks 50 år siden? Det tror ikke jeg..

Så, bare for å prøve å oppsummere det litt (hvilket er vanskelig, i og med at tema er så stort), så tror jeg at utstilling får skylda for mye som strengt tatt ikke har noe med utstilling å gjøre. Folk har generelt sett mindre forståelse for at dyr er dyr i dag enn hva vi hadde før, og folk har generelt sett et overdrevent romantisk syn på hvordan et dyr bør være i dag enn før, og folk bruker generelt sett langt mer ressurser på dyr i dag enn vi gjorde før. Vi har midlene til å holde liv i syke og svake dyr, og da gjør vi det. Enkelt og greit, liksom.. Vi har heller ikke like stort behov for arbeidsegenskapene i de forskjellige rasene lenger, ergo så blir kanskje ikke det tatt altfor mye hensyn til i avlsarbeidet.

Og selv om det finnes useriøs raseavl, så har jeg til gode å se seriøs blandingshundavl annet enn kanskje hos spesielle blandinger som f.eks alaska husky og lignende. Det holder ikke for meg at mor og far er trivelig, ikke i rasehundavl, og heller ikke i blandingshundavl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg ble spurt av noen som har en uregistrert hund om jeg visste om noen hannhund de kunne bruke, svarte jeg rett og slett at jeg er imot blanding/papirløs avl. Mer enn det sier jeg nok ikke med mindre folk begynner å spørre, men da vet de ihvertfall mitt standpunkt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Personlig så syns jeg det er trist at raser deles, men det er kanskje en del av denne utviklinga det påstås over her at mange ikke har fått med seg? På egen rase så er denne delinga forholdsvis ny, om man kikker bakover i stamtavler så var det ikke uvanlig med både bruks- og utstillingstittler på samme hunden i den grad det er nå, og man trenger ikke å gå mange år tilbake for å se det heller.

Du skriver mye bra, som jeg er helt enig i. Jeg vil ikke kommentere alt nå, men bare kort si litt om dette, for jeg tror dette er et viktig poeng. Det har blitt diskutert i myndemiljøet om ikke bruks- og utstilling bør likestilles mer i avlen, slik at et LC-championat sidestilles mer med utstillingschampionat. Det er jo ingen hemmelighet at eksteriør henger sammen med bruksegenskaper, særlig når det kommer til myndene, og selv om hetsjakt ikke er lovlig lenger, så ønsker man jo å opprettholde eksteriøret til myndene - spørsmålet er om det er mulig uten bruksprøver for mynder? Det er jo velkjent at noen mynderaser har blitt delt i løpslinjer og utstillingslinjer, først og fremst greyhound, men faktisk også med f.eks. afghanere (i Belgia og områdene rundt). Det finnes også forskjeller i whippetlinjene, men foreløpig virker det som begge linjene (engelske og amerikanske linjer, der den amerikanske er noe større og mer robust bygget) gjør det bra i både LC og utstilling.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg førte en lignende diskusjon da reglene for godkjenning av parring for shih tzuer var ute til høring. Jeg mente at det burde kumme hunden tilgode på et eller annet vis at den var en brukshund. Dere kan jo gjette hvor mye gehør jeg fikk for det når det gjelder denne rasen ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Jeg førte en lignende diskusjon da reglene for godkjenning av parring for shih tzuer var ute til høring. Jeg mente at det burde kumme hunden tilgode på et eller annet vis at den var en brukshund. Dere kan jo gjette hvor mye gehør jeg fikk for det når det gjelder denne rasen ;-)

Av ren nyfikenhet:

Hva slags brukshund skal/kan den rasen vise at den er? Sånn rent historisk?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Var ikke Shi Tzu en tempelvokter...? Vakthund altså?

Fant det ut ja:

Bruksområde

Selskapshund, vakhund

Men hvordan skal man få testet det?

Selskapshund blir jo en test på det sosiale, men samtidig skal de være "overlegene" så en MH/K-test e.l. vil jo ikke stemme her.

Og d.d. så er vet det største probelmet med småhunder at de bråker for mye? :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...