Gå til innhold
Hundesonen.no

Eldre hannhund i avl


Pingo

Recommended Posts

Men det er gjort statestikk på det på mennesker, kuer, sauer osv. Og det er hvertfall tydelig å se at det er flere kromosommutasjoner når avlsdyrene er eldre. Det er ganske lett å se statestikken på f.eks kuer. Avkomstgransking og registrering av hver enkelt ku er nøye kontrollert. Lovende ungokser kjøpes opp og insemineres på kanskje 200 kuer. Etter en del år sjekkes alle disse avkommene, og da velges det ut 10-12 eliteokser ut fra ungoksene. De eliteoksene som brukes lenge har helt tydelig flere avkom med handikap enn hva de hadde når de var ungokser.

Og i tillegg endres jo som sagt genmaterialet. Det kan være vanskelig å måle fordi det kan være genmateriale av lite betydning som endres, og generelt er det jo vanskelig å måle slikt på hunder fordi de vokser opp under så totalt ulike villkår.

Edit:

http://www.askdrsears.com/html/1/T011305.asp - link til en enkel statestikk over hvordan faren for down syndrom og kromosommutasjoner øker med foreldrealder (her morens alder).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Jeg vil anta at antall avkom etter såpass gamle hunder er for lite til å kjøre statistikk på(og selvsagt er sjansene antakelig små for at det skal bli noe galt, men allikevel større enn om hunden var yngre - og er noe som kanskje ikke gir utslag i enkeltkull).

Det blir vel en risk sammen hvilken vei man bruker?

Eller der spørs jo litt på hvilken sykdommer som evt er på rasen også. Feks de fleste arvelige tilfellene EP dukker opp før 4 år, de rasene med kreft dukker det gjerne ikke opp før ved 7års alderen.

Så det blir vel like store risker begge veier?

(Jeg har forøvrig bruk hannhunder som var 1 mnd fra 3 år, en på 14 år og sist en på 2 år. Og har faktisk fått mest "pepper" og blitt frarådet bruk av de unge hannhundene enn den på 14år av andre oppdrettere. :P )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for mange fornuftige synspunkter, akkurat det jeg var ute etter. Jeg har fått noe å tenke på ;)

Jeg anbefaler ikke å avle på et eldre individ, selv om menden sæd er nokk så kan kvaliteten på sæden være mye redusert.

Skal se om jeg finner den artiklen om cellealdring og relevanse til DNA nedbryting(det som gjør oss gamle) for det skjer og i sædceller(spesielt i celler som har kort levetid).

Så selv om hunden har levd et friskt og langt liv, så er det ikke den DNA'en han startet med som han nå passerer vidre.

Hvis man vil strekke levetiden til hunder så er det bedre å avle på unge indivis som har velaldrende besteforeldre.

Dette har jeg faktisk aldri hørt før :blink: Men det stemmer sikkert. uansett interessant og noe å ta med i betraktningen.

Er den artikkelen om hund eller andre arter som har lengre livsforløp?

Det merkelige er at P.E Sundgren gir helt andre anbefalinger når man har snakket med han (om min rase). Han sier det er bra å bruke de eldre individene på bakgrunn at du vet status på helsen til dyret, du vet status på hva slags avkommer han gir osv osv.

Med den teorien din burde ikke da alle individer etter eldre hunder være dårligere enn sine tidligere søsken? Jeg har tittet på flere hannhund resultater der første kull har vært ved 2-3 år og siste kullene ved over 11 år. Ser ingen forsjell på verken sykdomsstatus eller mentalstatus. :icon_confused:

Akkurat dette har jeg hørt mange ganger, at eldre hunder er en fordel å bruke, de har bevist hva de gir, at de har god helse osv

Test eller finn en annen hannhund. Det er ikke noe som er så kjedelig som at tispa går tom pga manglende svømmere. Jeg opplevde det med en hannhund på 4 år, mens hannhunden jeg brukte året etter var 10 år og ga flere flotte kull. Så alder er ikke nødvendigvis issuet, det kan være andre årsaker, som infeksjoner etc som senker sædkvaliteten.

Siden eier ikke ønsker å teste en gang til så blir det sannsynligvis å begynne på en ny runde med å finne hannhund. Får se på alle aktuelle kandidater en gang til og vurdere fordeler og ulemper med nye øyne :D

Det som hadde vært mest ideelt hadde vel vært å bruke en god voksen hannhund med 1-2 kull etter seg. Jeg tviler på at en hannhund på f.eks 6-7 år er særlig utsatt for problemer med DNA'et sitt.

Ja, i den ideelle verden så :lol: Vi prøver jo på rasen(i alle fall i skandinavia :hmm: ) å ikke ha for mange kull etter enkelt individer, så de færreste har mer enn 2-3 kull, så noen ganger er det vanskelig å vite hva en hund faktisk gir siden det kanskje bare er 1-2 kull å evaluere, og kullene kan være svært lite homogene i utgangspunktet så det er ikke så lett å få noen skikkelig inntrykk bestandig.

Nå har jeg noe å tenke på gitt :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes kanskje man er litt skråskikre på ting her...

I og med at det er gjort lite forskning på dette innenfor hund.

Menneske og ku osv er jo dyr som føder færre unger enn hund. Strategien hundene har valgt regner vel med "litt svinn" i utgangspunktet?

Og når disse endringene inntreffer hos hund vet vi vel kanskje lite om?

I en ideell verden hadde man vel kanskje kunne bruke en hannhund som var 5 -6 år hadde feilfri helse på seg selv og alle avkom(fra de 2 kullene han hadde på forhånd for han kan jo ikke være overbrukt, samt alle andre nære slektninger), hadde et utpreget godt gemytt og godt dokumenterte bruksegenskaper, og et bra eksteriør... Hvor mange kull kan man ha om man bare skulle bruke slike hannhunder? :-p Er som regel flere som har oppdaget slike hannhunder, så de pleier ha mer enn 2 kull liksom :-P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Toivo: Det skjer i like stor grad hos alle pattedyr som ikke har et spesielt gen som hindrer nedbrytningen.

Har lest litt opp på dette. Går fint sålenge individet ikke viser tegn til å være gammel, som lav aktivitet, mindre pels, helseproblemer osv(dette er min personlige mening).

http://www.viewzone.com/nakedrats.html

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/12965030

http://en.wikipedia.org/wiki/Telomere

Det er mye mer å lese om innen temaet, søk etter "Telomere" så kommer det opp en rekke studier og raporter om dette og relaterte tema.

:icon_confused: :icon_confused: :icon_confused:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo en grunn til at man tillater testing av foster for kvinner over 42 (?) år da hyppigheten av Downs syndrom øker med alder på foreldrene. Så det er nok noe i det Truls sier.

Hos mennesker har mindre komplikasjoner som f.eks. lesevansker og mental helse (lavere IQ, sosiale vansker) blitt knyttet til farens alder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Toivo: Det skjer i like stor grad hos alle pattedyr som ikke har et spesielt gen som hindrer nedbrytningen.

Har lest litt opp på dette. Går fint sålenge individet ikke viser tegn til å være gammel, som lav aktivitet, mindre pels, helseproblemer osv(dette er min personlige mening).

http://www.viewzone.com/nakedrats.html

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/12965030

http://en.wikipedia.org/wiki/Telomere

Det er mye mer å lese om innen temaet, søk etter "Telomere" så kommer det opp en rekke studier og raporter om dette og relaterte tema.

:icon_confused: :icon_confused: :icon_confused:

Ja, ok...

Jeg har ingen betenkeligheter med å bruke den 10 år gamle hannhunden jeg har planlagt til mitt første kull. Ikke brukt siden 2006, og har mange bra og friske avkom etter seg med godt gemytt. Man kan ikke se alderen på han i det heletatt, pigg og glad, og spretter rundt som en unghund ;-) Veldig mange i slekta hans er blitt gamle, oldefaren hans ble bl.a 17 år. Jeg vurderer det viktigere å ha et godt grunnlag å vurdere hannen på, særlig når dette er min tispe sitt første kull...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Bare for å oppdatere med hva som tilslutt ble bestemt...

Oldis-hannhunden ble dumpet til fordel for en yngre en, jeg bestemte meg for at så lenge han ikke ble testet fikk jeg se på han som steril(da sjansen for det var høy).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sannsynligvis en klok beslutning, Pingo :) "Better safe than sorry" og satse på unge, sterke krefter :- )

Ja så lenge det er så usikkert så er det best, hadde han vært testa kunne saken vært en annen. Men uansett spennende;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Ja så lenge det er så usikkert så er det best, hadde han vært testa kunne saken vært en annen. Men uansett spennende;)

Så lenge du ikke får testet han så er jeg helt enig med deg. Ikke noen vits i å være "prøvekanin" når kullet er så etterlengtet :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge du ikke får testet han så er jeg helt enig med deg. Ikke noen vits i å være "prøvekanin" når kullet er så etterlengtet :)

Nei ingen vits. Sjansen for at han er steril er jo større enn at han er fertil og da gambler jeg ikke.

KUnne jo vært aktuellt om vi hadde lov til å "dobbeltparre" slik som i Finland. Da kunne man bare DNA testet valpene så hadde man vist hvem som var etter hvem, og med større sansynlighet fått valper.

Men jeg er fornøyd med skifte jeg, så alt i alt løste det seg veldig greit!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...