Gå til innhold
Hundesonen.no

Vonde opplevelser med din/dine hunder?


elinebj93

Recommended Posts

Hei.

Tenkte å høre litt her, om dere har noen vonde oppleveser dere har opplevd med deres hunder dere har hatt/har?

Selv så har jo den italienske mynden min nå som knakk beinet, men der håper man og krysser fingrene for at det går bra.

Så hadde jeg en annen hund jeg fikk av mamma og pappa når jeg var 7 år, som jeg hadde ca en mnd.

Jeg var på skolen en dag, og onkelen min skulle passe på den.

Når jeg da var på vei hjem fra skolen, og halveis fra hjemmet , så møtte jeg bikkja mi på andre siden av veien. Jeg prøvde å få den til å bli, så jeg kom meg over, men før jeg fikk sakt ett ord løp han over veien å ble truffet av en bil som lå i en fart på 80.

Det eneste jeg husker, er at han ble kastet over bilen og rett i grøfta. Han ble kjørt til dyrlegen med en gang.

Vi fikk valget av å avvlive han, eller holde han i livet, men da måtte han løftes når han skulle ut, og elles kun ligge stille.. Dette hadde vi ikke hjerte til, for det hadde blitt dyremisshandling, så han ble avvlivet samme kveld!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår gamle border collie ble påkjørt på bakparten og gradvis halt over 2 uker og vi måtte avlive han. :icon_cry:

så fikk vi en labrador som var førerhundvalp og de kom og hentet henne tidligere enn de skulle og hun var jo min beste venn og var så herlig så det var ganske vondt, samme hvor mye du forteller en unge på under 10 at hunden skal bare bli et år blir det ikke realistisk.

Med Amiga så ble hun jo løpt ned av en hund 9 uker gammel og jeg satt oppe hele natta med en valp som hikstet og hostet og var dårlig med veterinær på tråden, var ganske panisk å være alene hjemme og hun ble skadet, og jeg liker å krisemaksimere ting så der og da var det forferdelig :innocent:

Vår nåværende border collie angrep en annen hund på min "vakt", hvorav jeg måtte sloss nesten for å få tak i henne og holde henne fast, mens jeg hadde hund nummer 2 i bånd i handa. Er vel mitt mest rasende,fortvilende og grusomme øyeblikk på mange år, og jeg kjenner at de følelsene og raseri, fortvilelse og sinne vil jeg leke med igjen.

Amiga har jo også blitt operert for svulst i labben, men jeg klarte å holde meg litt i ro, og den var godartet :ahappy:

Jeg selv kan bli syk og dårlig og alt, men ser Amiga pjusk ut en dag så faller alt sammen, hønemor... :whistle:

Har nok en del andre også men det var de som poppet først opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt ett par vondt for å puste opplevelser med Bonita :o

Da hun var valp pleide hun å være med når jeg jobbet i stallen siden det var lenge for hun å være inne i leiligheta hele tiden. En dag vi skulle fôre lunsj til hestene klarte hun å smette ut av halsbåndet sitt. Pleide å binde henne fast i trillebåren vi brukte å kjøre høyet ut til hestene med. Plutselig hørte jeg et hyl, og fikk se en av shetlandshoppene danse oppå lille Bonita. Guri malla kor redd jeg ble, og fikk tatt imot Bonita når hun kom springenede mot meg. Fikk undersøkt valpen, og ikke funnet noen tegn på brudd. Var rask til å fôre resten av hestene, og rett til dyreklinikken for undersøkelse. Ingenting galt funnet etter røntgen osv. Med en valp som fortsatt digget hester over alt på jord :aww:

Måtte sy ett par sting på innsiden av venstre framkne etter å ha vært uoppmerksom på hvor vogna til hesten var. Type: Se til siden, og springe rett på noe :lol:

Uheldig opplevelse med en liten hund. Gulp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke hatt så mange vonde opplevelser med mine nåværende hunder som jeg kommer på..

Men husker en del fra da jeg var yngre og fortsatt bodde hjemme hos mine foreldrene.

Første var fra da jeg bare var 7-8 år, mine foreldre hadde en pekineser og en tibetansk spaniel den gang, 2 tisper som slett ikke kommer overens. En dag fløy de i tottene på hverandre og pekineseren mistet det ene øyet sitt..det bare hang og dingla i en "tråd" det var virkelig skremmende! og jeg tror jeg fikk helt panikk siden det var "min feil" da jeg slapp pekineseren inn i stua med et uhell..

Andre tragiske opplevelse var da papillonen vår ble påkjørt.. i tenårene var jeg da.

samme formiddag hadde vi kjørt bilen i grøfta pga glatte veier, og da vi kom hjem var jeg nok litt sjokket så gikk og la meg for og sove. Da jeg noen timer senere våknet opp hørte jeg noen rare rop/hulk på ustiden av huset og løp og kikket i ytterdøra( fortsatt litt i halvsøvne) der stod mamma med lille hunden død i armene sine og la henne i armene mine, før hun lukket døra og gikk rundt huset og inn den andre ytterdøra.. kan love dere jeg fikk dagens andre sjokk da ja :hmm: grusomt og våkne sånn i ørska og få servert en død hund i armene som man er knyttet til ! mamma var jo også litt i sjokk.. så hun hadde vel ikke hodet med seg med hva hun gjorde.. hun hadde glemt hundene ute i all styret den formiddagen etter vi fikk tauet hjem bilen etter uhellet, så slapp vel ut hundene i hagen og glemte og lukke grinden.

Året etter sjedde nok en tragisk ting, riktig nok ikke vår egen hund.. men min mann sin hund ble påkjørt på samme plass som Darling(papillonen)..

Vi bodde på hver vår side av veien den gang , nærmeste nabo..huset deres lå ned en lang bakke og hver ettermiddag la sissi seg nedi bunnen av bakken og ventet på mannen min( den gang bare unggutten selvsagt) skulle komme hjem fra skolen.. hun ble rastløs og ville ut fast i halv 4 tiden.

Denne ettermiddagen gikk han over veien og besøkte meg istedenfor og dra hjem..

Noen få timer senere ringer det en mann på døra og sier han har kjørt over en hund.. en svart mellomstor hund.. Det var sissi :( hun hadde ventet og ventet på at han skulle komme hjem når han kom med bussen, men da han ikke kom prøvde hun og finne han ved og skulle krysse veien og løpe over til vårt hus.Hun løp aldri opp til veien alene.. men akkurat denne dagen hun gjorde det ble det med et tragisk utfall. Hun ble 4 år.

Vår sissi som vi har nå er oppkaldt etter henne..

Ellers har jeg jo tatt og omplassert en tispe som jeg var veldig knyttet til for enn 6 årsiden ca.. det var tragisk nok i seg selv det. Brukte lang tid før savnet roet seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En skummel opplevelse som gikk overraskende bra. Min forrige golden fant det for godt å gå over på andre siden av en trafikkert vei, ignorerte meg, fant fotgjengerovergangen 400-500 meter oppi gata (!), bilene stoppet og så forundret, og han tuslet fint og rolig tilbake til meg ... da hadde jeg hjertet i halsen med vill panikk, kan man si! Spesielt da han gikk oppover mot fotgjengerfeltet med rumperaketter og raptuser på fortauet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Birk ble påkjørt når han var nesten 1 år, det var en helt grusom opplevelse.

Han stakk på kvelden, dette var i 9-10 tida. Vi satte oss etterhvert i bilen for å kjøre og se etter han. Denne bilen hadde en spesiell tikkelyd, så hundene våre kjente godt til bilen. Etter å ha kjørt et stykke oppover i dalen, snudde vi og kjørte hjemover igjen uten å ha sett Birk. Plutselig så vi han komme ned fra skogen langs veien, så glad for at mor og far kom. Akkurat når han kom ut i veien kom det en bil. Bilen prøvde så klart og bremse, men det var glatt (i desember) og bilen kjørte over Birk. Jeg kastet meg ut av bilen vår, og løp til Birk som lå og HYLTE midt i veien (jeg tenkte ikke over at det faktisk kunne komme flere biler). Han hadde ikke blitt kjørt over av noen av hjula heldigvis. Jeg bar han inn i bilen, og vi ringte dyrlegen med en gang. Utrolig nok var dyrlegen rett i nærheten (hadde vært i et fjøs 5 min unna), og var der på et par min (som følte ut som timer). Hun kunne ikke se noe, men vi ante jo ikke hva som kanskje hadde skjedd inni han. På den tida fantes det ikke røntgen-utstyr her i bygda, så vi måtte til Kongsberg, halvannen times kjøretur. Birk ble proppet full av dop, og så kjørte vi nedover. Jeg trodde han kom til å dø... På Kongsberg fant de ingenting!! Dagen etter kom han inn på soverommet med en bamse i munnen (som han alltid gjør), logrende og haltende, og det var en utrolig god følelse. Den dag i dag blir han forsatt stiv og anspent når vi møter biler i mørket, og han har etter den turen aldri stukket av...

Når vi skulle slippe han på jakt året etterpå hadde jeg konstant vondt i magen, men det har heldigvis gitt seg med åra... Som gubben sa "herregud, skal han slutte med det han liker aller best fordi DU er redd. Hvor rettferdig er det for Birk?", og han har så klart rett.

Ellers enn det har vi vært heldige :) Men Peik begynner jo å bli gammel (12 år nå), så vi vet at han ikke har så mange år igjen, og det er vondt å tenke på...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns hele prosessen med min forrige hund og dens kne problemer var veldig vond. Uvissheten, bekymringene og fustrasjonen var ille. Det er ikke noe som frister til gjentagelse akkurat.. Nitro brakk foten på samme tid som vi holdt på å operere på vår forrige, så vi hadde to syke hunder å holde på med. begge med gips, bandasjer og halthet og ukentlige veterinærbesøk. Tro hva naboene trodde om oss? :P

Så ble Nitro angrepet av en malamute da han var unghund. Det var skikkelig skummelt og jeg ble så sint på meg selv og den andre eieren og lei meg. Mest pga jeg ikke klarte å gripe inn fort nok og lot det skje i det hele tatt. Får fortsatt vondt i meg av å tenke på det. Han ble ikke skadet, men det var fælt å se på uansett.

Det er vel det som har gått mest innpå meg av ting som har skjedd. Har heldigvis ikke skjedd så mye vondt, men samtidig føler jeg at det er nok :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Husker en gang vi hadde fest hjemme, det var sommer og Mira var på trappa sammens med oss ute, men når noen skulle dra hjem hadde hun vrengt seg ut av halsbåndet uten at noen la merke til det og fulgt etter de ned til prixen der de skulle hentes. Jeg fikk en telefon om at hunden min var på E6, jeg ble livredd og spurta nedover som en galing. Det tar kanskje 2-3 min og gå til butikken, heldigvis møtte en livredd bikkje meg på tur hjem, hun krøp nermest bortover fortauet, var livredd, men heldivis uskadd.. :blink: Jeg hadde hjerte i halsen og det ble brått slutt på festen. Etter det krøp vi til sengs begge to. Da var hun kanskje 14 mnd eller noe sånt.

Eller så hadde hun betennelse i analkjertlene en gang, hønemor som jeg er trodde det var livmorbetennelse, så det ble søndagstur til vetten, men der tømte de bare analkjertlene som var ganske fulle og bikkja kvikna jo ganske fort til. Hun var meget slapp før turen til vetten, lå bare å sløva, drakk lite og spiste heller ikke. Så viste at noe var galt.

Ellers ble hun sterilisert for ikke så lenge siden, det tror jeg er det verste JEG har vært med på. :icon_redface: Bikkja kom fint fra det, men jeg var jo meganervøs for at noe skulle gå galt.. :lol: Lenge leve hønemora.. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...