Gå til innhold
Hundesonen.no

Noen som har erfaring med knekt hale?


Debbie

Recommended Posts

Skrevet

Men en merket tydelig at den var brukket, smertemessig o.l?

Min skal til utredning i ettermiddag. Viser lite smerte, ser ut som en vanlig vannhale bare at et ledd er mer hovent.

Skrevet

En av valpene "mine" møtte vi igjen i fjor sommer, og da så jeg han hadde fått en knekk på halen, ganske langt ute, den var veldig tydelig. Ingen av valpene var født med haleknekk, og dyrlegen påpekte heller ikke noe ved leveringsalder. Valpekjøperne mente å huske at hunden hadde satt fast halen sin i en bildør, og lurte på om den kanskje kunne blitt sånn etter det. Det var en stund før vi kom på besøk, så hunden hadde gått "ubehandlet". Jeg tror halen ble knekt da, men slik den så ut den sommeren så så alt helt OK ut. Hunden viste ikke tegn til smerte, og det kunne den heller umulig ha gjort etter episoden.

Jeg vet ikke så mye om knekte haler, men har inntrykk av at det gjerne amputeres. Ville bare nevne det med "min" valp, siden det tydeligvis også kan gå bra uten at man gjør noe. Jeg ba de selvsagt om å følge med på halen, sånn at det ikke går koldbrann i den (knekken var nesten 90 grader), og evt amputere først når det trengs. På min rase (springer) får man nemlig ikke stille i noe som helst hvis halen er amputert, uansett årsak og grad av amputering! :rolleyes2: Og siden halen tross alt var så fin som den var og det også var en stund siden det skjedde, så rådet jeg de til å se det an.

Skrevet

Hunden til samboeren min fikk klemt og brukket halen for noen år siden. Halen ble amputert der bruddet var, og hunden lever i beste velgående med en litt kortere hale enn det den hadde før. Så såvidt jeg vet har det vært uproblematisk i ettertid.

Skrevet

Om du sender en PM til Anette, så har hun hatt hund med brukket hale, som ikke måtte amputeres. Jeg mener at det hos Norma også så mest ut som vannhale, at den bare hang slapt ned etter henne, og at hun viste noe smerte ved logring. Det var et enkelt brudd som grodde selv, mener jeg å huske. Men PM Anette, hun har nok detaljene klarere enn jeg har :aww: Jeg vet i hvert fall at Norma har halen sin enda, søte damen.

Skrevet

Om du sender en PM til Anette, så har hun hatt hund med brukket hale, som ikke måtte amputeres. Jeg mener at det hos Norma også så mest ut som vannhale, at den bare hang slapt ned etter henne, og at hun viste noe smerte ved logring. Det var et enkelt brudd som grodde selv, mener jeg å huske. Men PM Anette, hun har nok detaljene klarere enn jeg har :aww: Jeg vet i hvert fall at Norma har halen sin enda, søte damen.

Du husket veldig riktig du :ahappy:

Jeg aner ikke hvordan Norma brakk halen - hun var helt fin på kvelden, morgenen etter hang halen slapt og hun brukte den ikke. Etter en liten stund prøvde hun å logre og viste da at noe var vondt (kastet seg ned på gulvet og pep).

Jeg konkluderte egentlig med vannhale, men dro til veterinæren for sikkerhets skyld. Deres første tanke var også vannhale, men vi tok røntgen for å være helt sikre. Det er jeg veldig glad for at vi gjorde, bildet viste brudd ca midt på halen.. Veterinæren sa at vanlig praksis var å amputere (med tanke på hvor bruddet var), men vi ble enige om å prøve å la det gro av seg selv. Både fordi bruddet ikke var veldig komplisert, og fordi det er synd å måtte pensjonere en 2 år gammel hund fra alt av konkurranser om det ikke er absolutt nødvendig...

Dermed ble halen bandasjert for å gjøre den rett og stiv, for at det skulle gro mest mulig riktig. Dette var et styr uten like - for det første skled jo denne bandasjen av hele tiden, for det andre er halen en kroppsdel som er fryktelig vanskelig å holde i ro på en hund som er :hyper:-glad store deler av tiden :lol: Hun fikk i tillegg smertestillende de første dagene.

Dersom dette ikke hadde fungert hadde vi hatt to andre alternativer: operasjon eller amputasjon.

Heldigvis grodde det så bra som egentlig var mulig, og hun var friskmeldt noen uker senere. Den dag i dag kan man av og til se hvor bruddet var om hun "slapper" av litt i halen, men ellers er halen frisk, fin og i full lengde :)

Skrevet

Takk for svar. Høres ut som min, bare at min kan logre litt, viser lite smerter. Men har som sagt et hovent ledd midt på halen.Og ser ellers ut som en vannhale.

Skrevet

Halen var knekt, og siden det var midt i ett ledd, og ikke imellom to ledd, skulle vi prøve å bare holde det i ro i 14-20 dager.. Blir ikke lett- jeg har dalmis. Kryss fingrene for oss :rolleyes2:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...