Gå til innhold
Hundesonen.no

Dere som ikke fant drømmerasen ved første forsøk


Djervekvinnen

Recommended Posts

Jeg er jo oppvokst med hund, og da jeg var liten hadde vi en blanding av doberman, rottis, norsk elghund og labrador, og en engelsk setter. Min første egne hund fikk jeg da jeg var 3år(jeg fikk ikke alt ansvaret, men måtte lufte og ordne så mye som mulig sjøl) Dette var en dunker hannhund med HD.. Neste hunden jeg fikk, var jeg vel 4-5 år og skulle velge en av valpene til kullet til pappa, det ble en til dunker. Neste fikk jeg da jeg var rundt 10 år tipper jeg; en strihåret dachs (jeg har for det meste fått hunder pappa har plukka opp som skal omplasseres av en eller annen grunn) en skikkelig bortskjemt dritthund i starten, hvor jeg faktisk ble redd for han :P men endte med å bli veldig fin når jeg først fikk tatt igjen med han. Neste hunden min fikk jeg da jeg var 14 og det ble en Aussie, en kjempe fin rase, men ikke noe jeg vil ha igjen med det første. Og så fikk jeg blandingen av Breton og pointer nå i november ifjor, veldig fornøyd med gemyttet, men kunne godt ha vært litt mindre aktiv :P

neste hund jeg prøver tror jeg nok blir whippet :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er jo oppvokst med hund, og da jeg var liten hadde vi en blanding av doberman, rottis, norsk elghund og labrador, og en engelsk setter. Min første egne hund fikk jeg da jeg var 3år(jeg fikk ikke alt ansvaret, men måtte lufte og ordne så mye som mulig sjøl) Dette var en dunker hannhund med HD.. Neste hunden jeg fikk, var jeg vel 4-5 år og skulle velge en av valpene til kullet til pappa, det ble en til dunker. Neste fikk jeg da jeg var rundt 10 år tipper jeg; en strihåret dachs (jeg har for det meste fått hunder pappa har plukka opp som skal omplasseres av en eller annen grunn) en skikkelig bortskjemt dritthund i starten, hvor jeg faktisk ble redd for han :P men endte med å bli veldig fin når jeg først fikk tatt igjen med han. Neste hunden min fikk jeg da jeg var 14 og det ble en Aussie, en kjempe fin rase, men ikke noe jeg vil ha igjen med det første. Og så fikk jeg blandingen av Breton og pointer nå i november ifjor, veldig fornøyd med gemyttet, men kunne godt ha vært litt mindre aktiv :P

neste hund jeg prøver tror jeg nok blir whippet :)

Hvor er det blitt av f.eks. dachsen og aussien? Har du tre hunder?

Du har ihvertfall fått mye erfaring regner jeg med!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor er det blitt av f.eks. dachsen og aussien? Har du tre hunder?

Du har ihvertfall fått mye erfaring regner jeg med!

alle er døde, så har bare 1 nå :( men den dunkern jeg plukka ut fra valpekullet, hadde jeg i 12 år, så han levde mens jeg hadde dachsen og aussien. ja, mye erfaring jeg setter stoor pris på å ha fått, pappa har jo hatt hunder som har vært hans i tillegg til de jeg hadde :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

-Therese- her inne sa en gang noe som jeg følte veldig treffende; man kan treffe blink med en rase når man kjøper den, men så flytter blinken på seg.

Slik føler jeg det for mine raser. Mopsen er en herlig førstegangshund, hun er enkel, ufattelig treningsglad (faktisk! eller skal jeg si matglad?) og tilgivende.

Vårt hovedfokus da vi kjøpte Sita var å ikke ta oss vann over hodet for å så ende opp med en understimulert, gal hund. Så viste det seg jo da, at vi faktisk trives kjempegodt i tilværelsen som hundeeiere, og da begynte blinken å flytte på seg. Vi ville ha en større, mer allsidig rase, men en som fortsatt hadde noe av det samme gemyttet som mopsen. For ikke å snakke om en friskere og sunnere rase. Uva/pinscheren virker foreløpig å være helt perfekt. Hun er glad, ivrig, førerorientert og harmonisk, og vi håper hun vil være med på alle mulige sprell fremover :ahappy:

Akkurat sånn var det hos meg også. Mopsen ble litt for lite ettersom blinken flyttet seg. Han slet også veldig mye med sykdom, så det var en stor del av grunnen.

I stedet for Pincher (jeg vurderte faktisk den jeg og) valgte jeg Lancashire Heeler. Han er perfekt for meg nå, hva som vil skje når neste hund skal i hus aner jeg ikke. Mest sannsynlig har blinken flyttet seg enda en gang.

Om jeg vil ha rasene jeg nå har igjen vet jeg ikke. Kanskje en Mops når jeg blir gammel og grå. En Heeler til er jeg usikker på. Han jeg har nå er helt rett for meg, men da som individ. Så lenge jeg ikke får en lik av lille Heelertass vil jeg nok heller prøve noe annet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første egne hund kjøpte jeg når jeg var 17 (sammen med samboeren min), og han var en blanding av dobermann/rottweiler. Vi angret aldri på valget av en så krevende blanding, men fikk svi for at vi ikke sosialiserte han nok når han var valp. Jeg lærte utrolig mye om hund og hundetrening på både godt og vondt med Elias.

Da han var 3 år bestemte vi oss for en litt mindre rase siden Elias var så enorm (66 kilo og 77 cm i mankehøyde). Vi lette etter en rase som tålte litt røff lek og som var like aktiv som blandingen. Valget falt på Dansk svensk gårdshund, og etter 1 år kom den andre gårdshunden i hus :)

3 uker etter hund nummer 3 kom i hus måtte vi avlive Elias pga beinkreft :( Det ble utrolig tomt og stille i huset etter at han ble borte, og vi har lenge vurdert frem og tilbake om vi skal ha en stor hund i hus igjen. Vi kunne godt tenkt oss en renraset Dobermann eller Rottweiler, men har blitt avskrekket av at disse to rasene ligger på topp 10 over de rasene som er mest utsatt for beinkreft. Derfor har vi lagt dette på is, og mest sannsynlig vil vi fortsette med gårdshund i fremtiden :)

Har jo tenkt litt på en mellomstor rase også, og det er labrador. Utrolig herlige hunder som godt kan bli vår "neste" rase hvis det en gang skal skje :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vokst opp med Berner og Beardis og det er raser jeg er veldig fonøyd med og som jeg kunne tenke meg å ha igjen, men kanskje til andre tider i livet enn der jeg er nå.

Begynte med Welsh fordi jeg falt for gemyttet og utseendet, spesielt allround mulighetene til en springer. Og det viste seg at hun var en kjempefin første egne hund som jeg har lært masse sammen med, som igjen gjorde at jeg ville ha hakket mer i neste hund. På en måte føler jeg at Kelpien passet meg bedre enn jeg kunne vite på forhånd, for jeg er så utrolig fornøyd med Balrog. Han har masse kvaliteter jeg setter stor pris på som jeg ikke tok hensyn til i rasevalget, men fikk med på kjøpet.

Nå er jeg kjempefornøyd med de to hundene jeg har, de dekker behovet mitt for hund kjempefint og jeg kan ha mye morro med de i flere år. Derfor blir det vanskelig å vite hva slags rase jeg skal ha neste gang, for det skal forhåpentligvis være minst 12 - 15 år til! Men tror jeg kommer til å ville ha begge rasene igjen senere hvis forholdene ligger til rette for det.

Edit: Svarte visst uten at jeg kjente meg helt igjen i tittelen til tråden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første hunden, som vi har enda, ble ikke akkurat min drømmerase. Jo, Tassen er jo en flott liten tassetufs, han. Men desverre så skal jeg ikke ha denne rasen igjen. Han er utrolig bjeffete og ikke så særlig kosete. Leieboerne har to Tollere, som jeg virkelig kunne tenkt meg. Tanja får jo valper snart, og jeg har snart bursdag. :ahappy: Kanskje jeg kan få en valp til bursdagsgave? :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg begynte hundelivet med en schæfervalp men var uheldig med at han hadde sterk grad HD og måtte avlives bare fire måneder gammel. Etter det fulgte et par border collie-tisper før jeg endte opp med korthårscollie som nok er rasen "min". Selv om jeg foretrekker gjeterhundlynnet kunne jeg godt tenkt meg å prøve buhund som maskot en vakker dag. Buhunden er en sporty rase med et trivelig gemytt og som dessuten er utrydningstruet (jo flere som blir interessert i rasen og skaffer seg den det bedre). Og hvis jeg noen gang blir veldig sprek og aktiv mht til hundetrening så hadde ikke en ny schæfer av brukslinjer vært å forakte. Men det er nok bare på papiret; korthårscollien passer nok mitt aktivitetsnivå bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blinken min flytter seg stadig den :) Og jeg har egentlig mange blinker og! Men neste hunden blir definitivt ikke en BC, mest sannsynlig ikke gjeterhund en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke om det finnes noen "drømmehund" for meg, da jeg liker å prøve ut forskjellig og det er så vanvittig mange spennende raser der ute.

Første hund var Jack Russell terrier, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri kjøper meg en terrier igjen. :P Rett og slett fordi terrier-staheten er noe jeg ikke helt takler.

Nå har vi welsh corgi cardigan, og det er en rase jeg er stort sett fornøyd med hittil, og skal ikke se bortifra at det blir en til om mange år. Men først vil jeg prøve ut andre raser. Corgier er full av humor absolutt, alltid med på tull og tøys og de kan brukes til det meste innnefor rimelighetens grenser.

Først på listen står mynder. Saluki kanskje mest. Jeg føler meg veldig "tiltrukket" av selvstendige, elegante hunder som er rolige av natur og som det allikevel er mye futt i. Jeg har vært die-hard myndefan i lang lang tid, så jeg lurer mye på hvorfor det ikke ble mynde istedenfor Corgi da jeg og samboer skulle skaffe oss hund.. men vi begge var nok ekstremt corgifrelst på den tiden. :P Men som sagt, angrer overhode ikke!

Ellers har jeg veldig lyst på irsk ulvehund og grand danois. Tiden vil vise, dette er jo ikke aktuelt før om veldig mange år.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...