Noen som har erfaring med flaskevalp?

[Caroline]

Magefølelsen har utrolig mye å si, og man ser det på valpen om den kjemper eller ikke. I mitt andre kull hadde jeg en tispevalp som aldri fikk pusten skikkelig igang. Jeg forsøkte alle kjente metoder for å få slim og vann ut av lungene, men hun bare fortsatte å surkle. Hun var ikke liten, selv om hun var mindre enn søsknene. Jeg fikk også hjelp av hannhundeier som hadde hatt langt flere kull, og vi forsøkte en stund med henne, men det var til ingen nytte. Til slutt pakket jeg henne godt inn i et teppe ved siden av en varmeflaske (hun var også kaldere enn de andre og Saeta lot henne ligge unna de andre) i håp om å få opp temperaturen, men etter en halvtime der hadde hun sovnet inn.

Det forrige kullet jeg hadde hjemme gikk alt galt. Først kom en dødfødt valp, deretter to veldig små (ca. 100 g., mine ligger normalt på 200-250). De virket ganske kvikke i starten og fikk i seg en del råmelk, men etter noen timer begynte de å bli slappere. De ble massert, gnukket og tvangsfôret med både morsmelk og erstatning på sprøyte. Tispa begynte etter et døgn å få "kramper", dvs. det så ut som om hun døde og hun ble kald, stiv og oppblåst, men våknet plutselig til liv igjen. Da hun begynte med disse anfallene skjønte jeg jo at hun ikke kom til å overleve, men klarte heller ikke å la henne bare ligge. Hannen fikk ikke slike kramper, men ble bare slappere og slappere. Etter et døgn eller halvanne med jobbing innså jeg vel at det var tapt, men kjempet noen timer til med dem før det var helt slutt. Først etter ca. et døgn begynte moren å bli mindre interessert i dem.

Dette var to helt forskjellige tilfeller og opplevelser, og det finnes ikke noe fasitsvar, men som sagt har magefølelse utrolig mye å si, og man ser også på valpen og moren om det er noe håp (hvertfall har jeg følt det sånn).

[Galskapen]

Man ser selv hva man føler er riktig. Somsagt den valpen som jeg tilslutt lot være var ikke bare født og lot ligge der den var. Den var hos veterinær, ble stimulert og fikk det en veterinær kunne gi den, etter intensiv prøving med å sprute melk inn i munnen på han hvor han ikke viste noen intensjon til å sutte så følte jeg at det var nok. Han fikk ligge inntil mammaen sin i håp om at han kviknet til, men sovnet inn der.

Det høres sikkert kynisk ut og at man ikke bryr seg om liv. Men det er mye snørr og tårer i noen timer gammel bebis som slike avgjørelser taes for, men jeg gjør det jeg føler er riktig i en slik situasjon. På lik linje som første kullet hvor det var helt klart at alle ville kjempe tilstross for den voldsomme velkomsten til verden.

Jeg syns ikke det virker kynisk. I den situasjonene så ble alt prøvd, jeg ville også prøve. Er fortsatt litt overrasket over hvor bra han har kommet seg på såpass kort tid, han tar den beste patten, får kos og varme fra tispa.. Så jeg føler jeg gjorde det rette. Var bare med alle innleggene som kom, så fikk jeg litt den følelsen av at det var sterke meninger og at det var dårlig av meg å få han tilbake i livet.. Mens jeg selv følte at jeg gjorde det som var rett.

[Galskapen]

Magefølelsen har utrolig mye å si, og man ser det på valpen om den kjemper eller ikke. I mitt andre kull hadde jeg en tispevalp som aldri fikk pusten skikkelig igang. Jeg forsøkte alle kjente metoder for å få slim og vann ut av lungene, men hun bare fortsatte å surkle. Hun var ikke liten, selv om hun var mindre enn søsknene. Jeg fikk også hjelp av hannhundeier som hadde hatt langt flere kull, og vi forsøkte en stund med henne, men det var til ingen nytte. Til slutt pakket jeg henne godt inn i et teppe ved siden av en varmeflaske (hun var også kaldere enn de andre og Saeta lot henne ligge unna de andre) i håp om å få opp temperaturen, men etter en halvtime der hadde hun sovnet inn.

Det forrige kullet jeg hadde hjemme gikk alt galt. Først kom en dødfødt valp, deretter to veldig små (ca. 100 g., mine ligger normalt på 200-250). De virket ganske kvikke i starten og fikk i seg en del råmelk, men etter noen timer begynte de å bli slappere. De ble massert, gnukket og tvangsfôret med både morsmelk og erstatning på sprøyte. Tispa begynte etter et døgn å få "kramper", dvs. det så ut som om hun døde og hun ble kald, stiv og oppblåst, men våknet plutselig til liv igjen. Da hun begynte med disse anfallene skjønte jeg jo at hun ikke kom til å overleve, men klarte heller ikke å la henne bare ligge. Hannen fikk ikke slike kramper, men ble bare slappere og slappere. Etter et døgn eller halvanne med jobbing innså jeg vel at det var tapt, men kjempet noen timer til med dem før det var helt slutt. Først etter ca. et døgn begynte moren å bli mindre interessert i dem.

Dette var to helt forskjellige tilfeller og opplevelser, og det finnes ikke noe fasitsvar, men som sagt har magefølelse utrolig mye å si, og man ser også på valpen og moren om det er noe håp (hvertfall har jeg følt det sånn).

Oi.. Vet ikke helt hva jeg skal si..

Men det er sant som du sier, magefølelse har utrolig mye å si, og man ser på valpen og moren om det er noe håp! Jeg så jo at tispa egentlig ville borti han, men at hun prioriterte de fem som var frisk og rask. Samtidig som hun så på meg med et spørrende blikk, akkurat som hun ville at jeg skulle hjelpe på en måte! Det er så lett å se på tispa hva hun vil bare med ansiktsuttrykkene hennes, så jeg bestemte meg for å gi en innsats for å se om det var noe håp for den lille! Å nå er det ikke mye tvil om at det var rett. Han er endel mindre enn de andre, men han får den beste patten og han spiser og sover samtidig med de andre nå. Han er absolutt en fighter..

Hadde det ikke vært for at vi har tre voksne hunder, så skulle jeg beholdt ham selv

Men det holder med tre, hehe..

[KatrineogGutane]

Så flott Bra at du gjorde et forsøk og at alt endte bra Håper det går bra og lykke til!

[Galskapen]

Så flott Bra at du gjorde et forsøk og at alt endte bra Håper det går bra og lykke til!

Takk!

Det går kjempebra! Han har lagt på seg, og har ikke fått flaske siden fredag ettermiddag Han tar patten og spiser helt på egen hånd, og mamma'n er så flink atte

Han har lagt på seg også