Hvordan har det seg at du fikk akkurat DIN hund?

[Sirius]

Visste vel alltid at eg skulle ha meg hund, men kan vel kalle den fyrste hunden impulskjøp. Eg var byrja leite etter hund den våren, for det var bestemt me skulle ha oss hund til sommaren. Fann mange på finn.no som eg ringte til. Der var mange raser eg synes passa, men då der kom annonse om eit blandingskull i lokalavisa ringte eg dei. Eg såg nøye på rasene i blandinga, og kom fram til at det kunne passe. Reiste derfor ut å såg på kvalpane, og var sjølvsagt solgt. Dermed kom her 4 veker seinare ein kvalp i hus! Har aldri angra på det!

Andre hunden var nøye planlagt. Rase var nøye sjekka opp, og lest alt om. Sjekka oppdrettarar på hausten, og skulle ha hund til sommaren året etter. Denne gangen var e nøye og sjekka alt før eg til slutt i mai henta meg ei nydeleg sheltie tispe. Det var einaste tric tispa i det kullet også, så det klaffa veldig godt!

Så vart jo det slik at me mista den vakre sheltikvalpen vår. Så fann me ut at me måtte prøve på nytt. Det vart meir tilfeldigheiter med denne kvalpen. Samme oppdrettar hadde ein kvalp me kunne få kjøpe, og på seinhausten henta me vår nydelige Junah!

Uansett om det var planlagt eller ikkje så har det iallfall gått bra, og eg er heldig eigar av to herlige jenter

[OlavEmil]

Vi fekk vår første kvalp i hus for 10 dagar sidan. Vil sjølv påstå at det var "godt planlagt", i den grad to menneske utan peiling på eller erfaring med hund kan planleggje denslags.

Vi var tidleg einige om at vi ville ha hund. Sjølv har eg alltid hatt ein forkjærleik for St. Bernard-hund, men fekk klar beskjed om at det ikkje ville bli aktuelt, pga sleving. Vi byrja å kikke på Berner Sennen, og alt for to år sidan kjøpte vi ei bok om denne rasen, som vi studerte frå perm til perm. Dermed var det avgjort, vi skulle få oss Berner Sennen. Vi var på dette tidspunktet nyforlova, og skulle gifte oss neste somar (i fjor). Deretter var planen å reise på bryllaaupsferie påfølgjande vinter, altså ca. no, og skaffe oss denne hunden deretter. Av ulike grunnar vart ikkje dette, og vi byrja å snakke om at vi kanskje var tid for å få hund.

Så var det vel helga etter nyttår at vi var hos mine foreldre, og fann ut at det jo berre var å hive seg uti det, og sjekke litt rundtom om det var mogleg å få tak i ein slik hund. Eg gjekk inn på berner-sennen.no, og der viste det seg jammen at det var eit tre veker gamalt bernerkull, som attpåtil holdt til ca. 200 meter borti gata frå der vi bur. Eg ringde dei, og vi avtalte at vi skulle kome bort til veka. Eg ringde òg fetteren til mor mi, som saman med sambuaren òg driv med desse hundane, og snakka litt om kva vi skulle sjå etter, generelt om Berner, og om hundehald, og ikkje minst; hann eller tispe.

Vi troppa opp på døra hos oppdrettaren, dei viste seg å ha 4 vaksne Bernerar, i tillegg til 7 kvalpar. Kvalpane var framleis såpass små at dei sov heile tida, og dei hadde framleis rosa snuteparti, mao, ikkje så veldig fine ( ), men dei 4 vaksne var berre fantastiske. Vi kom i 5-tida på ettermiddagen, og var ikkje ute att før klokka var over ti. Oppdrettaren gjekk glipp av Tid for Hjem, og konemor gjekk glipp av Greys Anatomi . Med andre ord, vi kom supert overens.

Deretter var det heim og vente i spenning på klarering. Dei hadde alt avslått ca. ti interesserte, som dei meinte ikkje ville kunne gje kvalpane den heimen dei ønskte at dei skulle få. Samtidig var det å fundere på hann / tispe. Både oppdrettar og mammas fetter og sambuar trivdes best med hann (dei hadde altså henholdsvis 4 og 3 vaksne bernerar i hus, av begge kjønn). Vi falt meir eller mindre ned på at vi då ville gå for det. Så kom avgjerda frå oppdrettar, dersom vi ville ha ein hann, så ville dei gjerne at vi skulle ha ein av deira. Dermed var det jo full klaff .

Dei påfølgjande vekene var vi på fleire visittar både hos oppdrettar og dei andre, i tillegg til ulike familiemedlemmar med andre hundar. I tillegg vart den eine kvalpeboka etter den andre slukt, og då hunden skulle kome, følte vi oss ganske klare. Når han så endeleg var i hus, såg vi jo klart at dette var noko vi ikkje kunne. Men, no har han vore her i ti dagar, og både vi og han trivst strålande . Slitsomt, ja, men ikkje eitt sekund har gått med til anger!

[Argyr]

De to jeg har vært med på å kjøpe må vel sies å være planlagt impuls eller impulsplanlegging.

Da schäfertispa var operert flere ganger og nok en gang fikk tilbake kreften, bestemte vi oss for at vi måtte kjøpe ny hund. Linda kom jo ikke til å vare så lenge, og hundeløse kunne vi jo ikke være. Schäfer var ikke veldig aktuelt, så vi kikket rundt på hva som kunne passe. Det skulle være en stor hannhund, selvsikker og rolig (slik som Cæsar, schäferhunden vår som for tiden bodde hos svigers). Surfet på finn og kom over en annonse på KO med bilde av faren til Argyr, ble litt forelska og begynte å google for harde livet. Store, fine pelsdottene! At de hadde vokt og ikke var frislipphunder var ikke noe problem, vi var jo alt vant med å gå tur nattestid med Linda (hun var ikke helt riktig skrudd sammen). Men først måtte vi dra og hilse på, for denne rasen skulle jo være så spesiell stod det flere steder, og vi måtte se om vi i det hele tatt snakket samme språk. Når valpene var tre uker var vi på besøk og hilste på, og pappa'n til Argyr koste meg overende. Her var det slett ingen språkbarrierer! Så kom vi tilbake igjen en måned senere for å hente valp, og jeg hadde forelsket meg i den "grå". Da vi kom inn i valpegården kom han løpende frem, satte tenna i armen på gubben og kikket opp på ham for å se hva han sa til det.

Lille grå (som jo egentlig var blå og feilfarget) ble med oss hjem.

Om jeg angrer? Tja. Hadde man visst da det man vet nå hadde man ikke tatt i oppdretter med ildtang, selvsagt. Men hadde det blitt sånn, så hadde vi ikke hatt Argyrsen og han ville antakelig vært død for lenge siden. Så alt i alt er jeg glad det ble som det ble.

Et par dager etter at Argyr kom i hus, kollapset bakparten til Cæsar da han hoppet ut av bilen til svigers. Han var lam fra livet og ned, og det ble bestemt at vi skulle ha ham hos oss igjen. Det ble gjort MR og han hadde tre prolapser i ryggen som ikke lot seg operere. Med kortison fikk han førligheten tilbake, og ble boende hos oss. Da hadde vi brått to gamle og syke hunder og en valp - ikke helt det som var planlagt!

Både Linda og Cæsar varte mye lenger enn vi hadde trodd, og de døde med to måneders mellomrom da Argyr var rett over året. En stund før de døde begynte jeg å mase på gubben om at han måtte tenke på neste hund - for han kom ikke til å klare seg uten schäfer når Cæsar døde. Nei, det kom ikke på tale med ny schäfer sa han! Helt greit for meg, men jeg trodde ikke helt på det. Så døde Cæsar, og ganske umiddelbart kom behovet for ny schäfer. Selvsagt. Gubben skulle ha schäfer NÅ og jeg kunne enten gjøre ingenting og se på at første og beste finn.no-hund ble kjøpt inn, eller jeg kunne hive meg rundt og prøve å finne noe bra. Hektisk leting førte til at flere oppdrettere ble kontaktet om kull, en ble tidlig valgt bort (og det holdt hardt, for valpene var leveringsklare og gubben skulle jo ha hund igår). Vi skulle ha tispe, så ble ganske skuffet når det kullet som så aller best ut bare hadde en hannvalp igjen. Der stoppet dog mine evner til skadebegrensning, det eneste som var "feil" med denne var kjønnet, og det var visst ikke nok.

Så da kjørte vi til Eskilstuna og hentet bittelille Garm.

Jeg kan ikke helt angre på det, siden det ikke var min avgjørelse overhodet, jeg angrer ikke på at jeg valgte å lete fremfor å gjøre ingenting. Men så ble det jo som jeg mistenkte da, at alle treningsplanene gikk rett åt skogen.. Sånn sett er jeg veldig glad for at det ble Garm og ikke en annen, for han er ikke så veldig krevende. Hadde det blitt fra et av de andre kullene vi så på hadde vi vel hatt schäferspor i taket.

Neste hund vet jeg hva blir, men vet ikke når eller fra hvor. Jobber med saken, så dette blir forhåpentligvis ikke noe impulskjøp på noe vis.

[Kaja]

Cosmo var veeldig impuls!

Ting var litt vanskelig, jeg skulle flytte helt hjem igjen og bort fra molde.

Jeg å mamma snakket på tull om å skaffe hund (vi har hatt hunder før osv altså).

Jeg kikka på finn, fant bilde av nydelige Cosmo og han vill jeg ha!

Basenji hadde jeg bare lest løst om tidligere, men stormleste de få dagene før vi hentet han.

Er også kjempefornøyd med oppdretter og selvsakt Cosmo da

Tesh var mye mer planlagt. Jeg og sambo hadde snakket noen mnd om en hund til, rase var jeg sikker på fra min side

men han var usikker. Etter litt overtaling og masse bilder så var han overbevist om at vi skulle ha Grand Danois.

Så fant vi oppdretter den dagen kullet var født, etter en far jeg liker veldig godt!

Å nå er hun jo hos oss da

[Gjest]

Litt planlagt og litt impuls. Valget av rase var nok godt planlagt og tenkt gjennom, selv om jeg aldri hadde møtt en hund av denne rasen. Men valget av oppdretter og kull var nok ganske impuls. Men jeg angrer uansett ikke

Jeg hadde bodd for meg selv i 3 år og savnet det å ha en hund rundt meg. Begynnte å se etter hunder, og forelsket meg i rasen mittelspitz. Utseendet var jo så herlig og personligheten passet meg godt. Student og ikke nødvendigvis så stor plass Snakket litt med folk og så på oppdrettere som hadde rasen. Der og da passet det ikke med hund pga hybeln jeg bodde, men ca 6 mnd etter flyttet jeg hjem for sommeren. Drømte meg vekk i annonser på Finn.no og kom over en oppdretter som hadde en valp igjen fra kullet og jeg sendte mail og fortalte om meg selv. Etter en del mailer og overbevisning av mine nærmeste ble det så jeg ringte ti oppdretter. Hunden var min

Var på valpebesøk når valpene var 6 uker, og da valpene var nesten 9 uker var det kun Ullrik igjen som ventet på å bli hentet

Har allerede begynnt å tenkt på hund nr. 2, men synes det er litt tidlig med tanke på at Ullrik bare er 11 mnd. Vi får se til når det nærmer seg sommer og skolefri, og tenke litt frem til da i allefall

[Tonje]

Felix var ikke planlagt i det hele tatt. Fikk en tlf fra oppdretter som fortalte at de forrige eierne ikke lenger hadde tid til ham så hun lurte på om jeg var interessert og det var jeg Hadde han på prøve for å se hvordan han klaffet med meg og Ike. Det er nå 2,5 år siden og vi trives sammen enda jeg og Felixen

[Guest lijenta]

Første hunden så leste jeg om raser og kontaktet rasehundklubben og fikk oppdretter liste og det var en i nærheten. Dem hadde kull planagt og jeg fikk komme og hilse og var solgt.

Andre hunden ringte jeg til oppdretter og tutet at jeg har tatt førstehunden, Da kom det fram at hun hadde et kull nå og et litt seinere. Det ble kullet litt senere og to ille måneder å vente.

Tredje hunden så hadde jeg lest om rasen og ville gjerne ha en sann, fant en til omplassering og fikk han hjem. Han fikk et kort og lykkelig liv desverre

Fjerde hunden så aventerte jeg etter en fuglehund på finn og regnet ikke med noen voldsomme svar men san for å komme over den forige. Fikk et fornuftig svar fra en og dermed begynte min løpebane med strihåret vorsteh. Hadde ikke lest så mye om dem men hadde kjent endel individer fra før.

Femte hund var sønnen min som skulle få velge seg. Han hadde lest og kommet til tre aktive raser. Så var han på jobb og der var det en BC som hadde valper og han skulle inn og kikke som vanlig og der satte en BCvalp seg ned og glante på han og han ble solgt. Vi hadde kjent mor i to år før han kjøpte BC.

Sjette hund så var det begynte det med å lese etter at jeg måtte ta forige strihåren. Det var ikke så mange kull ute for det var rett før jakta og klubben hadde satt flere restriksjoner for å godkjenne kull. Fant etter hvert et kull som gjorde at jeg måtte vente litt til men det ble ca ni måneder.

Det meste har vært planlagt i løpet av hundelivet ja

[Angilja]

Fenris, hovawart: veldig planlagt, selv om det ble noen "omveier" før han kom til oss.

Spot, BC; Nja, border collie skulle vi ha, at det ble han var heller tilfeldig. Rimelig impuls, men samtidig ikke.

Shira, samojed: Skulle ikke ha tispe jeg. Men når jeg så annonsen på finn visste jeg at det var min hund. Magefølelsen var så utrolig sterk, heldigvis lyttet jeg til den!

Frost, samojed: Rasen var planlagt men alle valpene i kullet hans var solgt når jeg oppdaget kullet. Men så ble Frost avbestillt, og vi fikk han.

Coda, samojed: Veldig godt planlagt, selv om han egentlig skulle være ei tispe...

Valpene, samojeder: Veldig godt planlagt, beholdt valper fra eget oppdrett.

Fortidens hunder:

Felix, toller: desverre dårlige forundersøkelser på rase og oppdretter selv om akkurat det å skaffe hund var bra planlagt.

Chaisy, hovawart: den berømte magefølelsen. enkel annonse på finn, men sterk magefølelse av "min hund". Å skaffe hund var planlagt, men ikke stort mer enn det.

Buck, hovawart: Implus! Fikk mail fra distriktskontakt i klubben om at en hoffe på 9 uker trengte nytt hjem snarest. jeg hadde akkurat mista Chaisy og skulle ha ny hoffe snart, så da ble det Buck .

[SFX]

Familien fikk sin første berner sennehund i 1982, og oppdaget rasen i 1980 - mine foreldre bodde midlertidig i byen mens huset på landet ble bygget, og mamma så en nabo gå tur med en stor og vakker hund. Hun løp ut og lærte seg rasenavnet, gud så langt og vanskelig. Berner sennenhund. Mamma og pappa hadde hver for seg vokst opp med hund (henholdsvis bokxer og blanding av st. bernhardshund og vorstehhund + diverse gårdsbikkjer), så for dem var det en selvfølge å ha hund.

Hvor mye research de gjorde etter det, vet jeg ikke - men det kan ikke sies å være en impuls når en på den tiden måtte vente borti to år på å få en tispevalp. Rasen hadde økende popularitet, kombinert med at tisper gikk tom. Noe bevissthet må mine foreldre hatt, for de valgte å vente på å få en valp fra en oppdretter som fulgte klubbens avlsregler, framfor å kjøpe fra en av de mange cowboyene som avlet etter lommeboka i fjøset.

Riktignok ville de overlate oppdrett til de som hadde kunnskapen til det og utstilling var bare tull. Men en god og snill familiehund skulle de ha.

Jeg vokste opp med Laika, lærte meg å gå og stå ved å støtte meg til henne, og hadde stor glede av henne.

Familien dro på en utstilling etter mildt push fra oppdretter, og om jeg husker riktig fikk Laika en blå - og ikke pokker om det skulle stemme om vakre Laika, så familien meldte på til flere utstillinger for å vise at dommeren tok feil, og dermed var vi i gang.

I 1985 kom vårt første kull, sånt vi i hvert fall ikke skulle tørre å drive med. Men en var blitt engasjert, en så at tispa hadde kvaliteter, en hadde fått verv i klubben, og kull ble en naturlig fortsettelse på løpet så langt.

Vi skulle beholde en tispe, og valget falt på Darkie. Men ingen valgte lille Trulte, hun ble liksom til overs, og mine foreldre fant ut at hun måtte også bli.

Det ble flere kull, som var planlagte og grundig undersøkt, og i hvert kull ble det beholdt en eller to tispevalper, slik fikk vi Minnie (1987), Tabitha (1990), Bitten (1990), Kelsie (1992).

Min lillesøster var liten, og maktet ikke å håndtere en berner, de ble for store og sterke for henne. Så det var tanke om å finne en mindre rase som maskot som kunne være litt hennes, for tur, barn & hund, og slikt.

Foreldrene mine var innom flere raser, som ble forsaket. Ingen konkret konklusjon ble dratt, før familien sommeren 1991 dro på utstilling med to tisper, og fikk to blå. Noen oppdretterkollegaer hadde fått samme uttelling. Så på parkeringsplassen sto de og "deppet" og flirte over hvor opp og ned det kan gå. Disse oppdretterne hadde med seg et valpekull med shih tzu som ble luftet på parkeringsplassen, mine foreldre falt totalt, og dro derfra med en valp på ni-ti uker. Så måtte en hjem og lese om hva slags rase dette var Total impuls, helt overilt og ikke noe godt forbilde. Men det gikk helt fantastisk - bortsett fra at pelsstellet var mer enn mine foreldre syntes om, ble Admiralen en fantastisk flokkleder, en utmerket hannhund og en herlig hund.

Tabitha var på det tidspunktet den eneste potensielle avlstispa vi hadde, og hun gikk tom fire ganger på rad - og fikk deretter alvorlig livmorbetennelse. Det var derfor på tide å få noe nytt i flokken som en kunne stille og håpe kunne drive oppdrettet vårt videre.

Tabitha gikk tom to ganger med en hannhund vi simpelthen elsket, og vi likte så godt alle hundene som denne oppdretteren hadde. Så da hun sommeren 1994 hadde et interessant kull, meldte vi vår interesse og fikk førstevalget. Mamma ville ha Movi. Pappa ville ha Majken. Pappa hadde jobbet mye overtid og tjent opp penger den våren, så han ringte oppdretter før vi skulle hente valpene og sa at vi tar begge to. Da ble i hvert fall mamma overrasket

Så, ingen av dem impuls, bare uenighet om hvem av dem en skulle ha og en uventet løsning. Men vi hadde flere ganger hatt to valper samtidig, så hvorfor ikke en gang til?

I 1997 var Admiralen shih tzu fem år gammel, hans mor skulle ha sitt siste kull, og vi tenkte som bernereiere at fem år er en godt voksen hund, vi ønsket en ny shih tzu-valp som kunne bli oppdratt av Admiralen og overta som flokkleder noen år senere. Vi gjorde vel ikke noe mer research enn at vi digget shih tzu'en vi hadde og håpte halvbroren skulle bli bra også.

Så da kom Kimito i hus.

I 1998 fikk vi endelig nytt kull, på Majken. Det kom to tispevalper, og vi skulle selvfølgelig beholde tispe i håp om ny avlstispe. Men så var en av de fire hannvalpene et realt blikkfang, så utstillingsnerva rykket og han måtte bare bli boende han også. Slik kom Embi og Even i hus.

Deretter skjedde ting og tang i familien av privat karakter som påvirket hundeholdet, og det ble naturlig avviklet. Even døde i fjor høst hos pappa, Kimito lever fremdeles som gammel gubbe hos mamma.

I 2007 var jeg ferdig med studiene, og jeg hadde hele tiden bestemt meg for at jeg ikke ville ha hund parallelt med studiene. Men jeg hadde hele tiden oversikt over og konroll på rasen i inn- og utland, dro på utstillinger, holdt kontakt og fulgte nøye med. Så jeg visste veldig godt hva jeg ville ha. Jeg fikk vite at min favorittispe og favoritthannhund var parret, og spurte pent om å bli vurdert som valpekjøper. Oppdretter hadde også parret to andre tisper, så alt i alt tre interessante kombinasjoner jeg kunne tatt valp fra, men med preferanser om jeg skulle havne i en luksussituasjon.

Jeg hadde bestemt meg for hannhund, da jeg på det tidspunktet ikke bodde på en plass som egnet seg for å drive oppdrett, så jeg ville ikke risikere å kjøpe ei god tispe jeg gjerne ville hatt valper på uten å kunne det. Så planen var hannhund, og om han ble bra og noen ville bruke ham i avl, kunne en vurdere parringsvalp - eller kjøpe tispe annet steds fra.

Så, kombinasjon en gikk tom. Kombinasjon to fikk en dødfødt valp. Kombinasjon tre fikk tre tispevalper og en hannvalp. Og den var lovet bort om den virket lovende, og virket den ikke lovende ville jo ikke jeg ha den heller. Så da bråbestemte jeg meg for at pokker heller, jeg vil ha valp nå, det passer bra, jeg har ventet lenge, dette er min drømmekombinasjon - jeg tar tispe. Så jeg fikk tredjevalget på tre tisper. Men jeg endte opp med favorittvalpen, så det endte jo også bra.

I 2009 ble jeg spontant og impulsivt eier av en bernerhannhund, nemlig 10 år gamle Even fra vårt siste kull som bodde hos pappa Jeg var så forbanna over mestvinnendereglene i raseklubben - jeg hadde stilt ham masse som veteran i 2008, var overbevist om at han ble nummer to på mestvinnende veteran, men pappa hadde ikke betalt medlemskontingenten de siste årene og var den som sto som eier. Så da ble jeg så arg at jeg sendte inn et eierskifte i hyrten-styrten, slik at han i hvert fall kunne komme på lista i 2009. Det er for dumt å kalle noe for mestvinnende, når en ikke kårer de som har vunnet mest. Da får en kalle det klubmesterskap. Hmpfr...

Nå skriver vi 2011, og jeg håper veldig på valp i løpet av året. Jeg har foreløpig tre kombinasjoner jeg har plukket meg ut som jeg kan tenke meg valp fra, og synes det er for galt om ingen av de skal slå til. To av kombinasjonene er gransket meget, meget nøye og planlagt nøye. Den tredje kombinasjonen er fremdeles under researcharbeidet, og kan bli droppet om det dukker opp noe jeg ikke liker. Men jeg har hele tiden øynene oppe for kombinasjoner som virker lovende, og er ikke redd for å ta kontakt med oppdrettere for å komme med halvveis valpeforespørsler, alt ettersom hva som skjer utover året. Jeg er åpen om at jeg har en primærkombinasjon jeg foretrekker valp fra og dermed tar kontakt for å ha en back up-plan, og det ser ut til å fungere bra så langt.

[Wednesday]

Hadde bare lyst på en hund jeg. Var noen år siden vi måtte omplassere familiens siste schäfer, og jeg hadde flyttet hjemmefra med samboer. Som var allergisk mot hunder... Da jeg ble sykmeldt og legen sa jeg kom til å gå hjemme en god stund, bestemte jeg meg for at tiden var inne. Ante ikke hva slags rase jeg skulle ha, bare at den måtte være allergivennlig. Så kom jeg tilfeldig over en annonse i Stavanger Aftenblad, hadde aldri hørt om rasen før, men det sto at den var allergivennlig Så da ringte jeg oppdretter etter litt om og men, og bestemte at Tufani skulle bo hos oss en liten stund for å teste allergien. Og det endte selvsagt med at han ble værende

Når jeg hadde hatt Tufani en stund, skjønte jeg at basenji var fin rase for meg, og bestemte at jeg måtte ha en til. Satte meg opp på valpeliste, men kom aldri så langt som å få en ny valp. For en av kullsøstrene til Tufani måtte omplasseres når de var ca 1,5 år, og da fant jeg ut at jeg likegodt kunne overta henne Så begge mine hunder kan vel sies å være litt impulskjøp ja... Men gullegode er de, og jeg kunne ikke levd uten

[Guest lijenta]

Bør jo legge til at neste hund blir også planlagt siden jeg alt har lyst på neste men det er foreløpig nok med to i huset. Holder meg unna valpekull til ting ligger mer til rette for neste hehe valpesyken har ikke gått over. Kan du skjønne det

[Peers]

Tja... Begge mine er vel mer eller mindre planlagt impuls, men Norma var mer planlagt og gjennomtenkt enn Orry.

Orry kom i hus sommeren 2002; jeg hadde mast om hund lenge, tittet på ulike raser, funnet "min" rase, men hadde foreldre som mente at hund var en dårlig idé. Det kan jeg godt forstå, jeg var 15 år og de regnet antakelig med å bli sittende med dyret når jeg ble eldre. Heldigvis skjønte de at jeg mente det jeg sa angående et hundehold som skulle være mitt ansvar, og de kom til slutt fram til at hund kunne være konfirmasjonsgaven min.

Oppdretter og kull var mer impulsivt.. Vi så ikke mye på resultater verken på helse, utstilling eller andre aktiviteter, men tok kontakt med en oppdretter som hadde valper. Heldigvis var dette en flink oppdretter, vi slapp såvidt gjennom nåløyet og ble sittende med Orry. Han var kanskje ikke den enkleste hunden for en ung førstegangseier, men med årene har han blitt en fantastisk hund, og jeg angrer virkelig ikke på at han kom hit. Han har lært meg MYE på godt og vondt, men den gode gubben jeg sitter med i dag er bevis på at småimpulskjøp ikke nødvendigvis er så galt

Før jeg kjøpte Norma var jeg innom et par andre raser, men endte til slutt opp på en springer til. "Jakten" begynte våren/sommer 2007. Denne gangen sjekket jeg kombinasjoner, linjer og resultater grundigere, men samtidig mye mindre enn jeg ville gjort per i dag.

Jeg var i kontakt med noen oppdrettere som planla kull jeg kunne være interessert i - ett av disse kullene ble født i august 2007, jeg hadde en god dialog med oppdretter og en god magefølelse, og dro på besøk. Første besøket var veldig vellykket (da var valpene 2 uker gamle), jeg fikk hilst på mor og spurt om far, og fikk svar på alle spørsmålene jeg hadde. Jeg dro på nytt besøk et par uker senere, og alt klaffet bare. Jeg fant Norma, og Norma fant meg. Hun satt og stirret på meg med et så fokusert og klart blikk, klatret opp i fanget og ble liggende der til jeg dro. Hun hadde lekelysten og motoren jeg ville ha, og jeg ble så fascinert av og opphengt i denne frøkna. Jeg kom tilbake et par uker etter, da var hun først fram når jeg kom, og satt ved døren og pep når jeg dro

Det kunne rett og slett ikke bli en annen hund, til tross for at kartleggingen i forkant kunne vært bedre. Norma er min og jeg er hennes, sånn ble det bare, og det er heller ikke noe jeg angrer på Hun er ikke perfekt, men heller ikke et feilskjær.

Med neste hund skal jeg legge enda mer arbeid i research av linjer, helse og bruksegenskaper enn jeg har gjort på de to første, men samtidig ser jeg jo at impuls eller halvimpuls ikke nødvendigvis er bare negativt.

[SFX]

*snip*

Du, ække Norma født i 2007, som X'en?

[Huldra]

Tja... aller aller første hunden var så mye impuls som man kan få det til! Jeg var 9 år eller noe, og bodde i utlandet med løshunder. En kompis hadde vært på gata og gått, og det fulgte en valp etter han hjem. Den var søt, og han spurte om han fikk lov å få den. Det fikk han ikke, så da var det min tur til å spørre. Og jeg fikk! Lille Tassen Amigo som jeg kalte han, levde bare en uke hos oss før han ble syk (sikkert parvovirus når jeg ser tilbake), så faren min tok han. Åh, som jeg grein...

Etter det fikk jeg ikke lov å få hund, så jeg dyrket hesteinteressen. Jeg fikk beskjed om at jeg fikk lov til det når jeg flyttet ut hjemmefra, så det gjorde jeg så tidlig som mulig. Men først da jeg var 18 år og bodde på fjellet, husket jeg at HUND var jo noe jeg ville ha! Jeg fant noen gamle Hundesportblader og så i fuglehundspalten. Der var det bilde av noen vakre hunder (springere), men jeg kunne ingen raser, og det var mye fuglehunder rundt omkring, og den peneste var irsk setter. Jeg likte spaniels også, og kunne sikkert endt opp med en sånn. Men jeg surfet finn etter hunder, og endte opp med en blandingshund som hadde irsk setter som mor. Jeg var og så på de i Oslo da de var noen uker bare, og dro tilbake (på krykker) for å hente han da han var åtte uker. Casper var bitte liten, og stygg! Korthåret var han også, og han hadde bare helt vanlige labradorører. Men han grodde på meg, og du verden for en kontakt vi fikk. Det er den smarteste hunden jeg noen gang har hatt, og jeg savner han hver dag. Han var planlagt i den forstand at jeg skulle ha hund, men jeg ante virkelig ikke noe mer om sånt.

Jeg glemte ikke helt springerne i Hundesport, og fant etterhvert ut hvilken rase det var. Leste mye om de, og fant ut at det kunne sikkert være en passende hund! Jeg var litt redd for at de ville bli for krevende for meg (at jeg hadde en IS-labbis/BC-mix slo meg ikke som krevende, blandinger var jo bare vanlige hunder de...). Jeg visste ikke hvor jeg skulle finne valp, så jeg sjekket ut alle mulige annonsesider. Det falt meg ikke inn å spørre oppdrettere, selv om jeg var inne på sidene deres og leste om rasen. Jeg husker ikke hvor lenge jeg snakket om springer før jeg tok kontakt med oppdretteren hennes, men det var vel ca et halvt år. Kullet passet fint inn med våre flytteplaner, så etter flyttingen dro vi til Sverige for å kjøpe henne. Hun var altså planlagt, men ikke nøye sjekket opp i. Jeg hadde sjekket det jeg kunne om helse osv, konstantert at det var mye HD A i stamtavlen, og ellers spurt oppdretter litt om sånt. I ettertid oppdaget jeg jo at faren hennes var Årets Springer flere år, og jeg har lært mye om linjene hun kommer fra.

Det var med Tulla det startet, denne galskapen. Jeg ble for alvor interessert i hund; jeg kom inn i et rasemiljø, og jeg meldte meg inn i "alt" av hundeklubber som jeg kunne trene i. Jeg jobbet med hund, og jeg tok mange kurs og begynte utdanning rettet mot hund. Da Casper ble avlivet, kom savnet etter enda en hund...

Og da visste jeg plutselig ikke hva jeg ville ha! Jeg sammenlignet Tulla med Casper, og Casper var seriøst klok, og jeg syntes Tulla var dum og blond i forhold. Det har heldigvis kommet seg med årene (eller kanskje jeg har glemt hvor smart han var?), men jeg hadde ennå ikke landet på noen rase da jeg plutselig en dag befant meg ved valpekassen hvor Aynï var. Jeg kjente moren hennes fryktelig godt, og jeg digget den hunden, det var den beste cairnterrier'n jeg visste om. Cairn som rase var litt fremmed for meg, men en "Vera" kunne jeg ha! Så selv om Aynï egentlig var bortbestilt, fikk jeg henne. To uker senere hentet jeg henne.. Det var planlagt at jeg skulle ha hund, og jeg kjente linjene godt, men det var impuls å kjøpe Aynï.

Nenya er jo fra eget oppdrett, så hun var jo planlagt. Nå er jeg nok en gang i planleggingsfasen med ny valp, men det er mye som foregår for tiden... Det er ikke noe som haster, jeg har lett etter valp i snart et år, og jeg er veldig, veldig mye mer bevisst på hva jeg vil ha. Jeg ser jo tross alt etter en potensiell avlshund, og da er det mye som skal stemme, og lite man kan satse på at flaksen tar seg av. Jeg hadde egentlig "bestilt" valp, men grunnet hannhundendringer, ble det ikke noe av den. Så nå kikker jeg sånn halvveis igjen, jeg følger i alle fall delvis med, samtidig som jeg vurderer å evt beholde en valp fra et evt eget kull. Jammen om jeg vet. En gang skal jeg ha meg hannhund også, og den vet jeg hvor jeg skal ha fra, men først vil jeg ha en tispe til.. Tror jeg..

[Iner]

Den første var planlagt, da lette vi etter den rette hunden i noen måneder og undersøkte i forhold til raser. Vi ville ikke ha valp. Fordi vi ikke hadde anledning til å være hjemme nok. Det måtte være en hund som kunne være hjemme alene på dagen, og vi fant da det. Etter å ha sett på en del omplasserings hunder endte vi opp med en 6 måneder gammel som ikke var solgt fra oppdretter. Den andre var impulskjøp. Jeg var usikker på om jeg ville ha en ny katt eller en egen hund, da min gamle katt døde 18 år gammel. Vi dro til sverige for å bare se, og selvfølgelig ble hun med hjem. Men begge hundene ble anskaffet i perioder hvor vi var to om å lufte dem den første tiden, jeg ville ikke ha skaffet meg valp eller unghund om jeg var alene om det.

[Peers]

Du, ække Norma født i 2007, som X'en?

Ehm, jo Innlegget er redigert! Hodet og fingrene samarbeidet ikke, det er sent på kvelden

[Frisbee]

Tinka var ikke planlagt. Jeg hadde akkurat faattt Pia, som var kun 3 mndr gammel.

Tinka-min kom til meg da hun var ni måneder gammel. Dama som kjøpte henne av oss kunne ikke ha henne lenger, så Mamma hentet henne hjem. Hun skulle jo bare være der til Mamma kunne finne et nytt hjem til henne, men slik ble det jo ikke. Den samme ettermiddagen skulle jeg bare stikke innom mamma for å hilse på, og se på hunden hun hadde hentet. Jeg slengte meg nå ned i en stol i stua, slik jeg vanligvis gjorde. Tinka så på meg, jeg så på henne – Noe skjedde mellom oss der og da. Det var den typen følelse som i grunn ikke kan beskrives. Jeg fikk gåsehud og det var som om jeg allerede visste at nå skjedde det noe som ville forandre livet mitt. Uten at jeg hadde sagt et ord kom Tinka og satte seg ned ved siden av meg, og ved min side har hun blitt siden. Det var nok ikke tilfeldigheter som gjorde at Tinka endte opp hos meg, det var bare slik det skulle være.

Frisbee var litt planlagt. Jeg hadde akkurat mistet en 6 mndr gammel valp som var født hos oss, som jeg hadde jobbet med, og håpet den ville overleve. Jeg var knust, og trengte et hjerteplaster. Jeg tittet litt på noen raser, og bestemte meg for Bearded Collie. Var i kontakt med et par oppdrettere, men jeg ville ha valp, helst i går. Dermed kom Frisbee 2 uker senere.

Carlisha var vel heller ikke veldig planlagt. Jeg hadde hørt at oppdretteren hennes hadde noen hunder hun skulle sette bort. På denne tiden trodde jeg at jeg skulle miste Tinka, og tanken på Frisbee som alenehund var ikke noe koselig. Jeg fikk høre at hun hadde ei grå Beardistispe, og jeg sa ja der og da. Jeg ville jo egentlig ha ei grå tispe da jeg fikk Frisbee, men ettersom jeg skulle ha valp "helst i går" ble det ikke slik.

Jeg har nok ikke gjort de beste forbredelser, men jeg føler meg veldig heldig som har akkurat de hundene jeg har!

[Betty]

Buster var planlagt lenge - bare ikke av meg. *ler* Vi mistet familiehunden våren 2002, og etter noen mnd uten hund begynte jeg å få heftige abstinenser og begynte å tenke på å skaffe meg hund igjen. Først var moren min rimelig negativ (var bare 17 år), men etterhvert syns jeg hun begynte å bli litt i overkant interessert i hva slags hund jeg kunne tenke meg, kjønn, etc etc. I november hentet de han hjem til seg (og da syns jeg virkelig det var merkelig at alt mas om jeg ikke skulle komme hjem i helgene frem mot jul opphørte). Venner av meg hentet seg valp rundt samme tid, herlige sorte blandingsvalper. I desember fikk jeg min egen. Et svært drog av en såkalt valp. Han var som 3 mnd gammel allerede nesten dobbelt så stor som familiehunden vi hadde (som var blanding av lundehund, schæfer og labrador - og var på størrelse med lundehund). Mamma hadde ikke så veldig lyst til å gi den søte uproposjonerte valpisen videre til meg, men så fort jeg fikk klørne i han så var noe annet enn at jeg skulle ha ham helt uaktuelt.

Decoy var veldig planlagt. Toller hadde jeg vært "forelsket" i siden jeg så den på forsiden av en hundebok våren 2003. Møtte flere individer, og det var bestemoren til Vixen som fikk meg til å falle magepladask for de herlige røde. Vi var i kontakt med flere oppdrettere, og hadde bestilling på en sørpå. Heldigvis dumpet innkalling til militæret til TJ, og vi fant ut at det holdt med en hund frem til han var ferdig der. Førstegangstjenesten hans varte vel ei ukes tid, så det gikk rimelig fort over hehe. Var igjen i kontakt med oppdrettere, men hele tiden havnet vi tilbake på Heliomar. Oktober/november 2006 møtte vi begge foreldrene til kommende valpen, og faren hans kunne jeg tatt hjem på flekken. Og det er en fare for at jeg stjeler han hver gang vi er hos oppdretterne enda. Moren var heller ikke så verst. Fikk se dem på treninger også den høsten, og de ble parret i desember. 5. februar 2007 dukket verdens søteste fjes opp. Jeg var i grunn solgt allerede ved første hodebilde, men måtte nesten se på den andre hannhunden også. Sånn for syns skyld i alle fall. Decoy så både uskyldig og frekk ut på samme tid, og han var den i valpekassa som kunne sitte med ørene nesten i gulvet slik at man bare måtte ta han opp og kose med han. Hadde all verdens bekymringer på sine unge skuldre. Nå vet vi at det kun er taktikk for å komme i fang, for makan til kosehund har jeg ikke vært borti. Han kan sitte i fanget i flere timer. Men ja, veldig plangt.

Vixen derimot var litt mer impuls. To hunder var jo igrunn nok, men så skulle en av tispene til oppdretteren til Decoy i avl. Ei flott tispe eksteriørt sett, og utmerket mtp jaktegenskaper. Da var selvkontroll et fremmedord, og jeg endte opp som fôrvert for ei frekk, aktiv, bittelita frøken som har oppfylt alle forventninger (jeg rakk å bygge opp noen, for tispa var ikke parret enda da )og mer til. Joda, jeg likte hannhunden også, selvsagt. *ler*

Neste valp blir veldig planlagt, for det blir forhåpentligvis etter Vixa (mangler et par helseresultater før det blir bestemt helt) og oppdretter og jeg samarbeider godt så jeg får innflytelse på hannhundvalget. Enda over et år igjen til det, så god tid til planlegging.

[Pim]

Nansen var veldig planlagt og tilfeldig. Så på flere raser (deriblant et par jeg ser videre på nå) og besøkte noen oppdrettere, og valgte til slutt å ta utgangspunkt i hva jeg hadde å tilby der og da - ikke hva jeg så for meg at jeg kanskje muligens kunne komme til å begynne med hvis atte dersom atte... Så det ble en hund som definitivt kunne bære kløv, likte å gå laaange turer, og uten problemer snørekjøre med meg hengende bak (har sambo som går altfor fort på ski og måtte ha hjelp til å holde følge ) Likte veldig godt gemyttet til samojeder, men ikke særlig utseendet, for jeg så stort sett på typisk utstillingshunder som er store, kortbeinte pelsbomber. Men så kom jeg over noen bilder av Frost til Fannhvít her inne, og tenkte at sånn hund kan jeg like!

Deretter gikk det litt for fort. Ville ha hund fra en oppdretter i nærheten, fordi jeg ønsket å kunne ha nær kontakt med dem fordi jeg innså vel at jeg trengte litt hjelp. Så vel hovedsakelig på tre oppdrettere som hadde parret tispene sine (dårlig tid, må vite, hadde allerede planlagt i minst tre mnd :) ), et i bartebyområdet, og to i området hvor foreldrene mine bor og jeg er en del. Valgte til slutt den nærmest barteby'n. Alt av helse og nkk-regler var i orden, jeg dro på besøk, og syns de virket trivelige og de hundene jeg fikk møte likeså. Særlig likte jeg tispa som skulle ha kull, hun var veldig kjælen, ganske langbeint og slank, med litt mindre pels enn utstillingsbombene. Var likevel usikker, var liksom ikke alt som stemte helt, så jeg ba foreldrene mine som har vært oppdrettere og har mye mer erfaring med valg av oppdretter, kull, valp, osv være med på valpebesøk da valpene var 3 uker. De var vel omtrent dobbelt så utålmodige som meg med at jeg skulle få valp, da de selv hadde innsett at hunden de måtte avlive for 2 år tidligere, nok ble deres siste - så alt de sa var vel at valper var vandrende reklameskilt ( ) og at jeg måtte finne ut av det selv. Vips - 5 uker senere hadde jeg en liten dimling. En måned senere begynte jeg å angre på valg av oppdretter - tre måneder senere følte jeg meg urteit som ikke hadde skjønt tegninga før Likevel fikk jeg en fantastisk hund, og angrer ikke det minste på at han er min

Hva det blir til med neste hund, gjenstår å se, men jeg og sambo begynte planleggingsarbeidet for ca et halvår siden. Når det blir og hvordan det blir, vet man ikke ennå, men jeg er i det minste en hel del erfaringer rikere Jeg står egentlig igjen med en følelse av at man egentlig burde hatt en hund av rasen man ønsker seg, før man er i stand til å velge riktig oppdretter, kull og valp På god andreplass ligger å menge seg med så mange eiere av den ønskede rasen som mulig før man bestemmer seg

[Guest LXT]

Jeg visste fra jeg var liten tert at jeg skulle ha hund med tiden, men ville bli ferdig med skole og diverse først. Men rase hadde jeg ikke tatt stilling til ennå. Først var Lassie kul, så New Foundland fordi jeg kjente noen som hadde 5 stk og han ene var min favoritt som jeg var mye sammen med i oppveksten. Meeen, så endret det seg litt da jeg faktisk stod er og skulle bestemme meg for rase.

Etter å ha kommet fram til at jeg ville ha en utfordring i form av Kooiker, så gjalt det å finne en oppdretter man ønsket valp fra. Her var jeg veldig heldig og fant henne rimelig fort. Etter å ha hatt kontakt noen måneder, dro jeg på besøk langt inni gokk i Sveriges skoger, og var enda mer sikker på at dette både var riktig rase og oppdretter etter dette besøket.

Før den tid, hadde jeg også møtt et par med to Kooikere for å ha møtt rasen i virkeligheten og fyrte løs med all verdens spm.

Det gikk ennå en liten stund før jeg visste at jeg skulle få en valp fra et bestemt kull. Desverre døde flere av valpene, så det ble ingen

Men, det resulterte da i at jeg fikk valp fra et annet kull litt senere som jeg var veldig fornøyd med linjene til. Jeg fikk også hilse på tispen, som hadde et utrolig godt lynne til Kooiker å være.

Da jeg kom ned for å hente Marvin, hadde oppdretter en liten rød og hvit bylt klar til meg. Med en CD stappfull av bilder fra fødselen og tiden etter, av foreldrene og søsknene. Og sånn komm bølla hjem til meg

Edit: Og da jeg fikk vite at Villa kanskje skulle settes ut på fór, åpnet jeg døren inn til Marvin og meg. Trengte ikke tenke meg så mye om på akkurat det

Selv om jeg i et par år nå har planlagt at det blir en valp til, og det gjør det fortsatt. Vi får bare se akkurat når det blir

[Siri]

Babs ble jo født her i hjemmet, men var egentlig ikke valpen jeg hadde tenkt å beholde. Jeg skulle så absolutt ikke ha en fawn valp nemlig, for jeg så ikke for meg at den ville få noe særlig bra farge, så da var sort et sikrere valg. Siden de aller fleste som var på besøk og så på valpene var overbevist om at Babs kom til å bli en vakker sak - jeg så det jo også selv selvsagt - så endte det opp med at jeg beholdt henne her da. Det har jeg jo ikke angret på .

Willy var ikke det man kaller godt planlagt, men har likevel en lang forhistorie . Jeg husker at oppdretter og jeg snakket litt om hvem hun skulle parre sin tispe med - hun skulle ha sitt 2. og siste kull og oppdretter ville gjerne foreta en kombinasjon som hun selv kunne beholde valp fra. Jeg slengte jo ut at hun kunne jo bare bruke Boss? Joa, det kunne hun jo selvsagt, men var det ikke litt useriøst å bare bruke sin egen hannhund liksom? *ler*. Men han hadde jo vist seg som en stødig og vakker hund, så hun fant ut at hun like gjerne kunne bruke ham som noen annen.

Jeg tenkte egentlig ikke mer over dette, for jeg skulle jo ikke ha valp jeg, ikke hadde jeg tid og ikke ønsket jeg noen valp heller. Og skulle jeg ha valp, så skulle det i såfall være en fawn tispevalp.... Tiden gikk, og Boss fikk et kull valper i Sverige - en gjeng flotte hunder og jeg kjente at åååååå - en av dem kunne jeg egentlig tenke meg, men igjen - jeg hadde ikke tid til valp jeg, og skulle derfor ikke ha ny hund nå. Så ble Meja parret (altså tispa til oppdretter) uten at jeg reflekterte så mye over det, annet enn at jeg stadig tenkte på de valpene i Sverige (som jo alle var solgt og hadde fått nye familier). Så ble valpene født - to hanner og to tisper, alle sorte. Det ble ei litt urolig natt på meg - det svirret mange tanker i hodet mitt og jeg kjente sakte at lysten på en valp etter Boss var veldig stor - og jeg kunne jo sagtens ha ei sort tispe også da - sort er jo en vakker farge, det . Dagen etter at valpene var født sendte jeg en sms til oppdretter der det stod: "Duuuuu... tror du at det kanskje burde bo en Li-Brie på Holter?". Svaret kom umiddelbart: "Ja, DET burde det". Dermed ble det veldig fort bestemt at jeg skulle få en av de to sorte tispene, og skulle få førstevalg (og da hadde oppdretter allerede avvist en annen kjøper - også oppdretter på rasen - slik at jeg skulle få valp), mens hun da skulle beholde den andre.

Etter hvert ble det tid for valpebesøk, og jeg kikket og funderte og så på den tispa oppdretter hadde sett seg ut som den beste og som hun mente jeg burde ta. Jeg kikket og kikket, funderte og tenkte - valpen var kjempesøt men det sa ikke helt "klikk" da jeg var der (den andre tispa var ved det tispunktet allerede uaktuell både for meg og oppdretter siden hun så ut til å få et stort overbitt). Jeg tenkte ikke så mye over akkurat det der og da, for jeg skulle jo ha ei sort tispe - punktum. Da jeg satt i bilen hjemover igjen kom det en sms fra oppdretter. Hun hadde nok gjennomskuet meg og skjønt at det kanskje ikke hadde klaffet helt med meg og valpen. Hun lurte derfor på om jeg ikke heller skulle vurdere en av hannhundene? Jeg tenkte meg om i 5 min før jeg svarte.... og jeg tenkte at søren heller - jeg TAR HANNHUND, jeg!

Og der og da ble det bestemt at jeg skulle ha sort hannhund - også jeg som i utgangspunktet hadde tenkt at jeg skulle ha ei fawn tispa som min neste hund.

[Kitano]

Jeg begynte for alvor å planlegge hund i 2007. Da var planen at jeg skulle flytte sammen med en allergisk kompis og så derfor utelukkende på allergivennlige raser. Så flyttet han til utlandet og jeg bestemte meg for at Akita, det skulle jeg ha. Måtte bare flytte fra studenthybelen først. Så flyttet jeg etterhvert og raste fra meg i noen måneder før jeg plutselig innså at "jeg bor alene i egen leilighet og har fint lite ansvar -> HUND".

Var innom flere raser før jeg landet på golden. Jeg var smart og safet. Besøkte en oppdretter i nærheten etter å ha besøkt samtlige hjemmesider av goldenoppdrett på verdensveven. Meldte min interesse for valp og ante ikke at det var kø. Misforsto (mente oppdretter) at jeg var garantert valp og fikk plutselig en mail der det stod at jeg ikke var en av de "heldig utvalgte". Jeg hadde tatt meg fri to måneder (!) fra jobb og sluttet på studiet (!). Det er medfører riktighet å si at jeg var litt snurt. Nå skal det sies at jeg lever veldig på impuls, så det er ikke like drastisk som det høres ut.

Så jeg gjorde det altfor mange gjør når de skal ha hund: Sjekker hvem som har kull på gang NÅ. Fant tre oppdrettere og meldte også interessen for en golden til omplassering hos Charlottes. Jeg var ganske gira på sistnevnte og jeg tror de var gira på meg, men så fant jeg en oppdretter med ledige hannvalper og han var virkelig dyktig å prate for seg. Fant ut at han var nevnt flere ganger her inne og på Canis, blant annet. I tillegg hadde han drevet utrolig lenge (blant de absolutt lengste i landet mener jeg å tro), så jeg kunne liksom ikke bli særlig sikrere uten å besøke ham.

Tilbragte en hel dag hos oppdretter og valgte bort den valpen de hadde pekt ut til meg ( ) og gjorde selvsagt helt riktig valg. Så nå sitter jeg her, et snaut halvår ut i hundeholdet, med en ny bopel, ny jobb og nye studieplaner. Ikke alt hunden skal ha kred for alt, men han er veldig søt da

[Carro92]

Jeg har hatt hund hele livet, så da jeg mista mine to gullunger med 2 ukers mellomrom i september/oktober ifjor, mente jeg først at jeg ikke skulle ha noen ny hund(fordi det gjorde vondt hver gang jeg mista dem..) Men så oppdaga jeg at å være uten hund var rart og vemmelig, og siden jeg ikke hadde råd til å kjøpe noen ny hund, så ble det til at jeg fikk låne samboern til pappa sin hund Tazman, siden de har 3 hunder og 3 småunger. Men jeg har Tazman bare på lån, inntil samboern hans vil ha han tilbake

[Anita F]

Familien har hatt hund mesteparten av barneårene mine, og jeg har nok alltid visst at jeg selv skulle ha min egen hund når jeg flyttet hjemmefra. I mellomtiden hadde jeg egen hest og brukte tiden på familiehunden.

Når jeg var ferdig på skolen og fikk meg praktikantjobb på dyreklinikken var det ikke vanskelig og bestemme seg for at NÅ var tiden inne. Jeg hadde også samboer og eget sted og bo. Vi var innom flere raser, men endte opp med at dalmatiner var rasen for oss.

Jeg tok kontakt med raseklubben og fikk tilsendt valpelister i posten. Siden jeg da ikke hadde noen som helst kontakter i hundeverden valgte jeg den oppdretteren som hadde drevet med rasen lengst. I starten var det ledig valp til meg der, men denne fikk et blått øye, og er dermed diskvalifisert fra utstilling. Jeg spurte oppdretter om hun kunne anbefale meg et annet kull, og jeg ble sendt til 'min' oppdretter som hadde brukt hennes hannhund.

Ut av dette kom Ita - verdens beste hund! Om ingen er perfekt, var hun så tilnærmet en perfekt hund som det går an!

Jeg drømte etter hvert om hund nr 2, da var vel Ita blitt 8 år. Jeg hadde bestemt meg for DSG, men det var skrekkelig vanskelig og komme på valpelister, da disse var milelange. Både i norge og sverige. Så plutselig en dag sto det en ett år gammel hannhund på finn, og jeg falt i en felle og kjøpte han på impuls. Alt gikk så fort - det var jo så mange som ville ha han.. Angrer på det den dag i dag, for han hadde litt for mange poser i sekken sin, og han falt aldri til ro hos oss. Han ble omplassert etter tre år. Da skulle jeg ha ny dalmatiner, siden Ita begynte og bli gammel. Jeg tok kontakt med samme oppdretter, og hun skulle parre tispa si på kommende løpetid. I mens fikk jeg låne en ett år gammel tispe fra forrige kull ( som da ble halvsøster til valpen ). Posh var hos oss i nesten 6 mnd før valpen var leveringsklar.

Da hadde jeg ventet og sjekket alt jeg kunne sjekke, uten å finne noe negativt.. Men ikke alt gikk som planlagt, for valpen ble slett ikke sånn som jeg hadde forventet meg. Jeg visste jo at jeg ikke ville få en Ita2 eller en Posh2, men Jubi er så langt unna disse to som man kan komme.. Så selv om man handler nøye planlagt trenger ikke alt å bli rosenrødt.

Nå er Jubi to år, og Ita vandret sist sommer, det blir ingen ny hund på leeenge enda, jeg vil ikke ha en valp i samme hus som Jubi.

[MalinOis]

Jeg begynte å tenke på ny hund når min kjære gamle dobertispe var for sliten i kroppen til å trene aktivt sammen med meg. Malle visste jeg at jeg en gang skulle ha, hadde til og med bestemt meg for linjer og oppdretter. Så på høsten annonserte de ei parring som falt meg i smak og forventet valper rundt jul. Jeg skrev en lang mail til oppdretter og ble satt på venteliste. Rett før fødsel måtte jeg avbestille på grunn av familiære årsaker. Det var med tungt hjerte, men jeg ville ikke påta meg en valp jeg ikke hadde tid til. Hadde til og med bestemt meg for hva jeg ville kalle mitt nye vidunder.. Vinteren gikk og det ble nesten sommer. En torsdags morgen var min samboer inne på hjemmesiden til oppdretteren og så at en valp fra det kullet som jeg hadde bestilt valp fra, skulle omplasseres. Så jeg ringte oppdretteren med en gang. Det var ei lita tispe som hadde mistet sin far brått og hun var for vill til at enken kunne beholde henne. Hun hette Lita. Det var jo MIN hund! Lita var jo navnet jeg hadde bestemt meg for da jeg sto på ventelista! Så da var det bare å bestille flybillett og hente HUNDEN MIN. To dager senere sov hun sammen med meg og siden har hun vært med min side Skjebnen?