Gå til innhold
Hundesonen.no

Mettet valpemarked


KristinR

Recommended Posts

Nei, jeg er ikke utdannet eksteriørdommer eller testleder for mentaltester.

Men jeg klarer faktisk å bedømme hva som er en korrekt konstruert hund innenfor mitt interesseområde, og det faktisk langt bedre enn enkelte eksteriørdommere.

Interesseområde og rasestandard er ikke alltid det samme. Kennelblindhet er også et utbredt fenomen. Man møter jo tidvis på oppdrettere som selv mener de kan bedømme sine hunder bedre enn en dommer kan - men som man må legge godviljen til for å skjønne hvilken rase man snakker om. Det er faktisk ikke helt uten grunn at de fleste raseklubber med alvsråd krever en viss form for minstepremiering for å godkjenne kullene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 101
  • Created
  • Siste svar

Nei, jeg er ikke utdannet eksteriørdommer eller testleder for mentaltester.

Men jeg klarer faktisk å bedømme hva som er en korrekt konstruert hund innenfor mitt interesseområde, og det faktisk langt bedre enn enkelte eksteriørdommere.

Om man kommer i den situasjon at man ikke har avlstisper igjen fra sine egne linjer har man rett og slett gjort en meget slett jobb.

Javel? Da bør du kanskje tilby dem et kurs da? :) Kanskje mange av oss slette oppdrettere kan få et kurs også, siden du vet bedre enn alle her? :) Imponert over at en som aldri engang har tenkt tanken på eget oppdrett kan belære samt dra så mange over én kam. Applaus! ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interesseområde og rasestandard er ikke alltid det samme. Kennelblindhet er også et utbredt fenomen. Man møter jo tidvis på oppdrettere som selv mener de kan bedømme sine hunder bedre enn en dommer kan - men som man må legge godviljen til for å skjønne hvilken rase man snakker om. Det er faktisk ikke helt uten grunn at de fleste raseklubber med alvsråd krever en viss form for minstepremiering for å godkjenne kullene.

Du har rett, rasestandard har ikke nødvendigvis noe med en korrekt kropp å gjøre.

Ja, jeg kjenner til kennelblindhet.

Men at jeg har valgt å ikke avle på min hannhund vil jeg vel si at taler min sak.

Jeg har en hannhund som har en del gode sider, men som jeg personlig mener at ikke er avlsmateriale.

Han har sine svakheter, og disse er etter mitt syn såpass graverende at jeg ikke vil bruke han i avl (jada, tilbud har det kommet noen av, både fra norske og svenske oppdrettere.. Broren hans er til min store frustrasjon dessverre brukt i avl)

Jeg er ikke sykelig opptatt av rasestandard og at hunden skal være perfekt i forhold til den, jeg er mer opptatt av at hunden skal ha en funksjonell kropp og en sunn mentalitet.

Jeg kan si at hannen min har meget bra mentalitet (selv om han helt riktig ikke har vært på hverken MH eller FA..), mens han fysisk sett ikke er helt hva jeg mener han ideelt sett burde vært.

Tispa er det for tidlig å si så veldig mye om, hun er ikke 4 mnd enda.. Men foreløpig er det lovende, og jeg forventer at hun skal fungere bra.

Javel? Da bør du kanskje tilby dem et kurs da? :) Kanskje mange av oss slette oppdrettere kan få et kurs også, siden du vet bedre enn alle her? :) Imponert over at en som aldri engang har tenkt tanken på eget oppdrett kan belære samt dra så mange over én kam. Applaus! ;)

Ta deg gjerne en tur på utstilling og se selv.. Så vil du nok forstå hva jeg mener.

I Norge har vi staffer med championat som har tildels store konstruksjonsfeil.

Det er ingen grunn til å bitche som du gjør nå.

Fortispene er de tispene oppdretterne ofte tror er de beste i kullene sine, og som de setter hos personer de stoler på, for å eventuelt bruke dem i avl senere når de vet hva det er blitt av de. Hos de som har brukshunder er det etter mentaltester, helseundersøkelser og konkurranser..

En oppdretter har ikke mulighet til å beholde en tispe fra hvert kull de har med mindre de bytter ut hunder ofte, og da er forhunder en god mulighet for å "beholde" valpene sine - uten å selv ha alt ansvar for konkurranser etc.

Bytte ut hunder? Fyda. Det høres virkelig fabrikkaktig ut.

Du glemmer også det ekstra stresset fôrtispe og valper utsettes for.. Hvorfor er det bra å faktisk utsette de stakkars dyrene for slikt?

[quote name='Aussieglis' date='26 December 2010 - 20:39 PM' timestamp='1293392384' post='999855'

Hvis man bare skal bruke eget oppdrett hele tiden, vil jo ikke genpolen være så stor uansett. De fleste oppdrettere henter jo inn hanhunder fra fjernt og nært. De fleste finner vel hanner som de mener vil passe godt til tispene sine, og at kombinasjonen vil tilføre rasen noe positivt... MEN, man må ikke beholde alle valper som spretter ut av tispa for at oppdrettet skal gå fremover og forbedre seg. Jeg tror det er mye værre å være så fastlåst i en tankegang som visse andre virker å være..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

To keisersnitt som ikke dekkes av forsikring? Det var kanskje litt korttenkt?

Valpen du beholdt selv vil naturligvis være å anse som en investering (altså ikke et reelt tap i dag, heller en potensiell inntekt), særlig dersom du velger å senere ha valper på denne og da går i overskudd..

Dekket av forsikring jo, men heldigdagstilegg, komplikasjoner o.l. gjør at man ikke alltid får dekket nok.

I tilegg utgifter for kontroll av tispen etter første kullet med keisersnitt for å utelukke evt fødselproblemer og at det ble keisersnitt igjen. Noe det ble selv om det forsikres om at "slikt skjer ikke to ganger".

Hvordan skal man kunne forutsee at tispen får keisersnitt og at det havner på heldigdag?

Eneste jeg forutså ved det var at jeg hadde lagt penger til side i tilfelle-rottefelle. Kull er en stor utgiftspost.

Forstår at du er veldig opptatt av inntekter. Og nei, den valpen jeg behold den gangen har gjort at jeg i dag er ett hakk nærmere å gå i null, men er det fortsatt ikke.

Men om hun får flere kull vil nå tiden vise, og om hennes valp igjen går i avl kommer også ann på endel faktorer.

Jeg kommer antagelivis til å fortsette i null eller minus også når å tar inn sperm eller hund for å utvide avlsbasen. Men jeg kommer til å fortsette med mitt lille oppdrett selv om jeg gjør det, men det er da ikke med mål å tjene penger på det. Til det har jeg for få kull, jeg har hatt to kull på nesten 4 år liksom.

Selv om du tydeligvis liker den vinklingen at man tjener store penger på det.

Men hva om man tjener penger på det? Er man useriøs pga man går i pluss? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ta deg gjerne en tur på utstilling og se selv.. Så vil du nok forstå hva jeg mener.

I Norge har vi staffer med championat som har tildels store konstruksjonsfeil.

Det er ingen grunn til å bitche som du gjør nå.

Takk, jeg entrer utstillingsringene i Norge og i øvrige nordiske land ganske regelmessig, og jeg kan ikke si at jeg har observert det samme som du påstår heldigvis. Muligens må man ha litt rutine for å klare å se helheten i det? Bitche? Jeg har flere tisper, men jeg kan ikke påstå at jeg er en selv nei, da må du ha misforstått :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forstår at du er veldig opptatt av inntekter. Og nei, den valpen jeg behold den gangen har gjort at jeg i dag er ett hakk nærmere å gå i null, men er det fortsatt ikke.

Men om hun får flere kull vil nå tiden vise, og om hennes valp igjen går i avl kommer også ann på endel faktorer.

Jeg er ikke opptatt av inntekter, men det virker som du er veldig opptatt av å få frem at du driver med veldedighetsarbeid i ditt oppdrett.

Min mening er altså at du regner feil.

Jeg kommer antagelivis til å fortsette i null eller minus også når å tar inn sperm eller hund for å utvide avlsbasen. Men jeg kommer til å fortsette med mitt lille oppdrett selv om jeg gjør det, men det er da ikke med mål å tjene penger på det. Til det har jeg for få kull, jeg har hatt to kull på nesten 4 år liksom.

Selv om du tydeligvis liker den vinklingen at man tjener store penger på det.

Men hva om man tjener penger på det? Er man useriøs pga man går i pluss? :)

Det er selvsagt helt greit at man tjener penger på oppdrett, jeg antar faktisk at oppdretterne jeg har hunder fra begge har tjent penger på de kullene.

Jeg forstår dog ikke hvorfor enkelte oppdrettere er så veldig opptatt av å poengtere at de ikke tjener penger..

Ehh - vil det si at en staffe som er korrekt i forhold til rasestandard er usunt/dårlig konstruert?

Det vil si at en hund som er champion godt kan være en dårlig konstruert hund.

Takk, jeg entrer utstillingsringene i Norge og i øvrige nordiske land ganske regelmessig, og jeg kan ikke si at jeg har observert det samme som du påstår heldigvis. Muligens må man ha litt rutine for å klare å se helheten i det?

Jeg ser ikke bort fra at du mangler rutinen til å se det.

Jeg ser innen flere raser at vinnere på utstillinger ikke nødvendigvis er å anse som hunder med en god konstruksjon.

Altså er kvalitetsbedømmingen en utstilling gir ikke noe å ta særlig hensyn til etter mitt syn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke opptatt av inntekter, men det virker som du er veldig opptatt av å få frem at du driver med veldedighetsarbeid i ditt oppdrett.

Min mening er altså at du regner feil.

Nei det er du som drar fram dette med penger i ditt første innlegg til meg. Om motivasjonen min var å tjene penger. Da svarer jeg nei, og forklarer deg at jeg ikke har tjent en krone. Det var faktisk du som begynnte kronerullingen. Om du venter 1 min så har jeg snart quotet ditt første innlegg om det også.

Edit: Start innlegget ditt med spørsmål om økoniomi:

Hvorfor i all verden ble det da avlet?

Det klarer jeg faktisk ikke forstå..

Var motivasjonen å tjene noen ekstra kroner?

Forøvrig skulle jeg gjerne gått i pluss jeg. For jeg annser det ikke som useriøst. men jeg tolker ditt innlegg som at du mener motivasjone min for å avle er penger, at du annser det som useriøst.

Jeg håper selvsagt at jeg går i pluss en gang, for da utvider det muligheten min til feks ta inn sperm til rasen min som har en liten genpool.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser ikke bort fra at du mangler rutinen til å se det.

Jeg ser innen flere raser at vinnere på utstillinger ikke nødvendigvis er å anse som hunder med en god konstruksjon.

Altså er kvalitetsbedømmingen en utstilling gir ikke noe å ta særlig hensyn til etter mitt syn.

Jeg anser meg selv som ganske rutinert, så det var med andre ord ikke meg selv jeg siktet til :) Hva bedømmer du en hunds kvaliteter etter da? Ditt eget skjønn? Du skjønner vel at en samlet vurdering fra flere utdannede og kvalifiserte personer henger høyere for de fleste enn én enkeltpersons oppfatning? Hvis du ikke gjør det bør du snarest ta en reality check.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til trådens opprinnelige spørsmål:

Jeg ønsker ikke å gi noen falske forventninger, derfor er jeg ikke opptatt av å ha en lang liste av valpekjøpere før jeg parrer neste gang. Jeg kan ikke love bort valper som ikke er født, og jeg kan ikke si at noen får den utstillingshunden de ønsker seg eller den hunden med de tegningene de helst foretrekker.

Jeg har noen interessenter på blokka, som har tatt kontakt fordi de ønsker valp fra den konkrete tispa eller meg som konkret oppdretter, men jeg har ikke aktivt markedsført kullplaner utover at jeg på hjemmesiden sier at tispa trolig skal parres i 2011. Men, nå har jeg også en rase som er populær, som er lett å selge, og hvor det tidvis er ventetid for valpekjøpere for å få seg valp. Jeg har også tispe fra linjer som er anerkjente, og skal bruke en hannhund jeg vet mange synes har interessante linjer, så jeg har en trygghet på at det er valper som lar seg selge, om det som kommer ut blir som en ønsker. Jeg har også et godt nettverk rundt meg av raseklubb og andre oppdrettere som kan videreformidle sine valpekjøpere om de ikke har valper på aktuelt tidspunkt.

Jeg vet selvfølgelig også om oppdrettere som blir sittende med valper etter åtte uker, særlig hannvalper, men det er det gjerne andre årsaker til. Og jeg er ikke mer naiv og arrogant enn at jeg er forberedt på å sitte igjen med valper en stund, for jeg selger ikke til hvem som helst, men jeg avliver ikke valpene av den grunn.

Vi har aldri gjort en kombinasjon vi ikke selv kan tenke oss valp fra, og det vil jeg fortsette med - jeg ser simpelthen ikke noen grunn til å gjøre noe annet, ut fra min oppdretteretikk.

Foreløpig har vi hatt mulighet til å beholde valp fra hvert kull. Det har ikke nødvendigvis betydd at vi har fått oss en bra valp, ting blir ikke alltid som planlagt, kombinasjoner blir ikke alltid som forventet. Noen ganger tar en sjanser fordi det vil gavne rasen om det positive slår til, men så slår det feil og en sitter med et "vrakkull".

Vårt siste kull var for øvrig født i 1998, fordi vi etter det har hatt en lengre periode uten mulighet til å beholde valp. Det vil si at ei tispe vi hadde ikke ble brukt i avl, selv om jeg i dag skulle sett at hun hadde blitt brukt videre på grunn av gode og for rasen viktige kvaliteter i hele kullet. Det er riktignok ikke bare manglende mulighet til å beholde valp som har forhindret at hun ble parret, men jeg synes det er vanskelig å forstå at en er useriøs om en ikke beholder. For om denne tispa hadde fått valper, som andre brukte, så kunne jeg kanskje brukt et barnebarn av henne på min nåværende tispe, og fått tilbake linjene våre som vi da ikke hadde mulighet til å føre videre selv.

Ellers skjønner jeg at penger er sensitivt - sier du at du gikk i underskudd på et kull er det feil, og sier du at du tjente noen lapper er det feil også. Men faktum er at mange tror det er grasat mye penger i oppdrett, så da er det greit å gi en reality check til de som leser tråden og teller antall valper ganger kjøpesummen ganger antall tisper ganger et kull i året, og får dollartegn i pupillene. Sist jeg parret tispa gikk hun tom, og den affæren kostet meg 10.000 kroner. Pengene ruller fort når en ikke finner den rette partneren i nabokommunen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til trådens opprinnelige spørsmål:

Jeg ønsker ikke å gi noen falske forventninger, derfor er jeg ikke opptatt av å ha en lang liste av valpekjøpere før jeg parrer neste gang. Jeg kan ikke love bort valper som ikke er født, og jeg kan ikke si at noen får den utstillingshunden de ønsker seg eller den hunden med de tegningene de helst foretrekker.

Jeg har noen interessenter på blokka, som har tatt kontakt fordi de ønsker valp fra den konkrete tispa eller meg som konkret oppdretter, men jeg har ikke aktivt markedsført kullplaner utover at jeg på hjemmesiden sier at tispa trolig skal parres i 2011. Men, nå har jeg også en rase som er populær, som er lett å selge, og hvor det tidvis er ventetid for valpekjøpere for å få seg valp. Jeg har også tispe fra linjer som er anerkjente, og skal bruke en hannhund jeg vet mange synes har interessante linjer, så jeg har en trygghet på at det er valper som lar seg selge, om det som kommer ut blir som en ønsker. Jeg har også et godt nettverk rundt meg av raseklubb og andre oppdrettere som kan videreformidle sine valpekjøpere om de ikke har valper på aktuelt tidspunkt.

Jeg vet selvfølgelig også om oppdrettere som blir sittende med valper etter åtte uker, særlig hannvalper, men det er det gjerne andre årsaker til. Og jeg er ikke mer naiv og arrogant enn at jeg er forberedt på å sitte igjen med valper en stund, for jeg selger ikke til hvem som helst, men jeg avliver ikke valpene av den grunn.

Vi har aldri gjort en kombinasjon vi ikke selv kan tenke oss valp fra, og det vil jeg fortsette med - jeg ser simpelthen ikke noen grunn til å gjøre noe annet, ut fra min oppdretteretikk.

Foreløpig har vi hatt mulighet til å beholde valp fra hvert kull. Det har ikke nødvendigvis betydd at vi har fått oss en bra valp, ting blir ikke alltid som planlagt, kombinasjoner blir ikke alltid som forventet. Noen ganger tar en sjanser fordi det vil gavne rasen om det positive slår til, men så slår det feil og en sitter med et "vrakkull".

Vårt siste kull var for øvrig født i 1998, fordi vi etter det har hatt en lengre periode uten mulighet til å beholde valp. Det vil si at ei tispe vi hadde ikke ble brukt i avl, selv om jeg i dag skulle sett at hun hadde blitt brukt videre på grunn av gode og for rasen viktige kvaliteter i hele kullet. Det er riktignok ikke bare manglende mulighet til å beholde valp som har forhindret at hun ble parret, men jeg synes det er vanskelig å forstå at en er useriøs om en ikke beholder. For om denne tispa hadde fått valper, som andre brukte, så kunne jeg kanskje brukt et barnebarn av henne på min nåværende tispe, og fått tilbake linjene våre som vi da ikke hadde mulighet til å føre videre selv.

Ellers skjønner jeg at penger er sensitivt - sier du at du gikk i underskudd på et kull er det feil, og sier du at du tjente noen lapper er det feil også. Men faktum er at mange tror det er grasat mye penger i oppdrett, så da er det greit å gi en reality check til de som leser tråden og teller antall valper ganger kjøpesummen ganger antall tisper ganger et kull i året, og får dollartegn i pupillene. Sist jeg parret tispa gikk hun tom, og den affæren kostet meg 10.000 kroner. Pengene ruller fort når en ikke finner den rette partneren i nabokommunen.

Du fikk igrunn sagt det meste. Jeg har samme filosofi som deg når det kommer til valpeliste, for jeg liker ikke å skuffe noen. Jeg ber interesserte om å holde kontakten og følge fremgangen etterhvert som tispa får løpetid osv. Jeg er veldig klar på at jeg ikke tar bestillinger på farger og kjønn før valpene er født, og forbeholder meg selvfølgelig retten til førstevalg om det så er for å beholde hjemme eller på fôr. Jeg mistet helt linjene til våre første hunder selv, men fikk heldigvis kjøpt inn ei tispe som var linjeavlet på vår hannhunds far. Pr. idag kan jeg ikke kombinere hennes linjer med linjene til de jeg har fra før, da jeg må vente til vi får DNA-test for PRA, men jeg håper selvfølgelig å en dag kunne kombinere disse linjene da det var en del av grunnen til at jeg kjøpte inn den nevnte tispa. Dette er en av grunnene til at jeg gjerne ville solgt ei lovende tispe, eller en hannhund for den saks skyld, til oppdrettere jeg verdsetter, for å ha muligheten til å få kjøpt noe tilbake dersom det skulle skjære seg ett eller annet sted. Dette er også en måte å tenke langsiktig på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skjønner vel at en samlet vurdering fra flere utdannede og kvalifiserte personer henger høyere for de fleste enn én enkeltpersons oppfatning? Hvis du ikke gjør det bør du snarest ta en reality check.

"Utdannet" er nå et definisjonsspørsmål. Det er da på langt nær noen automatikk i objektiv vurdering hos dommere, det er og blir en subjektiv sak. Det har jo dere "erfarne" utstillere gang på gang uttalt ved å stemple enkelte dommere som "ikke verdt" å stille ut for. Hvor objektiv og "kvalifisert" er da bedømmingen? Når man velger seg bort de som tydeligvis ikke synes hunden din er pen - og stiller flere gang ut for de som liker den?

I tillegg - er den samlede vurderingen flere "utdannede" og "kvalifiserte" dommere som premierer skakkkjørte Schäferhunder, Labrador Retrievere og Engelsk Bulldogger automatisk den korrekte vurderingen - opp mot en veterinærs vurdering? Fra en enkeltpersons vurdering? Det er da flere personer som har uttalt på dette forumet at de ville valgt "grå" schäfer (bruksschäfer) hvis de skulle hatt hund. Burde de ta en reality check, de også da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg er ikke utdannet eksteriørdommer eller testleder for mentaltester.

Men jeg klarer faktisk å bedømme hva som er en korrekt konstruert hund innenfor mitt interesseområde, og det faktisk langt bedre enn enkelte eksteriørdommere.

Takk, jeg entrer utstillingsringene i Norge og i øvrige nordiske land ganske regelmessig, og jeg kan ikke si at jeg har observert det samme som du påstår heldigvis. Muligens må man ha litt rutine for å klare å se helheten i det? Bitche? Jeg har flere tisper, men jeg kan ikke påstå at jeg er en selv nei, da må du ha misforstått :)

Jeg stiller også endel både i Norge og utenfor, og slutter aldri å overraskes over hvor dårlige kunnskaper om anatomi enkelte dommere har, og det er ikke bare staffer som har hunder med så grove konstruksjon eller gemyttfeil at de aldri skulle hatt championater noe sted.

Kan godt bruke en av mine egne tisper som eksempel, hun har en vanvittig steil front, er for kort i kroppen, hasetrang og har et hode som er helt feil for rasen, men hun er både Norsk og Dansk CH.

Stilte henne egentlig bare for å se hva hun kunne få, og hun ble da CH i to land, tiltross for at hun egentlig skulle hatt blått hver gang, så jeg tror ikke kennelblindheten har "tatt" meg enda, og om noen lurer skal hun aldri avles på.

Ikke er hun den eneste i vår rase som har fått championater hun ikke skulle hatt, ca 1/2-parten av de CC som har blitt CH i Norge siste 10 årene skulle ikke hatt dem, enten pga kontruksjonsfeil eller tempramentsfeil, og det er en rase med forholdsvis høye påmeldingstall.

Dommere setter hunder som glefser etter dem på bordet til BIR, og hunder som er så redde så de kryper rundt i ringen med halen under buken til det samme.

En hannhund som har vunnet endel i Norge oppfører seg som en idiot hver gang han er i ringen, snurrer rundt og brøler til alt han ser, umulig å få han til å gå pent fordi han gjerne skulle tatt den som er bak seg, tispe eller hann spiller ingen rolle.

Folk ringside blir bedt om å flytte seg, fordi han ikke takler dandre hunder så nært, og en dommer klarte faktisk å kaste ut en av de andre hundene fordi denne hannen ikke kunne oppføre seg!???!??!

I tillegg har han endel stygge kontruksjonsfeil, men det stopper ikke han, vel rasedommere får han ingenting av da, men det er jo oftere allroundere som dømmer enn rasedommere.

Sånn er det nok på alle raser, og dommere kommer i alle kvaliteter, fra kanonbra til helt udugelig

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er en av grunnene til at jeg gjerne ville solgt ei lovende tispe, eller en hannhund for den saks skyld, til oppdrettere jeg verdsetter, for å ha muligheten til å få kjøpt noe tilbake dersom det skulle skjære seg ett eller annet sted. Dette er også en måte å tenke langsiktig på.

Nemlig, det er faktisk en måte å gardere seg på.

Vi beholdt også en hannhund i vårt siste kull, og vi kan jo ikke akkurat tvinge andre folk til å bruke ham. Innen jeg fikk tispe det var mulig å bruke i avl, og jeg ville bruke ham, var han blitt steril (gamle hunder blir jo det). Så fra nå av skal jeg aldri eie en hannhund uten at han tappes og legges på is, slik at jeg har mulighet til å bruke ham - selv om han ikke er avlsmateriale som ung kan det endre seg, og om jeg skulle ønske meg tilbake til de linjene har jeg de tilgjengelige. Det er tross alt lettere med hannhunder enn med tisper.

Jeg har for the record også sjekket hva som finnes av søskenbarn og tremenninger til hannhunden min, da hans far hadde søsken som ble brukt i avl. Men det er ingen av dem som helt tiltaler meg, og da bruker jeg de ikke av sentimentale grunner til tross for at jeg ikke liker halve stamtavla. En må ha litt kaldt hode også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortispene er de tispene oppdretterne ofte tror er de beste i kullene sine, og som de setter hos personer de stoler på, for å eventuelt bruke dem i avl senere når de vet hva det er blitt av de. Hos de som har brukshunder er det etter mentaltester, helseundersøkelser og konkurranser..

En oppdretter har ikke mulighet til å beholde en tispe fra hvert kull de har med mindre de bytter ut hunder ofte, og da er forhunder en god mulighet for å "beholde" valpene sine - uten å selv ha alt ansvar for konkurranser etc.

Bytte ut hunder? Fyda. Det høres virkelig fabrikkaktig ut.

Skjønnte ikke helt hvordan du kom fram til dette av det innlegget du quotet. Kan du forklare?

Også lurte jeg på den dokumentasjonen på de stressa tispene, kunne også gjerne tenkt meg å se dokumentasjonen på hvordan tispene var FØR de ble drektige.

For om de er så lett stressete at den så liten miljøforandring til ett rolig hjem har så ekstrem innvirknink så burde de ikke ha kull. Da kan de umulig takle fødselen...

Det er da flere personer som har uttalt på dette forumet at de ville valgt "grå" schäfer (bruksschäfer) hvis de skulle hatt hund. Burde de ta en reality check, de også da?

Vet ikke hvor mye du er rundt "grå schäferene" jeg, men de sliter like mye med konstruksjons feil. Gjerne ikke den berømte bananryggen, men andre ting som blir glemt som franske fronter og svake mellomhender som belaster innsiden av håndledde, dårlige knevinkler som gir belastning på ryggen o.l.

+ de fortsatt har de typsiske sch tingene som L7S1 tilstross for at de ikke er ovevinklet i overlinjen/kryss eller allergi og følsom mage som ikke er så alt for mye bedre på den fronten heller.

Ting er ikke så enkelt at man "bare" fokuserer på bruks så blir rasen mye sundere. Selv om jeg gjerne skulle ønske det, men etter 3 syke grå sch så har jeg gitt opp... For the record: jeg har aldri drevet oppdrett av Schäferhund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Utdannet" er nå et definisjonsspørsmål. Det er da på langt nær noen automatikk i objektiv vurdering hos dommere, det er og blir en subjektiv sak. Det har jo dere "erfarne" utstillere gang på gang uttalt ved å stemple enkelte dommere som "ikke verdt" å stille ut for. Hvor objektiv og "kvalifisert" er da bedømmingen? Når man velger seg bort de som tydeligvis ikke synes hunden din er pen - og stiller flere gang ut for de som liker den?

Det finnes ikke en dommer jeg har stilt for som jeg har avskrevet totalt faktisk. Jeg betaler for den dommerens mening og må også tåle å få den. Jeg behøver ikke være 100% enig i bedømmelsen hver gang, men når man har stilt én hund 20-30 ganger for omtrent like mange dommere begynner man jo å se en rød tråd. Spesielt nordiske dommere er etter min mening godt utdannet. Det er ganske omfattende bare å bli godkjent som elev, liksom. Det finnes alltid unntak, og det finnes like mange måter å lese en standard på som det finnes folk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Signerer JeanetteH sine innlegg, du får frem alt det jeg ville sagt. De fleste er oppdrettere for å fremme rasen, ikke for at sine egne hunder skal være best. Takk Gud for at noen visse personer ikke er oppdrettere. Jeg ville ikke hatt hunder fra slike oppdrettere som Pan søker etter. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønnte ikke helt hvordan du kom fram til dette av det innlegget du quotet. Kan du forklare?

Akkurat det bør være unødvendig å forklare, det dreier seg bare om å faktisk lese.

Det ble nevnt der at man i tilfelle måtte bytte ut tispene ofte, å bytte ut hunder er noe jeg leser som i å kvitte seg med noen og skaffe noen andre. Det er fabrikkaktig.

Også lurte jeg på den dokumentasjonen på de stressa tispene, kunne også gjerne tenkt meg å se dokumentasjonen på hvordan tispene var FØR de ble drektige.

For om de er så lett stressete at den så liten miljøforandring til ett rolig hjem har så ekstrem innvirknink så burde de ikke ha kull. Da kan de umulig takle fødselen...

Jeg har ikke dokumentasjonen foran meg nå, men jeg skal se om jeg finner den.. Det var faktisk Gry Løberg som var inne på dette under et seminar hun holdt foredrag på.

Jeg tror det står noe i presentasjonen om hvilke forskere hun hadde det fra, skal se om jeg finner en referanse å vise til.

På samme foredrag kunne hun også orientere om at at valper levert til kjøper senere enn ved 8 ukers alder (her spiller visstnok hver dag inn) har større sannsynlighet for å utvikle adferdsproblemer enn valper som ikke leveres like sent.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvilke ulemper er det med de oppdretterne da? Jeg ser ingen ulemper med slikt oppdrett, hvis jeg tar forbehold om at de ikke har flere hunder enn de burde.

Slik det virker for meg så søker Pan oppdrettere som kun er opptatt av at sine egne hunder skal være best. Jeg ønsker at den hunden jeg får skal være bra, og da vil jeg heller ha fra en oppdretter som tenker på rasens beste, og ikke bare seg selv. Intensjonene til slike oppdrettere er feil i følge min mening, dermed ønsker jeg ikke hund derfra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kommer aldri å drive oppdrett selv, men er svært interessert i oppdrett/oppdrettere fordi jeg av og til er valpekjøper. Når jeg kjøper valp, så kjøper jeg et familie-medlem, en "livs stil" (man velger gjerne rase ut fra livsstil men kanskje må man modifisere litt) hvor mye og hva slags aktivitet skal hunden man kjøper ha) et levende vesen som skal være i familien i mange år.

Det innebærer mange krav til oppdretter - jeg vil gjerne vite hva oppdretter tenker om kombinasjonen som er valgt, hva oppdretter håper å utvikle/oppnå, jeg krever at foreldredyr og flere generasjoner bakover er OK vedr de typiske arvelige sykdommene som rasen testes for - og vil også gjerne vite om eventuelle kanskje-arvelige sykdommer som kanskje ikke kreves av raseklubben men som er "greit å ha i bakhodet". Videre vil jeg ha at foreldredyrene har utstillingsresultater også - og mer enn en enkelt rødsløyfe på en eller annen tilfeldig utstilling - det skal ha vært flere dommere ute og bedømt for jeg vil at valpen jeg kjøper, skal komme fra rasetypiske foreldre. Og velger man en brukshundrase så vil jeg kunne se på MH-tester og helst konkurranseresultater også - da vet jeg litt om mentaliteten/lynne også (og hos AK er det en kjempeluksus - der MH-testes alt som kan krype og gå omtrent, sånn skulle det vært i alle hunderaser uansett.).

Jeg driver ikke med konkurranser eller utstillinger, skal ikke drive oppdrett - skal bare ha dette familiemedlemmet og vite at livsstilen jeg har, passer til hunderasen jeg har valgt - men allikevel er det ovennevnte kun minimumskrav til oppdretter fra min side.

En oppdretter som selger valper som "ble til overs" etter oppdretter har valgt ut det oppdretter selv vil ha - en slik oppdretter ville jeg synes var direkte useriøs og egoistisk - og aldri i livet om jeg hadde kjøpt valp av en slik oppdretter! En oppdretter som bor sammen med ørten egne hunder, ville jeg også være skeptisk til - hvordan i all verden vil oppdretteren ha nok tid til å ta seg av og prege og sørge for min fremtidige valp frem til levering? Eller blir de egne hundene forsømt da? Sånne hunde-eiere liker jeg ikke.. oppdretter skal ikke ha flere egne hunder enn det er mulig for vedkommende å ta seg av på en skikkelig måte. Når det kommer til brukshunder, spesielt de med resultater, så sier det seg selv at det er begrenset hvor mange hunder oppdretter kan ha hos seg.

Oppdrettere som har hunder på for, synes jeg er positivt såfremt det ikke dreier seg om haugesvis som ville kunne antyde puppymill tilstander. Det viser meg at oppdretteren er seriøst interessert i å utvikle hunderasen sin - noe jeg setter pris på - for jeg skal sikkert kjøpe hundevalp i fremtiden også jeg (har ikke tenkt å kaste inn håndkledet her i livet på en god stund enda, og hunder blir nå en gang ikke så gamle..)

Jeg synes derimot det er ufattelig med oppdrettere som ikke har folk på liste før de setter igang. Så klart blir det svinn fra en slik liste, men det er allikevel langt å foretrekke fremfor de som bare stter igang og så vurderer hvordan få solgt når valpene nærmer seg 8-ukers alder..

At et "valpemarked" tidvis kan bli mettet er forsåvidt OK såfremt det skyldes mange ulike kull på en gang, det kan jo skje? Metning pga en oppdretter som spyr ut kull i bøttesvis er derimot mer betenkelig.

Ellers synes jeg denne tråden har vært litt fornøyelig vedr hakkingen på Jeanette - Jeanette er nemlig drømmeoppdretteren i mine øyne! Fantastiske hunder og et oppdrett med uendelig mye omtanke, research, sjekking og ikke minst fremtidighet bak alt. Så en del av innleggene har jeg flirt godt av!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ellers synes jeg denne tråden har vært litt fornøyelig vedr hakkingen på Jeanette - Jeanette er nemlig drømmeoppdretteren i mine øyne! Fantastiske hunder og et oppdrett med uendelig mye omtanke, research, sjekking og ikke minst fremtidighet bak alt. Så en del av innleggene har jeg flirt godt av!

Nikke ivrig! :) Til hele innlegget forresten! Veldig bra sagt. Skulle jeg vært oppdretter så ville jeg vært slik som Jeanette :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes derimot det er ufattelig med oppdrettere som ikke har folk på liste før de setter igang. Så klart blir det svinn fra en slik liste, men det er allikevel langt å foretrekke fremfor de som bare stter igang og så vurderer hvordan få solgt når valpene nærmer seg 8-ukers alder..

Nå finnes det jo nyanser da, Tonje :)

Det er forskjell på å avertere valpene til salgs når de er åtte uker gamle, og å ha en fullstappet "leveringsliste" tre måneder før forventet løpetid, og det er noen stadier der i mellom også. ;)

Siden jeg skrev jeg ikke opererer med lister, kan jeg jo utdype og begrunne det litt.

For det første ønsker jeg ikke å skuffe potensielle valpekjøpere hvis tispa går tom eller det ikke kommer ut noe for dem - jeg vil ikke at de skal forplikte seg til valp fra meg, hvis de da går glipp av valp fra en annen oppdretter og tispa mi går tom.

Jeg vil heller ikke love bort valper for tidlig, fordi jeg faktisk ikke vet hva som kommer ut, det kan vise seg at valpen ikke passer dem, jeg forbeholder meg retten til å oppdage at jeg ikke ønsker å selge valp til dem likevel selv om de har vært og tittet i valpekassa, osv.

Senest når tispa er konstatert drektig ved UL vil jeg offentliggjøre konkrete valpeplaner på hjemmesiden (utover en generell beskjed om at vi håper på valper i 201X), jeg vil si fra til valpeformidlingen i raseklubben - og da vil potensielle valpekjøpere få vite om kullet både via klubbens hjemmesider og ved direkte henvendelse til valpeformidler), jeg vil spre ordet på facebook, og jeg vil bruke andre kanaler jeg har, for eksempel andre oppdrettere, hannhundeiers nettverk, også videre.

Dette gir meg tre måneder til å bli kjent med valpekjøpere, sile ut og matche med rett valp. En kommer et langt stykke på tre måneder, tross alt, og jeg kan ikke bruke år på å utrede valpekjøperne heller :)

Men igjen, jeg mener å ha en relativt lettsolgt rase i den forstand at den er populær som familiehund, og det er sjelden jeg hører om noen som har problem med å selge valpene av de jeg kjenner og som hører til raseklubben. Valpekjøpere har blitt litt mer kresne også, så det er ikke like lett å selge utenom raseklubben lenger, men de har da stor nok produksjon de som avler med lommeboka som rettesnor også. Det ser en lett på DogWeb og finn.no

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik det virker for meg så søker Pan oppdrettere som kun er opptatt av at sine egne hunder skal være best. Jeg ønsker at den hunden jeg får skal være bra, og da vil jeg heller ha fra en oppdretter som tenker på rasens beste, og ikke bare seg selv. Intensjonene til slike oppdrettere er feil i følge min mening, dermed ønsker jeg ikke hund derfra.

Slik jeg forstod det skulle oppdretter beholde en eller flere valper fra hvert kull (og da tar man naturligvis de antatt beste). Det er helt legitimt. Man avler for sin egen del, for å få de hundene man vil ha selv. Men det betyr også at man streber etter å avle fram så gode kull at man gjerne vil beholde en eller flere, og med jevnt gode kull selger man også kvalitetshunder til andre.

Jeg synes ikke det er noe galt i å gjøre det på den måten, men jeg synes det var litt drøyt å forvente at alle oppdrettere kan og vil drive på denne måten. I praksis ville det ha blitt avlet fram langt færre kull om man utelukkende avlet når man selv vil og kan ha en hund til. Det avles allerede for mye, men kvalitetsavl trenger vi ikke akkurat å kutte ned på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden jeg skrev jeg ikke opererer med lister, kan jeg jo utdype og begrunne det litt.

For det første ønsker jeg ikke å skuffe potensielle valpekjøpere hvis tispa går tom eller det ikke kommer ut noe for dem - jeg vil ikke at de skal forplikte seg til valp fra meg, hvis de da går glipp av valp fra en annen oppdretter og tispa mi går tom.

Jeg vil heller ikke love bort valper for tidlig, fordi jeg faktisk ikke vet hva som kommer ut, det kan vise seg at valpen ikke passer dem, jeg forbeholder meg retten til å oppdage at jeg ikke ønsker å selge valp til dem likevel selv om de har vært og tittet i valpekassa, osv.

Ikke for å være vrang, men at man har ventelister betyr ikke at noe er lovet bort, og "kjøper" forplikter seg heller ikke til å kjøpe. Så jeg er ikke helt med på begrunnelsen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...