Gå til innhold
Hundesonen.no

kommer det i det hele tatt noe godt ut av utstillinger for brukshundraser?


Meg

Recommended Posts

  • Svar 133
  • Created
  • Siste svar

Oh, denne hadde jeg helt glemt. Dessuten, til det bruket man har vorstehhunder og settere til, så trenger de ikke å veie 20 kilo og være slankest mulig. En tispe på 30 med en del masse kan absolutt fungere en lang sesong med mye løping i tungt terreng.

Men de avles jo lettest mulig for at de skal kunne løpe raskere og fortere i terrenget - fordi man vil vinne på jaktprøver.

Store tunge hunder kan fort bli kastet ut fordi det ikke går fort nok - de kan gjerne fortsatt være på jakt - men det går ikke stort nok for jaktprøver.

Det synes veldig godt på vinteren i litt tung snø. Her vil de lette hundene som klarer å holde en viss fart slo ut de litt tyngre.

Men det igjen betyr egentlig ikke at de større er dårligere, men på jaktprøver er fart og format viktige faktorer.

Jeg har selv en tung og en lett variant av samme rase. Like mye jakt trykk i begge to, men jeg vet at han yngste/letteste vil bli prioritert på jaktprøver fordi han har farten og formatet i tung føre. Selv om den andre jakter, så er det ikke samme fart og format og da blir man fort avsluttet.

På høsten ser man det ikke så mye, for da er uansett lettere for alle hunder å løpe/jakte. Vet om flere store hunder som gjør/har gjort det bra.

Men som de andre nevner - når man skal ha hunder som vinner så går det på bekostning av noe ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

[...], men ta LP da; hunden skal komme i galopp mot fører (innkalling); men jeg tror dommere vil verdsette hunder som er kjappest, og ikke nødvendigvis de som langer ut best i forhold til sin rase/bygning. En BC kan gi 80% jernet i innkalling og likevel være kjappere enn puddelen som gir 100%, og da vil sikkert BC få mest poeng. Jeg skjønner heller ikke hvorfor toppen må ha så liten plass; hvorfor kan det ikke være flere gode hunder der?

Muligens OT, men jeg konkurrerer jo i LP med min femtikilos bernersnuppe, og har flere ganger fått god uttelling på poengsummen for innkallingsøvelsen nettopp fordi hun viser med hele seg at hun gir alt hun kan for å komme fortest mulig bort til meg - selv om sikkert mange av de andre hundene løper kjappere enn henne. Hun reagerer så kjapt hun kan og beiner alt hun makter - og det har i hvert fall dommerne hittil belønnet. Selv om hun sikkert bruker noen sekunder mer enn de andre ekvipasjene. Og jeg har sett dommere trekke poeng hos hunder som kommer kjappere enn dyret mitt, men som ikke har samme innlevelse og tilstedeværelse i reaksjon og tempo.

Jeg ble veldig glad da jeg hørte en lydighetsdommer forklare for de ringside at en må kjenne rasene og vite hvordan de beveger seg, at noen har lange steg med stor framdrift, mens andre ser mer bompetibomp ut - poenget må være å se hvor mye energi og innsats hunden legger i innkallingen, ikke bare telle tiendels sekunder. Da ble i hvert fall jeg veldig glad, og den dommeren vil jeg gjerne konkurrere for. Jeg har generelt ikke møtt på dommere som trekker for dårlig tempo hos oss, bortsett fra den ene gangen hvor dyret faktisk hadde lav intensitet og nesten bare luntet inn til meg. Men nå har ikke jeg konkurrert for alle dommere i landet, og jeg er i laveste klasse, mulig rasetrekk-hensynene forsvinner oppover i klassene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men de avles jo lettest mulig for at de skal kunne løpe raskere og fortere i terrenget - fordi man vil vinne på jaktprøver.

Store tunge hunder kan fort bli kastet ut fordi det ikke går fort nok - de kan gjerne fortsatt være på jakt - men det går ikke stort nok for jaktprøver.

Det synes veldig godt på vinteren i litt tung snø. Her vil de lette hundene som klarer å holde en viss fart slo ut de litt tyngre.

Men det igjen betyr egentlig ikke at de større er dårligere, men på jaktprøver er fart og format viktige faktorer.

Jeg har selv en tung og en lett variant av samme rase. Like mye jakt trykk i begge to, men jeg vet at han yngste/letteste vil bli prioritert på jaktprøver fordi han har farten og formatet i tung føre. Selv om den andre jakter, så er det ikke samme fart og format og da blir man fort avsluttet.

Tyngden spiller inn, men jeg tror ikke det har mest å si for at hundene ikke kommer frem. Lette hunder gjerne får farten gratis, men trener man opp en tung hund vil den ikke ha noe store problemer som gjør at den faller ut. Jeg har sett en del tunge hunder, også i høy snø, som sliter. Men er de godt trent gjør de ikke det, og kan fint holde farten til en slankere makker i VK.

I julen drar vi på fjellet med 3-4 vorstehhunder hvorav en er veldig kraftig (hannhunden som ble BIG i fjor), to er moderate og èn er veldig slank og liten. Den tyngste har lange ben og kommer raskt frem i tung snø, og bruker mye mindre energi på det enn den minste hannhunden som må kaste seg fremover i snøen. Den tyngste har også to 1.premier i AK på høyfjell vinter hvor føret har vært veldig tungt, men det gjør ikke at han ikke klarer å jakte effektivt og raskt.

Jeg kan helt klart se at jakthunder ideellt sett ikke skal være kjempekraftige, man vil få ekstra arbeid i å trene den opp. Men det betyr IKKE at setteren på D4A, weimaraneren ++ ikke duger til jakt pga størrelsen, slik noen skal ha det til her inne. Det er ikke sikkert de duger på jakt, men det kommer nok av jaktegenskaper og ikke fysiske hindringer.

Muligens OT, men jeg konkurrerer jo i LP med min femtikilos bernersnuppe, og har flere ganger fått god uttelling på poengsummen for innkallingsøvelsen nettopp fordi hun viser med hele seg at hun gir alt hun kan for å komme fortest mulig bort til meg - selv om sikkert mange av de andre hundene løper kjappere enn henne. Hun reagerer så kjapt hun kan og beiner alt hun makter - og det har i hvert fall dommerne hittil belønnet. Selv om hun sikkert bruker noen sekunder mer enn de andre ekvipasjene. Og jeg har sett dommere trekke poeng hos hunder som kommer kjappere enn dyret mitt, men som ikke har samme innlevelse og tilstedeværelse i reaksjon og tempo.

Jeg ble veldig glad da jeg hørte en lydighetsdommer forklare for de ringside at en må kjenne rasene og vite hvordan de beveger seg, at noen har lange steg med stor framdrift, mens andre ser mer bompetibomp ut - poenget må være å se hvor mye energi og innsats hunden legger i innkallingen, ikke bare telle tiendels sekunder. Da ble i hvert fall jeg veldig glad, og den dommeren vil jeg gjerne konkurrere for. Jeg har generelt ikke møtt på dommere som trekker for dårlig tempo hos oss, bortsett fra den ene gangen hvor dyret faktisk hadde lav intensitet og nesten bare luntet inn til meg. Men nå har ikke jeg konkurrert for alle dommere i landet, og jeg er i laveste klasse, mulig rasetrekk-hensynene forsvinner oppover i klassene?

Veldig enig med deg.

På innkalling vil man få full uttelling på en tung hund som løper 100%, selv om det går tregere enn hos en bc somløper 100%. En bc som løper 80% vil ikke få full score, for det er ikke tiden det tar å løpe fra a til b som teller, men at hunden virkelig galloperer. Det er heller ikke vanskelig å se hvilke hunder som løper alt de kan, og hvilke som ikke gjør det.

Det tas hensyn til rasetrekk i elite også, i en viss grad. På innkalling kan du fint få toppscore med en tyngre rase enn bc, men det blir vanskeligere når man kommer til øvelser som dekk, sitt, stå osv. Men da er det ikke tyngden til hunden som gjør at den ikke smeller ned i dekk, det er hva som sitter i hodet på den. En lett puddel på 15 kilo vil ikke smelle like raskt ned i bakken som en stor bc på 23 kilo.

Og dessuuuuten, i de høyeste klassene er det nesten ingen hunder som gir bånn gass, fordi det er ingen øvelser som kun fokuserer på fart. På innkallingen skal hunden stå og dekke, så de fleste hundene får full score selv om bare gir 90%. De skal jo klare å stoppe også. På mannekengen er det hundens reaksjon på kommandoen som teller, altså hvor fort man ser at hunden reagerer. Hunden skal utføre øvelsene raskt også, men det gir stort rom for raseforskjeller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg er helt enig.

Ekstremt i forhold til rasestandarden. Hvis utstillingsfolket mener de avler "korrekt" og jakthundfolket mener de avlet "korrekt", og de likevel ender opp med to vidt forskjellige typer hund, så må minst èn av de avle ekstremt. Sannsynligvis begge to. En mellomting er nok det som er mest "riktig", og antageligvis nærmere sånn rasen var i utgangspunktet, FØR noen begynte å "foredle" den som jaktprøvehund eller utstillingshund. Den egentlige rasen så nok mer ut som en mindre ekstrem utgave av utstillingsvarianten, og den hadde nok egenskaper som ikke var fullt så ekstreme som jaktprøvevarianten. Men for å vinne på jaktprøver må man være ekstrem; man må være best. Det holder ikke å være "god nok", eller å fungere på praktisk jakt. Hører om det både i springermiljøet (at mange hunder funker supert på praktisk jakt, men ikke klarer en jaktprøve), og også innen settermiljøet.

Men når rasen opprinnelig er en jakthund blir det jo ikke feil å avle den sånn at den fungerer best mulig på jakt! Hvorfor skal den bare fungere sånn "halveis" fordi man vil ha en allround hund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I lp er det reaksjonen som teller, du kan ha en hund som gir full gass, men viser den ikke eksplosiv vilje til å stoppe når du sier det, så forsvinner poengene.

Huldra: det er slettes ikke liten plass, de hundene som ikke er gode nok forsvinner ut rett og slett. Tenk på alle de bc'ne som prøver seg da, og hvor mange forsvinner ikke, fordi de er ikke godt nok? Eller har førere som ikke er gode nok til å føre frem en bc? Bc'n er en lettere hund å trene, det er jo ikke til å skyve under en stol, og de er lettere å få frem enn f.eks en berner (først i hodet. BC'n har en "samarbeidsvilje" de fleste andre raser mangler, bare der har man fått ett bonuspoeng.

Holdningen til at det ikke er plass i elite til andre hunder er tull, og en dårlig unnskyldning :whistle: Det er plass til de som gidder og har ork til å trene frem hunden sin :whistle: Det er plass til mange i elite! Og kom ikke her å si dommere fokuserer på fart, ja de gjorde det i gamle dager, men nå er det der blitt mye bedre. Jeg har blitt advart fra flere dommere som har sett meg trene A i det siste, om at jeg må passe på farten min, for schäferen skal stoppe fort, ikke bare løpe fort! Og lang schäferkropp er ikke fult så lett å få stoppet i murveggen, som en bc ;) Ergo må farten ned og reaksjonen opp.

Skikkelig usammenhengene? Jaja, der får legge godviljen til

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men når rasen opprinnelig er en jakthund blir det jo ikke feil å avle den sånn at den fungerer best mulig på jakt! Hvorfor skal den bare fungere sånn "halveis" fordi man vil ha en allround hund?

Når det gjelder fuglehunder, så er det ikke slik at de alltid avles for å bli best mulig på jakt, men på simulerte aktiviteter som jaktprøver og slikt. Og konkurrering innen jakt, er jo ikke det opprinnelige bruksområde :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er tragisk når egenskaper og utseende gjør at en hunderase "deler" seg i to varianter.

For meg betyr det at begge variantene kanskje har gått for langt i hver sin retning, og at man kanskje bør forsøke å møtes på midten.

De forskjellige hunderasene er for meg endel av vår kulturarv, og da mener jeg hele hunden, både utseende og egenskaper.

Noe man bør tar vare på og verne om, ikke forandre og som oftest ødelegge.

For meg er schäfer, engelsk bulldog, pekingnes og bullterrier noe av det mest tragiske jeg kan se ang utseendemessige endringer, selv om alle ikke er brukshunder.

De er blitt noen ufunksjonelle misfostre, ikke ser de særlig sunde ut heller.

Schäfere av den litt eldre typen, med rektangulær kropp, mental styrke og pågangsmot er for meg noe av det vakreste jeg kan tenke meg, dagens schäfer er en tragedie.

Rottweileren synes også å endres i en lite ønsket retning, man ser flere høybente, lange, lette hunder, hvor hele hunden ser mere ut som en blanding mellom en dobermann og en rottweiler enn en renraset rottis. Jeg synes også at man oftere ser rottiser som virker nervøse og skye.

På min rase tolereres et gemytt som er så til de grader dårlig at enkelte hunder kalles "hundene fra *******", og ikke bare tolereres det, men de premieres også.

Så at det stilles endel spørsmål rundt utstilling og om dette gavner rasene synes jeg er helt på sin plass.

Det burde stilles mye mye strengere krav til de som skal dømme hunder på utstillinger og prøver - selv om prøver og hvordan mange av dem foregår vet jeg lite om, men iaf utstilling ser man jo dommere som ikke engang kan anatomi og bevegelser og sammenhengen med disse.

Hunder som er pinnerette i fronten, som kaver med forbena i alle retninger når de beveger seg blir BIR, champion og i det hele tatt.

Hadde Italienske mynder før, og der er denne hysteriske kavingen med forbena enda mere utbredt. Alt er inneffektivt, bakbensbevegelsene foregår i all hovedsak under hunden og det finnes ikke driv.

Når man da tenker på at dette er en harejeger opprinnelig, så er det jo bare tragisk, eller som en oppdretter sa "eneste måten de kunne fått tak i en hare på var om haren lo seg ihjel!"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rottweileren synes også å endres i en lite ønsket retning, man ser flere høybente, lange, lette hunder, hvor hele hunden ser mere ut som en blanding mellom en dobermann og en rottweiler enn en renraset rottis. Jeg synes også at man oftere ser rottiser som virker nervøse og skye.

Akkurat det er jo resultat av Bruksavl og ikke utstillingsavl.

Det er brukshundfolket som vil ha lette, høybente og smidige rottiser.

Rottisen har også blitt ett resultat av popularitet siste årene etter raseforbudet, enn utstilling. Desverre, lider de fleste raser som blir så poppis..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...