Gå til innhold
Hundesonen.no

kommer det i det hele tatt noe godt ut av utstillinger for brukshundraser?


Meg

Recommended Posts

  • Svar 133
  • Created
  • Siste svar

Oh, denne hadde jeg helt glemt. Dessuten, til det bruket man har vorstehhunder og settere til, så trenger de ikke å veie 20 kilo og være slankest mulig. En tispe på 30 med en del masse kan absolutt fungere en lang sesong med mye løping i tungt terreng.

Men de avles jo lettest mulig for at de skal kunne løpe raskere og fortere i terrenget - fordi man vil vinne på jaktprøver.

Store tunge hunder kan fort bli kastet ut fordi det ikke går fort nok - de kan gjerne fortsatt være på jakt - men det går ikke stort nok for jaktprøver.

Det synes veldig godt på vinteren i litt tung snø. Her vil de lette hundene som klarer å holde en viss fart slo ut de litt tyngre.

Men det igjen betyr egentlig ikke at de større er dårligere, men på jaktprøver er fart og format viktige faktorer.

Jeg har selv en tung og en lett variant av samme rase. Like mye jakt trykk i begge to, men jeg vet at han yngste/letteste vil bli prioritert på jaktprøver fordi han har farten og formatet i tung føre. Selv om den andre jakter, så er det ikke samme fart og format og da blir man fort avsluttet.

På høsten ser man det ikke så mye, for da er uansett lettere for alle hunder å løpe/jakte. Vet om flere store hunder som gjør/har gjort det bra.

Men som de andre nevner - når man skal ha hunder som vinner så går det på bekostning av noe ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

[...], men ta LP da; hunden skal komme i galopp mot fører (innkalling); men jeg tror dommere vil verdsette hunder som er kjappest, og ikke nødvendigvis de som langer ut best i forhold til sin rase/bygning. En BC kan gi 80% jernet i innkalling og likevel være kjappere enn puddelen som gir 100%, og da vil sikkert BC få mest poeng. Jeg skjønner heller ikke hvorfor toppen må ha så liten plass; hvorfor kan det ikke være flere gode hunder der?

Muligens OT, men jeg konkurrerer jo i LP med min femtikilos bernersnuppe, og har flere ganger fått god uttelling på poengsummen for innkallingsøvelsen nettopp fordi hun viser med hele seg at hun gir alt hun kan for å komme fortest mulig bort til meg - selv om sikkert mange av de andre hundene løper kjappere enn henne. Hun reagerer så kjapt hun kan og beiner alt hun makter - og det har i hvert fall dommerne hittil belønnet. Selv om hun sikkert bruker noen sekunder mer enn de andre ekvipasjene. Og jeg har sett dommere trekke poeng hos hunder som kommer kjappere enn dyret mitt, men som ikke har samme innlevelse og tilstedeværelse i reaksjon og tempo.

Jeg ble veldig glad da jeg hørte en lydighetsdommer forklare for de ringside at en må kjenne rasene og vite hvordan de beveger seg, at noen har lange steg med stor framdrift, mens andre ser mer bompetibomp ut - poenget må være å se hvor mye energi og innsats hunden legger i innkallingen, ikke bare telle tiendels sekunder. Da ble i hvert fall jeg veldig glad, og den dommeren vil jeg gjerne konkurrere for. Jeg har generelt ikke møtt på dommere som trekker for dårlig tempo hos oss, bortsett fra den ene gangen hvor dyret faktisk hadde lav intensitet og nesten bare luntet inn til meg. Men nå har ikke jeg konkurrert for alle dommere i landet, og jeg er i laveste klasse, mulig rasetrekk-hensynene forsvinner oppover i klassene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men de avles jo lettest mulig for at de skal kunne løpe raskere og fortere i terrenget - fordi man vil vinne på jaktprøver.

Store tunge hunder kan fort bli kastet ut fordi det ikke går fort nok - de kan gjerne fortsatt være på jakt - men det går ikke stort nok for jaktprøver.

Det synes veldig godt på vinteren i litt tung snø. Her vil de lette hundene som klarer å holde en viss fart slo ut de litt tyngre.

Men det igjen betyr egentlig ikke at de større er dårligere, men på jaktprøver er fart og format viktige faktorer.

Jeg har selv en tung og en lett variant av samme rase. Like mye jakt trykk i begge to, men jeg vet at han yngste/letteste vil bli prioritert på jaktprøver fordi han har farten og formatet i tung føre. Selv om den andre jakter, så er det ikke samme fart og format og da blir man fort avsluttet.

Tyngden spiller inn, men jeg tror ikke det har mest å si for at hundene ikke kommer frem. Lette hunder gjerne får farten gratis, men trener man opp en tung hund vil den ikke ha noe store problemer som gjør at den faller ut. Jeg har sett en del tunge hunder, også i høy snø, som sliter. Men er de godt trent gjør de ikke det, og kan fint holde farten til en slankere makker i VK.

I julen drar vi på fjellet med 3-4 vorstehhunder hvorav en er veldig kraftig (hannhunden som ble BIG i fjor), to er moderate og èn er veldig slank og liten. Den tyngste har lange ben og kommer raskt frem i tung snø, og bruker mye mindre energi på det enn den minste hannhunden som må kaste seg fremover i snøen. Den tyngste har også to 1.premier i AK på høyfjell vinter hvor føret har vært veldig tungt, men det gjør ikke at han ikke klarer å jakte effektivt og raskt.

Jeg kan helt klart se at jakthunder ideellt sett ikke skal være kjempekraftige, man vil få ekstra arbeid i å trene den opp. Men det betyr IKKE at setteren på D4A, weimaraneren ++ ikke duger til jakt pga størrelsen, slik noen skal ha det til her inne. Det er ikke sikkert de duger på jakt, men det kommer nok av jaktegenskaper og ikke fysiske hindringer.

Muligens OT, men jeg konkurrerer jo i LP med min femtikilos bernersnuppe, og har flere ganger fått god uttelling på poengsummen for innkallingsøvelsen nettopp fordi hun viser med hele seg at hun gir alt hun kan for å komme fortest mulig bort til meg - selv om sikkert mange av de andre hundene løper kjappere enn henne. Hun reagerer så kjapt hun kan og beiner alt hun makter - og det har i hvert fall dommerne hittil belønnet. Selv om hun sikkert bruker noen sekunder mer enn de andre ekvipasjene. Og jeg har sett dommere trekke poeng hos hunder som kommer kjappere enn dyret mitt, men som ikke har samme innlevelse og tilstedeværelse i reaksjon og tempo.

Jeg ble veldig glad da jeg hørte en lydighetsdommer forklare for de ringside at en må kjenne rasene og vite hvordan de beveger seg, at noen har lange steg med stor framdrift, mens andre ser mer bompetibomp ut - poenget må være å se hvor mye energi og innsats hunden legger i innkallingen, ikke bare telle tiendels sekunder. Da ble i hvert fall jeg veldig glad, og den dommeren vil jeg gjerne konkurrere for. Jeg har generelt ikke møtt på dommere som trekker for dårlig tempo hos oss, bortsett fra den ene gangen hvor dyret faktisk hadde lav intensitet og nesten bare luntet inn til meg. Men nå har ikke jeg konkurrert for alle dommere i landet, og jeg er i laveste klasse, mulig rasetrekk-hensynene forsvinner oppover i klassene?

Veldig enig med deg.

På innkalling vil man få full uttelling på en tung hund som løper 100%, selv om det går tregere enn hos en bc somløper 100%. En bc som løper 80% vil ikke få full score, for det er ikke tiden det tar å løpe fra a til b som teller, men at hunden virkelig galloperer. Det er heller ikke vanskelig å se hvilke hunder som løper alt de kan, og hvilke som ikke gjør det.

Det tas hensyn til rasetrekk i elite også, i en viss grad. På innkalling kan du fint få toppscore med en tyngre rase enn bc, men det blir vanskeligere når man kommer til øvelser som dekk, sitt, stå osv. Men da er det ikke tyngden til hunden som gjør at den ikke smeller ned i dekk, det er hva som sitter i hodet på den. En lett puddel på 15 kilo vil ikke smelle like raskt ned i bakken som en stor bc på 23 kilo.

Og dessuuuuten, i de høyeste klassene er det nesten ingen hunder som gir bånn gass, fordi det er ingen øvelser som kun fokuserer på fart. På innkallingen skal hunden stå og dekke, så de fleste hundene får full score selv om bare gir 90%. De skal jo klare å stoppe også. På mannekengen er det hundens reaksjon på kommandoen som teller, altså hvor fort man ser at hunden reagerer. Hunden skal utføre øvelsene raskt også, men det gir stort rom for raseforskjeller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg er helt enig.

Ekstremt i forhold til rasestandarden. Hvis utstillingsfolket mener de avler "korrekt" og jakthundfolket mener de avlet "korrekt", og de likevel ender opp med to vidt forskjellige typer hund, så må minst èn av de avle ekstremt. Sannsynligvis begge to. En mellomting er nok det som er mest "riktig", og antageligvis nærmere sånn rasen var i utgangspunktet, FØR noen begynte å "foredle" den som jaktprøvehund eller utstillingshund. Den egentlige rasen så nok mer ut som en mindre ekstrem utgave av utstillingsvarianten, og den hadde nok egenskaper som ikke var fullt så ekstreme som jaktprøvevarianten. Men for å vinne på jaktprøver må man være ekstrem; man må være best. Det holder ikke å være "god nok", eller å fungere på praktisk jakt. Hører om det både i springermiljøet (at mange hunder funker supert på praktisk jakt, men ikke klarer en jaktprøve), og også innen settermiljøet.

Men når rasen opprinnelig er en jakthund blir det jo ikke feil å avle den sånn at den fungerer best mulig på jakt! Hvorfor skal den bare fungere sånn "halveis" fordi man vil ha en allround hund?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I lp er det reaksjonen som teller, du kan ha en hund som gir full gass, men viser den ikke eksplosiv vilje til å stoppe når du sier det, så forsvinner poengene.

Huldra: det er slettes ikke liten plass, de hundene som ikke er gode nok forsvinner ut rett og slett. Tenk på alle de bc'ne som prøver seg da, og hvor mange forsvinner ikke, fordi de er ikke godt nok? Eller har førere som ikke er gode nok til å føre frem en bc? Bc'n er en lettere hund å trene, det er jo ikke til å skyve under en stol, og de er lettere å få frem enn f.eks en berner (først i hodet. BC'n har en "samarbeidsvilje" de fleste andre raser mangler, bare der har man fått ett bonuspoeng.

Holdningen til at det ikke er plass i elite til andre hunder er tull, og en dårlig unnskyldning :whistle: Det er plass til de som gidder og har ork til å trene frem hunden sin :whistle: Det er plass til mange i elite! Og kom ikke her å si dommere fokuserer på fart, ja de gjorde det i gamle dager, men nå er det der blitt mye bedre. Jeg har blitt advart fra flere dommere som har sett meg trene A i det siste, om at jeg må passe på farten min, for schäferen skal stoppe fort, ikke bare løpe fort! Og lang schäferkropp er ikke fult så lett å få stoppet i murveggen, som en bc ;) Ergo må farten ned og reaksjonen opp.

Skikkelig usammenhengene? Jaja, der får legge godviljen til

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men når rasen opprinnelig er en jakthund blir det jo ikke feil å avle den sånn at den fungerer best mulig på jakt! Hvorfor skal den bare fungere sånn "halveis" fordi man vil ha en allround hund?

Når det gjelder fuglehunder, så er det ikke slik at de alltid avles for å bli best mulig på jakt, men på simulerte aktiviteter som jaktprøver og slikt. Og konkurrering innen jakt, er jo ikke det opprinnelige bruksområde :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er tragisk når egenskaper og utseende gjør at en hunderase "deler" seg i to varianter.

For meg betyr det at begge variantene kanskje har gått for langt i hver sin retning, og at man kanskje bør forsøke å møtes på midten.

De forskjellige hunderasene er for meg endel av vår kulturarv, og da mener jeg hele hunden, både utseende og egenskaper.

Noe man bør tar vare på og verne om, ikke forandre og som oftest ødelegge.

For meg er schäfer, engelsk bulldog, pekingnes og bullterrier noe av det mest tragiske jeg kan se ang utseendemessige endringer, selv om alle ikke er brukshunder.

De er blitt noen ufunksjonelle misfostre, ikke ser de særlig sunde ut heller.

Schäfere av den litt eldre typen, med rektangulær kropp, mental styrke og pågangsmot er for meg noe av det vakreste jeg kan tenke meg, dagens schäfer er en tragedie.

Rottweileren synes også å endres i en lite ønsket retning, man ser flere høybente, lange, lette hunder, hvor hele hunden ser mere ut som en blanding mellom en dobermann og en rottweiler enn en renraset rottis. Jeg synes også at man oftere ser rottiser som virker nervøse og skye.

På min rase tolereres et gemytt som er så til de grader dårlig at enkelte hunder kalles "hundene fra *******", og ikke bare tolereres det, men de premieres også.

Så at det stilles endel spørsmål rundt utstilling og om dette gavner rasene synes jeg er helt på sin plass.

Det burde stilles mye mye strengere krav til de som skal dømme hunder på utstillinger og prøver - selv om prøver og hvordan mange av dem foregår vet jeg lite om, men iaf utstilling ser man jo dommere som ikke engang kan anatomi og bevegelser og sammenhengen med disse.

Hunder som er pinnerette i fronten, som kaver med forbena i alle retninger når de beveger seg blir BIR, champion og i det hele tatt.

Hadde Italienske mynder før, og der er denne hysteriske kavingen med forbena enda mere utbredt. Alt er inneffektivt, bakbensbevegelsene foregår i all hovedsak under hunden og det finnes ikke driv.

Når man da tenker på at dette er en harejeger opprinnelig, så er det jo bare tragisk, eller som en oppdretter sa "eneste måten de kunne fått tak i en hare på var om haren lo seg ihjel!"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Rottweileren synes også å endres i en lite ønsket retning, man ser flere høybente, lange, lette hunder, hvor hele hunden ser mere ut som en blanding mellom en dobermann og en rottweiler enn en renraset rottis. Jeg synes også at man oftere ser rottiser som virker nervøse og skye.

Akkurat det er jo resultat av Bruksavl og ikke utstillingsavl.

Det er brukshundfolket som vil ha lette, høybente og smidige rottiser.

Rottisen har også blitt ett resultat av popularitet siste årene etter raseforbudet, enn utstilling. Desverre, lider de fleste raser som blir så poppis..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...