Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva mener du er dårlig gemytt på en hund?


ipadda

Recommended Posts

  • Svar 80
  • Created
  • Siste svar

Javel? Da håper jeg at dere kan nevne noen raser hvor det er ønskelig med redsler, enten det er mot folk eller ting som kommer brått på, eller lydberørthet. Eller at den avreagerer dårlig, jeg kan ikke helt se at det er noen raser hvor det er ønskelig med dårlig avreaksjon heller, enten den fortsatt brukes til det den opprinnelig ble avlet for eller ikke lenger.

Vel, vi kan jo ta et par enkle eksempler..

Rasen min i forhold til en hund som brukes i jakt der det er med flere hunder..

Jakthunden har en alvorlig brist om den er kranglete mot andre hunder.

Rasen jeg har er det allment akseptert at er vanskelig mot andre hunder av samme kjønn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, vi kan jo ta et par enkle eksempler..

Rasen min i forhold til en hund som brukes i jakt der det er med flere hunder..

Jakthunden har en alvorlig brist om den er kranglete mot andre hunder.

Rasen jeg har er det allment akseptert at er vanskelig mot andre hunder av samme kjønn.

Du la tydeligvis ikke merke til at jeg ikke nevnte aggresjon? Men for all del - du sier at det er allment akseptert at de er vanskelig mot andre hunder, det er ikke det samme som at det er ønskelig, sant?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du la tydeligvis ikke merke til at jeg ikke nevnte aggresjon? Men for all del - du sier at det er allment akseptert at de er vanskelig mot andre hunder, det er ikke det samme som at det er ønskelig, sant?

Så aggresjon har ikke noe med hva som er akseptabelt av gemytt?

Jeg mener ikke det nødvendigvis er dårlig gemytt om en staff misliker andre hannhunder, men jeg mener det er en grov feil ved en setter.

Altså har jeg mine ord i god behold, hva som er dårlig gemytt varierer fra rase til rase.

Jeg forstår selvsagt at du forsøker å gjøre debatten så smal som mulig, for å få frem dine poeng.

Det er dog slik at gemytt er ganske omfattende og omfatter veldig mange trekk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så aggresjon har ikke noe med hva som er akseptabelt av gemytt?

Jeg mener ikke det nødvendigvis er dårlig gemytt om en staff misliker andre hannhunder, men jeg mener det er en grov feil ved en setter.

Altså har jeg mine ord i god behold, hva som er dårlig gemytt varierer fra rase til rase.

Jeg forstår selvsagt at du forsøker å gjøre debatten så smal som mulig, for å få frem dine poeng.

Det er dog slik at gemytt er ganske omfattende og omfatter veldig mange trekk.

Nei, jeg prøver ikke å gjøre debatten så smal som mulig for å få frem mitt poeng, jeg unnlot å nevne aggressjon fordi at jeg veit at det er variabelt hva man mener er akseptabelt aggressjonsnivå fra rase til rase. Hundeaggressjon er f.eks lite akseptert i AH-miljøet, fordi det er vanskelig å ha en hundeaggressiv hund i et spann. Det er mer akseptert på f.eks staff, som du selv nevner, med hundeaggressjon - og da spør jeg igjen, siden du ikke så det i forrige innlegg.. At det er AKSEPTERT er ikke nødvendigvis det samme som at det er ØNSKELIG, ikke sant? Det er ikke akkurat et avlskriterie dere har på staffen, at den MÅ være hundeaggressiv? Det er en bieffekt fordi de ellers er skrudd sammen som de er, eller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg prøver ikke å gjøre debatten så smal som mulig for å få frem mitt poeng, jeg unnlot å nevne aggressjon fordi at jeg veit at det er variabelt hva man mener er akseptabelt aggressjonsnivå fra rase til rase. Hundeaggressjon er f.eks lite akseptert i AH-miljøet, fordi det er vanskelig å ha en hundeaggressiv hund i et spann. Det er mer akseptert på f.eks staff, som du selv nevner, med hundeaggressjon - og da spør jeg igjen, siden du ikke så det i forrige innlegg.. At det er AKSEPTERT er ikke nødvendigvis det samme som at det er ØNSKELIG, ikke sant? Det er ikke akkurat et avlskriterie dere har på staffen, at den MÅ være hundeaggressiv? Det er en bieffekt fordi de ellers er skrudd sammen som de er, eller?

Det er klart det ikke er en egenskap som skal være der, men den følger med med resten av pakka.

Uansett dreier denne diskusjonen seg om hva som er dårlig gemytt på en hund, da er dette en del av pakka, og noe det er naturlig å regne med i helheten.

Det var derfor jeg kom med mitt utsagn innledningsvis, og det er fortsatt et utsagn som innebærer riktighet.

Avlskriteriene for staffen er vel ikke tilstede, eneste krav er at hunden er registrert og ellers at man følger NKK sine etiske retningslinjer.

Jeg mener at en staffegutt som misliker andre hannhunder sterkt fortsatt kan være en hund med et bra gemytt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns at hundeaggressjon trekker ned på gemyttet, helt klart. Som 2ne sier, så er det ikke ønskelig, men det er liksom bare akseptert hos noen raser. Jeg har jo selv en rase som er kjent for å være bråkete mot samme kjønn (dobbern), og jeg spurte en gang dobber oppdrettere via et raseforum, om dette med hundeaggresjon og hvor mye de tok hensyn til det i sin avel. - Hvis man har en hund som er kanllgod på alle områder, men så liker den ikke andre hanner /tisper, vil de fortsatt avle? Ja de fleste valgte å se bort fra dette. Dermed vil dette fortsette å være i rasen, da det ikke blir avlet vekk. Sikkert sånn hos staffene også. Folk mener at "slik er dem", så da er det ikke så nøye.

Ja en hund som ikke liker andre hunder, kan ha bra gemytt ellers. Slik føler jeg det med min dobber, men gemyttet blir da ikke perfekt. Jeg syns selv at Nitro har bedre gemytt enn Chanti, men igjen, det kan jo være at jeg personlig foretrekker hunder uten noen slags "diller". Noen igjen bryr seg ikke om at hunden blåser seg opp og knurrer ved synet av andre hunder, og ser ikke det på noen gemyttproblem. Det er litt sånn rasen er, som det har blitt sagt. Sikkert derfor noen velger noen raser bort, fordi de rett og slett ikke liker gemyttet på rasen.

En hund med perfekt gemytt i mine øyne er rolig og avbalansert, sosial med folk og hunder, (med normal sosialiseringsgrunnlag) ikke redd for skarpe lyder, takler nye miljøer og situasjoner bra, takler håndtrering av alle, avreagerer raskt. En trygg og stødig hund rett og slett. :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns at hundeaggressjon trekker ned på gemyttet, helt klart. Som 2ne sier, så er det ikke ønskelig, men det er liksom bare akseptert hos noen raser. Jeg har jo selv en rase som er kjent for å være bråkete mot samme kjønn (dobbern), og jeg spurte en gang dobber oppdrettere via et raseforum, om dette med hundeaggresjon og hvor mye de tok hensyn til det i sin avel. - Hvis man har en hund som er kanllgod på alle områder, men så liker den ikke andre hanner /tisper, vil de fortsatt avle? Ja de fleste valgte å se bort fra dette. Dermed vil dette fortsette å være i rasen, da det ikke blir avlet vekk. Sikkert sånn hos staffene også. Folk mener at "slik er dem", så da er det ikke så nøye.

Ja en hund som ikke liker andre hunder, kan ha bra gemytt ellers. Slik føler jeg det med min dobber, men gemyttet blir da ikke perfekt. Jeg syns selv at Nitro har bedre gemytt enn Chanti, men igjen, det kan jo være at jeg personlig foretrekker hunder uten noen slags "diller". Noen igjen bryr seg ikke om at hunden blåser seg opp og knurrer ved synet av andre hunder, og ser ikke det på noen gemyttproblem. Det er litt sånn rasen er, som det har blitt sagt. Sikkert derfor noen velger noen raser bort, fordi de rett og slett ikke liker gemyttet på rasen.

En hund med perfekt gemytt i mine øyne er rolig og avbalansert, sosial med folk og hunder, (med normal sosialiseringsgrunnlag) ikke redd for skarpe lyder, takler nye miljøer og situasjoner bra, takler håndtrering av alle, avreagerer raskt. En trygg og stødig hund rett og slett. :whistle:

Helt enig.

Det tolereres alt for mye uønsket gemytt med forklaringer som dette her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns at hundeaggressjon trekker ned på gemyttet, helt klart. Som 2ne sier, så er det ikke ønskelig, men det er liksom bare akseptert hos noen raser. Jeg har jo selv en rase som er kjent for å være bråkete mot samme kjønn (dobbern), og jeg spurte en gang dobber oppdrettere via et raseforum, om dette med hundeaggresjon og hvor mye de tok hensyn til det i sin avel. - Hvis man har en hund som er kanllgod på alle områder, men så liker den ikke andre hanner /tisper, vil de fortsatt avle? Ja de fleste valgte å se bort fra dette. Dermed vil dette fortsette å være i rasen, da det ikke blir avlet vekk. Sikkert sånn hos staffene også. Folk mener at "slik er dem", så da er det ikke så nøye.

Ja en hund som ikke liker andre hunder, kan ha bra gemytt ellers. Slik føler jeg det med min dobber, men gemyttet blir da ikke perfekt. Jeg syns selv at Nitro har bedre gemytt enn Chanti, men igjen, det kan jo være at jeg personlig foretrekker hunder uten noen slags "diller". Noen igjen bryr seg ikke om at hunden blåser seg opp og knurrer ved synet av andre hunder, og ser ikke det på noen gemyttproblem. Det er litt sånn rasen er, som det har blitt sagt. Sikkert derfor noen velger noen raser bort, fordi de rett og slett ikke liker gemyttet på rasen.

En hund med perfekt gemytt i mine øyne er rolig og avbalansert, sosial med folk og hunder, (med normal sosialiseringsgrunnlag) ikke redd for skarpe lyder, takler nye miljøer og situasjoner bra, takler håndtrering av alle, avreagerer raskt. En trygg og stødig hund rett og slett. :whistle:

Nå glemmer du jo noe vesentlig, akkurat som 2ne.

Hva er akseptabelt? Hva er ok? Hva er egentlig dårlig gemytt?

Her må man se helheten til hunden.

Jeg mener oppriktig at min hannhund har et meget bra gemytt, selv om han gjerne slåss heftig med en hannhund nå og da om jeg gir han muligheten.

Så må man også tenke på hva man blir sittende igjen med om man avler bevisst for å bli kvitt denne egenskapen.. Det henger jo gjerne sammen andre egenskaper, og vips så vil man endre rasen ganske drastisk, noe som igjen ikke er ønskelig.

Men det er klart, det er grader av aggressivitet mot andre hanner og, man må se denne egenskapen i forhold til resten for å avgjøre om det er et gemyttmessig trekk man kan regne som akseptabelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå glemmer du jo noe vesentlig, akkurat som 2ne.

Nei, jeg glemte det ikke, og det forklarte jeg deg i forrige innlegg. Jeg tok ikke med aggressjon nettopp fordi at det er forskjell på hva man aksepterer i forskjellige rasemiljøer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja folk aksepterer forskjellig, og hva bra gemytt er i noen sine øye, trenger ikke å være det i andres. Jeg vil ikke si at din hund har perfekt gemytt hvis den vil sloss heftig med andre hunder. For MEG trekker det ned helheten. (det betyr ikke at man har en DÅRLIG hund da, ikke missforstå. Det er jo slik jeg føler med min dobbis, hun har et veldig bra gemytt ellers, men dette med andre hunder gjør at det trekker ned, så da vil jeg ikke påstå at hun har et supert gemytt)

Det gjelder forsåvidt hele raser, at feks dobermann/rottweiler/staffer etc ikke har det gemyttet jeg ønsker/syns noe særlig om.

Så hva som er akseptabelt, ok og dårlig gemytt er vel opp til hver enkelt å avgjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg glemte det ikke, og det forklarte jeg deg i forrige innlegg. Jeg tok ikke med aggressjon nettopp fordi at det er forskjell på hva man aksepterer i forskjellige rasemiljøer.

Nå må du huske å se ting i sammenheng.

Jeg hevder at hva som er dårlig gemytt varierer fra rase til rase, du kommer så med en påstand om at dette er tull.

Inntil jeg trekker frem denne biten selvsagt, da mener du tydeligvis at det ikke har noe med gemytt å gjøre.

Jeg tror nok frøken må gå litt gjennom hva hun faktisk forsøker å si her, det er helt tydelig at gemytt er noe annet i frøken sin verden enn i min verden.

I min verden er temperament en vesentlig del av gemyttet, akkurat som redsel er i din verden, uten at jeg mener at redsel ikke har noe med saken å gjøre av den grunn.

Jeg vil ikke si at din hund har perfekt gemytt hvis den vil sloss heftig med andre hunder.

Det gjelder forsåvidt hele raser, at feks dobermann/rottweiler/staffer etc ikke har det gemyttet jeg ønsker/syns noe særlig om.

Klart, liker du ikke det er det helt greit. Men det har ikke noe med dårlig gemytt som sådan å gjøre.

Jeg vil si at hannen min har meget godt gemytt, selv om han altså misliker andre hannhunder.

Gemytt må ses i forhold til opprinnelig bruksområde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå må du huske å se ting i sammenheng.

Jeg hevder at hva som er dårlig gemytt varierer fra rase til rase, du kommer så med en påstand om at dette er tull.

Inntil jeg trekker frem denne biten selvsagt, da mener du tydeligvis at det ikke har noe med gemytt å gjøre.

Jeg tror nok frøken må gå litt gjennom hva hun faktisk forsøker å si her, det er helt tydelig at gemytt er noe annet i frøken sin verden enn i min verden.

I min verden er temperament en vesentlig del av gemyttet, akkurat som redsel er i din verden, uten at jeg mener at redsel ikke har noe med saken å gjøre av den grunn.

Hvis du skal være nedlatende og kalle meg frøken, så bør du kanskje sjekke hva jeg faktisk skreiv, lille venn:

Javel? Da håper jeg at dere kan nevne noen raser hvor det er ønskelig med redsler, enten det er mot folk eller ting som kommer brått på, eller lydberørthet. Eller at den avreagerer dårlig, jeg kan ikke helt se at det er noen raser hvor det er ønskelig med dårlig avreaksjon heller, enten den fortsatt brukes til det den opprinnelig ble avlet for eller ikke lenger.

Som du kanskje ser, så står det ikke en dritt om aggresjon der? Det står derimot noe om avreaksjon og redsler, ikke sant? Og så vidt jeg veit så er det ikke ønskelig eller rasetypisk eller noe man avler for, å få bikkjer som driter på seg av den minste lille filleting, og som ikke klarer å hente seg inn igjen etter å ha blitt skremt av den minste lille filleting - ikke engang på staffen..

Og ja, gemytt er helt tydelig noe annet i min verden enn i din. Det betyr ikke at du har rett, særlig ikke hvis du ikke kan komme med noe bedre enn "frøken".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Javel? Da håper jeg at dere kan nevne noen raser hvor det er ønskelig med redsler, enten det er mot folk eller ting som kommer brått på, eller lydberørthet. Eller at den avreagerer dårlig, jeg kan ikke helt se at det er noen raser hvor det er ønskelig med dårlig avreaksjon heller, enten den fortsatt brukes til det den opprinnelig ble avlet for eller ikke lenger.

Vel, nå er vel ikke redsel ønskelig på noen raser, men egenskaper som reserverthet, vokting, aggresjon, evne til å fiksere, jaktlyst, kamplyst, osv er vel også en del av gemyttet?

Jeg tenker at en oversosial golden eller springer egner seg dårlig som vakthund, der må man til med raser med mer reserverthet mot fremmede og vokteregenskaper. Ergo ville en oversosial kosepus av en vokterrase innebære at den hadde et lite rasetypisk (og dermed dårlig?) gemytt.

Jeg tenker at det er en grunn til at vi har så mange raser, og det som er regnet som bra på en rase er uønsket på andre. Aussien kan f.eks være reservert. Det betyr ikke at alle er det, men det er innenfor normalen. Den kan også vokte, og jeg kan ikke si at min hund er en dårlig representant for rasen siden den både kan være resertvert og vokter. Det kan i mange sammenhenger være både upraktisk og vanskelig å kontrollere, men likevel innenfor normalen på rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at en oversosial golden eller springer egner seg dårlig som vakthund, der må man til med raser med mer reserverthet mot fremmede og vokteregenskaper. Ergo ville en oversosial kosepus av en vokterrase innebære at den hadde et lite rasetypisk (og dermed dårlig?) gemytt.

Nei nei. At en hund er sosial betyr på ingen måter at den har lite vakt og vokt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, nå er vel ikke redsel ønskelig på noen raser, men egenskaper som reserverthet, vokting, aggresjon, evne til å fiksere, jaktlyst, kamplyst, osv er vel også en del av gemyttet?

Jeg tenker at en oversosial golden eller springer egner seg dårlig som vakthund, der må man til med raser med mer reserverthet mot fremmede og vokteregenskaper. Ergo ville en oversosial kosepus av en vokterrase innebære at den hadde et lite rasetypisk (og dermed dårlig?) gemytt.

Jeg tenker at det er en grunn til at vi har så mange raser, og det som er regnet som bra på en rase er uønsket på andre. Aussien kan f.eks være reservert. Det betyr ikke at alle er det, men det er innenfor normalen. Den kan også vokte, og jeg kan ikke si at min hund er en dårlig representant for rasen siden den både kan være resertvert og vokter. Det kan i mange sammenhenger være både upraktisk og vanskelig å kontrollere, men likevel innenfor normalen på rasen.

Tja.. Nå er det skrekkelig mange som påstår at bikkja er "reservert" når den egentlig er redd folk, og det er ikke ønskelig med redsel for folk samme hvor reservert bikkja skal være. At en rase skal være "aggressiv", betyr ikke at den skal være aggressiv mot ALT, hele tiden. At en hund skal ha "vokt" og være "reservert" betyr ikke at den skal luske rundt folk som kommer på besøk og skule på de og småboffe i en halv evighet fordi de er usikre.

Men nei, jeg syns ikke en "oversosial kosepus av en vokterhund" nødvendigvis har et dårlig gemytt. Den er kanskje en dårlig representant for rasen, på lik linje som en BC totalt blottet for gjeterinstinkter ville vært det, men det er ikke dårlig gemytt av den grunn, vel?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. Nå er det skrekkelig mange som påstår at bikkja er "reservert" når den egentlig er redd folk, og det er ikke ønskelig med redsel for folk samme hvor reservert bikkja skal være. At en rase skal være "aggressiv", betyr ikke at den skal være aggressiv mot ALT, hele tiden. At en hund skal ha "vokt" og være "reservert" betyr ikke at den skal luske rundt folk som kommer på besøk og skule på de og småboffe i en halv evighet fordi de er usikre.

Men nei, jeg syns ikke en "oversosial kosepus av en vokterhund" nødvendigvis har et dårlig gemytt. Den er kanskje en dårlig representant for rasen, på lik linje som en BC totalt blottet for gjeterinstinkter ville vært det, men det er ikke dårlig gemytt av den grunn, vel?

Det er vel i grunn vanlig på alle raser hvor det står i rasestandard at de kan være reservert ovenfor fremmede; man godtar redde bikkjer, fordi man ikke ser skillet på reservert og redd:(

Å vokte er heller definitivt ikke å kakle på alt og alle av ren redsel. En hund som vokter er tvert i mot dønn selvsikker, ser ann situasjonen, møter en hver potensiell fare uten støtte, og vurderer/avreagerer på egen hånd. En slik hund kan gjerne være en supersosial kosepus, men den har evne til å skille på situasjoner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel i grunn vanlig på alle raser hvor det står i rasestandard at de kan være reservert ovenfor fremmede; man godtar redde bikkjer, fordi man ikke ser skillet på reservert og redd:(

Å vokte er heller definitivt ikke å kakle på alt og alle av ren redsel. En hund som vokter er tvert i mot dønn selvsikker, ser ann situasjonen, møter en hver potensiell fare uten støtte, og vurderer/avreagerer på egen hånd. En slik hund kan gjerne være en supersosial kosepus, men den har evne til å skille på situasjoner.

Jeg er enig i at man ikke skal blande sammen reserverthet med redsel. Og at den voktende hunden ikke skal være redd, men jeg tenker at med den evnen til å skille fremmed og unormalt fra kjent og normalt er evner som ligner/ligger i nærheten av mer uønskede egenskaper. Det er en grense mellom redsel og vokting, men er den grensen kjempetydelig? Jeg tenker halvveis høyt her, men er det ikke nødvendig med en viss skepsis mot det som er fremmed en forutsetning for at man skal reagere på det? Og er ikke skepsis en fjern slektning av frykt?

På samme måte som en del bullehunder har sammekjønnsaggresjon, fordi det gjerne har fulgt med på lasset når en har avlet på annen form for aggresjon (kamp). Det føles skikkelig sært å snakke om slektskap mellom følelser, men jeg sitter og undrer på dette nå. Det er lett å si at redsel er dårlig, og hunder som ikke avreagerer er ikke bra osv. Men så er det det igjen at de faktisk har blitt avlet fram til å reagere (på ulike ting), og noen reagerer i altfor stor grad, og dermed får et problematisk gemytt, mens andre holder seg innenfor det aksepterte.

Dette er absolutt ikke noe forsvar for å avle på nervesvake hunder, eller en toleranse for redsel. Bare et lite spørsmål om det ikke er noen nyanser eller gråsoner som er i spill.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig i at man ikke skal blande sammen reserverthet med redsel. Og at den voktende hunden ikke skal være redd, men jeg tenker at med den evnen til å skille fremmed og unormalt fra kjent og normalt er evner som ligner/ligger i nærheten av mer uønskede egenskaper. Det er en grense mellom redsel og vokting, men er den grensen kjempetydelig? Jeg tenker halvveis høyt her, men er det ikke nødvendig med en viss skepsis mot det som er fremmed en forutsetning for at man skal reagere på det? Og er ikke skepsis en fjern slektning av frykt?

Da misforstod du nok. Jeg mente IKKE at en vokterhund skal være skeptisk til ukjent/unormalt. Tvert i mot skal den være så trygg på seg selv at den møter slikt, og selv finner ut hva det nye/ukjente er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da misforstod du nok. Jeg mente IKKE at en vokterhund skal være skeptisk til ukjent/unormalt. Tvert i mot skal den være så trygg på seg selv at den møter slikt, og selv finner ut hva det nye/ukjente er.

Men jeg oppfatter at du der snakker om selvtillit nok til å selv ordne opp. Det jeg prøver å komme fram til, er at for at den skal gå ut og gjøre den jobben, må den nødvendigvis gjøre en vurdering av unormalt opp mot normalt. Det jeg kalte å reagere på at noe ikke er som det skal.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men jeg oppfatter at du der snakker om selvtillit nok til å selv ordne opp. Det jeg prøver å komme fram til, er at for at den skal gå ut og gjøre den jobben, må den nødvendigvis gjøre en vurdering av unormalt opp mot normalt. Det jeg kalte å reagere på at noe ikke er som det skal.

Ehh. Ja, ellers vil det bli vanskelig å vokte noe som helst. Men redsel skal ikke være en del av reaksjonen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 months later...

Ehh. Ja, ellers vil det bli vanskelig å vokte noe som helst. Men redsel skal ikke være en del av reaksjonen..

Jeg er helt enig i at de ikke skal være redde. Poenget mitt var bare å få fram at det kanskje var lettere for slike hunder å utvikle frykt, enn for raser som aldri har vært avlet fram til å gjøre slike vurderinger.

Jeg tror vi alle er enig i at det ikke er bra med redde hunder, men jeg synes ikke man skal være blind for at man kan få med "biprodukter" når man avler fram enkelte egenskaper. Noe som igjen betyr at de som velger å parre hundene sine må ha tunga rett i munnen når de velger ut hvem som skal få formere seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Jeg tenker som så at aktuelle avlsdyr burde ha et stødig gemytt, selvfølgelig. Men om man virkelig er opptatt av et mentalt sunt individ for avl, går man bikja i sømmene. Det betyr at man ikke tar en rask titt, ser at den er nervøs/aggresiv rundt folk/andre hunder, og sier "no deal". Det kan være mange grunner til mental ustabilitet hos hunder, og som oftest er det påvirkning som har "ødelagt" den, men skal du finne ut nøyaktig hvor egnet hunden er for avl, må du se hvordan hunden reagerer på et forsøk på å endre mentaliteten, og dermed også atferden. Er hunden lett påvirkelig, eller kjemper den sterkt imot? Først da mener jeg man kan ta en avgjørelse om hunden er brukelig i avl eller ei.

Dette med at såkalte "problemhunder" ikke eier livets rett, er helt sprøtt. Hvor dette kommer fra, vet jeg ikke, men er det noen som burde miste livets rett, er det i så fall kilden til problemet. De eneste hundene som var å finne før i tia, var ulv, coyoter og lignende. Villdyr, forskjellige arter, skapt av naturlig utvalg, hvor et mentalt usunt individ ville blitt eksludert fort. Eneste grunn til at dagens tamhund har "dårlig gemytt", er at menneskene som påvirker dem har et like dårlig, om ikke værre gemytt. JA, hunden speiler faktisk mennesket sitt, enten man selv ser det eller ei er det påvirkning fra mennesket som gjør hundens gemytt til det det er. Og i og med at mennesker flest misforstår hva hunders signaler egentlig betyr, mer som en regel enn som unntak, mener jeg det er viktig å gå enhver potensiell avlshund mentalt i sømmene, så vi unngår det som er fort gjort: nemlig å ta fullstendig feil av hva som betyr hva og hvem som er hvem, og rett og slett sende en metalt ustabil hund videre i avl og hindre en stabil en i og fortsette, i den tro at situasjonen er omvendt.

Og btw: Det jeg kaller dårlig gemytt er en hund som ikke kan påvirkes til å endre negativ atferd... Heldigvis er dette svært få ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det du skriver her er at alt skyldes miljø, og ingenting skyldes arv. Mener du virkelig det?

Eneste grunn til at dagens tamhund har "dårlig gemytt", er at menneskene som påvirker dem har et like dårlig, om ikke værre gemytt. JA, hunden speiler faktisk mennesket sitt, enten man selv ser det eller ei er det påvirkning fra mennesket som gjør hundens gemytt til det det er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I Russland (?) blir det drevet opdrett av rever i to forskjellige seksjoner. I den ene seksjonen har de avlet på usosiale, redde rever som biter og i den andre kun rever med godt gemytt. Men stampopulasjonen til disse revene for mange generasjoner siden var helt lik, men de avlet revene enten sosiale og åpne for mennesker eller agressive. Uansett hvor mye sosialisering og trening de agressive revene fikk som tillogmed nyfødte valper var de og ble agressive og redde gjennom hele oppveksten. De andre revene derimot som var avlet for godt gemytt ble MEGET koselige å ha med å gjøre, tolererte å bli bært på og oppførte seg omtrent som hunder. :) De gjorde også eksperimenter med å gi nyfødte valper av agressive foreldre til tisper som var menneskekjære på den andre seksjonen, men dette hadde INGEN virkning på valpene. De ble like agressive som sine biologiske foreldre. Det samme gjorde de med valper av menneskekjære foreldre - la de over til agressive tisper og valpene ble menneskekjære som bare det. Så, gemytt er i aller største grad arvelig jo, ikke PRØV å si noe annet en gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...