Gå til innhold
Hundesonen.no

Om det å låne bort hunden sin ...


Symra&Pippin

Recommended Posts

I beardisklubben får vi av og til spørsmål fra folk som ønsker å låne en beardis et par uker eller en måneds tid for å finne ut om de reagerer allergisk eller for å sjekke ut hvordan de trives med rasen. For meg ville det vært totalt uaktuelt å låne bort Symra, uansett om jeg på forhånd hadde sjekket at det er ålreite folk som sikkert ville tatt godt vare på henne. Hunder er tilpasningsdyktige, og kanskje er de glade og har det fint hvis de bare får sine grunnbehov dekket, men jeg tar ikke sjansen på å utsette hunden min for miljøskifte, adskillelse fra flokken etc, hvis det ikke er helt nødvendig, f.eks fordi jeg er syk eller må reise bort.

Er det jeg som er en overbeskyttende hønemor? Er det vanlig å bare låne bort hunden sin? Hvordan praktiseres dette i andre klubber?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 59
  • Created
  • Siste svar

Jeg har aldri vært borti at det har vært noen slik ordning i div. klubber, men jeg har ved noen anledninger lånt bort et par av mine hunder, vel og merke til folk jeg kjenner litt fra før. Har ingen problemer med det, og synes det er en fordel at folk ønsker å teste ut rasen før de evt. anskaffer den selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har lånt bort både Prikken, My og Tarzan til folk som har ønsket å bo med en grei representant av rasen en stund, eller i det hele tatt se om det å ha hund er noe som har passet for dem. Jeg ser ikke noe galt i det, det er bedre å låne bort en voksen, velfungerende hund en stund, en at folkene kjøper valp å finner ut etter en mnd at det ikke passet med hund i livet dems. Jeg ser ikke noe gale i å ville "teste" ut litt før man tar en avgjørelse man blir sittende med i kanskje 15 år etterpå :hmm: Men smaken er som baken, delt i to :) Ingen av våre hunder har tatt skade av det, vi har jo forskjellige hundepassere som passer hundene når vi er vekkreist, enten de er her, eller vi sender hundene dit, ser ikke den store forskjellen egentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at det finnes oppdr som gjør det, men for meg høres det aldeles hårreisende ut... ALDRI i livet om jeg skulle ha lånt bort en av mine til folk som vil "prøve" hvordan det er å ha hund.

Det er definitivt mer enn ille nok å selge en valp til ukjente (selv om man jo virkelig prøver å bli kjent på forhånd), men de voksne skal absolutt ikke være kasteball mellom forskjellige hjem så lenge man kan unngå det. For hunden skjønner jo ikke at det bare er på lån - for den er dette nøyaktig det samme som en omplassering. Og hvor mange slike synes man det er greit å gi hunden sin, liksom?

(At man har et fast feriehjem for hunden blir en helt annen sak. Jeg varierer ikke særlig der heller - men felles for de som passer mine hunder når jeg ikke er hjemme er jo såklart at hundene kjenner folkene veldig godt fra før.)

MEN selvsagt hadde det vært smart å ha for en klubb eller en oppdretter. En sånn "potethund" som er snill og grei og aksepterer alt og alle... Men hvem skal ta ansvaret når den kommer tilbake dårlig behandlet? Eller om den "smaker litt" på en av ungene i huset, bare har klorer dem og foreldrene er hysteriske, osv? Blir syk men eierne er ikke rutinerte nok for å se det...

Deres valp vil jo selvsagt ta lang tid før den blir så grei som "potethunden", og folk ER jo ikke alltid så tålmodige..

Nei, huff... Høres skremmende ut, synes jeg.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har lånt for Tia (vel og merke bare en dag) til noen her inne som ønsket seg aussie. De har aussie nå :)

Jeg har også lånt bort Cita veldig mye til tidligere huseieren min som ville ha henne med på båttur, byturer, ha henne en helg osv...

Jeg er veldig glad for at jeg fikk låne Tia, da fikk jeg overtalt mannen også. For ei sjarmerende dame :)

Jeg hadde selvfølgelig sett ann personen å hadde vel helst sett at de kom en gang eller to hjem til meg før de fikk låne med seg hunden. Også hadde jeg vel ikke klart å sende henne flere uker i strekk. Men noen dager hadde gått :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg hadde møtt personen en del ganger og trengte pass når jeg skulle reise bort eks så kunne jeg sikkert låne bort hunden. Selv syns jeg det er en utrolig bra ordning for folk som ønsker å bli kjent med rasen. Det som RTL sier, bedre at de finner det ut før de sitter med sin egen hund i hus. Jeg skulle ønske det var mer vanlig for min egen del, slik at jeg ikke velger feil rase neste gang, men det er uten å tenke på hundens beste eller eieren av hunden :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det stort sett uaktuelt å låne bort hundene mine.

Har fått spørsmål om det av mannen til min svigersøster, for at ungene ( 1, 4 og 6 år gamle ) skulle venne seg til hund.

Men når jeg så hvor lite han kan om hund, og hvordan de omgås hundene når de er på besøk her, så sa jeg nei umiddelbart.

Mest av redsel for at hundene skulle bli satt i en situasjon der de på et eller annet vis måtte forsvare seg...

Han syntes jeg var sær, og det er jeg muligens.

Når man ikke kan noe om hund, hvordan den er skrudd sammen og hvor store konsekvenser det kan få om man behandler den helt feil, setter den i skremmede situasjoner, da er det kanskje ikke lett å forstå at man ikke ønsker å låne bort hunden sin?

Jeg har trygge og stabile hunder, men i gitte situasjoner vil de jo gjøre som alle andre situasjoner, forsvare seg.

Så nei takk.

De er hjertelig velkomne til å treffe hundene her, og om de vil, tar vi dem med dit.

Men det stopper der.

Hadde blitt like blankt nei om fremmede ville låne hund for å "prøve" rasen.

Man vet jo aldri egentlig.

Og jeg har jo skaffet hudnene for å ha glede av de selv, ikke for at de skal være prøvekluter for andre.

Kjenner dog en del oppdrettere som gjerne låner bort en hund eller to og har god erfaring med det.

Og det er jo greit at folk får prøve seg som hundeeiere.

Men det blir nok ikke med mine 3 små gullskatter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg låner også selvfølgelig bort hundene til folk jeg kjenner, men jeg syns ikke folk akkurat trenger mye erfaring for å låne de. Det skal utrolig mye til for å gjøre noe med hundene mine som vil påvirke de senere, heldigvis. Jeg låner ikke hundene mine ut til noen som er slemme, men uerfarne? Ja, why not.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen bortlåning av hunder her. Hverken til folk som ønsker å ha de med på noe rart, se hvordan det er å bo med rasen eller noe. Etter at noen presterte å slippe Bogar løs ved E6, noe som resulterte i at han havnet på motorveien, så stoler jeg ikke på så veldig mange folk... (takk og pris for folk som så han og stoppa trafikken i begge veier....)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg som "privatperson" ville aldri lånt bort noen av hundene mine for sånne saker. Men det er helt av egoistiske grunner. Men det er helt greit at folk jeg stoler på kan passe mens jeg skal noe.

Hadde jeg vært oppdretter, hadde det nok vært en helt annen sak.

Jeg ER oppdretter, men verdsetter jo ikke mine hunder noe mindre av den grunn. De er ikke et leketøy eller en gjenstand/vare av den grunn, liksom..

Eller hva var det du egentlig mente?

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ER oppdretter, men verdsetter jo ikke mine hunder noe mindre av den grunn. De er ikke et leketøy eller en gjenstand/vare av den grunn, liksom..

Eller hva var det du egentlig mente?

Nei, så absolutt ikke. :hmm: Mulig jeg formulerte meg litt feil, men som oppdretter har man da gjerne i oppgave å formidle sin rase på sitt, både godt og vondt? Da hadde jeg ikke hatt noen problemer med å låne ut en hund til en som vil se om rasen er noe for h^n, dog under godt øye fra min side. Om man har en god og stabil hund som er litt sånn "potet", som andre skriver, så hvorfor ikke. Jeg vil jo ikke verdsette de mindre av den grunn - men heller ha et "verktøy" for å hjelpe andre i hva det nå enn måtte være. Og selvsagt kjenne vedkommende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan skal folk kunne vite om rasen eller om det å ha hund passer for de om de aldri får lånt en hund da? Er det ikke bedre at en passer hunden en helg og finner ut at hundehold ikke var noe for den personen enn at de skaffer seg valp og selger den pga det var for mye jobb?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at det finnes oppdr som gjør det, men for meg høres det aldeles hårreisende ut... ALDRI i livet om jeg skulle ha lånt bort en av mine til folk som vil "prøve" hvordan det er å ha hund.

Det er definitivt mer enn ille nok å selge en valp til ukjente (selv om man jo virkelig prøver å bli kjent på forhånd), men de voksne skal absolutt ikke være kasteball mellom forskjellige hjem så lenge man kan unngå det. For hunden skjønner jo ikke at det bare er på lån - for den er dette nøyaktig det samme som en omplassering. Og hvor mange slike synes man det er greit å gi hunden sin, liksom?

(At man har et fast feriehjem for hunden blir en helt annen sak. Jeg varierer ikke særlig der heller - men felles for de som passer mine hunder når jeg ikke er hjemme er jo såklart at hundene kjenner folkene veldig godt fra før.)

MEN selvsagt hadde det vært smart å ha for en klubb eller en oppdretter. En sånn "potethund" som er snill og grei og aksepterer alt og alle... Men hvem skal ta ansvaret når den kommer tilbake dårlig behandlet? Eller om den "smaker litt" på en av ungene i huset, bare har klorer dem og foreldrene er hysteriske, osv? Blir syk men eierne er ikke rutinerte nok for å se det...

Deres valp vil jo selvsagt ta lang tid før den blir så grei som "potethunden", og folk ER jo ikke alltid så tålmodige..

Nei, huff... Høres skremmende ut, synes jeg.

Susanne

Godt sagt.

Jeg låner ikke bort hunden min til mange av de jeg kjenner heller. Det er bare to familier jeg henvender meg til om jeg skulle trenge pass til henne. Luna kjenner disse, og jeg liker måten de forholder seg til henne. Kan de passe henne er det greit, viss ikke må jeg klare meg selv.

Så snill og tålmodig som hun er, så tror folk at det er bare å slippe ungene sine løs på henne.

Om noen vil vite om de tåler henne, da kan de få komme på besøk. Så kan jeg børste henne godt og sende med de hjem en pose med pels og flass. :hmm:

Red. Det finnes mange omplasseringsorganisasjoner som trenger fosterhjem. Som fosterhjem kan en prøve det å ha hund, og samtidig hjelpe noen som trenger det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi lånte en vorstehhund en stund før vi kjøpte rasen selv. Dette var for å sjekke om pappa reagerte på rasen(allergi).

Jeg er veldig glad for at noen syns det er ok å låne hunden vekk for en liten periode, slik at folk får prøve rasen! Jeg ville selvfølgelig ikke lånt hunden min vekk til hvem som helst, men folk vi kjenner låner hundene våres rett som det er. Siden vi har fem, så er det ikke så "vanskelig" å låne vekk noen. Det blir litt "fri" å "bare" ha tre hunder :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan skal folk kunne vite om rasen eller om det å ha hund passer for de om de aldri får lånt en hund da?

På akkurat samme måte folk har skaffet seg hund i alle år: man finner en oppdretter, henter valpen og lar det stå til. Som regel går det gulle godt om man bare har litt vett i skallen. Det er ikke rakettforskning verken å kjøpe eller ha hund.

Jeg ville aldri latt noen få låne noen av mine hunder. Til det er jeg alt for kontrollfreak :hmm:.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner de som ikke vil låne bort hunden sin. Men samtidig er jeg utrolig glad for at andre ikke synes det er noe problem i det hele tatt!

For to år siden 'måtte' jeg ha meg ny hund, da jeg fikk panikk av og tenke på at gamlehunden min kanskje plutselig ikke var her mer. Men det var ingen kull aktuelle akkurat når jeg fikk panikk. Derfor henvendte jeg meg til oppdretteren av min gamle hund, og hun skulle ha kull til våren.

Så da spurte jeg rett ut om jeg kunne få låne Posh i perioden fram til valpene ble leveringsklare. Og hun nølte ikke engang! Kun få dager etterpå møttes vi en plass i østerdalen, og jeg hadde fått lånt meg en ny treningskompis!

Posh hadde sin baggasje ( eller rettere sagt, mangel på baggasje ) som jeg var klar over på forhånd. Så grunnen til at jeg valgte henne var like mye fordi jeg visste at hun hadde et stort behov for å komme seg ut av flokken og få litt egen selvtillit. Og det funka kjempebra! Når Posh kom tilbake var hun en helt annen hund, hun hadde fått prøvd masse, blitt trygg på barn og andre folk/dyr samt at hun ikke prøvde gjemme seg og la de andre hundene ta avgjørelsene for henne. Nå var hun en herlig hund som sto på egne poter!

Om ikke jeg hadde fått lånt Posh de fem mnd hun bodde hos meg hadde jeg helt sikkert endt opp med en valp eller hund av annen rase. Akkurat det hadde jo ikke vært noen krise, men jeg er selvsagt kjempeglad for at det ordnet seg for oss!

Jeg hadde nok ikke vært redd for å låne bort Jubi heller, om jeg hadde visst at de som skulle lånt henne var vant med aktive hunder. Hun hadde aldri blitt lånt ut til nybegynnere eller barnefamilier med 'toddlere'. Men gamlehunden hadde jeg kunne lånt ut til hvem som helst, hun var en skikkelig 'potet' :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har "lånt ut" hund en gang, Fannhvit fikk låne Odin en stund. Dette fordi hennes hund ble avlivet og hun ventet på valp fra oss. Fikk høre at hun syntes det var så ensomt uten hund i huset og det var vi som tilbydde henne å få låne hunden.

Ikke hvem som helst som får låne hunder herfra (ikke hvem som helst som får passe de heller :hmm: ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan skal folk kunne vite om rasen eller om det å ha hund passer for de om de aldri får lånt en hund da? Er det ikke bedre at en passer hunden en helg og finner ut at hundehold ikke var noe for den personen enn at de skaffer seg valp og selger den pga det var for mye jobb?

Jeg har aldri lånt verken labrador, aussie eller kelpie - jeg har da ikke hatt noe problem med å finne raser jeg liker av den grunn :hmm:

Jeg skjønner at mange vil låne raser for å få et lite innblikk i hva som venter èn, men som oftest blir det utrolig langt fra hvordan det egentlig blir når du får egen hund. Den hunden du låner vil nok ikke oppføre seg likt hos deg som den gjør hjemme, kanskje den er mer redd, mer stresset, er ikke like selvstendig drittbikje som den vanligvis er, og har en haug av pøbelstreker du ikke aner hvordan du skal håndtere, fordi det ikke er din hund. Det vil vel gi de færreste et innblikk i hvordan rasen egentlig er å leve med :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg har da tilbydd å låne ut Valpis i hytt og pine på sonen jeg.. :hmm: Jeg ser ikke på det som et problem med henne, hun er bare snill og grei, og det skal mye til før hun blir påvirket/ødelagt på den korte tiden. Alle må få bestemme selv hva de ønsker/ikke ønsker for sin hund, og det kan jo tenkes at jeg ikke vil det med en annen hund senere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...