Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor går grensen for hva man skal godta


ipadda

Recommended Posts

Jeg hadde hund som bet i 12 år og det var ikke gøy. Jeg var redd min egen hund. Den siste gangen han bet sikkelig (gjennom huden) satte jeg ned foten og sa NÅ er det nok dagen etter tok vi han.

Jeg fikk han da jeg var 7år og mamma og pappa har ingen erfaring med hund så det var nok en grunn til at han ble som han ble, jeg dro han jo med på alt mulig rart stakkar, men han var ikke stabil for 5 øre, kunne komme å ville kose og med en gang han fikk nok så satt han i armen på deg. På kennelen han bodde en gang vi var på ferie kalte de han schizofren.

Nå har jeg sikkelig nulltoleranse for hunder som biter mennekser.

Fikk dere hunden undersøkt hos veterinær noen gang? En slik adferd er vanlig ved smerter hos hund. Har vært borti slike tilfeller og alle viste seg å være syk. Leddplager, forkalkning, skade i nakke. Det er ikke alltid hundene viser smerte gjennom halting/ stivhet ol. så det er alltid viktig å sjekke med veterinær dersom hunden viser en merkelig/unormal adferd.

Forøvrig mener jeg at i de fleste tilfeller er det ikke hunden sin feil at den biter. Vi som eier har et enormt ansvar fra den dagen vi får valpen i hus med tanke på sosialisering og miljøtrening. Vi skal vite (i grove trekk iallefall) hvordan og hvorfor sosialisere og hvordan oppføre oss i forhold til hundens reaksjoner, bla. for å unngå at negative opplevelser forsterkes. Det er vårt ansvar som eier å gjøre hunden trygg på verden og på at vi som leder tar konfrontasjoner slik at hunden aldri trenger å føle at det er den som skal passe på oss. Dersom hunden viser aggressive/ dominerende tendenser, må vi som eier gå hardere inn for å styre hundens adferd og lære den alternative adferdsmønster i situasjoner som kan lede til konflikter. For eksempel hunder som utagerer mot hunder/ folk ved passering.

Ingen hunder blir plutselig angstbitere over natten. Om en redd og usosial hund biter et barn (for eksempel)gjør hunden det fordi den føler at den trenger å forsvare seg selv. Hvorfor er denne hunden så redd at den behøver å bite?? Jo fordi eieren har gjort en slett jobb fra valpetiden! Burde den avlives? Ja kanskje. Fordi den vil ha det bedre som død enn som livredd. Og eieren burde få hundeforbud.

JA TIL HUNDELISENS!

(legger meg på hoggstabben og venter...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 69
  • Created
  • Siste svar
Guest Gråtass

*snipp skremmende lesing*

JA TIL HUNDELISENS!

(legger meg på hoggstabben og venter...)

Jeg syns det er skremmende at folk med slike holdninger har kjøpt seg en rase som Malinois jeg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er skremmende at folk med slike holdninger har kjøpt seg en rase som Malinois jeg..

Hvorfor det?

Jeg snakker om angstbitere, sosialisering, lederskap og sunt hundehold.

Malinois har kanskje en lavere terskel for å bite enn andre hunder. Det er jeg veldig bevisst på og har satt tydelige grenser for min hund for hva som er akseptabelt. Jeg som eier har satt meg inn i hvordan gi min hund best mulig grunnlag for å fungere optimalt i verden. Og hun takler det bedre enn majoriteten av hunder jeg har hatt omgang med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk dere hunden undersøkt hos veterinær noen gang? En slik adferd er vanlig ved smerter hos hund. Har vært borti slike tilfeller og alle viste seg å være syk. Leddplager, forkalkning, skade i nakke. Det er ikke alltid hundene viser smerte gjennom halting/ stivhet ol. så det er alltid viktig å sjekke med veterinær dersom hunden viser en merkelig/unormal adferd.

Forøvrig mener jeg at i de fleste tilfeller er det ikke hunden sin feil at den biter. Vi som eier har et enormt ansvar fra den dagen vi får valpen i hus med tanke på sosialisering og miljøtrening. Vi skal vite (i grove trekk iallefall) hvordan og hvorfor sosialisere og hvordan oppføre oss i forhold til hundens reaksjoner, bla. for å unngå at negative opplevelser forsterkes. Det er vårt ansvar som eier å gjøre hunden trygg på verden og på at vi som leder tar konfrontasjoner slik at hunden aldri trenger å føle at det er den som skal passe på oss. Dersom hunden viser aggressive/ dominerende tendenser, må vi som eier gå hardere inn for å styre hundens adferd og lære den alternative adferdsmønster i situasjoner som kan lede til konflikter. For eksempel hunder som utagerer mot hunder/ folk ved passering.

Ingen hunder blir plutselig angstbitere over natten. Om en redd og usosial hund biter et barn (for eksempel)gjør hunden det fordi den føler at den trenger å forsvare seg selv. Hvorfor er denne hunden så redd at den behøver å bite?? Jo fordi eieren har gjort en slett jobb fra valpetiden! Burde den avlives? Ja kanskje. Fordi den vil ha det bedre som død enn som livredd. Og eieren burde få hundeforbud.

JA TIL HUNDELISENS!

(legger meg på hoggstabben og venter...)

Jeg håper seriøst ikke du mener alt dette...

Edit: Det du mener er ikke "feil", men det blir å forenkle det at noen hunder faktisk ER drittbikkjer uten at det nødvendigvis behøver å være eier eller miljø sin feil..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Hvorfor det?

Jeg snakker om angstbitere, sosialisering, lederskap og sunt hundehold.

Malinois har kanskje en lavere terskel for å bite enn andre hunder. Det er jeg veldig bevisst på og har satt tydelige grenser for min hund for hva som er akseptabelt. Jeg som eier har satt meg inn i hvordan gi min hund best mulig grunnlag for å fungere optimalt i verden. Og hun takler det bedre enn majoriteten av hunder jeg har hatt omgang med.

Nei, det gjør du absolutt ikke.

Fint at du har en nervefast, miljøsterk hund, men du har ikke vurdert muligheten at det har med genetikken å gjøre og ikke bare deg som eier? Hvor gammel er den forresten?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja jeg setter ting på spissen her men jeg mener at det er for enkelt å skylde på at det er "ei drittbikkje". Hunder som går på i full aggresjon og angriper bør avlives uten noe mer om og men. Overnervøse individer som ikke har det bra i en normal hverdag burde også slippe dersom de har lav terskel for å bite. Men jeg mener at i mange tilfeller kunne eier tatt forholdsregler og hjulpet hunden gjennom bedre sosialisering/ økt kunnskap.

Edit: Men ja, noen er faktisk drittbikkjer også :) Syntes bare diskusjonen dreide seg bare om dem. Kom nok ikke frem i innlegget mitt,,,, ble litt for engasjert i de "uskyldige"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det gjør du absolutt ikke.

Fint at du har en nervefast, miljøsterk hund, men du har ikke vurdert muligheten at det har med genetikken å gjøre og ikke bare deg som eier? Hvor gammel er den forresten?

Hva snakket jeg om da?

Hun er 4 og ja hun er en stabil og sterk hund. Mye på grunn av genetikk men også på grunn av en god oppvekst og en tydelig leder.

Jeg mener ikke at ALLE hunder som biter gjør det på grunn av uvitende eiere. Men desverre er det mange som gjør det og det synes jeg er helt forferdelig! Det finnes hunder som på tross av god oppvekst, gode og dyktige eiere, biter. Slike hunder har ikke livets rett. Men ikke alle hunder som biter er drittbikkjer som burde avlives!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Så i følge deg så er det slik at den mallen jeg hadde som godt kunne tenke seg å bite folk den var blitt sånn fordi den ikke var sosialisert (hva nå enn du legger i det uttrykket..) og miljøtrent. Det at den hadde lyst til å demontere andre hunder ved passering var fordi den ikke hadde lært alternative adferder. Den hunden var mer miljøtrent og sosialisert enn noen annen hund jeg noengang har hatt. Den hunden ble trent mer enn de fleste hunder generelt både fysisk og mentalt. Allikevel ble hunden bare tre år og det er fordi at jeg som eier var uansvarlig og tydeligvis ikke skulle få ha hund igjen..

Den ene bc'en jeg har har omtrent aldri vært med noe og fungerer uansett selv om den ikke er hverken sosialisert eller miljøtrent. Er det bare flaks eller?

Jeg ser du modererer utsagnene dine etterhvert innlegg her, jeg ta utgangspunkt i at du faktisk mente det du skrev i start innlegget ditt jeg. Og det er svært provoserende lesing for folk som har hatt litt mer enn en ferdig trent voksen hund mellom henda.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt mer enn en ferdig trent hund mellom hendene.... Ingen grunn til å være spydig.

Ja jeg modererte meg og grunnen til det er at jeg så etterpå at det første innlegget mitt var litt vel bastant og ensidig. Jeg engasjerer meg sterkt i hundehold og det jeg mener er mangel på kunnskap hos den store masse av hundeeiere. Når jeg leste debatten syntes jeg det var bare snakk om de hundene som bet på grunn av dårlig mentalitet. Ville vinkle debatten til å inkludere også de med kunnskapsløse eiere. Ser i ettertid at jeg ble FOR ensidig.

Beklager dette og vil presisere at genetikk kan aldri overstyres helt av miljø, på lik linje med at miljø kan aldri overstyres av genetikk. Hvert tilfelle må vurderes individuelt når mulig helsemessige årsaker er utelukket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Jeg selv merker at jeg har mye mindre toleranse for biting og ufin hundeoppførsel nå. Etter å ha hatt ei drittbikkje, åh beklager vært/er? en dritteier så vet jeg hvor hardt, vansklig og farlig det er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jada.. Det finnes folk som slår når de ikke klarer å gjøre seg forstått også, det er helt naturlig å bruke vold - en del av språket, rett og slett..

Det handler vel også om det enkelte individs forutsetninger i forhold til å gjøre seg forstått samt de krav miljøet omkring setter til det enkelte individ. Innimellom er det av ulike årsaker ett misforhold i forhold til forutsetninger og krav, det være seg hund eller menneske. Det er vel også det læring i stor grad handler om. Vold er typer av atferd og det igjen er en form for kommunikasjon.

.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, som overskriften sier, hvor mye skal man akseptere fra en hund før man tar valget om å avlive den? Hvor går grensen? Ved første bitt, ved tegn til aggresjon, ved bittskader?

Er det greit at en hund biter i visse situasjoner? Hvor går din grense for hva som er "lov" og ikke "lov"?

Jeg vil ha DIN mening, sort på hvit.

Jeg strever litt her.(valpebiting ol holdes helt utenfor). Og greier ikke helt bestemme meg for hvor grensene mine går.... Strever litt med ene hunden min der. Han har knurret til yngste barn noen ganger, umotivert, fordi han har litt ressursforsvar. Samtidig skjedde dette i en periode med mye stress i huset, som også hundene nok merket. Da han knurret, gikk jeg ginn og fysisk flyttet enten ungen eller hunden, og fikk dem fysisk langt bort fra hverandre. Samme hund har "bitt" meg, ikke gjennom huden, men like fullt bitt, i hånden, i en situasjon som også involverte mat, der en av de andre hundene hadde stjålet et pizzastykke fra en uoppmerksom gjest, og denne hunden løp under et bord og gjemte seg med dette stykket. Den "aggressive" hunden løp etter for å "true til seg" godbiten, og for å unngå slosskamp tok jeg tak i han for å ta han unna. Da vred han på seg, knurra og bet. Og slik jeg da bedømte situasjonen, så visste han hvem han bet i. Han har også ved ett senere tilfelle glefsa etter meg under pelsstell. Han er stor, 35 kg.

For MIN del, er han ikke noe problem å forholde seg til, for jeg er verken redd for å bli bitt, og jeg leser han rimelig bra. Men jeg kan ikke stole på han sammen med ungene. Og det er et såpass stort problem praktisk, fordi jeg ikke kan være i huset absolutt hele tiden og følge med, og jeg har opplevd at selv om jeg setter han i bur mens jeg er ute, så åpner gjerne en av ungene buret for å være snill. For ingen av dem vil innse at kosebamsen kan bite, og tror ikke noe på mor...

Så jeg strever nå med problemet om jeg skal omplassere han til noen uten barn. Eller om jeg egentlig burde avlive. Noen mener det ene, andre mener det andre. Noen mener jeg er umoralsk som i det hele tatt tenker på annet alternativ enn å beholde han videre selv. Men DET er en umulighet. Både av denne grunnen, og av andre grunner. Men hadde det ikke vært for dette med glefsing, så hadde ikke avliving vært en tanke engang.Og jeg kan ikke omplassere han uten å være helt ærlig mot eventuell ny eier. Og så langt har min ærlighet skremt alle poteniselle bort, selv om dette altså ikke er et daglig problem, eller noe som jeg ser hele tiden. Jeg har bare opplevd det ofte nok til at jeg ikke kan stole på hunden, og alltid må helgardere meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, som overskriften sier, hvor mye skal man akseptere fra en hund før man tar valget om å avlive den? Hvor går grensen? Ved første bitt, ved tegn til aggresjon, ved bittskader?

Er det greit at en hund biter i visse situasjoner? Hvor går din grense for hva som er "lov" og ikke "lov"?

Jeg vil ha DIN mening, sort på hvit.

Jeg har den formeningen at den dagen min hund biter uten grunn, da er det slutt.. Det er også slutt den dagen de viser en såpass skummel adferd at det er skummelt for meg, familien eller resten av samfunnet..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, som overskriften sier, hvor mye skal man akseptere fra en hund før man tar valget om å avlive den? Hvor går grensen? Ved første bitt, ved tegn til aggresjon, ved bittskader?

Er det greit at en hund biter i visse situasjoner? Hvor går din grense for hva som er "lov" og ikke "lov"?

Jeg vil ha DIN mening, sort på hvit.

Hunder biter. Hunder viser såkalt aggresjon. Ingen av delene er i seg selv grunn til avlivning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder biter. Hunder viser såkalt aggresjon. Ingen av delene er i seg selv grunn til avlivning.

Hunder skal vel ikke bite, om hunden er frisk i kropp og sinn så skal ingen hund bruke biting mom virkemiddel.

Snakker da selvsagt ikke om rent forsvar, men hunder som biter f.eks sin eier, ja da har hundeeier et stort problem med en utrygg og dårlig preget hund, og det verste er vel at den ikke har tilit til sin eier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder skal vel ikke bite, om hunden er frisk i kropp og sinn så skal ingen hund bruke biting mom virkemiddel.

Snakker da selvsagt ikke om rent forsvar, men hunder som biter f.eks sin eier, ja da har hundeeier et stort problem med en utrygg og dårlig preget hund, og det verste er vel at den ikke har tilit til sin eier.

Hunder biter. Punktum.

Hunder har selvsagt forskjellig terskel for å bite, og sunne og friske hunder har normalt en veldig høy terskel for dette, men vi blir aldri kvitt biting per se, vi kan kun jobbe med terskelen for biting, noe som innebærer trening og sosialisering.

Mange ulykker kan også skje i lek med hunden. Hvis hunden ikke trenes til å være forsiktig og nøye med hvor den plasserer munnen sin, så kan det fort blir blod ut av en uskyldig lek.

Å bite - enten det er i lek, i kos og hygge, eller i selvforsvar - er noe av det mest naturlige hunder gjør, og så lenge hunder lever sammen med mennesker trenger hundene veiledning fra mennesker på dette punktet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 7 months later...

Jeg synes det avhenger helt av hvorfor hunden biter, og om den er i stand til å lære seg å slutte med det innen rimelig tid.

-At en ung hannhund hos en eier med dårlig lederskap utvikler seg til en frekk f... som tester eieren, betyr ikke at det er en dårlig hund, kanskje tvert i mot, at han ser muligheter og tar seg til rette.

Men om hunden ikke er i stand til å endre adferd om han blir "justert" av noen med erfaring med rasen som gir den tid, så er det trolig noe i bunnen der som ikke er helt som det skal. Men min erfaring er at det VET man ikke før det er lagt ned en del jobb i hunden.

Dessverre er det ganske sjelden at eier selv klarer å løse slike problemer, så ofte ender det i omplassering, i alle fall med rasene jeg har hatt.

-Endel uerfarne hundeeiere trigger feil adferd hos valpen med å f.eks. gi den et griseøre, for så å "prøve" å ta det tilbake uten å ture å gjennomføre det. I det valpen stirrer eller knurrer, drar de tilbake hånden. Veldig effektiv måte å ta frem litt f.... skap i det lille "monsteret" dessverre :-(

-At en hund, uansett kjønn, blir "skremt opp i et hjørne", kan trigge at den tar frem sine aggressive sider.

Noen hunder kan lett overkomme det med fornuftig trening, andre vil ha lagret en mistenksomhet som man ikke så lett får bukt med.

Jeg har selv jobbet med begge typene, og den første utviklet seg helt suverent (malinois tispe), den andre valgte jeg å avlive etter en periode (groenendael hann-valp).

-Har også vært ute for et par hunder som rett og slett var fysisk (og mentalt) overlegne, og visste det så alt for godt.

Den ene ble avlivet dagen etter, den andre overtok forsvaret.

Jeg ville ikke kunnet "hjelpe" de hundene, da de begge to virkelig prøvde å ta meg.

Jeg så raskt min begrensning rent fysisk, og sluttet med rasen.

Kjekt å være frisk når man skal ha med så sterke hunder med mye drifter å gjøre.

Men jeg tror egentlig at de to individene ikke var "helt som de skulle" fra naturen av.

Så det jeg kanskje prøver å si er at det er så mange forskjellige grunner til ting,

det blir litt som å diskutere hvorfor folk snakker ;-)

Det er jo vårt språk ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...