Dina er så redd.... :(

[tulip]

Jeg brukte Calmivet på "fast" basis på Gubben om vi skulle kjøre langt, fordi han ble overhappy og sang av glede når vi kjørte noen plass. Og ja, det er like ille å høre på en hund som synger av glede, som en som piper/bjeffer av frykt i fem-seks timer! Han var fortsatt glad, men sang ikke, og skulle vi kjøre veldig langt fikk han stor nok dose til å "dopes" ned, ellers ville han gledesstresset hele turen, og ikke fått sove. I tillegg utsondret han jo feromoner som påvirket Valpis, hun ville jo bare sove hun, men Gubben var jo så glad og ivrig, så da måtte det vel skje noe morsomt snart da? Fineste bilturene, ja..

[Raksha]

Send en pm til miriam og hør hva hun gjorde med Josie og om det er borte for henne. Var hun som la ut film om hund som gjemte seg i dusjen.

Kahlo hadde noen slike anfall før hun ble kastrert, det kom i forbindelse med løpetidene og brått var hun redd persiennene som blafret, naboen som gikk i gangen, naboens barnebarn hun hadde sett hundre ganger før, en traktor som stod stille. Hun ble helt panisk, og eneste som funka for meg var å fjerne meg fra Kahlo. Fordi jeg er så irrasjonell at jeg blir sint når hunden er sånn og bare vil be dem ta seg sammen, så da hun fikk slike anfall gikk jeg å satte meg i et annet rom (hun søkte ikke til meg - hun bare vandret inne, og ute prøvde hun å stikke av). Da hun fikk slike anfall på jobben min så satte jeg henne ned i kennelen. Hun ble bare mer redd av å merke at jeg ble redd, sint og frustrert - og da var den eneste løsningen at jeg ikke kunne være i nærheten av henne.

For vår del forsvant det helt med kastreringen, ser jo at det ikke har hjulpet hos dere. Lykke til! Håper dere finner en løsning, og enig med gråtass om at medisinering kan være innmari lurt en periode.

[Gjest]

Når jeg sier "siste utvei" mener jeg ikke det som i "det siste man prøver før avlivning". Det jeg mener (som jeg kanskje formidlet litt feil) er at man skal tenke godt igjennom om det er nødvendig før man bruker medikamenter, og det gjelder alle medikamenter. Det er veldig lett at hvis det ikke er en nøye vurdering som er grunnlaget for bruk av for eks. angstdempende, så er det lett å ty til også for de som bruker det som en erstatning for trening, og ikke en hjelp sammen med trening... Det er ganske mange "adferdsproblemer" som er relativt greit å trene bort og/eller forandrer seg med alder, som hos de rette menneskene kunne ført til en litt for enkel medisinering. OG vil man medisinere hunden sin på den måte, så finner man altids en måte å gjøre det på, selv om kanskje ikke første veterinær du møter syns du har god nok grunn til det. det blir det samme som kastrering, som hos enkelte folk sees på som løsningen på alle unghundproblemer, og så sitter man der kanskje etterpå (og jeg sier ikke at det alltid skjer, men det skjer...)med en kastrert hund med mange flere greier enn man hadde før. Og det kunne kanskje vært forhindret med en ordentlig vurdering på forhånd.

Man har jo samme problemet med antibiotica etc. som man ser at blir brukt for lett, og sikkert det samme som smertestillende, som helst ikke skal brukes som varig løsning, men sammen med behandling som gjør at symptomene (smertene) forsvinner av seg selv etterhvert... Medikamenter skal alltid brukes etter en grundig undersøkelse og vurdering. Og DET var det jeg egentlig mente. Jeg foreslo jo i utgangspunktet medikamentell behandling, men syns både for meg selv og hunden at det er noe man vil unngå hvis man ikke trenger det...

[Flyfilla]

Du skriver at hunden er uredd ute, og angstfull inne.

De fleste, både mennesker og dyr, fungerer bedre under fysisk trening. Ting som skjer med kroppen når den brukes fysisk, er beroligende på angst, stress osv Er man f eks veldig redd før ett jobbintervju, kan det hjelpe å ta noen armhevninger rett før Eller løpe i trappa. Sitter man stille, blir det verre. (Bare tenk på en stakkar med tannlegeskrekk på venterommet....)

Jeg kjenner noen med akkurat samme problem på sin hund. Tøff ute, men redd for lyder inne. Reagerer på folk som tråkker i overetasjen osv. Denne hunden tar ikke imot mat, men er heldigvis gæærn etter ball. Løsningen ble å kaste ball, gjemme ball, og generelt være litt ekstra glad (altså ikke være rolig, men heller litt juhuu alla hu charter-hilde ), så fort hunden blir redd.

De har fått en ny hund (Dette er en hund som fikk beroligende midler, pluss spesialtilpasset mat, uten at det hjalp)

Du sier hunden din leter, men peser for det. Det hadde jeg ikke brydd seg meg noe om, så lenge hunden klarer lete eller løpe etter ballen sin. Det å få tankene over på noe annet, er bare bra Er dere med og leker julaften, tror jeg dere etterhvert vil se en forandring i hunden.

Å trene på beroligende ting, kan gjøre angst verre. Om du sitter der å er redd for noe, også sitter det to ved siden av deg med litt triste uttrykk, og stryker deg på ryggen, så blir du IKKE mindre redd. Sitter du derimot ved en som prater masse, er blid og bekymringsløs, så vil det hjelpe :rolleyes2:

[simira]

Jeg mener å huske at hun er ganske grundig sjekket hos dyrlege? Hvis ikke bør vel det gjøres (en av tingene vi gjør med Odin nå).

Ellers ville jeg ikke vært redd for å gi medisin på daglig basis til en slik hund. Jeg er selv kraftig motstander av medisinering, eller kan kanskje si var... til jeg ble nødt til å begynne på antidepressiva og angstdempende selv, for å kunne fungere på et minimum (overleve, bokstavelig talt). Angstdempende fungerer slik at de regulerer de stoffene i kroppen som utløser angst/stressreaksjoner. Og de stoffene er åpenbart ute av kontroll hos Dina. Det er ikke feil å rette på noe som ikke fungerer! Kanskje kan det fungere å bruke det i en periode, men "ved behov" blir veldig vanskelig når det er såppas mye hun reagerer på.

[Midas]

Min forrige hund var et stressa vrak (siden han var min hund føler jeg meg berettiget til å kalle han det) som det var umulig å roe ned med konvensjonelle metoder. Han var ca 1 1/2 år da jeg overtok han og han hadde ikke hatt ett supert liv opp til det for å si det sånn. I nesten ett år holdt jeg på og prøvde å trene han til å ikke utagere mot ting han ble usikker på (andre hunder og mennesker, bråkete biler, you name it), men på han var stressnivået for høyt til at jeg nådde inn rett og slett. Jeg konsulterte med en svensk veterinær som hadde videreutdannet seg på hundeadferd. I samråd med henne ble gutten satt på "lykkepiller". Jeg hater å medisinere unødvendig, men når bikkja ikke roet seg annet enn om natten når alt var stille og bare stresset, stresset, stresset uansett hva vi prøvde ville jeg prøve det som en siste utvei. Og vet du hva? Det hjalp faktisk. Etter innkjøringsperioden på medikamentet ble det mulig å nå inn til han! Han klarte å slappe av på dagtid, vi deltok til og med på lydighetskurs! Nå sier ikke det så mye til folk som ikke kjente han, men for de av oss som gjorde det sier det veldig mye.

Gutten min gikk på "lykkepiller" en stund mens vi trente på å takle hundelivets utfordringer. Etter ca 6 måneder tror jeg tok vi han av medikamentene for å teste. Det viste seg at treningen satt! Han taklet verden på en vanvittig mye bedre måte enn hva han hadde gjort før medisineringen.

Mange vil nok argumentere med at alder også spilte en rolle i hans adferdsendring. Selvsagt gjorde den nok det. Men jeg har null og niks tro på at han hadde hatt den utviklingen uten ett eller annet drastisk tiltak og i vårt tilfelle ble det piller.

Hva er egentlig verst tror du? Gå rundt å være stressa og redd, eller få litt hjelp på veien av medisiner og kanskje lære seg å takle hverdagen på en rolig måte? Det er jo ikke snakk om at det er medisinering resten av hundens liv!

Jeg ser ikke problemet med å ta i bruk slike ting hvis hundene får et bedre liv etterpå.

Jeg sier ikke at jeg ikke vil bruke medisiner for enhver pris. Jeg sier at jeg vil at det skal være grundig vurdert. Jeg formulerer meg tydeligvis veldig klønete siden det virker som at jeg er skikkelig anti medisiner. Som Gråtass sier, er ofte lite kunnskap om ting forbundet med "fordommer", jeg har ikke fordommer mot medisin. Jeg bare så for meg at hun ville bli slapp og passiv, og da ville jeg heller prøve noe annet først, men som sagt hvis det ikke er tilfelle vil jeg gjerne prøve det.

Send en pm til miriam og hør hva hun gjorde med Josie og om det er borte for henne. Var hun som la ut film om hund som gjemte seg i dusjen.

Kahlo hadde noen slike anfall før hun ble kastrert, det kom i forbindelse med løpetidene og brått var hun redd persiennene som blafret, naboen som gikk i gangen, naboens barnebarn hun hadde sett hundre ganger før, en traktor som stod stille. Hun ble helt panisk, og eneste som funka for meg var å fjerne meg fra Kahlo. Fordi jeg er så irrasjonell at jeg blir sint når hunden er sånn og bare vil be dem ta seg sammen, så da hun fikk slike anfall gikk jeg å satte meg i et annet rom (hun søkte ikke til meg - hun bare vandret inne, og ute prøvde hun å stikke av). Da hun fikk slike anfall på jobben min så satte jeg henne ned i kennelen. Hun ble bare mer redd av å merke at jeg ble redd, sint og frustrert - og da var den eneste løsningen at jeg ikke kunne være i nærheten av henne.

For vår del forsvant det helt med kastreringen, ser jo at det ikke har hjulpet hos dere. Lykke til! Håper dere finner en løsning, og enig med gråtass om at medisinering kan være innmari lurt en periode.

Ja, det skal jeg gjøre. Jeg husker det spesielt godt, fordi jeg så hvor lik reaksjon den hunden hadde, som den reaksjonen Dina har. Kastrering har ikke gjort noen forandring på angsten hennes. Den har endret litt på andre ting, men angsten er den samme.

Når jeg sier "siste utvei" mener jeg ikke det som i "det siste man prøver før avlivning". Det jeg mener (som jeg kanskje formidlet litt feil) er at man skal tenke godt igjennom om det er nødvendig før man bruker medikamenter, og det gjelder alle medikamenter. Det er veldig lett at hvis det ikke er en nøye vurdering som er grunnlaget for bruk av for eks. angstdempende, så er det lett å ty til også for de som bruker det som en erstatning for trening, og ikke en hjelp sammen med trening... Det er ganske mange "adferdsproblemer" som er relativt greit å trene bort og/eller forandrer seg med alder, som hos de rette menneskene kunne ført til en litt for enkel medisinering. OG vil man medisinere hunden sin på den måte, så finner man altids en måte å gjøre det på, selv om kanskje ikke første veterinær du møter syns du har god nok grunn til det. det blir det samme som kastrering, som hos enkelte folk sees på som løsningen på alle unghundproblemer, og så sitter man der kanskje etterpå (og jeg sier ikke at det alltid skjer, men det skjer...)med en kastrert hund med mange flere greier enn man hadde før. Og det kunne kanskje vært forhindret med en ordentlig vurdering på forhånd.

Man har jo samme problemet med antibiotica etc. som man ser at blir brukt for lett, og sikkert det samme som smertestillende, som helst ikke skal brukes som varig løsning, men sammen med behandling som gjør at symptomene (smertene) forsvinner av seg selv etterhvert... Medikamenter skal alltid brukes etter en grundig undersøkelse og vurdering. Og DET var det jeg egentlig mente. Jeg foreslo jo i utgangspunktet medikamentell behandling, men syns både for meg selv og hunden at det er noe man vil unngå hvis man ikke trenger det...

Er veldig enig i det du sier her. Det var sånn jeg tenkte på det og.

Du skriver at hunden er uredd ute, og angstfull inne.

De fleste, både mennesker og dyr, fungerer bedre under fysisk trening. Ting som skjer med kroppen når den brukes fysisk, er beroligende på angst, stress osv Er man f eks veldig redd før ett jobbintervju, kan det hjelpe å ta noen armhevninger rett før Eller løpe i trappa. Sitter man stille, blir det verre. (Bare tenk på en stakkar med tannlegeskrekk på venterommet....)

Jeg kjenner noen med akkurat samme problem på sin hund. Tøff ute, men redd for lyder inne. Reagerer på folk som tråkker i overetasjen osv. Denne hunden tar ikke imot mat, men er heldigvis gæærn etter ball. Løsningen ble å kaste ball, gjemme ball, og generelt være litt ekstra glad (altså ikke være rolig, men heller litt juhuu alla hu charter-hilde ), så fort hunden blir redd.

De har fått en ny hund (Dette er en hund som fikk beroligende midler, pluss spesialtilpasset mat, uten at det hjalp)

Du sier hunden din leter, men peser for det. Det hadde jeg ikke brydd seg meg noe om, så lenge hunden klarer lete eller løpe etter ballen sin. Det å få tankene over på noe annet, er bare bra Er dere med og leker julaften, tror jeg dere etterhvert vil se en forandring i hunden.

Å trene på beroligende ting, kan gjøre angst verre. Om du sitter der å er redd for noe, også sitter det to ved siden av deg med litt triste uttrykk, og stryker deg på ryggen, så blir du IKKE mindre redd. Sitter du derimot ved en som prater masse, er blid og bekymringsløs, så vil det hjelpe

Hvis jeg ojer veldig med henne, så blir redselen økt. Hvis jeg setter meg ned på gulvet til henne, og leker litt med ballen så får hun tankene litt over på noe annet. Det hjelper litt, men når vi slutter så er hun like redd. Dette angstanfallet eller hva jeg skal kalle det kan vare fra en halvtime til to timer... Da er hun helt utslått etterpå...

Jeg mener å huske at hun er ganske grundig sjekket hos dyrlege? Hvis ikke bør vel det gjøres (en av tingene vi gjør med Odin nå).

Ellers ville jeg ikke vært redd for å gi medisin på daglig basis til en slik hund. Jeg er selv kraftig motstander av medisinering, eller kan kanskje si var... til jeg ble nødt til å begynne på antidepressiva og angstdempende selv, for å kunne fungere på et minimum (overleve, bokstavelig talt). Angstdempende fungerer slik at de regulerer de stoffene i kroppen som utløser angst/stressreaksjoner. Og de stoffene er åpenbart ute av kontroll hos Dina. Det er ikke feil å rette på noe som ikke fungerer! Kanskje kan det fungere å bruke det i en periode, men "ved behov" blir veldig vanskelig når det er såppas mye hun reagerer på.

Ja, hun er sjekket for mye før vi kastrerte henne, for å eliminere hvor plagene hennes kom fra. Dina har alltid hatt litt trøbbel med "psyken" sin. Hun har alltid vært veldig skjelvete, hun liker ikke brautende folk, hun er veldig sånn husredd. Alle lyder i huset er ekkelt liksom... Jeg kan ikke 100% utelukke at det er noe fysisk, men hun ble sjekket for mye før kastraksjonen, og da var hun akkurat sånn som hun er nå.

Uten at jeg skal legge ut om min (p)sykehistorie her, så skal det sies at jeg vet mer enn nok om hvilken effekt medisiner har. Så jeg unner henne det liksom, jeg var bare redd for at hun skulle bli veldig sløvet. Veterinærmedisinen har vel kommet lenger nå enn at hundene blir dopet ned av angstdempende medisin. Jeg skal bestille en time til veterinæren og diskutere medisinering. Hvis det hadde vært de konkrete tingene hun reagerte værst på, så hadde det vært greit å trene på det. Siden hun reagerer værst på de minste lyder som plutselig kommer, så er det fryktelig vanskelig. Jeg merker at jeg vegrer meg for å åpne vinduer og sånn, for hvis vinduet blåser litt igjen, uten at det kommer lyd, så får hun hetta... Så da blir det så jeg legger hverdagen tilrette for at hun ikke skal bli redd, og det vet jeg at jeg ikke skal gjøre... Jeg føler meg så hjelpesløs når hun er sånn, og jeg ser at hun krymper seg sammen og har det skikkelig vondt...

Og tusen takk for at dere vil bruke tid og energi på og komme med tips til meg

[Gjest]

Hvis du tror hun er frisk og fin ellers, ville jeg heller lagt igjen pengene mine på en konsultasjon hos Gry Løberg, enn hos veterinæren i første omgang. Hun har god erfaring med hunder med angst og også evt medisinering - henviser deg sikkert til vet. om nødvendig.

Evt kan du jo se på D.A.P som et alternativ Min linkhttp://www.vetshop.no/storefront.php?pid=6

[JailyTina]

Når jeg sier "siste utvei" mener jeg ikke det som i "det siste man prøver før avlivning". Det jeg mener (som jeg kanskje formidlet litt feil) er at man skal tenke godt igjennom om det er nødvendig før man bruker medikamenter, og det gjelder alle medikamenter. Det er veldig lett at hvis det ikke er en nøye vurdering som er grunnlaget for bruk av for eks. angstdempende, så er det lett å ty til også for de som bruker det som en erstatning for trening, og ikke en hjelp sammen med trening... Det er ganske mange "adferdsproblemer" som er relativt greit å trene bort og/eller forandrer seg med alder, som hos de rette menneskene kunne ført til en litt for enkel medisinering. OG vil man medisinere hunden sin på den måte, så finner man altids en måte å gjøre det på, selv om kanskje ikke første veterinær du møter syns du har god nok grunn til det. det blir det samme som kastrering, som hos enkelte folk sees på som løsningen på alle unghundproblemer, og så sitter man der kanskje etterpå (og jeg sier ikke at det alltid skjer, men det skjer...)med en kastrert hund med mange flere greier enn man hadde før. Og det kunne kanskje vært forhindret med en ordentlig vurdering på forhånd.

Man har jo samme problemet med antibiotica etc. som man ser at blir brukt for lett, og sikkert det samme som smertestillende, som helst ikke skal brukes som varig løsning, men sammen med behandling som gjør at symptomene (smertene) forsvinner av seg selv etterhvert... Medikamenter skal alltid brukes etter en grundig undersøkelse og vurdering. Og DET var det jeg egentlig mente. Jeg foreslo jo i utgangspunktet medikamentell behandling, men syns både for meg selv og hunden at det er noe man vil unngå hvis man ikke trenger det...

Jeg ser absolutt poenget ditt med at det for mange er en enkel utvei å medisinere istedenfor å hvertfall prøve "konvensjonell" trening først. Jeg ville bare poengtere at det i noen tilfeller (der det er forsøkt ulike treningsmetoder på forhånd uten å lykkes) kan være en god hjelp å i perioder for å nå igjennom bedre med treningen.

Jeg sier ikke at jeg ikke vil bruke medisiner for enhver pris. Jeg sier at jeg vil at det skal være grundig vurdert. Jeg formulerer meg tydeligvis veldig klønete siden det virker som at jeg er skikkelig anti medisiner. Som Gråtass sier, er ofte lite kunnskap om ting forbundet med "fordommer", jeg har ikke fordommer mot medisin. Jeg bare så for meg at hun ville bli slapp og passiv, og da ville jeg heller prøve noe annet først, men som sagt hvis det ikke er tilfelle vil jeg gjerne prøve det.

*klippe*

Og det syns jeg du gjør lurt i! Medisinering bør i mine øyne alltid vurderes ganske nøye for å unngå unødvendig bruk.

Hvordan hunden din reagerer på eventelle angstdempere er vel vanskelig å si på forhånd. Med min opplevde jeg at han den første uka var ganske slapp og ekstra glad i å sove, men etter det merket jeg i grunn ikke store forskjellen på aktivitetsnivået hans. Han ble rolig nok til at det gikk ann å jobbe med problemene hans, men ikke mer rolig eller passiv enn en normalt frisk hund. (Men så var stressnivået hans i forkant gjennom taket og litt til, så hvor rolig en hund som ikke er stresset i en hver situasjon vil bli kan jeg ikke uttale meg om.) Han gikk heller ikke på Clomicalm, men ett annet preparat så det kan hende det er litt annerledes i virkemåten.

Uansett hva du velger å gjøre ønsker jeg deg og hunden din masse lykke til!