Gå til innhold
Hundesonen.no

En liten genistrek :)


Mari

Recommended Posts

Dog

A lingering fear of mine was confirmed last night: My dog might be slightly retarded.

I've wondered about her intelligence ever since I adopted her and subsequently discovered that she was unable to figure out how stairs worked.

Kellie17alternatealternate.png

I blamed her ineptitude on the fact that she'd spent most of her life confined to a small kennel because her previous owners couldn't control her. I figured that maybe she just hadn't been exposed to stairs yet. Accepting the noble responsibility of educating this poor, underprivileged creature, I spent hours tenderly guiding her up and down the staircase - placing biscuits on each step to lure her and celebrating any sign of progress. When she still couldn't successfully navigate the stairs at the end of her first week with me, I blamed it on her extreme lack of motor control. This dog is uncoordinated in a way that would suggest her canine lineage is tainted with traces of a species with a different number of legs - like maybe a starfish or some sort of primitive snake.

The next clue came when I started trying to train her. I am no stranger to training dogs - much of my childhood was spent working with various canines because I lacked the social skills to interact successfully with people. With so many years of experience behind me, I was sure that training this new dog would be a very simple task.

I was wrong. Not only is training my dog outlandishly difficult, it is also heartbreaking. She wants so badly to please me. Every fiber of her being quivers with the desire to do a good job.

Kellie6.png

She tries really hard.

Kellie7.png

Kellie14.png

Kellie8.png

Kellie13.png

Kellie9.png

Kellie11.png

Kellie10.png

Kellie12.png

Kellie20.png

Kellie15.png

But when turning her head at an extreme angle fails to produce a life-altering epiphany, she usually just short-circuits and rolls on her back.

Over the past two months, she's made some progress, but it's been painfully slow and is easily forgotten. Still, I was living under the assumption that maybe my dog just had a hidden capacity for intelligence - that all I had to do was work hard enough and maybe she'd wake up one day and be smart and capable like a normal dog. Until last night.

Last night I was sitting on my couch mindlessly surfing the internet when I looked up and noticed my dog licking the floor. Just licking and licking. At first I though maybe I'd spilled something there, but her licking did not seem to be localized to one spot. Rather, she was walking around the room licking seemingly at random. She lay down on her side and kept licking out of the side of her mouth while staring directly at me.

Kellie21.png

At that moment I realized that I needed to know for sure whether my dog was retarded or not.

I Googled "how to tell if your dog is retarded" and after a bit of research, I found a dog IQ test that looked fairly legitimate. It involved testing your dog's ability to solve a few very basic problems, like figuring out how to get out from underneath a blanket.

I gathered the necessary supplies and began testing.

The first test asked me to call my dog using a variety of words that were not her name to gauge whether she could tell the difference. I called out "refrigerator!" and was pleased to see that my dog did not respond. She also failed to respond to "movie," "dishwasher" and "banana." I was beginning to feel very proud of her. Then came the crucial step: I called her name. Nothing. I called it a few more times to be sure. Still nothing.

The words hung like a neon sign broadcasting my dog's failure. "It's okay," I thought. "She'll do better on the next one."

In the second test, I had to put a blanket over my dog and time her to see how long it took her to get out. I threw the blanket over her and started my stopwatch. She made some cursory attempts at freeing herself, but as the seconds ticked by, it became clear that she was not going to pass.

Kellie23.png

Kellie22.png

Kellie24.png

Still, I gave her the benefit of the doubt and assumed that she just enjoyed being under there and could get out if she wanted to. I added an extra couple points to her tally for faith's sake.

After flagrantly failing three more tests, it came down to the final trial. If she could score five out of five possible points on this section of the test, she could bump herself out of the bottom category into "below average."

First, I had to make her sit, which was a test in and of itself. Then I was supposed to show her a biscuit, let her sniff it, then - after making sure she was watching - place the biscuit on the ground and put a plastic cup over it. If she knocked over the cup to get the biscuit within a certain amount of time, she'd pass the test.

I put the biscuit under the cup and started the timer.

My dog ran over to the cup and sniffed it. She walked around it once and then looked up at me like I was some sort of wizard. I pointed to the cup. I knew it was cheating, but I wanted to help my dog pass her test.

Kellie18.png

She didn't understand, but she knew she was supposed to do something, so she just started frantically doing things because maybe - just maybe - one of those things would be the right thing and the magical wizard cup would let her know where the treat went.

Kellie5(alternate).png

Kellie27.png

Kellie28.png

Kellie29(alternate).png

Kellie2(alternate)alternate.png

Kellie15.png

After five minutes of watching my dog aimlessly tear around the house, I finally accepted that she was not going to pass any part of the test and yes, she was most likely mentally challenged. But damn it, I was not going to let my poor, retarded dog feel like she failed.

Kellie26.png

Kellie16.png

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ÅÅååååå så fin den var! Beskrev jo Tomsingen her på en prikk jo! (Bortsett fra han skjønner trapper.. litt... han hopper simpelthen over dem!) Men han tok ca 1 år å lære sitt, skjønner heller ikke den der godbit under kopp, få teppe over seg er greit det - da går man rundt i mørkret da.. osv etc ;) Og med slike hunder skjønner man jo hvor begrepet "will to please" kommer fra.. de vil så sinnsykt gjerne, men får det bare ikke til!

For en herlig blog altså!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

OJ! Jeg glemte jo helt å linke til opphavet! Det var veldig uhøflig av meg (for ikke å nevne ulovlig! :P )... http://hyperboleandahalf.blogspot.com/2010/07/dog.html

Ja, beste bloggen det. ;) "The alot" er en av mine favoritter. :P

Litt OT

The Alot er kjempemorsom, men siden jeg virkelig kan relatere til This is why I'll never be an adult er det min favoritt post - så langt. Tenk å være så kreativ og flink til å tegne og skrive - det er noen som har det. :P

Enda mer OT

Forresten så må jeg bare nevne en annen favoritt - elsker The Oatmeal

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...