Bryr vi oss ikke?

[Nirm]

I går var det en trafikkulykke i Akershus. En mann lå i veien, såpass mye ut at flere biler måtte svinge utenom han. Flere hadde meldt inn til politiet om han, men ingen hadde stoppet og ventet til politiet kom. Og dessverre ble han påkjørt og drept før politiet rakk fram. Det hadde kostet noen et par minutter av sin "verdifulle" tid å stoppe bilen, sette på blinklys og bruke den som "skjold" eller holdt han utenfor veien, så hadde han ikke blitt kjørt på.

Jeg var tredje bil til en trafikulykke i sentrum for en tid tilbake siden. Eller. Jeg var tredje bil som stoppet. Om det er flere som hadde kjørt forbi aner jeg ikke. I veibanen lå en gammel mann som var påkjørt, og det stod tre voksne menn og så på han bare. Ingen hadde så mye som ringt etter ambulanse en gang! Og i regnet lå den stakkars mannen og blødde en del.

Hva kommer det av at vi ikke bryr oss? Regner vi bare med at alle andre skal stoppe og hjelpe? Mangler vi kunnskapen? Eller har vi det så travelt i vårt egent liv, at vi rett og slett gir toalt beng i andre? Neste gang så er det en selv som ligger i en slik hjelpesløs tilstand, og de fleste av oss ønsker vel hjelp da?

Oppfordrer alle soniser som ikke føler seg stødig på førstehjelp til å melde seg på kurs fortest mulig. Noen timer av din egen travle hverdag der du kanskje går glipp av en hundetrening, en episode av en serie på TV eller en tur på byen kan redde et liv. Og kanskje en dag er det ditt liv som må reddes...

[Sanne]

I går var det en trafikkulykke i Akershus. En mann lå i veien, såpass mye ut at flere biler måtte svinge utenom han. Flere hadde meldt inn til politiet om han, men ingen hadde stoppet og ventet til politiet kom. Og dessverre ble han påkjørt og drept før politiet rakk fram. Det hadde kostet noen et par minutter av sin "verdifulle" tid å stoppe bilen, sette på blinklys og bruke den som "skjold" eller holdt han utenfor veien, så hadde han ikke blitt kjørt på.

Jeg var tredje bil til en trafikulykke i sentrum for en tid tilbake siden. Eller. Jeg var tredje bil som stoppet. Om det er flere som hadde kjørt forbi aner jeg ikke. I veibanen lå en gammel mann som var påkjørt, og det stod tre voksne menn og så på han bare. Ingen hadde så mye som ringt etter ambulanse en gang! Og i regnet lå den stakkars mannen og blødde en del.

Hva kommer det av at vi ikke bryr oss? Regner vi bare med at alle andre skal stoppe og hjelpe? Mangler vi kunnskapen? Eller har vi det så travelt i vårt egent liv, at vi rett og slett gir toalt beng i andre? Neste gang så er det en selv som ligger i en slik hjelpesløs tilstand, og de fleste av oss ønsker vel hjelp da?

Oppfordrer alle soniser som ikke føler seg stødig på førstehjelp til å melde seg på kurs fortest mulig. Noen timer av din egen travle hverdag der du kanskje går glipp av en hundetrening, en episode av en serie på TV eller en tur på byen kan redde et liv. Og kanskje en dag er det ditt liv som må reddes...

Uff, tragisk hendelse Det er vel sånn tankegangen er, at "neh, nestemann hjelper vel sikkert" Men så er det vel også de som faktisk ikke klarer sånt, som freaker selv, og det er det jo faktisk lite hjelp i. Men som du sier, hva med å parkere bilen som et "skjold"... Jeg har selv tatt førstehjelpskurs en 3 ganger i mitt liv. Skal snart ta på nytt gjennom skolen og føler aldri jeg kan ta det nok ganger. Jo bedre forberedt jeg er og vet hva jeg skal gjøre, jo større sjanse for at jeg faktisk kan hjelpe i en sånn situasjon.

[Margrete]

Håper og tror de fleste her på forumet ville stoppet og hjulpet. Jeg vet med meg selv at jeg aldri ville klart å kjøre forbi ett ulykkessted. Jeg kan kanskje ikke mest om førstehjelp (alt er nok dessverre glemt), men jeg kan ta en tlf, jeg kan være på stedet, sette opp varseltrekant og gi personen støtte om den er våken.

[simira]

Noe så grusomt! Jeg stopper ikke hvis jeg ser at det er "nok biler og folk" rundt en ulykke, men om noen trenger hjelp så stopper man såklart!

[Siri]

Den typiske norske egoismen har nok dessverre nok en gang slått til er jeg redd. Det er jo helt utrolig at ingen har stoppet.

Jeg har heldigvis sjelden opplevd slike situasjoner, men jeg var førstemann på stedet etter ei trafikkulykke i Østerdalen en gang (holdt selv på å bli innblandet da det var svinglatt og bilen bare glei inn mot ulykka). Jeg følte meg heller ikke sikker på førstehjelp, men det er utrolig hva litt sunn fornuft og organisatoriske evner kan gjøre. Jeg ante for det første ikke hvor vi var og kunne ikke stedfeste dette for evt ambulanse/politi, så da fikk jeg neste bil til å ringe politiet mens jeg sikret ulykkesstedet og satte folk i arbeid. Det var heldigvis ikke mange alvorlig skadde, men en som satt fast i den ene bilen og var bare litt halvveis bevisst. Det føltes som en evighet å vente på politi og ambulanse, men det hele gikk heldigvis bra for alle involverte.

Vi skal huske på at vi faktisk er forpliktet til å stoppe og hjelpe folk i nød. Det som KAN være skummelt nå til dags er at kjeltringer benytter seg av dette og later som om de har problemer - og når du da stopper for å hjelpe så vips er du robbet...

[HHC]

Jeg er helt enig med at folk burde stoppet og at dette burde vært ungått. Men jeg spør meg litt hvordan veien så ut der dette skjedde? Var det 80km/t og kø pga søndag og ferieslutt f.eks? For da vet jeg faktisk ikke om jeg hadde turt og bråstoppe like etter jeg hadde passert og faktisk skjønte hva som lå i veien. Er det mulighet til å stoppe i en busslomme f.eks like bortenfor er jo saken litt anderledes, såklart. Men ofte hvis man kjører i 80 så svinger man unna og hjernen må jobbe litt før man skjønner hva det var. Men helt enig med deg i at flere burde stoppet, men ettersom jeg ikke vet noe om hvordan veien var i området så gjør jeg meg litt tanker rundt det også. Vet ikke f.eks hvor bra en kjedekollisjon hadde gjort, selv om jeg som nevnt IKKE mener det var greit å ofre mannens liv allikevel...

[SusanneL]

SELVSAGT skal man stoppe - men samtidig er det jo "greit" om det ikke stopper 17 biler også, liksom.. Problemet er ofte at første og andre kanskje stopper - men ingen føler seg kompetent til å gjøre noe som helst nyttig. Da er det ikke til stor hjelp, annet enn at andre kjører forbi som kanskje hadde kunnet hjelpe!

På bilferier når jeg var liten husker jeg at vi alltid stoppet ved ulykker (ulempen ved å ha en mor som er/var sykepleier).. Stadig vekk sto det en skare folk rundt omkring og gjorde veldig lite nyttig..

Heldigvis har jeg ikke kommet så nærme bilulykke selv at det har vært vurdert engang. Men å svinge forbi noe slikt og det IKKE står parkert biler, satt ut varselstrekant, etc - fytte'rakkern! Skulle vært skuddpremie på sånne bilister - og automatisk tatt vekk førerkortene deres! UANSETT hvor "hjelpeløs" man tror at man er. En varselstrekant bør man greie å sette opp.. Kanskje finne et pledd til en som er i sjokk... Ringe politi/ambulanse... Stoppe trafikken...

Mye som kan gjøres uten at man trenger å kunne førstehjelp.

Susanne

[tulip]

Folk er egoister. Dette minner meg om jenta som ble ranet for noen mndr sia, der kunder maste om brente burgere og kaffe de ville betale, mens en mann i baklava holdt en pistol mot jenta og ba om penger/tobakk etc. Ikke EN eneste ringte politiet, eller hjalp jenta etter at raneren forlot lokalet...

[Hundepsyk]

Tror flere av dere som prater om egoisme skal ta en kikk på denne: http://en.wikipedia.org/wiki/Bystander_effect

Jeg kan godt dra ut det viktigste her:

The bystander effect or Genovese syndrome is a social psychological phenomenon that refers to cases where individuals do not offer help in an emergency situation when other people are present. The probability of help has in the past been thought to be inversely related to the number of bystanders; in other words, the greater the number of bystanders, the less likely it is that any one of them will help.

The Bystander effect-tilstanden er vanskelig å bryte seg ut av, spesielt om det er mange vitner tilstede. For et par år tilbake skjedde det et ran midt i Tromsø sentrum i en butikk i 2. etasje. Raneren havnet i et basketak med de ansatte og ble dyttet ut av et (lukket) vindu. Raneren ramlet på rygg på asfalten (og glasskår), og på andre siden av gaten, knappe 5 meter unna stod det masse folk ved et busstopp og ventet på bussen. Tror dere noen hjalp raneren eller de ansatte i butikken? Nei, ikke èn, og det har ingenting å gjøre med egoisme, det er ren Bystander effect, hvor du blir lammet i en krisesituasjon og tenker at noen andre hjelper sikkert.

Så det så!

[SusanneL]

Tror flere av dere som prater om egoisme skal ta en kikk på denne: http://en.wikipedia.org/wiki/Bystander_effect

Jeg kan godt dra ut det viktigste her:

The Bystander effect-tilstanden er vanskelig å bryte seg ut av, spesielt om det er mange vitner tilstede. For et par år tilbake skjedde det et ran midt i Tromsø sentrum i en butikk i 2. etasje. Raneren havnet i et basketak med de ansatte og ble dyttet ut av et (lukket) vindu. Raneren ramlet på rygg på asfalten (og glasskår), og på andre siden av gaten, knappe 5 meter unna stod det masse folk ved et busstopp og ventet på bussen. Tror dere noen hjalp raneren eller de ansatte i butikken? Nei, ikke èn, og det har ingenting å gjøre med egoisme, det er ren Bystander effect, hvor du blir lammet i en krisesituasjon og tenker at noen andre hjelper sikkert.

Så det så!

Jada - men det gjelder neppe folk som kjører forbi i bilen sin... Bystander effekten er nok mer en slags "sjokktilstand" og går vel mer på den innebygde frykten vi folk har for å blande oss i f.eks. slagsmål og ting hvor vi selv risikerer å bli skadet. DET er noe annet.

I loven står det klart og tydelig at man SKAL stoppe ved trafikkuhell - så enkelt er dèt.

Og man SKAL selvsagt hjelpe folk på gata' som ikke har det bra, men man er ikke tvunget å risikere sitt eget liv og helse. Ergo vil det eksemplet du nevner her ikke nødvendigvis være noe bra. Hvis raneren f.eks. har et våpen, bruker glasskår han finner rundt seg, etc.

Folk som ligger skadet og hjelpesløse skal selvsagt hjelpes så godt man kan - ingen unnskyldning er god nok for å la være.

Susanne

[Gjest]

Jeg blir alltid så sjokkert når jeg hører om slikt for jeg vet at alle jeg kjenner ville ha hjulpet andre i nød. Det er jo stadig hendelser der man får hjelp av fremmede for mindre alvorlige ting. Så jeg håper nesten det er en eller annen psykologisk greie som setter ut folk... For noen år siden var det mange som gikk rett forbi en hardt skadet person i Asker sentrum midt på formiddagen, og jeg har en venninne som var psykisk syk før, og fikk angstanfall o.l midt på gaten i Oslo sentrum, og hun fikk aldri noe hjelp om det skjedde.

Jeg tror og håper virkelig at jeg vil hjelpe andre om jeg ser noen som trenger det, men blir usikker på hva som faktisk skjer med folk i slike situasjoner. Kan jeg stole på at jeg vil hjelpe selv om jeg tror det når jeg sitter her trygg og god?

Grusom hendelse og stakkars de pårørende som må leve med at det kunne vært unngått.

[Benedicte]

Jeg forstår det heller ikke, og jeg håper folk som bare kunne ha kjørt forbi svarer i denne tråden, for jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. For noen dager siden satt en dame i rullestol rett utenfor inngangen til Oslo S, og hun bare hang der og så død ut. ALLE gikk forbi (jeg fikk øye på henne lenge før jeg var ved inngangen), men jeg og en annen dame sjekket at alt var i orden. Stoppet de ikke fordi hun så ut som en narkoman?

[Mirai]

Syns det er helt sprøtt at det er sånn det er. Trodde det var litt mer amerikansk fordi der blir man jo saksøkt uansett hva man prøver på. Men i Norge? Hmmm. Er enig med Marie, jeg tror og føler at jeg hadde prøvd å hjelpe/stoppe, men kan jo ikke gi noen garanti for hvordan jeg reagerer plutselig i en sånn situasjon. Og det er ikke fordi jeg ikke bryr meg

[Gjest]

Mjo... Jeg tror nok mange lider av egoisme/"jeg har det travelt" (du skal ha det bra travelt da...) - men det er som alltid forskjell på teori og praksis. Jeg og fattern kom kjørende fra Andenes for en 3-4år siden når en møtende bil plustelig skjenet over veien og trillet langt botover ei grøft. Husker jeg fant det hele litt surrealistisk, var det en lekebil jeg egentlig så? Men! Verst av alt var egentlig følelsen "har jeg noe konkret å hjelpe med hvis jeg stopper?". Det blir nesten litt prestasjonsangst. Du vet ikke hvordan situasjonen egentlig er før du har stoppet bilen, men du vet at du ganske sannsynlig må handle ansvarsfullt og korrekt etter uttallige øvelser fra trafikkskoler, førstehjelpskurs osv. Det blir rett og slett en stressfaktor for meg, selv om den heldigvis ikke er overveldende nok til å stoppe meg fra å hjelpe. Jeg er bare redd for å være i ceien, å ikke kunne yte noe hjelp, å ikke prestere godt nok eller riktig nok.

Tilbake til bilen på andenes stoppet vi opp, men det var pappa som gikk ut. Heldigvis hadde bilen som lå bak den bilen som kjørte ut også stoppet, og allerede ringt ambulanse. I den avkjørte bilen satt et gammelt par, og mannen bak rattet hadde visst fått illebefinnende eller no i den duren. Situasjonen var under kontroll og vi trengte ikke lage trafikkkork, så vi kjørte videre.

[tulip]

Det at man kan bli sjokkert og stivne til er en ting, men det å kreve sitt ( i mitt tilfelle burgere og kaffe) mens noe skjer er noe annet. Da er man egoist! Å rømme fra et sted pga sjokk/redsel er en ting, men å stå og le, røyke og skravle i mobilen mens noe skjer rett foran øya på deg, er noe annet, da er man egoist!

Jeg glemmer ikke mannen som skada munnen da bussen måtte bråbremse for ikke å kjøre på en pers som løp over veien, jentene foran meg (nærmest den skadde) satt og kjeftsmelte fordi bussen stoppet (sjåføren varslet politi og akuttmottaket), mens han som satt ved siden av meg omtrent nektet å flytte seg så jeg kunne komme fram til den skadde. Da bussen kjørte rett til akutten (sjåføren sa ifra over høytaleranlegget at han gjorde det, det var bare 3 min unna) så kom det skikkelig klagesang fra omtrent samtlige passasjerer pga dette avbruddet i ruten! Og her satt det en stakkars mann i midtgangen, hvor blodet fosset fra ansiktet og tennene bokstavelig talt sprutet fra munnen hans! Vel framme på akutten, så ville helst sjåføren bli med mannen inn, men han turde ikke, for passasjerene grumblet sånn over forsinkelsen. Jeg synes skikkelig synd på den sjåføren, han kan ikke hatt det godt med seg selv der han fortsatte ruta!

Og dette var ren egoisme fra passasjerene, ikke sjokk/by-stander effect eller noen annen fancy unnskyldning! Jeg er glad at jeg har såpass med kursing gjennom jobben (ca 30 timer årlig) i både førstehjelp, ransforsøk, selvforsvar og brannøvelser til at jeg iallefall reagerer, selv om jeg kanskje ikke husker noe fornuftig det første øyeblikket!

[Nirm]

Vi veit jo ikke hvordan vi reagerer i slike situasjoner før vi har vært i de nei. Og det er ganske mange som får panikk ved store hendelser, og enda flere som "henger seg på" etter hvem de er sammen med (er de sammen med folk som får panikk, får de selv det. Er de sammen med folk som er fornuftige, holder de seg roligere og er mer til hjelp). Og jo mer utdannelse man har på et felt, jo større sannsynelighet er det jo at man gjør noe (i tillegg til psykisk forberedelse på "hvisomattedersomatte"). Men jeg har seriøst tenkt på det som når man står midt i en større ulykke, ikke kjører forbi en person i veibanen (eller svinger utenom til og med). Samtlige veier i dette landet er bygget slik at man kan snu et sted, så det hadde ikke vært verre enn å snudd ett høvelig sted og kjørt tilbake. Men folk tenker vel "jeg har ikke tid/kunnskap/evne/ork, neste mann har det vel sikkert". Og det er vel egoismen som rår som i tulips eksempel... MIN hverdag blir forstyrret, jeg kommer for seint til en eller annen avtale (tviler på at så mange potensielle arbeidsgivere eksempel anser det som dårlig at du kommer for seint til jobbintervjuet fordi du stoppet opp i en ulykke for å hjelpe) Og hva kan egentlig ikke vente for å redde et annet menneskes liv?

Men vi er kanskje på vei mot et samfunn mer og mer likt som i USA? Der ingen tør å hjelpe noen i fare for å bli enten ranet eller saksøkt. Jeg forstår at alle ikke føler seg kompetente til å ta ledelsen på et skadested, eller drive med førstehjelp. Men dette her var skremmende syntes jeg... Som oftest kan man være til hjelp på en eller annen måte (sette ut varseltrekanter trengs ikke så stor kompetanse for eksempel, dirigere/stoppe trafikk).

Folk hjelper ikke narkomane i Oslo nei. Jeg har en del kontakt med de gjennom jobben, og da som oftest bare ved at de må vekk fra områder. Og det er skremmende hvilken holdning en del yrkesgrupper har til de svakeste i samfunnet.

En ekkel liten del av meg håper det er en av de som bare kjørte forbi som trenger hjelp neste gang. At de får føle fortvilelsen ved at ingen ser deg eller hjelper deg en stund (de trenger ikke å bli påkjørt). For den fortvilelsen må være en av de verste innbiller jeg meg. Alle ser deg, men ingen "ser" deg likevel...

[Raksha]

Tror mange er redde for å bry seg jeg, spesielt om man tror det er narko/alkohol inni bildet. Jeg har selv sittet med en kollapset sørpefull dame utenfor t-banen. Folk satt inne på t-banen og bare så på, eller latet som de ikke så henne. Da jeg tok opp telefonen for å ringe politiet for å få hjelp, damen klarte ikke å gå, og det begynte å bli kveld, så kom føreren av t-banen ut og sa at politiet var informert. Jeg satt med henne til jeg måtte dra for å rekke jobb, men da var hun ved bevissthet og begynte å komme seg litt i det minste.

[SusanneL]

Husker jeg gikk på en gangvei ned til senteret her, jeg.. Litt utenfor stien (på en fin plen) lå det en av våre "løse fugler" (alkis). Han lå der på rygg, med armene rett ut - som Jesus på korset og øynene åpne..

Ved siden av satt hunden hans så snilt og bare kula'n..

Jeg gikk først forbi og tenkte - "Ja, ja - det var jo også et sted å hvile ut" men så etter et par meter fikk jeg sånn ekkel følelse..

TENK om det er noe galt med han.. TENK om han faktisk er besvimt, ikke får puste, kanskje død... ÆÆÆÆRSJ, liksom..

Man kunne såklart ikke bare gå forbi, så jeg svingte ut på plenen og gikk bort til fyr'n.

Han var meget livs levende (satte seg opp og snakket).. Jeg forklarte at det så så "skummelt" ut der han lå og så livløs ut - og han var så taknemmelig og glad for at noen hadde brydd seg om han, så.

Lite drama, og ingenting ekkelt - bare prøve å være litt medmenneske av og til som koster så lite..

Men jeg skulle ønske det hadde vært noen som var der og hadde talt alle som hadde gått forbi, og spurt dem hvordan det egentlig føltes.. Hadde vært interessant å høre om det var noen som faktisk ikke engang brydde seg.

Er redd for at det ærlige svaret fra mange nok hadde vært ganske ille - for ja, jeg tror faktisk endel slett ikke bryr seg.

Susanne

[Wildah]

The Bystander effect-tilstanden er vanskelig å bryte seg ut av, spesielt om det er mange vitner tilstede. For et par år tilbake skjedde det et ran midt i Tromsø sentrum i en butikk i 2. etasje. Raneren havnet i et basketak med de ansatte og ble dyttet ut av et (lukket) vindu. Raneren ramlet på rygg på asfalten (og glasskår), og på andre siden av gaten, knappe 5 meter unna stod det masse folk ved et busstopp og ventet på bussen. Tror dere noen hjalp raneren eller de ansatte i butikken? Nei, ikke èn, og det har ingenting å gjøre med egoisme, det er ren Bystander effect, hvor du blir lammet i en krisesituasjon og tenker at noen andre hjelper sikkert.

Så det så!

Det var dette jeg også ville skrive om. Studerte psykologi en gang i tiden, og da lærte vi om Bystander effekten. Som eksempler fikk vi høre om folk som hadde blitt drep på åpen gate, hvor det gikk mange forbi, samme tilfelle med voldtekt. Offerne hadde skreket, men folk går forbi fordi "alle andre gjør det" og "noen andre ordner sikkert opp," eller "det er sikkert en tv-spøk, eller tenåringer som tuller." Man tror rett og slett ikke at det er sant det man ser. Vi fikk derfor vite at om man selv ble offer måtte man si klart og tydelig at man trenger hjelp. Altså, ikke hyle og skrike villt i en sånn situasjon, men rope "hjelp meg, vær så snill" og se på en bestemt person. Er man vitne til noe slikt, er det viktigste man gjør å ta ansvar. Plukk ut en og en person og gi de klare oppgaver.

Tror ingen helt vil vite hvordan de reagerer før de er midt oppi det.

[Guest 2ne]

Tja.. Jeg tror det er lett å si hva man ville ha gjort i en krisesituasjon, hvis man ikke har vært i en selv? Jeg husker ihvertfall på ett av våre ranskurs, at det var mye enklere å si hva man ville gjøre og hvordan man ville reagere under et ran FØR vi hadde "rollespill", enn det var etter - og det var til tross for at vi visste det bare var på liksom. Det var få av oss som reagerte som vi trodde på forhånd..

Jeg veit ikke hvordan jeg ville reagert på at det lå en person midt i en veibane. Det er lett å si at jeg ville ha stoppa, jeg håper jo at jeg ville det - men når man kommer kjørende, og det plutselig ligger noe i veien som ikke skal være der.. Jeg tror kanskje at jeg ville blitt både så overrasket og sjokkert at fornuften hadde koblet ut litt.. Mulig det gjør meg til en egoist?

Jeg tror at jeg har såpass med kunnskap om førstehjelp at jeg kunne ha hjulpet til ved en ulykke. Det er vel uansett bedre å gjøre noe enn ingenting. Men å love eller påstå at det er det jeg ville gjort, det kan jeg ikke - og det til tross for at jeg stort sett har klart å holde hodet kaldt i de krisesituasjonene jeg har vært i til nå. Man kan jo alltids håpe at man er kald, fornuftig og medmenneskelig, men det er lettere sagt på et forum, enn gjort i en reel krisesituasjon..

[Maria]

Nå stakk det langt inn i hjertet mitt. Jeg kjørte forbi denne mannen på motorveien ved tusenfryd igår. Han stod og haiket med bysykkelen ved siden av seg på siden av motorvegen. Jeg kunne ikke se at han var skadet eller noe, bare at han stod langs veien. Jeg stusset jo over det, men kjørte videre.. At jeg så ham liksom... Ubehagelig å tenke på.

[meika]

Jeg skjønner heller ikke at folk bare kan kjøre forbi og ikke bry seg, jeg var 10 år første gang jeg måtte ringe ambulanse, da var det en dame på Sognsvann (som jo er et veldig populært tursted) som lå vedsiden av veien og hadde brukket hofta, hun hadde ikke mobil og var evig takknemlig for at jeg og voffsen stoppet og fikk ringt ambulanse.

Jeg ble veldig rar (uvel) etter at hun var blitt kjørt avgårede i ambulansen husker jeg, men jeg vet ikke om det er normalt jeg?

Jeg tror ikke jeg ville nølt med å stoppe om jeg hadde kjørt forbi der, men jeg har blitt ganske drillet i dette med å stoppe, hjelpe og ta ansvar hjemme av min far som har en tendens til å være først på ulykkessteder (han var avisbud om natten) og bla. har dratt folk ut av brennende biler..

Har også vært på et utested engang hvor en jente falt om rett utenfør da det stengte, da var det mange so msto rundt å røyka (jeg med) og stå på, tilslutt fikk jeg klarna huet (jeg var ikke helt edru..) og fikk ringt min far som da bare var et kvartal bortenfor, men da han kom og skulle hjelpe og kjøre henen på legevakta ble vi møtt av så mye motstand at vi tilslutt måtte ringa ambulanse for å få dem til å hente henne.

Folk er rare.

[Aya]

Kan det være forskjell på by og land her tror dere? Jeg punkterte på en mørk og skummel vei for et par uker siden, og mens jeg ventet på hjelp (ca en time) stoppet TRE stykker og spurte om de kunne hjelpe meg med noe ... Selv om det var tydelig at jeg ikke hadde kræsjet eller var skadet eller noe sånt. Dette var i en liten bygd en times tid utenfor Kristiansand ...

Forøvrig, da vi var på førstehjelpskurs med Røde Kors i forbindelse med lappen, fikk vi beskjed om at vi måtte være forsiktige med å stoppe og gå ut av bilen alene dersom vi kom over en bil som hadde kjørt ut f.eks, fordi det er et mye brukt (??) triks for å rane folk/overfalle folk og så videre.

[Mailin]

Folk reagerer veldig forskjellig, og sånn er det, men jeg tror nok også at mange tenker at "det kommer alltids noen som kan dette bedre enn meg". Om en ringer nødnummeret vil man få super veiledning igjennom det hele, slik at man ikke trenger å måtte kunne alt, eller gjøre ting perfekt. De aller fleste har jo mobil og handsfree i bilen i dag, og da har man i tillegg begge hendene frie til å kunne prate og få hjelp over telefonen og å utøve hjelp til de som trenger det på stedet.

Første gangen jeg havnet i en akutt situasjon var før jeg hadde lært noe særlig om førstehjelp. Jeg var veldig glad for at jeg hadde pappa sin monster-NMT med meg så jeg kunne ringe etter hjelp, uten den hjelpen hadde jeg vært hjelpeløs. Noe sunnfornuft har man som 14åring, men ikke så mye som en voksen.

I dag vet jeg hvordan jeg reagerer i forskjellige akutte situasjoner, og jeg stopper og hjelper til, er det politi og ambulanse på stedet så stopper jeg som oftest ikke.

[meika]

Kan det være forskjell på by og land her tror dere? Jeg punkterte på en mørk og skummel vei for et par uker siden, og mens jeg ventet på hjelp (ca en time) stoppet TRE stykker og spurte om de kunne hjelpe meg med noe ... Selv om det var tydelig at jeg ikke hadde kræsjet eller var skadet eller noe sånt. Dette var i en liten bygd en times tid utenfor Kristiansand ...

Forøvrig, da vi var på førstehjelpskurs med Røde Kors i forbindelse med lappen, fikk vi beskjed om at vi måtte være forsiktige med å stoppe og gå ut av bilen alene dersom vi kom over en bil som hadde kjørt ut f.eks, fordi det er et mye brukt (??) triks for å rane folk/overfalle folk og så videre.

Det tror jeg ja, jeg og en vennine kjørte inn i en fjellvegg i Fyresdal (heldigvis hadde vi belte og lav fart men det var glatt) og det tok 1 min før det kom en bil som stoppa og hjalp oss.

Da jeg og pappa pungterte på 3 (!) dekk på hestehengern litt uttafor oslo stoppet ingen, men alle tutet og ga oss fingeren når de kjørte forbi selv om vi hadde satt opp varselsetrekant og nødblink (det er jo ikke helt det samme men vi trengte likevel hjelp..). Hesten min (som for første gang hadde gått frivillig på hengeren) ble etterhvert så panisk av dette at hun nesten veltet hegeren...