Gå til innhold
Hundesonen.no

"Stopp diskrimineringen av overvektige"


Mirai

Recommended Posts

I går var det en artikkel på VG kalt "Stopp diskrimineringen av overvektige". Lederen for Landsforeningen for overvektige blir intervjuet og svarer på en del ting, kommer med tanker om noen ting osv.

Videre er det idag en "Tett på nett" med samme person, hvor man kan sende inn spørsmål som han kan svare på.

Jeg visste ikke at overvektige får lavere lønn eller en del av de tingene som kommer frem i artikkelen! Ei heller at det fantes en slik landsforening.

Jeg leste gjennom en god del av spørsmålene og svarene fra dette nettmøtet nå for en liten stund siden, og jeg føler jeg er litt delt i meningene mine. For det første syns jeg det er ille om det faktisk er sånn at overvektige får lavere lønn. For det andre syns jeg det er helt på trynet av 80% av de som stiller spørsmål kommer med "du er feit, slank deg" til han som svarer på spørsmålene.

Men samtidig syns jeg det kommer veldig vage svar fra ham også? Det er mye "vet ikke" og mye som virker litt sånn dratt rett fra hodet, eks:

Hei Jørgen! Du skriver at fordommene mot overvektige er misforstått, for dere kan gjøre en akkurat like god jobb som "normalt" slanke. Men hvis fordommene er feilaktige, hva er din teori på hvordan de har oppstått?"

-----

Jeg er bare en 21år, så det tør jeg ikke svare på Hilsen Jørgen Foss :) "

Det blir jo linket mye blogger og andre sider når slike temaer kommer opp, så jeg leste litt rundt der også. Noen er positive, andre er negative. Skal være forsiktig med å gå for sterkt ut i startinnlegget, for det er jo en diskusjon som vekker sterke følelser og som har mange aspekter ved seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syntes slike debatter er så vanskelige. Noen er overvektige pga sykdommer, og da syntes jeg det blir feil og diskriminere dem. Men jeg har et nylig eksempel på det motsatte.

Når jeg var i Bergen i slutten av sept nå stod det et innlegg i BT som provoserte meg. Ei dame på rundt 50 år som stod i kø for slankeoperasjon, hun hadde prøvd Grethe Roede ovs.. men hun sprakk alltid. Kort forklart fremstod det som om hun ikke hadde viljestyrke nok til å gjennomføre det, og det var vel halvveis det hun sa selv også. Nå stod hun i kø for slankeoperasjon, men den var så lang ovs.Hun veide vel rundt 150kg om jeg ikke husker feil. For sikkerhetsskyld jobbet hun som taxisjåfør (intet stygt om dem, men etter å ha hatt bekjente som har jobbet på narvesen er det vel liten tvil om hva de stortsett spiser). Det som provoserer meg her er:

Skal staten (dvs oss vanlige mennesker) betaler for hennes slankeoperasjon fordi hun hele livet har hatt dårlig viljestyrke? I dag kan strengt tatt "hvem som helst" ta opp et lån til en slik operasjon, dersom de mener dette vil gi dem et bedre liv. Samtidig blir jeg litt oppgitt over yrkesvalget, det finnes mange yrker i samme "utdanningskategori" eller hva jeg skal kalle det som kanskje hadde vært bedre. Jobben hennes bidrar jo til lite bevegelse og innbyr til mye junk, noe som kanskje ikke er ideelt i hennes situasjon. For meg ødelegger slike mennesker sypatien for de som virkelige sliter med overvekt av andre årsaker. F.eks genetisk eller pga sykdommer.

Men jeg blir sjokkert når jeg hører de får lavere lønn på grunn vekta, det har jeg aldri hørt før. Da må man jo rett og slett bli så stor at man ikke har mulighet (fysisk) til å gjennomføre jobben sin. Men utseende fokuset blir jo stadig større nå. Sist ut hørte jeg at du må legge ved bilde av deg selv for å søke jobb på Rema 1000...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som blir sagt: Mange blir overvektige grunnet sykdom, noen pga medisin, et litt høyere antall fordi de ikke klarer å kontrollere seg, og et par som VIL bli stor.

Jeg respekterer IKKE de som klager over at de er overvektige men ikke gjør noe med det. Mange andre gjør det, så hvorfor skal ikke de? Noen kan ikke, men det gjelder ikke alle. Om det ikke var MENINGEN at du skulle spise deg feit, så gjør noe med det.

Her snakker en som var 176 og 80kg som heller tok på seg treningsskoene og dro på trening. Et par måneder senere: 175, 85kg i rå muskler med lite fett igjen. Kan, og vil du, så gjør du. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Grunnen til at folk blir overvektige er mange, og i de fleste tilfeller veldig komplisert. Det er litt ignorant for en utenforstående å komme med kritikk av personens viljestyrke uten å sette seg ordentlig inn i situasjonen. Den overvektige er ikke alltid klar over den fulle årsaken selv.

Jeg forstår ikke hva som gir dere slik vrede mot folk som tilsynelatende ikke har den viljestyrken dere åpenbart mener dere besitter selv. Dere har sikkert spøkelser i skapet selv, og hvordan skader andres overvekt dere, egentlig? Det fins utallige andre "selvpåførte" sykdommer som folk får behandling mot på skattebetalernes regning. Kanskje de overvektige faktisk betaler litt skatt selv...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom man skal begynne å si at fellesskapet ikke skal betale for operasjonen til folk som er overvektige (livsstilsrelatert lidelse), så kan vi jo ikke sette en strek der ... Hva med de som har spiseforstyrrelser? Endel av de overvektige har en spiseforstyrrelse. Hva med de som utvikler røyk- eller alkoholrelaterte sykdommer? Hva med de som kjører seg i stykker fordi de kjører altfor, altfor fort? Hva med ... og så videre. For meg blir det helt feil, uansett hvor selvpåført lidelsen må være. Vi må stille opp for hverandre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Grunnen til at folk blir overvektige er mange, og i de fleste tilfeller veldig komplisert. Det er litt ignorant for en utenforstående å komme med kritikk av personens viljestyrke uten å sette seg ordentlig inn i situasjonen. Den overvektige er ikke alltid klar over den fulle årsaken selv.

Jeg forstår ikke hva som gir dere slik vrede mot folk som tilsynelatende ikke har den viljestyrken dere åpenbart mener dere besitter selv. Dere har sikkert spøkelser i skapet selv, og hvordan skader andres overvekt dere, egentlig? Det fins utallige andre "selvpåførte" sykdommer som folk får behandling mot på skattebetalernes regning. Kanskje de overvektige faktisk betaler litt skatt selv...?

Nå mener jeg ikke alle mangler dette, men denne damen sa det jo så og si rett ut. Herregud, skulle for all del ønske min viljestyrke var bedre, vil gjerne ned et par kilo. Men det er allikevel grenser for hvor langt jeg lar det gå, ønsker ikke å ødelegge helsa mi når det faktisk er noe jeg selv kan forebygge...

Dersom man skal begynne å si at fellesskapet ikke skal betale for operasjonen til folk som er overvektige (livsstilsrelatert lidelse), så kan vi jo ikke sette en strek der ... Hva med de som har spiseforstyrrelser? Endel av de overvektige har en spiseforstyrrelse. Hva med de som utvikler røyk- eller alkoholrelaterte sykdommer? Hva med de som kjører seg i stykker fordi de kjører altfor, altfor fort? Hva med ... og så videre. For meg blir det helt feil, uansett hvor selvpåført lidelsen må være. Vi må stille opp for hverandre.

Dette var vel ikke snakk om at vi ikke skal betale, alle saker har sine sider som må sees på. Men jeg syntes ikke det skal bli slik at fellesskapet skal betaler fordi folk ikke gjør noe med livsstilen sin, når de kan...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg var i Bergen i slutten av sept nå stod det et innlegg i BT som provoserte meg. Ei dame på rundt 50 år som stod i kø for slankeoperasjon, hun hadde prøvd Grethe Roede ovs.. men hun sprakk alltid. Kort forklart fremstod det som om hun ikke hadde viljestyrke nok til å gjennomføre det, og det var vel halvveis det hun sa selv også. Nå stod hun i kø for slankeoperasjon, men den var så lang ovs.Hun veide vel rundt 150kg om jeg ikke husker feil. For sikkerhetsskyld jobbet hun som taxisjåfør (intet stygt om dem, men etter å ha hatt bekjente som har jobbet på narvesen er det vel liten tvil om hva de stortsett spiser). Det som provoserer meg her er:

Skal staten (dvs oss vanlige mennesker) betaler for hennes slankeoperasjon fordi hun hele livet har hatt dårlig viljestyrke? I dag kan strengt tatt "hvem som helst" ta opp et lån til en slik operasjon, dersom de mener dette vil gi dem et bedre liv. Samtidig blir jeg litt oppgitt over yrkesvalget, det finnes mange yrker i samme "utdanningskategori" eller hva jeg skal kalle det som kanskje hadde vært bedre. Jobben hennes bidrar jo til lite bevegelse og innbyr til mye junk, noe som kanskje ikke er ideelt i hennes situasjon. For meg ødelegger slike mennesker sypatien for de som virkelige sliter med overvekt av andre årsaker. F.eks genetisk eller pga sykdommer.

Nei vi kan vel heller bruke skattepengene våre på de som ikke har viljestyrke til å slutte å røyke da.

Eller kanskje de som super og drikker flere ganger i uka.

Eller for den saks skyld, de som kjører som idioter og skader seg i trafikken...

Eller er det rett og slet sånn at grensa går med fedme og overvekt.

Alt annet skal dekkes men ikke det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal staten (dvs oss vanlige mennesker) betaler for hennes slankeoperasjon fordi hun hele livet har hatt dårlig viljestyrke? I dag kan strengt tatt "hvem som helst" ta opp et lån til en slik operasjon, dersom de mener dette vil gi dem et bedre liv. Samtidig blir jeg litt oppgitt over yrkesvalget, det finnes mange yrker i samme "utdanningskategori" eller hva jeg skal kalle det som kanskje hadde vært bedre. Jobben hennes bidrar jo til lite bevegelse og innbyr til mye junk, noe som kanskje ikke er ideelt i hennes situasjon. For meg ødelegger slike mennesker sypatien for de som virkelige sliter med overvekt av andre årsaker. F.eks genetisk eller pga sykdommer.

Er du for da at man skal diskriminere andre grupper i samfunnet som påfører seg selv sykdommer og skader pga sine valg og manglende viljestyrke? Det er ganske mange grupper i samfunnet som kunne vært diskriminert da, og vi får et flott skille mellom fattig og rik i helsevesenet også. Ønsker du virkelig det, eller er det bare overvektige som skal diskrimineres i helsvesenet?

Overvektige folk betaler skatter og avgifter de også..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig i HHC... HAR man viljestryrken og man virkelig VIL bli slankere så FÅR man det til.. Når man er i gang med slankeprosessen men bryter den på grunn av at man ikke klarer å motstå et kakestykke så er det jo ens egen feil. Det er ikke noe noen andre kan gjøre med det.

Jeg har forståelse for de som er overvektige pga sykdom osv. Men jeg har ikke så mye sympati for de som spiser og frotser seg feite.. Og som syter og klager.

Sånn er det med røyking for meg også. Når man etterhvert har fått vite at røyking fremkaller kreft osv så bør man jo slutte!? Ja jeg vet jo det er vanskelig og jeg kan ikke sette meg inn i en slik situasjon selv fordi jeg ikke røyker..! Jeg VET det er farlig og usunt så hvorfor begynne i det hele tatt?? Skjønner meg ikke på det jeg.. De som har lagt på seg en vane å røyke 30-40 stk om dagen har vanskeligere for å slutte. Men her også står det på VILJESTYRKEN..

Vanskelig å si noe om det egentlig..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er du for da at man skal diskriminere andre grupper i samfunnet som påfører seg selv sykdommer og skader pga sine valg og manglende viljestyrke? Det er ganske mange grupper i samfunnet som kunne vært diskriminert da, og vi får et flott skille mellom fattig og rik i helsevesenet også. Ønsker du virkelig det, eller er det bare overvektige som skal diskrimineres i helsvesenet?

Overvektige folk betaler skatter og avgifter de også...

Mulig at folk ikke så det med at dette var et eksempel og "For meg ødelegger slike mennesker sypatien for de som virkelige sliter med overvekt av andre årsaker. F.eks genetisk eller pga sykdommer." Det var vel egentlig men til overskriften med diskriminering at slike folk gjørt at jeg mister litt sympati for overvektige. Det er jo på flere måter forferdelig for de som virkelig sliter med det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat når det gjelder røyking, så betaler faktisk røykerne for seg selv og sine skader, via alle avgiftene som staten tar inn! Om det kun var moms på tobakk så hadde den kostet rundt 60 % mindre enn idag. Det tilsier at røykere betaler rundt 84 % til staten for sin uvane, og da vil jeg påstå at de er ganske godt dekket for fremtidige skader/sykdommer... Var det ikke en avisartikkel nå nettopp om at staten har overskudd på røykeavgiftene?

Ikke for å promotere røyking, men for å nyansere debatten.

Når det gjelder lavere lønn, så er det vel i privat næringsliv, der man selv forhandler fram sin lønn. Og der er det vel ikke bare fedme som kan forhindre deg i å tjene det samme som en kollega, vil jeg påstå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig at folk ikke så det med at dette var et eksempel og "For meg ødelegger slike mennesker sypatien for de som virkelige sliter med overvekt av andre årsaker. F.eks genetisk eller pga sykdommer." Det var vel egentlig men til overskriften med diskriminering at slike folk gjørt at jeg mister litt sympati for overvektige. Det er jo på flere måter forferdelig for de som virkelig sliter med det.

Det er vel litt forskjell på å miste sympatien for mennesker som har problemer av noen slag, og å sette spørsmålstegn ved at man kanskje burde hatt et diskriminerende helsevesen som skal gjøre forskjell på fattig og rik, og da overvektige?

Og har du slitt med overvekt selv? Veit du hvordan det er å kjempe en konstant kamp mot kiloene, eller bare antar du at det er så lett som å ha "nok viljestyrke"?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Duverden så mye helsevesenet kunne spart om alle skulle dekket kostnadene ved behandling pga selvpåførte sykdommer - lungekreft, kols, trafikkskadde (de som har vært skyld i ulykkene selv), overvektige, og for ikke å snakke om de som trener som river av leddbånd, osv osv osv. Lista blir lang, og hvorfor stoppe der? De som blir gravide uten å vite hvem faren er burde jo klare å forsørge barnet uten hjelpeordningene fra staten? Det er jo også selvforskyldt.

Nei, dette blir for dumt. Overvektige og andre må allerede betale for dette i form av bl a dyrere forsikringer. Velferdsstaten kan ikke diskriminere en gruppe på den måten. Da må man i såfall dra den helt ut og la det gjelde alt, og ha private helseforsikringer a la USA. Er det ønskelig?

Ang lønn så får de jo ikke lavere betalt for samme jobben som andre, men som sagt i artikkelen så har overvektige vanskeligere for å få høyt betalte stillinger f eks innen ledelse. Jeg kan også forstå at en arbeidsgiver velger slik, da det jo er større sannsynlighet for sykdom ved sterk overvekt enn ved normalvekt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel litt forskjell på å miste sympatien for mennesker som har problemer av noen slag, og å sette spørsmålstegn ved at man kanskje burde hatt et diskriminerende helsevesen som skal gjøre forskjell på fattig og rik, og da overvektige?

Og har du slitt med overvekt selv? Veit du hvordan det er å kjempe en konstant kamp mot kiloene, eller bare antar du at det er så lett som å ha "nok viljestyrke"?

Jeg har aldri slitt med alvorlig overvekt av den grunn at når det har begynt å bli ille så har jeg tatt meg sammen - rett og slett. Med enda mer viljestyrke kunne jeg sikkert blitt enda tynnere, og med mindre vært betydelig tyngre. Og jeg kommer fra en familie hvor flere sliter med å bli kvitt kiloene, sa ja - kjenner litt det. Men der er vi av en slik oppfatning at vi burde ta litt tak i oss selv og komme oss i bedre form :)

Så du mener det er riktig at hvis jeg plutselig ikke hadde nok viljestyrke og holdt det gående til jeg var 200kg fordi jeg ikke klarte å beherske meg at staten skulle betalt en fedmeoperasjon for meg - fordi jeg ikke hadde viljestyrke nok til å gå ned på en annen måte. Satt på spissen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så du mener det er riktig at hvis jeg plutselig ikke hadde nok viljestyrke og holdt det gående til jeg var 200kg fordi jeg ikke klarte å beherske meg at staten skulle betalt en fedmeoperasjon for meg - fordi jeg ikke hadde viljestyrke nok til å gå ned på en annen måte. Satt på spissen?

Resultatet hadde sannsynligvis blitt at du hadde fungert i jobb og sluppet tilleggssykdommene som fulgte med - ergo ville du blitt en inntektskilde heller enn en utgiftspost for staten. Derfor er det et bedre samfunnsøkonomisk tiltak å betale operasjonen enn å la deg ligge på et sykehjem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er skremmende jeg hvor mange som har den oppfattningen, at det bare er å "ta seg sammen", så ordner alt seg og man blir slank og fin.. Det funker desverre ikke sånn for mange.. Overvekt er ikke bestandig et resultat av fråtsing og sofasliting... Er selv overvektig, og har flere overvektige venner. Og gudene skal vite at vi fortærer mye mere fiberknekkebrød, salat og grønnsaker enn flesteparten av mine slanke venner.. Flinkere til å bruke bena og gå, enn å bare sette oss i en bil er vi også.. Men kiloene sitter like fordømrade.. Klart, om vi hadde levd på shake og trent spinning 4 ganger i uka, så hadde sikkert noe av kiloene gått av... Men nå er det slik at flere av oss har jobb og familie og rett og slett ikke tid til å kunne bruke så mye tid på det. Fordi barn og hjem kommer først.. Gjør det oss til viljesvake individer som selv har valgt å være overvektige??

Blir like dumt som å si at alle som har psykiske plager burde betale sine opphold selv, fordi de ikke har nok viljestyrke til bare å "skjerpe" seg, og få livet på rett vei igjen... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, nå er det jo sånn at forbrenner man mer energi enn man inntar så går man ned i vekt (dersom det ikke er sykdom eller medisiner involvert), så jo, de aller aller fleste som sliter med overvekt kan faktisk gjøre noe med det selv. De aller fleste er selvpåført overvektige, og man forventer jo gjerne at bare man spiser salat noen dager så skal kiloene renne av. Men man har jo brukt flere år på å få kiloene på kroppen, så da tar det gjerne litt tid å få dem av også.

Men jeg mener likevel at det er feil å diskriminere overvektige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri slitt med alvorlig overvekt av den grunn at når det har begynt å bli ille så har jeg tatt meg sammen - rett og slett. Med enda mer viljestyrke kunne jeg sikkert blitt enda tynnere, og med mindre vært betydelig tyngre. Og jeg kommer fra en familie hvor flere sliter med å bli kvitt kiloene, sa ja - kjenner litt det. Men der er vi av en slik oppfatning at vi burde ta litt tak i oss selv og komme oss i bedre form ;)

Så du mener det er riktig at hvis jeg plutselig ikke hadde nok viljestyrke og holdt det gående til jeg var 200kg fordi jeg ikke klarte å beherske meg at staten skulle betalt en fedmeoperasjon for meg - fordi jeg ikke hadde viljestyrke nok til å gå ned på en annen måte. Satt på spissen?

Jeg er ikke for et diskriminerende helsevesen nei. Dvs at alle skal ha lik rett til behandling, uansett hva de har problemer med. For skal man følge din tankegang, så burde nesten alle betale for sin egen behandling. Så ja, du skulle ha hatt rett til behandling på statens regning da.

Ønsker du virkelig et helsevesen der man skal diskriminere folk? Eller er det bare overvektige som skal diskrimineres? Hva med narkomane? Alkoholikere? Trafikkskadde? Ekstremsportutøvere? Hva med barn av foreldre med arvelige sykdommer, bør foreldrene der ta regninga?

Men du viser opp en del av det som er problem i samfunnet. Man tillegger andre personer diverse egenskaper etter ytre faktorer. Røyker du er du dum, er du feit mangler du viljestyrke og det er sikkert en hel del andre ting også. For folk gidder sjeldent å finne ut hvorfor noen eksempel sliter med overvekt før de starter å båssette folk.

Nå veier jeg ikke så mye at jeg trenger noen statlig støtte for å bli "friskere", men nok til at folk tillegger med en del egenskaper. Derfor er min store "hobby" på jobb å gå tom opplæringene mine. Første natta til en hver som er med meg på jobb er HARD, og aktive innebandyspillere har faktisk kasta inn håndlke pga manglende kondis på å holde tritt med meg. For en person som ikke er tynn, kan umulig ha kondis nemlig.... :) Særdeles barnslig av meg, men jeg synes det er like festlig hver eneste gang. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Overvekt er ikke mangel på viljestyrke, men mangel på kunnskap (om maten man spiser). Man blir jo ikke tynn på knekkebrød...

For folk som meg, som har kropp og kosthold som interesse og livsstil, så er det likevel beinhardt og krevende, å holde på en viss vekt vekt og fett prosent.

Timesvis med lesing, prøving og feiling, og hard jobbing 24 timer i døgnet mot all lyst på alt som er spiselig (ja, jeg elsker mat, ALT av mat ;)) er enormt krevende, selv for en som er så interessert i det som meg.

Hvis viljestyrke alene hadde hjulpet mennesker, så hadde vi ikke hatt så mye psykiske lidelser, avhengigheter eller dustete oppførsel som slosskamp fordi noen i trafikken irriterte oss... :) Det finnes mye flere livstilssykdommer enn overvekt alene, men vi kan ikke kreve at folk skal skaffe seg kunnskapen de trenger for å slippe det.

Bare se på noe enkelt som hund.... Det ER mulig å lese seg til ting, men folk flest er ikke intressert nok. Selv om de er veldig intressert i egen hund.

Ett sivilisert samfunn er bygget opp for at de som trenger det skal få hjelp, og da burde overvektige havne i samme kategori som andre syke mennesker ;)

Er man syk, så er man syk, spiller ingen rolle hva årsaken er ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...