Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan lære en hund å bli bergenser


Hermes

Recommended Posts

4978888869_d0759848a4_m.jpg

0001 by flickhermes, on Flickr

Vi hadde en flott start på september måned her i Bergen, med mye sol, men den siste uken har vært et realt slag i trynet fra virkeligheten. Regnet øser og pøser. Vinden står i. Hermes har vært ganske skeptisk til regn helt siden vi fikk han, men det er først denne uken vi har skjønt hvor "ille" det er. Jeg skulle nettopp ta en liten formiddagstur med han, men han nektet plent. Jeg koblet av han kobbel og tenkte jeg bare skulle gå litt ned i gaten selv for å se om han ville følge etter, men neida, han foretrakk å stå dønn stille utenfor ytterdøren, og gaule og grine litt. Jeg gikk opp igjen, slapp han inn, og gikk meg heller en tur alene.

Hermes kom til oss med en blærekontroll få valper er forunt, han holdt seg hele natten fra første natten av, og gikk på do akkurat når han følte for det selv (selvsagt også inne i starten). Dette er naturligvis veldig greit for han nå i disse regnværsdager. Han kan holde seg og holde seg, håpe på at det til slutt ikke skal regne ute, og enkelte ganger har det endt med at jeg må bære han ut på kvelden så han skal få gjort noe før vi legger oss. Han kan jo ikke drive på å holde seg i timesvis og timesvis på den måten bare fordi de regner litt.

Jeg er redd valpekurset på mandag satte en ekstra støkk i ham, og at det er dette som har slått litt ekstra ut denne uken. Da regnet og blåste det ekstra mye, og vi kom uten dekken (heldigvis fikk vi låne av instruktøren vår, og etter det gikk det bedre). Men nå tror jeg rett og slett han er blitt litt redd regnet, i hvert fall når vinden suser i tillegg, og det er jo i så fall veldig leit, og kan gjøre det hele mye vanskeligere. Han er ikke veldig krevende, trenger ikke tur hver dag, men den siste uken har vi erfart at det blir en raptus ekstra (eller at det blir en raptus i det hele tatt, for ellers ligger han stort sett som et slakt innendørs, så sant han ikke koser seg med et bein eller vi trener litt med han) fordi han ikke har fått utfolde seg.

Noen tips til hva vi kan gjøre videre? Noen som har erfart noe lignende med korthårede raser, evt. mynder? Litt kjedelig å måtte ta på varmedekken bare fordi han skal ut å tisse litt, men jeg føler nesten vi må begynne der nå. Han er en merkelig fyr, pyse uten like det ene øyeblikket og verdens tøffeste det neste (været skiftet fort i Bergen, vet dere).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg skal ut på en liten tissetur med Cai bærte jeg han ut i gresset når det regnet i begynnelsen... så løp vi inn igjen.

så skjønner han at vi ikke går inn igjen før han har tisset. Så nå løper han ned trappen, racertisser og løper opp igjen sååå happy og stolt ;)

prøvd å bare stå uti regnet med han helt til han tisser så "løpe inn" som belønning? :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe stakkars, Bergensvær kan ta knekken på hvem som helst ;)

Jeg har nå en innfødt bergenser, hehe, og hun syns snø er kult, sol er deilig. Regn vel det vil hun egentlig ikke snakke om.

Hun kan godt løpe og kose seg i regnet så lenge det er duskregn. Men plasker det, ja nei da stopper det opp for hun, så bare sitter hun og ser på regnet. Går hun utenfor taket da så lukker hu øya og løper tilbake :P Hu har jo pels og alt i tillegg, hehe, så vet ikke helt jeg.

Det blir jo vanskelig når han absolutt ikke skal gå en meter, men prøvd og lokke han med godbiter da? Er det fordi han er kald ville jeg bare satt på dekken jeg, så vet man om det er det det går på? :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville satt på ham dekken et godt, tett dekken, tatt på ham sele, og "dratt" ham med ut på tur. Lek og ha det morsomt, godbiter og favorittleker/kamerater, og tørk skikkelig når dere kommer inn igjen. Jeg har og en hund som ikke er overbegeistret for regn, men ikke like ille. Han må dyttes ut døren i regnet, men husker fort at tur er kult uansett vær.

Nei vet ikke om dette gav noen mening, mulig det blir feil for en valp som er såppass redd for det.

Jeg tenker at de fleste hunder etterhvert lærer seg at tur er kult uansett jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville satt på ham dekken et godt, tett dekken, tatt på ham sele, og "dratt" ham med ut på tur. Lek og ha det morsomt, godbiter og favorittleker/kamerater, og tørk skikkelig når dere kommer inn igjen. Jeg har og en hund som ikke er overbegeistret for regn, men ikke like ille. Han må dyttes ut døren i regnet, men husker fort at tur er kult uansett vær.

Nei vet ikke om dette gav noen mening, mulig det blir feil for en valp som er såppass redd for det.

Jeg tenker at de fleste hunder etterhvert lærer seg at tur er kult uansett jeg.

Ja, jeg vil vel håpe og tro at han til slutt foretrekker en tur eller to om dagen i stedet for å ligge og slenge på sofaen, været til tross. Vi skaffet oss jo en turkompis ;)

Skal prøve å ta på ham dekken og leke i regnet. Han er veldig leken, så jeg tror denne metoden vil hjelpe på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ganske lik broren hører jeg. Samme sovehjerte og litt pysete i drittvær.

Vi har møtt andre hunder og lekt ++ i drittvær for å få det til å være bra opplevelse, men har egentlig ikke sett så mye forskjell på'n. Men med alderen har vår blitt bedre og selv om det regnet i dag, så lurte han seg etter han far var en tur lengre borti gata her. (lot dørene stå åpne for å sjekke om han kom etter i regnet)

Men ennå er han litt pysete og vi må 'dra' han med i starten - jeg har troen på at de vokser av seg dette. (vår dalmis var slik også og der gikk det over før den var året)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, de har sine positive sider også (flere positive enn negative, hehe). Godt sovehjerte er vi veldig takknemlig for.

Har også erfaring med dalmis som var veldig pysete i regn som valp, men senere ikke brydde seg på noen måte. Vi får satse på samme utviklingen her, men whippeten har jo en litt lavere fettprosent enn en dalmatiner. Får bruke regn- og varmedekken når det er som verst, spesielt når det blåser veldig (det er det han virker å like minst). Og jobbe litt med det. Vi lekte litt i hagen i sted, da regnet det ikke så mye, men blåste litt, og han storkoste seg (har vel blitt for lite av det de siste dagene, pyse som han har vært).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Valpen vår var akkurat lik da vi fikk henne. Blånektet å gå ut. Men vi bar henne noen meter bortover og fikk henne med på en liten tur. Og etterhvert ble turene lengre og lengre. Nå springer hun ut og hiver seg uti dammene. Tror vendepunktet var den dagen hun oppdaget bobler i en dam. Bobler er visst kanon kjekt ^^

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om du ikke finner det rette plagget til salgs, er det ikke her du kan ta frem symaskinen og trylle frem byens tøffeste, polstrede regnfrakk for hunder? :lol: (hehe) Eller kanskje en sydame i byen som tar oppdrag og kan sy etter mål? Sjekk GuleSider i telefonkatalogen.

Regntette stoffer og vattering får du kjøpt i større hobbybutikker, eller av typen gardin/stoff butikker.

Jeg syns dette regndekkenet i kamuflasjefarge var ganske kult :-)

ETTER-REDIGERT;

oops, ser nå at du er mann. Hehe. Ikke ta det ille opp at jeg foreslo symaskin da ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Menn kan da sy de også, men jeg er nok ikke en av de, og tror ikke min samboer har anledning heller; hun strikker genser til han.

Kanskje jeg skal spørre samboeren til min bror, hun går tekstillinje og har tilgang på gode symaskiner :lol:

Vi har kjøpt et nytt dekken, men det er ikke prøvd i uværet enda.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis det regner sånn som på det bildet der når han ikke vil gå ut så kan jeg fortelle deg at du har fått en helt normal whippet. :lol:

Whippsen her i huset får turer uansett vær stort sett,MEN; han hater å loffe rundt i bånd i regnvær og det får jeg aldri "lært" han til å like,han bare er sånn. Men han fungerer helt fint så lenge han får gå/løpe løs og holde seg i bevegelse(såfremt det ikke pøser ned,da ser jeg at han prøver å gjemme seg under busker og trær). Ikke vær redd for å bruke dekken,pelsen til en whippet er ikke veldig regntett og de blir fort våte inn til skinnet og hvis de da i tillegg må gå rolig/stå rolig blir de fort kalde,og en kald whippet er ingen blid whippet,makan til mer snurt tryne skal du lete lenge etter tror jeg :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...