Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor var du da?


Nirm

  

69 stemmer

  1. 1. Husker du hva du gjorde 11/9?

    • Ja
      59
    • Nei
      10


Recommended Posts

Skal vi se.... da var jeg vel hjemme i Bergen. Hadde ikke hørt noe om det, før jeg snakket med naboen, da jeg stod der med hunden deres. Og hun lurte på om jeg hadde hørt om det som hadde skjedd i New York. Men det hadde jeg da ikke...

Litt sprøtt egentlig, for jeg var i New York året før dette skjedde, i juli... og så begge to stod der...

Det hele er jo bare tragisk da.... :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde 2 timer skole på formiddagen, og rakk akkurat hjem til hybelen til live overføring fra CNN startet på TV2, og så fly nummer to kræsje i WTC. Like etter ringte mamma, og vi snakket i timesvis mens vi så tv-bildene og forsøkte å forstå hva som skjedde... Den følelsen glemmer jeg aldri.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skulle på skolen, men lata som jeg fikk vondt i magen og var syk, så fikk bli hjemme, jeg slo på tv'en og ynket meg selv over smertene jeg liksom hadde i magen, da jeg så det på tv'en fikk jeg så Utrolig vondt i magen at jeg ikke hadde grun til og lyve..

Hvil i fred de som omkom i den tragiske hendelsen :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var i stallen, det var strålende sol og en av skolehestene skulle besøkes av veterinæren pga ett spark som hadde laget en svær betent lomme på frambeinet.

Husker den breiale vossingen kom med åpningssetningen "nå er ******* løs" og bens han vasket og skrapte ut gøgg av beinet kom historien om hva som hadde skjedd mens han kjørte i bilen opp i stallen.

Utrolig hvor godt man kan huske ting fra slike dager egentlig

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var på skolen, og husker at mamma var mystisk irritabel da hun hentet meg; Pappa var nemlig på vei til New york, og man hadde enda ikke gått ut med hva slags fly som hadde krasjet. Det gikk jo heller ikke å få tak i noen over telefon, og flyselskapene hadde ingen oversikt. Heldigvis hadde ikke pappas fly kommet alt for langt enda, så de ble omdirigert til Canada. Han måtte bli der en stund for å si det sånn... Husker det var en veldig forvirrende følelse "Hva betyr dette" liksom...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg husker ikke formiddagen 11. september men jeg husker godt jeg satt på bussen og var på vei hjem da buss-sjåføren plutselig stoppet bussen og satte opp radioen med ekstra nyhetssending. Det var like før Stabekk i Bærum og jeg husker at mange biler i omegn også bråstoppet (hvilket medførte at andre biler igjen måtte stoppe). Og man hørte helt vantro på nyhetene (samt at jeg ikke helt skjønte, visste ikke hva Twin Towers var for noe jeg). Da jeg kom hjem ropte jeg til sønnen at nå hadde det skjedd noe i New York og slo på CNN - og så stod vi der og fikk se fly 2 crashe inn i tårnet - på direkten. Uvirkelig å stå der og vite at her og nå døde hundrevis av mennesker og ingen i hele verden kunne hjelpe dem - og at de sikkert hadde hatt en helt vanlig dag på forhånd, puslet rundt med sine liv helt uvitende om hva slags skjebne som ventet på dem.

Jeg har senere lurt på - hva hvis det ikke var blitt så stor sak av det - at det kun ble omtalt i vanlige nyhetssendinger - hadde det endret forløpet noe særlig mon tro? Amerikanerne hadde nok respondert mer eller mindre likt, med sin paranoia, med bombingen av Afganistan og vi hadde helt sikkert bistått dem slik vi gjorde den gangen, så det hadde vært det samme. Men hadde Bush fått støtte i kongressen til å invadere Irak? Hadde England vært med på det?

Og så filosoferer man over amerikanernes paranoia. Bombingen i Madrid - bombingen i London - verken Spania eller England reagerte så ekstremt som USA gjorde. Tvertimot, det ble et poeng å fortsette som man var helt upåvirket - terroren skulle søren ikke skremme dem nei! (Men det skjedde sikkert mye rart i ymse secret services MI5 og hva man nå måtte ha i Spania) - men utad fikk terroristene klar beskjed "vi bøyer oss ikke for terrorister". Tenk om amerikanerne kunne reagert slik også.. hele 11/9 viser jo bare hvor sårbare og redde amerikanerne er i forhold til terror-aksjoner.

Når det er sagt - selv kyniske kalde meg føler stor beundring for brannmennene som styrtet inn i de brennende tårnene for å redde folk og omkom, for alle de - både med og uten hunder - søkte i dagesvis etter overlevende i ruinene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var på jobb på Kitron og holdt på å montere kretskort da noen kom løpende og sa vi måtte skru på radioen... Det kommer jeg aldri til å glemme... Amerikanerenes redsel for å bruke penger i ettertid førte til mange oppsigelser på jobben jeg hadde, og jeg var blandt de som måtte gå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var hjemme fra skolen pga sykdom og lå og så på tv. Klikket gjennom kanalene og kom til CNN hvor de viste live opptak fra New York. Ropte på mamma som satt hjemme og studerte på den tiden. Begge var rimelig lamslått. Og ble ikke mindre lamslått da fly nummer to traff. Vi ble sittende å se på CNN i flere timer.

Merkelig hvordan en husker sånne ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var på jobb da jeg først hørte om det på raioen. Men da skjønte jeg overhodet ikke alvoret i det. Da jeg kom hjem og så på tv, ble det klart på at dette var meget alvorlig. Mener jeg snakket med mamma også på telefonen, eller søsteren min. Det var helt forferdelig. Og i ettertid når jeg ser på mer detaljerte dokumentarer fra dagen får jeg vondt i meg. Det er en av de værste episodene av denne type som jeg har opplevd i mitt liv (tsunamien i asia er også en av de). Det gikk inn på meg ja.

RIP alle som omkom! :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk på videregående, men var hjemme med magevondt og feber. Sveipet rundt på TV'n da jeg zappet innom CNN og så dramaet utløpe seg "live". Jeg så også live på at fly nr. 2 kræsjet live (eller var det live? Var iallefall noen av de første tvbildene om det jeg fikk se). En ganske surrealistisk opplevelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var hjemme, tv'n sto på, og det ble ekstra nyhetssending om at et fly hadde styrtet i en skyskraper. Det ble direktesending fra New York, og på direkten ser jeg at fly nr 2 kræsjer i det andre tårnet, jeg visste at det der er bare ikke et uhell, og ble helt kvalm.. Så kom meldinger om flere kapra fly.. Det ble ikke gjort stort annet den dagen enn å fortsette å se på nyhetssendinger.

Hele vesten ble paranoid etter det, TonjeM, ikke bare amerikanerene. Til og med lille Norge forventet en terroraksjon mot oss, fordi vi er/var så innblandet i fredsforhandlingene i Midt-Østen. Hele verden stilte seg på USA sin side, kanskje nettopp fordi at det ikke ble brukt bomber eller våpen, men noe så vanlig og "simpelt" (og uhyre effektivt) som vanlige passasjerfly. Kanskje fordi det døde nesten 3000 mennesker i disse terrorhandlingene, hvorav de aller aller fleste av de var "vanlige" mennesker med "vanlige" jobber, ikke soldater eller politikere..

Jeg var ihvertfall helt sikker på at dette var starten på 3. verdenskrig den dagen, og den tanken er kvalmende skremmende..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk på internasjonal skole med omtrent 70% amerikanere.. jeg husker ikke nøyaktig hva jeg gjorde.. det er bare en suppe. Men jeg var ihvertfall på skolen og det var mye klemming, ringing til kjente, TV-titting for å se..

Det var rett og slett en tårefylt og tåkete da :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg så at det skjedde på tv'n i hotellobbyen der jeg var og spiste kaker og drakk brus etter begravelsen til lillesøstra til bestekompisen min; hun hadde tatt sitt eget liv en uke tidligere, 15 år gammel. Hele begravelsesfølget (som var ENORMT) sto i lobbyen og så på at to fly fløy inn i WTC, i reprise hundreognitti ganger. Ingen sa et ord, jeg tror alle var litt slått ut av surrealismen ved å se tusenvis av mennesker dø på en tvskjerm - når man selv var samlet for å sørge over en død som var minst like uforståelig og grusom.

Det føltes rett og slett helt irrelevant og likegyldig at massevis av mennesker døde i New York akkurat den dagen, samtidig som hendelsen på en snodig måte var en sårt trengt distraksjon i en altfor trist begravelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ehm :wub: Er jeg den eneste som ikke har lagt det på minne? Altså hva jeg gjor den dagen?

Jeg husker bildene fra tv osv, men ikke hvor jeg var o.l.

Jeg husker faktisk bedre bussbombene i London, men det kan vel muligens ha noe med at min bror bodde og jobbet i London på den tiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eneste jeg husker var at jeg ventet på telefon fra sjefen til mamma for å vite at hun hadde det bra, da hun jobbet i nærheten av der Twin Towers stod, for så å ringe familie i usa. Var vanskelig å forstå at noen kunne gjøre noe så ondskapsfult, og jeg trodde først at det var et "uhell" når det første flyet kræsja. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...