Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor var du da?


Nirm

  

69 stemmer

  1. 1. Husker du hva du gjorde 11/9?

    • Ja
      59
    • Nei
      10


Recommended Posts

Skrevet

Skal vi se.... da var jeg vel hjemme i Bergen. Hadde ikke hørt noe om det, før jeg snakket med naboen, da jeg stod der med hunden deres. Og hun lurte på om jeg hadde hørt om det som hadde skjedd i New York. Men det hadde jeg da ikke...

Litt sprøtt egentlig, for jeg var i New York året før dette skjedde, i juli... og så begge to stod der...

Det hele er jo bare tragisk da.... :wub:

Skrevet

Jeg hadde 2 timer skole på formiddagen, og rakk akkurat hjem til hybelen til live overføring fra CNN startet på TV2, og så fly nummer to kræsje i WTC. Like etter ringte mamma, og vi snakket i timesvis mens vi så tv-bildene og forsøkte å forstå hva som skjedde... Den følelsen glemmer jeg aldri.

Skrevet

Var hos en venninne etter en kort skoledag og så det på TV. Husker jeg ringte mamma og fortalt det uten at jeg skjønte konsekvensene av det. Trooor jeg gikk i niendeklasse.

Skrevet

Hadde selv opptak i "Husdyrklanen" på UMB. Hørte nyheten først da to klassekompiser kom for å hente meg da vi skulle til opptaket.

Kommer til å huske hva jeg gjorde den dagen hele mitt liv egentlig...

Skrevet

Jeg skulle på skolen, men lata som jeg fikk vondt i magen og var syk, så fikk bli hjemme, jeg slo på tv'en og ynket meg selv over smertene jeg liksom hadde i magen, da jeg så det på tv'en fikk jeg så Utrolig vondt i magen at jeg ikke hadde grun til og lyve..

Hvil i fred de som omkom i den tragiske hendelsen :wub:

Skrevet

Jeg var i stallen, det var strålende sol og en av skolehestene skulle besøkes av veterinæren pga ett spark som hadde laget en svær betent lomme på frambeinet.

Husker den breiale vossingen kom med åpningssetningen "nå er ******* løs" og bens han vasket og skrapte ut gøgg av beinet kom historien om hva som hadde skjedd mens han kjørte i bilen opp i stallen.

Utrolig hvor godt man kan huske ting fra slike dager egentlig

Skrevet

Jeg var på skolen, og husker at mamma var mystisk irritabel da hun hentet meg; Pappa var nemlig på vei til New york, og man hadde enda ikke gått ut med hva slags fly som hadde krasjet. Det gikk jo heller ikke å få tak i noen over telefon, og flyselskapene hadde ingen oversikt. Heldigvis hadde ikke pappas fly kommet alt for langt enda, så de ble omdirigert til Canada. Han måtte bli der en stund for å si det sånn... Husker det var en veldig forvirrende følelse "Hva betyr dette" liksom...

Skrevet

Kom på jobb etter skoletid og da satt daglig leder å leste om det første flyet på nettet. Vi hadde en 52 tommer i butikken(jobbet på spaceworld), så vi koblet opp denne og så fly nummer 2 live med halve senteret tilstede i butikken.

Skrevet

Jeg husker ikke formiddagen 11. september men jeg husker godt jeg satt på bussen og var på vei hjem da buss-sjåføren plutselig stoppet bussen og satte opp radioen med ekstra nyhetssending. Det var like før Stabekk i Bærum og jeg husker at mange biler i omegn også bråstoppet (hvilket medførte at andre biler igjen måtte stoppe). Og man hørte helt vantro på nyhetene (samt at jeg ikke helt skjønte, visste ikke hva Twin Towers var for noe jeg). Da jeg kom hjem ropte jeg til sønnen at nå hadde det skjedd noe i New York og slo på CNN - og så stod vi der og fikk se fly 2 crashe inn i tårnet - på direkten. Uvirkelig å stå der og vite at her og nå døde hundrevis av mennesker og ingen i hele verden kunne hjelpe dem - og at de sikkert hadde hatt en helt vanlig dag på forhånd, puslet rundt med sine liv helt uvitende om hva slags skjebne som ventet på dem.

Jeg har senere lurt på - hva hvis det ikke var blitt så stor sak av det - at det kun ble omtalt i vanlige nyhetssendinger - hadde det endret forløpet noe særlig mon tro? Amerikanerne hadde nok respondert mer eller mindre likt, med sin paranoia, med bombingen av Afganistan og vi hadde helt sikkert bistått dem slik vi gjorde den gangen, så det hadde vært det samme. Men hadde Bush fått støtte i kongressen til å invadere Irak? Hadde England vært med på det?

Og så filosoferer man over amerikanernes paranoia. Bombingen i Madrid - bombingen i London - verken Spania eller England reagerte så ekstremt som USA gjorde. Tvertimot, det ble et poeng å fortsette som man var helt upåvirket - terroren skulle søren ikke skremme dem nei! (Men det skjedde sikkert mye rart i ymse secret services MI5 og hva man nå måtte ha i Spania) - men utad fikk terroristene klar beskjed "vi bøyer oss ikke for terrorister". Tenk om amerikanerne kunne reagert slik også.. hele 11/9 viser jo bare hvor sårbare og redde amerikanerne er i forhold til terror-aksjoner.

Når det er sagt - selv kyniske kalde meg føler stor beundring for brannmennene som styrtet inn i de brennende tårnene for å redde folk og omkom, for alle de - både med og uten hunder - søkte i dagesvis etter overlevende i ruinene.

Skrevet

Jeg var på jobb på Kitron og holdt på å montere kretskort da noen kom løpende og sa vi måtte skru på radioen... Det kommer jeg aldri til å glemme... Amerikanerenes redsel for å bruke penger i ettertid førte til mange oppsigelser på jobben jeg hadde, og jeg var blandt de som måtte gå.

Skrevet

Jeg var hjemme fra skolen pga sykdom og lå og så på tv. Klikket gjennom kanalene og kom til CNN hvor de viste live opptak fra New York. Ropte på mamma som satt hjemme og studerte på den tiden. Begge var rimelig lamslått. Og ble ikke mindre lamslått da fly nummer to traff. Vi ble sittende å se på CNN i flere timer.

Merkelig hvordan en husker sånne ting.

Skrevet

Jeg var på jobb da jeg først hørte om det på raioen. Men da skjønte jeg overhodet ikke alvoret i det. Da jeg kom hjem og så på tv, ble det klart på at dette var meget alvorlig. Mener jeg snakket med mamma også på telefonen, eller søsteren min. Det var helt forferdelig. Og i ettertid når jeg ser på mer detaljerte dokumentarer fra dagen får jeg vondt i meg. Det er en av de værste episodene av denne type som jeg har opplevd i mitt liv (tsunamien i asia er også en av de). Det gikk inn på meg ja.

RIP alle som omkom! :wub:

Skrevet

Jeg gikk på videregående, men var hjemme med magevondt og feber. Sveipet rundt på TV'n da jeg zappet innom CNN og så dramaet utløpe seg "live". Jeg så også live på at fly nr. 2 kræsjet live (eller var det live? Var iallefall noen av de første tvbildene om det jeg fikk se). En ganske surrealistisk opplevelse.

Skrevet

Jeg var hjemme, tv'n sto på, og det ble ekstra nyhetssending om at et fly hadde styrtet i en skyskraper. Det ble direktesending fra New York, og på direkten ser jeg at fly nr 2 kræsjer i det andre tårnet, jeg visste at det der er bare ikke et uhell, og ble helt kvalm.. Så kom meldinger om flere kapra fly.. Det ble ikke gjort stort annet den dagen enn å fortsette å se på nyhetssendinger.

Hele vesten ble paranoid etter det, TonjeM, ikke bare amerikanerene. Til og med lille Norge forventet en terroraksjon mot oss, fordi vi er/var så innblandet i fredsforhandlingene i Midt-Østen. Hele verden stilte seg på USA sin side, kanskje nettopp fordi at det ikke ble brukt bomber eller våpen, men noe så vanlig og "simpelt" (og uhyre effektivt) som vanlige passasjerfly. Kanskje fordi det døde nesten 3000 mennesker i disse terrorhandlingene, hvorav de aller aller fleste av de var "vanlige" mennesker med "vanlige" jobber, ikke soldater eller politikere..

Jeg var ihvertfall helt sikker på at dette var starten på 3. verdenskrig den dagen, og den tanken er kvalmende skremmende..

Skrevet

Jeg gikk på internasjonal skole med omtrent 70% amerikanere.. jeg husker ikke nøyaktig hva jeg gjorde.. det er bare en suppe. Men jeg var ihvertfall på skolen og det var mye klemming, ringing til kjente, TV-titting for å se..

Det var rett og slett en tårefylt og tåkete da :wub:

Skrevet

Jeg så at det skjedde på tv'n i hotellobbyen der jeg var og spiste kaker og drakk brus etter begravelsen til lillesøstra til bestekompisen min; hun hadde tatt sitt eget liv en uke tidligere, 15 år gammel. Hele begravelsesfølget (som var ENORMT) sto i lobbyen og så på at to fly fløy inn i WTC, i reprise hundreognitti ganger. Ingen sa et ord, jeg tror alle var litt slått ut av surrealismen ved å se tusenvis av mennesker dø på en tvskjerm - når man selv var samlet for å sørge over en død som var minst like uforståelig og grusom.

Det føltes rett og slett helt irrelevant og likegyldig at massevis av mennesker døde i New York akkurat den dagen, samtidig som hendelsen på en snodig måte var en sårt trengt distraksjon i en altfor trist begravelse.

Skrevet

Ehm :wub: Er jeg den eneste som ikke har lagt det på minne? Altså hva jeg gjor den dagen?

Jeg husker bildene fra tv osv, men ikke hvor jeg var o.l.

Jeg husker faktisk bedre bussbombene i London, men det kan vel muligens ha noe med at min bror bodde og jobbet i London på den tiden.

Skrevet

Eneste jeg husker var at jeg ventet på telefon fra sjefen til mamma for å vite at hun hadde det bra, da hun jobbet i nærheten av der Twin Towers stod, for så å ringe familie i usa. Var vanskelig å forstå at noen kunne gjøre noe så ondskapsfult, og jeg trodde først at det var et "uhell" når det første flyet kræsja. :wub:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...