Gå til innhold
Hundesonen.no

"Stesønn"


Akita

Recommended Posts

Nå har det seg slik at jeg er blitt samboer og igjen, tusen takk til tips jeg har fått her inne angående det :aww:

Men hvordan har dere forholdt dere til samboerens barn når dere har flyttet inn?

Eg synest det er utrolig vanskelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har det seg slik at jeg er blitt samboer og igjen, tusen takk til tips jeg har fått her inne angående det :aww:

Men hvordan har dere forholdt dere til samboerens barn når dere har flyttet inn?

Eg synest det er utrolig vanskelig.

Tror det kommer litt an på hvor gamle barna er. Jeg flyttet sammen med en fyr for noen år tilbake som hadde ei datter på nesten 3. Å finne balansen mellom at man tross alt er en fremmed og definitivt ikke en av foreldrene og det at man om man vil eller ikke er en oppdrager er ikke lett! Jeg er glad for at eks' datter var såpass ung for det tok ikke lang tid før hun hadde glemt at jeg ikke hadde vært der alltid. Min oppdragerrolle (da etter ei stund) var på veldig mange måter mye enklere enn farens også da han tok de store sakene og hun aldri trasset ovenfor meg på samme måte som ovenfor ham. Men det vil jeg tro er helt tilfeldig og i andre tilfeller kan det være motsatt! Jeg tror nok jeg ville latt ham (beordret om nødvendig!) ta oppdragerrollen i begynnelsen. Han skal være den som sier hvor skapet skal stå og som tar de vanskelige avgjørelsene osv. Dere må snakke om felles regler for det er viktig at faren støtter deg om du sier noe også, nærmest uansett en tid for barn har ofte lyst til å beholde faren sin for seg selv og tar gjerne en "meg og pappa mot den dumme damen" om de får. Og forhåpentligvis sklir det hele inn i en naturlig situasjon for både deg og barn hvor det etterhvert like gjerne er du som blir spurt om de kan dra til Maren eller Tobias eller dra på kino til helga eller når de må komme hjem osv... En tenåring ville jeg nok vært veldig forsiktig med å leke mor ovenfor da.... Men jeg ække noen ekspert her altså, bare mine erfaringer og tanker! :aww: Det meste går bra sånn ganske helt av seg selv! :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror det kommer litt an på hvor gamle barna er. Jeg flyttet sammen med en fyr for noen år tilbake som hadde ei datter på nesten 3. Å finne balansen mellom at man tross alt er en fremmed og definitivt ikke en av foreldrene og det at man om man vil eller ikke er en oppdrager er ikke lett! Jeg er glad for at eks' datter var såpass ung for det tok ikke lang tid før hun hadde glemt at jeg ikke hadde vært der alltid. Min oppdragerrolle (da etter ei stund) var på veldig mange måter mye enklere enn farens også da han tok de store sakene og hun aldri trasset ovenfor meg på samme måte som ovenfor ham. Men det vil jeg tro er helt tilfeldig og i andre tilfeller kan det være motsatt! Jeg tror nok jeg ville latt ham (beordret om nødvendig!) ta oppdragerrollen i begynnelsen. Han skal være den som sier hvor skapet skal stå og som tar de vanskelige avgjørelsene osv. Dere må snakke om felles regler for det er viktig at faren støtter deg om du sier noe også, nærmest uansett en tid for barn har ofte lyst til å beholde faren sin for seg selv og tar gjerne en "meg og pappa mot den dumme damen" om de får. Og forhåpentligvis sklir det hele inn i en naturlig situasjon for både deg og barn hvor det etterhvert like gjerne er du som blir spurt om de kan dra til Maren eller Tobias eller dra på kino til helga eller når de må komme hjem osv... En tenåring ville jeg nok vært veldig forsiktig med å leke mor ovenfor da.... Men jeg ække noen ekspert her altså, bare mine erfaringer og tanker! :aww: Det meste går bra sånn ganske helt av seg selv! :aww:

Det som er mitt problem er at han er 17 eg 25. Han er ufordraglig og eg sliter. Eg fikk en litt an oppdragelse enn hva han har fått av sin mor.

Kanskje eg burde snakket med samboren min om det, men min mor anbefaler ikke at jeg gjør det heller...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes absolutt du burde snakke med din samboer om det! Det aller viktigste i et forhold er kommunikasjon, og man må være i stand til å snakke om og komme til enighet om løsninger på vanskeligheter. Bor sønnen sammen med dere? Det kan kanskje være greit med noen husregler som dere alle tre blir enige om?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes absolutt du burde snakke med din samboer om det! Det aller viktigste i et forhold er kommunikasjon, og man må være i stand til å snakke om og komme til enighet om løsninger på vanskeligheter. Bor sønnen sammen med dere? Det kan kanskje være greit med noen husregler som dere alle tre blir enige om?

Ja han bor sammen med oss. Bodde med moren før og bare annenhver helg hos far. Nå er ho flyttet langt vekk og han vil bare være der i ferier.

Men hvordan gå frem når eg snakker med han da? Er vel lett å trakke i salaten her føler eg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som er mitt problem er at han er 17 eg 25. Han er ufordraglig og eg sliter. Eg fikk en litt an oppdragelse enn hva han har fått av sin mor.

Kanskje eg burde snakket med samboren min om det, men min mor anbefaler ikke at jeg gjør det heller...

HÆ??? Hva slags råd er det da? "Ikke snakke om problemene, bare holde kjeft og la ting være som de er"?

Kommunikasjon er kjempeviktig i et parforhold! Hvis du synes det er vanskelig å forholde deg til hans tenåringssønn skal du selvfølgelig snakke med ham om det. Fortell ham hva du synes er vanskelig og at du er usikker på hvordan du skal gå fram. Kanskje dere kan finne en løsning på det sammen, bedre det, enn at du blir sittende og ha det vanskelig helt alene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

HÆ??? Hva slags råd er det da? "Ikke snakke om problemene, bare holde kjeft og la ting være som de er"?

Kommunikasjon er kjempeviktig i et parforhold! Hvis du synes det er vanskelig å forholde deg til hans tenåringssønn skal du selvfølgelig snakke med ham om det. Fortell ham hva du synes er vanskelig og at du er usikker på hvordan du skal gå fram. Kanskje dere kan finne en løsning på det sammen, bedre det, enn at du blir sittende og ha det vanskelig helt alene.

Joda skjønner det. Men min mor tenker vel på alle fellene som eg kan gå i. Er ikke bare bare å være samboer med en som er 44 som har en sønn som er 17.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Joda skjønner det. Men min mor tenker vel på alle fellene som eg kan gå i. Er ikke bare bare å være samboer med en som er 44 som har en sønn som er 17.

Og det blir absolutt ikke bedre om du prøver å unngå alle konflikter :aww: DA vil du gå i mange feller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, sønnen er nesten voksen (i alder iallefall) og da skal kan kunne forholde seg til deg som et annet voksent menneske. Jeg ville ikke prøvd å være mor eller oppdrager for ham, men bare krevd normal folkeskikk. Og jeg er så barnslig at han jammen hadde fått høre det om han hadde begynt med ungdommelig furting ved "tilsnakk". Men, så er det vel ikke barebare for han heller, at hans gamle gris av en far har fått kjæreset som i teorien er ung nok til å være sønnens kjærest. Så det spørs helt hva du legger i at det er vanskelig å forholde seg til ham...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet som 17åring at jeg ikke hadde akseptert oppdragelse fra mor eller fars nye samboer/kone/mann, som er like gammel som noen av mine venner :aww: Jeg hadde derimot respektert personen på lik linje med de andre i husholdet. :hmm:

Normal folkeskikk og det å spørre på en fin måte er nok til at jeg gjør som min stemor (som forsåvidt er 33) ber meg om, og hjelper henne når det er noe hun trenger. Jeg er "venn" med henne rett å slett.

Godt mulig jeg er en smule unormal der, eller godt oppdradd fra før :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forholdet mellom meg og sønnen er helt greit det. Idag skal han være med meg på hundetrening og til min farmor så er ikke det det går i.

Men rett og slett på oppdragelsen han har fått. Gå i fra bordet uten å sitte talerken i oppvaskemaskinen, smatter, ikke hjelpe til, aldri lage mat +++

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv om du er 25 og samboeren din 44 (og kanskje en bestemt mann?) og du har flyttet inn i hans hus så må du ikke tenke slik at "dét kan jeg ikke si og ikke dét og jeg må være forsiktig og sånn og sånn og sånn." Da blir du sliten, da! Dere er samboere og dere begge to har valgt å bo sammen fordi dere er glade i hverandre og ønsker å dele livet med hverandre. Greit å huske på. :aww: Og du - vær deg selv!

Ta opp ting som du lurer på og snakk med han om det du finner vanskelig. Snakk åpent med samboeren din om det du måtte ønske (både positivt og negativt) og ikke vær redd for hvordan han vil reagere. Tingenes tilstand blir ikke bedre bare fordi du ikke tør å prate med ham om det.

De færreste er tankelesere og særlig i begynnelsen av et forhold leser man hverandre dårlig. Man vet egentlig ikke hvordan den andre er i hverdagen "dag ut og dag inn." Du er derfor nødt til å fortelle og ta opp ting som du lurer på (og forhåpentligvis gjør han det også) ellers så kan man ikke vite hva den andre går og tenker på eller hvordan den andre trives. Og du er nødt til å snakke med han om deres forhold, ikke bare med din mor.

Gi meg forresten elleve gode grunner for at en gutt på 17 år ikke skal sette inn i oppvaskmaskinen eller hjelpe til i huset! Det hører faktisk med å hjelpe til slik at bedriften A/S Familie&Hjem skal fungere. Det må far være enig i! :aww:

Tvitvi og lykke til gørrrl! :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv om du er 25 og samboeren din 44 (og kanskje en bestemt mann?) og du har flyttet inn i hans hus så må du ikke tenke slik at "dét kan jeg ikke si og ikke dét og jeg må være forsiktig og sånn og sånn og sånn." Da blir du sliten, da! Dere er samboere og dere begge to har valgt å bo sammen fordi dere er glade i hverandre og ønsker å dele livet med hverandre. Greit å huske på. :aww: Og du - vær deg selv!

Ta opp ting som du lurer på og snakk med han om det du finner vanskelig. Snakk åpent med samboeren din om det du måtte ønske (både positivt og negativt) og ikke vær redd for hvordan han vil reagere. Tingenes tilstand blir ikke bedre bare fordi du ikke tør å prate med ham om det.

De færreste er tankelesere og særlig i begynnelsen av et forhold leser man hverandre dårlig. Man vet egentlig ikke hvordan den andre er i hverdagen "dag ut og dag inn." Du er derfor nødt til å fortelle og ta opp ting som du lurer på (og forhåpentligvis gjør han det også) ellers så kan man ikke vite hva den andre går og tenker på eller hvordan den andre trives. Og du er nødt til å snakke med han om deres forhold, ikke bare med din mor.

Gi meg forresten elleve gode grunner for at en gutt på 17 år ikke skal sette inn i oppvaskmaskinen eller hjelpe til i huset! Det hører faktisk med å hjelpe til slik at bedriften A/S Familie&Hjem skal fungere. Det må far være enig i! :aww:

Tvitvi og lykke til gørrrl! :hmm:

Tusen takk!

Du traff på mange måter spikeren her. Føler det veldig slik, han er ikke en bestemt mann slik, men eg har flyttet inn til han vil gjerne være usynlig innimellom.

Må få gøttset meg opp til å ta en prat med han :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må få gøttset meg opp til å ta en prat med han :aww:

Høres glimrende ut. Men ikke drøy så lenge. Hopp i det.

Senk skuldrene og rett deg opp i ryggen, "Akita." :aww: Han er sikkert veldig glad i deg og setter pris på at du er åpen og sier fra om "dette og hint!"

Jepp, dette blir bra. :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier som de andre, ta det opp med faren! Og så får han evt ta det opp med sønnen, helt uten din innblanding! Du skal ikke bli den slemme i dette. Og så er han jo faktisk 17 år da... hvor mye oppdragelse skal du håpe på at skal komme inn når det ikke har gjort det til nå...? Å rydde bort tallerken etter seg er en selvfølge for mange, mens andre har aldri vært borti at man skal gjøre det for det gjør mor (evt far). Nytt familiemedlem gjør at det vil bli forandring på en del ting, og det må både far og sønn godta. Men snakke med sambo er viktig! Før du eksploderer og sier ting på feil måte helst... :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier som de andre, ta det opp med faren! Og så får han evt ta det opp med sønnen, helt uten din innblanding! Du skal ikke bli den slemme i dette. Og så er han jo faktisk 17 år da... hvor mye oppdragelse skal du håpe på at skal komme inn når det ikke har gjort det til nå...? Å rydde bort tallerken etter seg er en selvfølge for mange, mens andre har aldri vært borti at man skal gjøre det for det gjør mor (evt far). Nytt familiemedlem gjør at det vil bli forandring på en del ting, og det må både far og sønn godta. Men snakke med sambo er viktig! Før du eksploderer og sier ting på feil måte helst... :aww:

Skal jo ikke prøve å snu hverdagen hans opp ned og ta en mamma rolle, for all del. Men vil jo at han skal delta i og vokse på det.

Og så har eg ikke noen som helst plan om å være vaskehjelp til en på 17, det gidder eg ikke.

Takker for alle gode råd =)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal jo ikke prøve å snu hverdagen hans opp ned og ta en mamma rolle, for all del. Men vil jo at han skal delta i og vokse på det.

Og så har eg ikke noen som helst plan om å være vaskehjelp til en på 17, det gidder eg ikke.

Takker for alle gode råd =)

Også er det jo forskjell på hva som forventes av gutten fra da han var hos far i helgene/annenhver helg til nå når han bor i huset og er en del av familien. Når han bor der forventes det at han bidrar mer enn da han mer var på besøk. (Skikkelig bra setning, forøvrig...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal jo ikke prøve å snu hverdagen hans opp ned og ta en mamma rolle, for all del. Men vil jo at han skal delta i og vokse på det.

Og så har eg ikke noen som helst plan om å være vaskehjelp til en på 17, det gidder eg ikke.

Takker for alle gode råd =)

Nei, helt enig! MINST såpass bør han greie! Men det er ikke du som skal måtte ta den kampen! Og gutter på 17 år forstår stort sett hvorfor de må gjøre en innsats, men man gjør det da selvfølgelig ikke frivillig! :aww: Du har helt sikkert valgt å flytte inn sammen med denne fyren av en god grunn, og da skulle jeg tro at han virkelig har lyst til at du skal føle deg hjemme og få det bra sammen med han også! Ta den store Samtalen uten å være nervøs du, dere får nok atskillig skumlere temaer i andre samtaler etterhvert! :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har hatt 50% BC-blanding. Eneste måten å holde ham fornøyd på var å gi ham oppgaver eller fysisk aktivitet, kontinuerlig. Alltid noe å fokusere på. Han var glad i sofakos, men klarte ikke engang slappe av i kroppen da. Tydlig glad og fornøyd med situasjonen, men vred seg som en ålemark, som om det å slappe av var direkte ukomfortabelt for ham. Tror ikke vi noen gang gikk en avslappet tur. Han lærte omsider å gå pent i bånd, men han vibrerte av energi mens han fokuserte på oppgaven. Gikk stakkato og så virkelig unaturlig ut. Foretrakk å få ulike oppgaver fortløpende, i flexiline. De gangene han fysisk slappet av i våken tilstand, noe han med årene lærte å gjøre, så virket han direkte deprimert og som om han var i en dyp eksistensiell krise. Ventet kun på neste to do. Nå var blandingen min kanskje en ekstrem variant, med mitokondrie-DNA fra en veldig aktiv miniatyr bruksrase, men også renraset BC som bare går tur i gangfart uten andre oppgaver, uten stress, det virker veldig ambisiøst.  Angående aktiviteter ellers: Min fikk aldri nok. Lange ski-/sykkelturer, ball, pinner og frisbee, agility og LP og hverdagstriks hjalp selvsagt med å ta brodden av stress så det var mulig å oppnå kontakt med ham og få ham behersket, men den MENGDEN mental og fysisk aktivitet som må til for å få en BC til å fremstå som rolig og avslappet uten indre stress og uten å se ut som dyp depresjon? Jeg fant den ikke. Uten noe å gnage på var alltid rastløs eller lå spent (bokstavelig talt) klar for neste move når han var våken. Jeg tenker en må tilpasse seg den rasen en har, ikke bare prøve forme en hvilken som helst rase til en slags standard for hva en anser som generelt god hundeadferd. Å gå tur er ikke en enkel oppgave for en BC. Å kreve avslappet spasertur uten "stresset" fokus på oppgaver virker urealistisk.  Min personlige mening fra anekdotisk erfaring. Om noen har en fasit, så gjelder selvsagt den.   
    • Du får sende en på Osloferie!
    • Du får det du trener på! Her har @Simira masse gode tips til deg. La hunden få oppgaver på tur som den må fokusere på, slik at hun ikke "trener" på stressnivået hun allerede har.  Variasjon er også bra, ikke sikkert hun trenger sykkeltur hver morgen eller å starte med agility før hver tur. Og sist men ikke minst, hun er 2 år. I gamledager sa vi at 1,5-2 år er omplasseringsalder, da mange hunder peaker på energinivå rundt da😅
    • Kjenner at jeg godt kunne tenkt meg å ikke ha hund
    • Hun får også en god sykkeltur hver morgen, noen ganger med trekk og andre ganger uten. I løpet av uken trener vi også lydighet, svømming, rallylydighet og spor. De siste månedene har vi fokusert mye på ro-trening i offentlige områder med mange folk og hunder. Hun er i god form og har en slank kroppsbygning, men sliter med å roe seg ned når vi er ute, selv om hun lett finner roen innendørs. Tidligere kastet vi dessverre en del pinner og ball på turer, men jeg innså i senere tid at det er med på å skape mye stress. Derfor har vi sluttet med dette for en god stund siden. Jeg forstår at dette har bidratt til å bygge opp stressnivået hennes utendørs. Men ellers har hun vært slik jeg beskriver henne, helt siden vi fikk henne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...