Gå til innhold
Hundesonen.no

Welsh Corgi Cardigan


Anette
 Share

Recommended Posts

RASEBESKRIVELSE FOR WELSH CORGI CARDIGAN

Opprinnelsesland/ hjemland: Storbritannia.

Helhetsinntrykk: Robust, tøff, bevegelig og utholdende. Lang i forhold til høyden. Avslutter med en revelignende, buskete hale i forlengelse med kroppen.

Viktige proporsjoner:

Hode : snuteparti = 5:3.

Adferd/temperament: Våken, aktiv, intelligent og stabil. Ikke sky eller aggressiv.

Hode: Reveaktig form og utseende.

Skalle: Bred og flat mellom ørene, avsmalnende mot øynene. Svakt hvelvet.

Stopp: Moderat.

Nesebrusk: Sort. Lett fremtredende.

Snuteparti: Lett avsmalnende mot nesebrusken, men på ingen måte stump. Renskåret, kraftig, men ikke fremtredende underkjeve.

Kjever/tenner: Kraftige tenner. Saksebitt.

Øyne: Middels store, klare med et vennlig, våkent men påpasselig uttrykk, Ganske bredt plassert med tydelig markerte øyenkroker. Fortrinnsvis mørke eller harmonerende med pelsfargen. Mørke øyenlokksrender. Kun hos blue merle tillates et eller begge øyne blek blå, blå eller blåflekket.

Ører: Opprettstående, ganske store i forhold til hundens størrelse. Ørespissen svakt avrundet. Moderat brede ved basis med omtrent 9 cm innbyrdes avstand. De bæres slik at spissen ligger litt utenfor en tenkt linje trukket fra snutespiss gjennom øyets sentrum. Plassert langt tilbake på skallen, slik at de kan legges flate langs nakken.

Hals: Muskuløs, godt utviklet, står i forhold til hundens bygning. Går naturlig over i skråstilte skuldre.

Forlemmer: Helhetsinntrykk: Kraftig benstamme helt ned til potene. Korte ben, men kroppen skal gå godt klar av bakken.

Skulder: Muskuløse. Godt tilbakelagte. Ca 90° vinkel mellom skulder og overarm.

Albue: Tilliggende.

Underarm: Lett buet for å slutte tett inntil brystkassen.

Poter: Lett utoverdreide. Runde, godt sluttede, ganske store med kraftige tredeputer.

Kropp: Ganske lang og kraftig med godt markert midje.

Overlinje: Rett.

Bryst: Moderat bredt med fremtredende brystben. Dyp brystkasse med godt hvelvede ribben.

Hale: Revelignende, ansatt i overlinjens forlengelse. Moderat lang, rekker nesten eller helt til bakken. Bæres lavt i stående, men kan løftes litt over rygglinjen under bevegelse. Ikke ringlet over ryggen.

Baklemmer: Helhetsinntrykk: Kraftige, velvinklete. Kraftig benstamme helt ned til potene. Korte ben.

Lår: Muskuløse.

Knær: Velvinklede.

Underlår: Muskuløse.

Haser: I stående loddrette sett fra siden og bakfra.

Poter: Runde, godt sluttede, ganske store med kraftigetredeputer. Sporer uønsket.

Bevegelser: Frie og kraftfulle med albuene tett inntil siden, verken løse

eller bundne. Forbena strekkes godt fremover uten å løftes

for mye, og i harmoni med bakbenas fraspark.

Pels:

Hårlag: Kort eller middels lang med hard struktur. Værbestandig, med

god underpels. Helst rett.

Farge: Alle farger tillatt, med eller uten hvite tegninger. Men hvitt skal ikke være dominerende.

Størrelse og vekt:

Mankehøyde: Ideal 30 cm

Vekt: Skal stå i forhold til hundens størrelse. Balansert helhet er det viktigste.

Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil.

Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er

i relasjon til rasebeskrivelsen.

Diskvalifiserende feil:

Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske

defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.

OBS

Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

Skal sortere penere og legge inn bilder etterpå :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Rasepresentasjon Welsh Corgi Cardigan og Welsh Corgi Pembroke

Tekst: Ingrid Prytz Ohm

Corgien, den lavbeinte gjeterhunden, har eksistert i Wales i mange hundre år.

I grevskapene Cardiganshire og Pembrokeshire levde bøndene vesentlig av kvegdrift. Jorden, som i hovedsak var eiet av kronen, var karrig og gårdene små og fattigslige. Kveget beitet i høydedragene over dalbunnen der gårdene lå, og loven forbød bøndene å sette opp gjerder for å holde beitedyrene ute fra markene nærmere husene. Dermed skulle corgien ikke bare brukes til å drive kveg hjem og til markedet, men også holde beitedyr borte fra åker og eng i dalbunnen. Hundene var hasebitere og fikk god hjelp av de korte beina sine til å dukke unna spark fra gjenstridige okser og kyr.

Corgien er en sunn, robust, intelligent, lettlært, modig og oppmerksom hund, den er familiekjær og kan bli meget gammel. Disse egenskapene gjorde corgien til en verdifull hjelper for waliserene, og har vært med på å sikre rasens egenart frem til våre dager.

At gjeterhunden virkelig ble verdsatt finner vi bevis for i Howell the Good’s lov (konge i South Wales på 900-tallet) – hvor hundens verdi blir satt lik verdien av en ungokse, en betydelig sum for disse fattige bøndene

Corgiens opprinnelse og type

Selve ordet corgi er sammensatt av de walisiske ordene ”cor”, som betyr dverg, og ”ci”, sombetyr hund. Navnet brukes på to hunderaser, Welsh Corgi Cardigan fra Cardiganshire og Welsh Corgi Pembroke fra Pembrokeshire. Selv om disse deler navn og hjemland, er det to forskjellige raser både av opphav og utseende.

Cardiganen regnes for å være den eldste av de to, og den har nære slektsbånd med dachslignende hunder som kom til Wales med kelterne for mer enn 3000 år siden. Den har vært krysset med andre gjeterhundraser opp igjennom tidene, den største synlige arven fra dette kan sees i rasens utallige fargevarianter. Rasen finnes i rød, sobel, trefarget, brindle, og den spesielle blue merle, som ofte følges av ett eller to blå øyne.

Cardiganen som er den største og kraftigste av de to corgiene, har alltid hatt lang hale og kjennetegnes av sine store ører som gir den et mildt og litt skøyeraktig utrykk.

Pembrokeshire ligger langs kysten av Wales, og hundene her kom derfor lettere i kontakt med verden utenfor enn hundene i innlandet

av Cardiganshire. Opprinnelsen til pembroken var trolig lokale lavbeinte hunder, som ble krysset med hunder av spisshundtype, som kom til Wales med reisende fra kontinentet og Skandinavia.

Pembroken som er den minste av corgiene, blir født både med kort og lang hale og skal ha et kjekt og reveaktig preg. Den vanligste fargen er rød, men den finnes også som sobel og trefarget. Det finnes et walisisk sagn om at pembroken var en gave til menneskene fra alvene, og at spor etter seletøyet som alvene brukte på hundene fremdeles kan sees på pelsen til pembroken.

Etter at britenes nåværende dronning Elisabeth fikk en pembroke som kjæledyr mens hun fremdeles var en ung prinsesse, har rasen vært kjent som den kongelige corgien, og den har oppnådd en stor popularitet langt utenfor sitt hjemland.

Welsh Corgi rasene i Norge

Til Norge kom pembroken på slutten av 1940-tallet, men oppdrett startet ikke før omkring ti år senere. I 1967 ble det importert en ung hann fra England, som tok dommerne med storm, og endte som mestvinnende hund uansett rase på kennelklubbens utstillinger i Norge - Bamsestatuettvinner i 1968.

Også i 1983 ble Bamsestatuetten vunnet av en pembroke. De første corgikullene ble levert til ”gamle” schäferhundeiere, og dette var bruks og utstillingsinteresserte mennesker, som deltok flittig på utstillinger med hundene sine, og gjorde rasen mer kjent.

Cardigan har ikke hatt den samme tradisjonog utbredelse i Norge som pembroke, og de første eksemplarene kom ikke til landet før

i 1976. Takket være det gode samarbeidet mellom norske oppdrettere, og de ledende oppdretterne i Europa og USA, er den norske

cardiganstandard på topp, og i de senere årene ser det ut til at rasen har begynt å øke i antall og popularitet.

En allsidig hunderase

Som nevnt tidligere var de første corgieierene i Norge aktive hundemennesker, og dette har gjort at disse små brukshundene har fått vise sitt potensial som mer enn en trivelig familie- og vakker utstillingshund.

Corgier har hevdet seg helt i toppen både i lydighet, agility og viltsporkonkurranser, og har plassert seg på pallen i flere nasjonale mesterskap. Ser vi på de nordiske landene under ett, finnes det flere champions i mange aktivitetsgrener, og det har vært pembroke som har representert både Norge og Finland på landslagsnivå i lydighet.

De gangene corgier har vært så heldige å få bo på gård, har de også bevist at gjeteregenskapene fremdeles finnes. Ser vi til USA og Canada deltar det mange corgier av begge raser på gjeterhundprøvene som arrangeres av den Amerikanske Kennel Klubben.

Å leve med en corgi

Begge corgiene har alltid vært allsidige hunderaser som har kunne tilpasse seg de fleste bo- og livssituasjoner. Derfor har de også oppnådd en stabil tilhengerskare, som gjerne ender opp med en ny corgi når den gamle er borte. Det er også lett å ende opp med flere, når først en er kommet i hus.

Corgiene er utpregede sosiale hunder som trives best når de får være sammen med sine mennesker, men de er også så robuste at de godt kan tilbringe noen timer alene enten inne eller ute i hundegård.

De er spreke på sine korte ben, og man greier ikke å slite ut en corgi i god kondisjon, selv på en lang fjelltur eller en sykkeltur til butikken. Den eneste klare begrensningen vårt nordiske klima kan sette for disse hundene må være store mengder nysnø!

Man skal huske på at rasene opprinnelig er små brukshunder, og de krever både oppdragelse og en viss aktivisering for å komme til sin rett. Så noen sofaputehund blir nok verken cardiganen eller pembroken før de har oppnådd en viss alder og verdighet!

Helse

Begge corgirasene er kjent for å være friske hunder som kan bli riktig gamle. Det er ikke uvanlig å møte pigge og trivelige veteraner på 12 år og oppover. Ingen av rasene sliter i noen utstrekning med arvbare lidelser, og de er også forskånet for de økende allergi- og immunproblemer som mange andre hunderaser sliter med.

Den største helsemessige utfordringen som møter corgier av begge rasene, må være at de er matglade, og har lett for å legge på seg. Det er derfor viktig å begrense inntaket av mat, samt holde hunden i god fysisk form

Lenke til kommentar
Del på andre sider

NORSK WELSH CORGI KLUBB

Norsk Welsh Corgi Klubb ble stiftet i 1971. NWCK er tilknyttet Norsk Kennel Klub og innehar det offisielle ansvaret for begge corgirasene i Norge. Klubben er kjent for et godt miljø blant medlemmene, og en stor grad av samarbeid oppdretterne imellom. I og med at ingen av rasene er særlig store numerisk er de fleste aktivitetene lagt til østlandsområdet, men det finnes også rasetreff i andre steder av landet.

Vi arrangerer to utstillinger i året, medlemsmøter med tema om alt fra gjeting og blodspor til avl og genetikk, samt sosiale treff der vi avholder de tradisjonelle konkurransene corgisprint og vakreste corgiøyne. Det er også et godt samarbeid mellom corgiklubbene innen de nordiske landene, og vi arrangerer felles utstillinger og seminar med jevne mellomrom. Mer informasjon om klubben og aktiviteter finnes på http://www.corgi.no

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker de så godt begge to, men aller best pembroke. Mannen liker best cardigan, så det kan bli en diskusjon å få med seg :ahappy:

Kjempe søte Amiga! Er neste hunde ønske også samme rase?

Japp, blitt corgi frelst, mange bruksraser appelerer, men herregud og mye sjarm og personlighet disse små har. Også så brukandes til alt. Vi trener jo rundering og spor nå, og hun freser rundt så fort beina går :P

Fra å ha en Border Collie som er litt, jaja.. greit.. da gjør vi det da.. til en corgi som bare wohooo, er er JEG! la oss hoppe ut av bilen og bare trene masse, så er det en liten forskjell :ahappy:

Blir nok en liten corgi neste år en gang ja... sambo ville jo ha en til også :(

Forøvrig så vi på pembroke, og hadde forsåvidt bestemt oss etc, var en valp igjen, men så ble den solgt, kom over et cardigan kull, pratet masse med oppdretteren og leste og så bilder og vel, jeg angrer ikke. Også liker jeg at hunder har hale :ahappy: De er søte uten, men foretrekker med :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 months later...

Er det noe ryggproblemer i rasen, med tanke på rygglengden? Den har jo strukket seg en del siden opprinnelsen...

Hva med albuer?

Noe man bør se etter spesielt hos oppdretter, med tanke på familie/selskapshund?

Det er ingen utbredte ryggproblemer på corgi slik som med dachs og andre raser, mye fordi bygningen er større og kraftigere. Ting man må være obs på er å ikke la de hoppe ut av store biler, ikke la de hoppe av store ting etc pga belastning på albuer og rygg. Eneste faren til denne rasen er overvekt.

Siterer Andre som også har corgier:

De kan få problemer med rygg om man ikke er påpasselig med vekten, men sett i forhold til dachs er de en del mer solide og sterkere bygd, de har overkropp og hode som en Border Collie, ørene til sjeferen, og beina til en dachs =)

Når jeg hadde et problem med at Amiga haltet i høst fikk jeg litt mer info fra oppdretter, hvorav det var bare voksesmerter hun hadde.

kan være to litt mer kjente corgiproblemer enn OCD. Det ene er ren "valpehalting" eller vokstsmerter. Det går over med hvile og for mer mindre energi. Det andre er mer alvorlig og krever ofte operasjon. Det er når radius eller ulna vokser i utakt - man pleier også å se det på at det beinet hunden halter på er ganske mye mer utvridd enn det andre. Usymetrisk vekst i underarmsbeina er jo "normalt" for chondodystrofe raser, men noen ganger blir denne dvergveksten for ekstrem og fører til smerter. Da brekkes det beinet som vokser saktest opp, slik at det kan vokse seg lenger. Dette siste kan også skyldes et traume på vokssonene på enden av knoklene.

Det siste problemet er dog ganske skjeldent og jeg har ikke hørt om noen som har hatt det.

Med tanke på oppdretter så er jo alle corgier som er avlet idag i Norge familie og selskapshunder. Jeg har jo vært hos flere oppdrettere og jeg vet hvilke linjer jeg liker. Corgien er ikke reservert som den var før i tiden lengre men noe henger litt igjen. Men hos min oppdretter (Kennel All Trade) ble jeg mødt av overlykkelige corgier som elsket livet og bare syntes det var utrolig gøy med besøk. Jeg har møtt noen individer i corgi miljøet som er mer reservert men de aller fleste er lykkelig og superglade mot de fleste.

Jeg kan jo nevne ting jeg har lært igjennom snart et år med lille villbass.

Hun er alltid full av energi, alltid klar for å gjøre noe å bli med meg ut. Elsker å løpe og er glad i å leke med pinner og baller uten at det blir en mantra. De er veldig glade i å trene triks og er oppmerksomme. Men de har en sterk mening om ting og tang, så pltuselig er ikke lydighet kult og da må du virkelig jobbe litt for å få de med. Amiga er skikkelig bestemt og bare ga pur f i alle oss med godbiter som danset og hoppet og lekte tullinger. Da hadde hun fått nok og vi skulle hjem :D Nå har den perioden gått litt over.

Hun elsker å trene triks, stå på bakbena, dekk, hopping, ta poten over nesa, spinning etc. Men for et sportalent jeg fikk, hun var et naturtalent og har tatt alt på strak arm og jeg ringte oppdretter litt forskrekket og kjempeglad over hvor flink hun var og hun sa hun hadde hatt et par tisper før som hun konkertert i A spor med og de var også sånn. Så Amiga eeeeeelsker å spore, det har hun alltid en mening om at vi aldri får gjort for mye. Jeg har gått 3 store spor og hun er egentlig bare klar for mer.

Også er det jo utrolig mye personlighet, er jo det vi corgi eiere blir helt hektet på. Amiga er super tilpassningsdyktig, hun er med overalt og til forskjellige folk og hun slår seg bare til ro. F.ex på utstillinger sover hun bare i stolen min og tar livet med ro. Corgier er koseklumper samtidig som de elsker å løpe rundt og finne på morsomme ting. De prater også en del med masse forskjellige lyder, amiga har en god bunke forskjellige pip og sulking som betyr alt fra yippi til ikke dra fra meg.

Jeg har ingen problemer med henne de dagene jeg er syk, travel og ikke får så god tid. Det takler hun helt fint og det har ikke blitt til at hun kjeder seg noe og ødelegger ting, hun blir rastløs men ikke går løs på noe. Har forsåvidt bare hatt en skade fra vi fikk henne til nå og det var hun tygde over en liten ledning.

Det er en super koselig og alsidig rase som elsker livet og familien sin. I tillegg er min Amiga ekstremt flink med barn og godtar alt, er bare snill og slikker på hender og lar de gjøre som de vil med henne.

ooog angående albuer så går det som alt annet, overvekt er corgiens fare, det er ingen sykdommer ellers på rasen. På Amiga tror jeg det skal mye til for å bli overvektig ettersom jeg forer og forer og hun blir bare tynn :ahappy: (nei hun har ikke orm :D jeg driver og feiter litt henne opp nå :) )

om det er noe mer du lurer på så bare si ifra, om ikke jeg kan svare har jeg blitt så godt mottatt i corgi miljøet og kjenner og har møtt snart veldig mange av de aktive. Amiga er også tilgjengelig for besøk til folk som vurderer rasen :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...