Jump to content
Hundesonen.no

Welsh Corgi Cardigan


Anette
 Share

Recommended Posts

RASEBESKRIVELSE FOR WELSH CORGI CARDIGAN

Opprinnelsesland/ hjemland: Storbritannia.

Helhetsinntrykk: Robust, tøff, bevegelig og utholdende. Lang i forhold til høyden. Avslutter med en revelignende, buskete hale i forlengelse med kroppen.

Viktige proporsjoner:

Hode : snuteparti = 5:3.

Adferd/temperament: Våken, aktiv, intelligent og stabil. Ikke sky eller aggressiv.

Hode: Reveaktig form og utseende.

Skalle: Bred og flat mellom ørene, avsmalnende mot øynene. Svakt hvelvet.

Stopp: Moderat.

Nesebrusk: Sort. Lett fremtredende.

Snuteparti: Lett avsmalnende mot nesebrusken, men på ingen måte stump. Renskåret, kraftig, men ikke fremtredende underkjeve.

Kjever/tenner: Kraftige tenner. Saksebitt.

Øyne: Middels store, klare med et vennlig, våkent men påpasselig uttrykk, Ganske bredt plassert med tydelig markerte øyenkroker. Fortrinnsvis mørke eller harmonerende med pelsfargen. Mørke øyenlokksrender. Kun hos blue merle tillates et eller begge øyne blek blå, blå eller blåflekket.

Ører: Opprettstående, ganske store i forhold til hundens størrelse. Ørespissen svakt avrundet. Moderat brede ved basis med omtrent 9 cm innbyrdes avstand. De bæres slik at spissen ligger litt utenfor en tenkt linje trukket fra snutespiss gjennom øyets sentrum. Plassert langt tilbake på skallen, slik at de kan legges flate langs nakken.

Hals: Muskuløs, godt utviklet, står i forhold til hundens bygning. Går naturlig over i skråstilte skuldre.

Forlemmer: Helhetsinntrykk: Kraftig benstamme helt ned til potene. Korte ben, men kroppen skal gå godt klar av bakken.

Skulder: Muskuløse. Godt tilbakelagte. Ca 90° vinkel mellom skulder og overarm.

Albue: Tilliggende.

Underarm: Lett buet for å slutte tett inntil brystkassen.

Poter: Lett utoverdreide. Runde, godt sluttede, ganske store med kraftige tredeputer.

Kropp: Ganske lang og kraftig med godt markert midje.

Overlinje: Rett.

Bryst: Moderat bredt med fremtredende brystben. Dyp brystkasse med godt hvelvede ribben.

Hale: Revelignende, ansatt i overlinjens forlengelse. Moderat lang, rekker nesten eller helt til bakken. Bæres lavt i stående, men kan løftes litt over rygglinjen under bevegelse. Ikke ringlet over ryggen.

Baklemmer: Helhetsinntrykk: Kraftige, velvinklete. Kraftig benstamme helt ned til potene. Korte ben.

Lår: Muskuløse.

Knær: Velvinklede.

Underlår: Muskuløse.

Haser: I stående loddrette sett fra siden og bakfra.

Poter: Runde, godt sluttede, ganske store med kraftigetredeputer. Sporer uønsket.

Bevegelser: Frie og kraftfulle med albuene tett inntil siden, verken løse

eller bundne. Forbena strekkes godt fremover uten å løftes

for mye, og i harmoni med bakbenas fraspark.

Pels:

Hårlag: Kort eller middels lang med hard struktur. Værbestandig, med

god underpels. Helst rett.

Farge: Alle farger tillatt, med eller uten hvite tegninger. Men hvitt skal ikke være dominerende.

Størrelse og vekt:

Mankehøyde: Ideal 30 cm

Vekt: Skal stå i forhold til hundens størrelse. Balansert helhet er det viktigste.

Feil: Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil.

Hvor alvorlig feilen er, skal graderes etter hvor stort avviket er

i relasjon til rasebeskrivelsen.

Diskvalifiserende feil:

Hunder som viser tegn på aggressivitet og/eller har fysiske

defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.

OBS

Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

Skal sortere penere og legge inn bilder etterpå :)

Link to comment
Share on other sites

  • 2 months later...

Rasepresentasjon Welsh Corgi Cardigan og Welsh Corgi Pembroke

Tekst: Ingrid Prytz Ohm

Corgien, den lavbeinte gjeterhunden, har eksistert i Wales i mange hundre år.

I grevskapene Cardiganshire og Pembrokeshire levde bøndene vesentlig av kvegdrift. Jorden, som i hovedsak var eiet av kronen, var karrig og gårdene små og fattigslige. Kveget beitet i høydedragene over dalbunnen der gårdene lå, og loven forbød bøndene å sette opp gjerder for å holde beitedyrene ute fra markene nærmere husene. Dermed skulle corgien ikke bare brukes til å drive kveg hjem og til markedet, men også holde beitedyr borte fra åker og eng i dalbunnen. Hundene var hasebitere og fikk god hjelp av de korte beina sine til å dukke unna spark fra gjenstridige okser og kyr.

Corgien er en sunn, robust, intelligent, lettlært, modig og oppmerksom hund, den er familiekjær og kan bli meget gammel. Disse egenskapene gjorde corgien til en verdifull hjelper for waliserene, og har vært med på å sikre rasens egenart frem til våre dager.

At gjeterhunden virkelig ble verdsatt finner vi bevis for i Howell the Good’s lov (konge i South Wales på 900-tallet) – hvor hundens verdi blir satt lik verdien av en ungokse, en betydelig sum for disse fattige bøndene

Corgiens opprinnelse og type

Selve ordet corgi er sammensatt av de walisiske ordene ”cor”, som betyr dverg, og ”ci”, sombetyr hund. Navnet brukes på to hunderaser, Welsh Corgi Cardigan fra Cardiganshire og Welsh Corgi Pembroke fra Pembrokeshire. Selv om disse deler navn og hjemland, er det to forskjellige raser både av opphav og utseende.

Cardiganen regnes for å være den eldste av de to, og den har nære slektsbånd med dachslignende hunder som kom til Wales med kelterne for mer enn 3000 år siden. Den har vært krysset med andre gjeterhundraser opp igjennom tidene, den største synlige arven fra dette kan sees i rasens utallige fargevarianter. Rasen finnes i rød, sobel, trefarget, brindle, og den spesielle blue merle, som ofte følges av ett eller to blå øyne.

Cardiganen som er den største og kraftigste av de to corgiene, har alltid hatt lang hale og kjennetegnes av sine store ører som gir den et mildt og litt skøyeraktig utrykk.

Pembrokeshire ligger langs kysten av Wales, og hundene her kom derfor lettere i kontakt med verden utenfor enn hundene i innlandet

av Cardiganshire. Opprinnelsen til pembroken var trolig lokale lavbeinte hunder, som ble krysset med hunder av spisshundtype, som kom til Wales med reisende fra kontinentet og Skandinavia.

Pembroken som er den minste av corgiene, blir født både med kort og lang hale og skal ha et kjekt og reveaktig preg. Den vanligste fargen er rød, men den finnes også som sobel og trefarget. Det finnes et walisisk sagn om at pembroken var en gave til menneskene fra alvene, og at spor etter seletøyet som alvene brukte på hundene fremdeles kan sees på pelsen til pembroken.

Etter at britenes nåværende dronning Elisabeth fikk en pembroke som kjæledyr mens hun fremdeles var en ung prinsesse, har rasen vært kjent som den kongelige corgien, og den har oppnådd en stor popularitet langt utenfor sitt hjemland.

Welsh Corgi rasene i Norge

Til Norge kom pembroken på slutten av 1940-tallet, men oppdrett startet ikke før omkring ti år senere. I 1967 ble det importert en ung hann fra England, som tok dommerne med storm, og endte som mestvinnende hund uansett rase på kennelklubbens utstillinger i Norge - Bamsestatuettvinner i 1968.

Også i 1983 ble Bamsestatuetten vunnet av en pembroke. De første corgikullene ble levert til ”gamle” schäferhundeiere, og dette var bruks og utstillingsinteresserte mennesker, som deltok flittig på utstillinger med hundene sine, og gjorde rasen mer kjent.

Cardigan har ikke hatt den samme tradisjonog utbredelse i Norge som pembroke, og de første eksemplarene kom ikke til landet før

i 1976. Takket være det gode samarbeidet mellom norske oppdrettere, og de ledende oppdretterne i Europa og USA, er den norske

cardiganstandard på topp, og i de senere årene ser det ut til at rasen har begynt å øke i antall og popularitet.

En allsidig hunderase

Som nevnt tidligere var de første corgieierene i Norge aktive hundemennesker, og dette har gjort at disse små brukshundene har fått vise sitt potensial som mer enn en trivelig familie- og vakker utstillingshund.

Corgier har hevdet seg helt i toppen både i lydighet, agility og viltsporkonkurranser, og har plassert seg på pallen i flere nasjonale mesterskap. Ser vi på de nordiske landene under ett, finnes det flere champions i mange aktivitetsgrener, og det har vært pembroke som har representert både Norge og Finland på landslagsnivå i lydighet.

De gangene corgier har vært så heldige å få bo på gård, har de også bevist at gjeteregenskapene fremdeles finnes. Ser vi til USA og Canada deltar det mange corgier av begge raser på gjeterhundprøvene som arrangeres av den Amerikanske Kennel Klubben.

Å leve med en corgi

Begge corgiene har alltid vært allsidige hunderaser som har kunne tilpasse seg de fleste bo- og livssituasjoner. Derfor har de også oppnådd en stabil tilhengerskare, som gjerne ender opp med en ny corgi når den gamle er borte. Det er også lett å ende opp med flere, når først en er kommet i hus.

Corgiene er utpregede sosiale hunder som trives best når de får være sammen med sine mennesker, men de er også så robuste at de godt kan tilbringe noen timer alene enten inne eller ute i hundegård.

De er spreke på sine korte ben, og man greier ikke å slite ut en corgi i god kondisjon, selv på en lang fjelltur eller en sykkeltur til butikken. Den eneste klare begrensningen vårt nordiske klima kan sette for disse hundene må være store mengder nysnø!

Man skal huske på at rasene opprinnelig er små brukshunder, og de krever både oppdragelse og en viss aktivisering for å komme til sin rett. Så noen sofaputehund blir nok verken cardiganen eller pembroken før de har oppnådd en viss alder og verdighet!

Helse

Begge corgirasene er kjent for å være friske hunder som kan bli riktig gamle. Det er ikke uvanlig å møte pigge og trivelige veteraner på 12 år og oppover. Ingen av rasene sliter i noen utstrekning med arvbare lidelser, og de er også forskånet for de økende allergi- og immunproblemer som mange andre hunderaser sliter med.

Den største helsemessige utfordringen som møter corgier av begge rasene, må være at de er matglade, og har lett for å legge på seg. Det er derfor viktig å begrense inntaket av mat, samt holde hunden i god fysisk form

Link to comment
Share on other sites

NORSK WELSH CORGI KLUBB

Norsk Welsh Corgi Klubb ble stiftet i 1971. NWCK er tilknyttet Norsk Kennel Klub og innehar det offisielle ansvaret for begge corgirasene i Norge. Klubben er kjent for et godt miljø blant medlemmene, og en stor grad av samarbeid oppdretterne imellom. I og med at ingen av rasene er særlig store numerisk er de fleste aktivitetene lagt til østlandsområdet, men det finnes også rasetreff i andre steder av landet.

Vi arrangerer to utstillinger i året, medlemsmøter med tema om alt fra gjeting og blodspor til avl og genetikk, samt sosiale treff der vi avholder de tradisjonelle konkurransene corgisprint og vakreste corgiøyne. Det er også et godt samarbeid mellom corgiklubbene innen de nordiske landene, og vi arrangerer felles utstillinger og seminar med jevne mellomrom. Mer informasjon om klubben og aktiviteter finnes på http://www.corgi.no

Link to comment
Share on other sites

Jeg liker de så godt begge to, men aller best pembroke. Mannen liker best cardigan, så det kan bli en diskusjon å få med seg :ahappy:

Kjempe søte Amiga! Er neste hunde ønske også samme rase?

Japp, blitt corgi frelst, mange bruksraser appelerer, men herregud og mye sjarm og personlighet disse små har. Også så brukandes til alt. Vi trener jo rundering og spor nå, og hun freser rundt så fort beina går :P

Fra å ha en Border Collie som er litt, jaja.. greit.. da gjør vi det da.. til en corgi som bare wohooo, er er JEG! la oss hoppe ut av bilen og bare trene masse, så er det en liten forskjell :ahappy:

Blir nok en liten corgi neste år en gang ja... sambo ville jo ha en til også :(

Forøvrig så vi på pembroke, og hadde forsåvidt bestemt oss etc, var en valp igjen, men så ble den solgt, kom over et cardigan kull, pratet masse med oppdretteren og leste og så bilder og vel, jeg angrer ikke. Også liker jeg at hunder har hale :ahappy: De er søte uten, men foretrekker med :D

Link to comment
Share on other sites

  • 3 months later...

Er det noe ryggproblemer i rasen, med tanke på rygglengden? Den har jo strukket seg en del siden opprinnelsen...

Hva med albuer?

Noe man bør se etter spesielt hos oppdretter, med tanke på familie/selskapshund?

Det er ingen utbredte ryggproblemer på corgi slik som med dachs og andre raser, mye fordi bygningen er større og kraftigere. Ting man må være obs på er å ikke la de hoppe ut av store biler, ikke la de hoppe av store ting etc pga belastning på albuer og rygg. Eneste faren til denne rasen er overvekt.

Siterer Andre som også har corgier:

De kan få problemer med rygg om man ikke er påpasselig med vekten, men sett i forhold til dachs er de en del mer solide og sterkere bygd, de har overkropp og hode som en Border Collie, ørene til sjeferen, og beina til en dachs =)

Når jeg hadde et problem med at Amiga haltet i høst fikk jeg litt mer info fra oppdretter, hvorav det var bare voksesmerter hun hadde.

kan være to litt mer kjente corgiproblemer enn OCD. Det ene er ren "valpehalting" eller vokstsmerter. Det går over med hvile og for mer mindre energi. Det andre er mer alvorlig og krever ofte operasjon. Det er når radius eller ulna vokser i utakt - man pleier også å se det på at det beinet hunden halter på er ganske mye mer utvridd enn det andre. Usymetrisk vekst i underarmsbeina er jo "normalt" for chondodystrofe raser, men noen ganger blir denne dvergveksten for ekstrem og fører til smerter. Da brekkes det beinet som vokser saktest opp, slik at det kan vokse seg lenger. Dette siste kan også skyldes et traume på vokssonene på enden av knoklene.

Det siste problemet er dog ganske skjeldent og jeg har ikke hørt om noen som har hatt det.

Med tanke på oppdretter så er jo alle corgier som er avlet idag i Norge familie og selskapshunder. Jeg har jo vært hos flere oppdrettere og jeg vet hvilke linjer jeg liker. Corgien er ikke reservert som den var før i tiden lengre men noe henger litt igjen. Men hos min oppdretter (Kennel All Trade) ble jeg mødt av overlykkelige corgier som elsket livet og bare syntes det var utrolig gøy med besøk. Jeg har møtt noen individer i corgi miljøet som er mer reservert men de aller fleste er lykkelig og superglade mot de fleste.

Jeg kan jo nevne ting jeg har lært igjennom snart et år med lille villbass.

Hun er alltid full av energi, alltid klar for å gjøre noe å bli med meg ut. Elsker å løpe og er glad i å leke med pinner og baller uten at det blir en mantra. De er veldig glade i å trene triks og er oppmerksomme. Men de har en sterk mening om ting og tang, så pltuselig er ikke lydighet kult og da må du virkelig jobbe litt for å få de med. Amiga er skikkelig bestemt og bare ga pur f i alle oss med godbiter som danset og hoppet og lekte tullinger. Da hadde hun fått nok og vi skulle hjem :D Nå har den perioden gått litt over.

Hun elsker å trene triks, stå på bakbena, dekk, hopping, ta poten over nesa, spinning etc. Men for et sportalent jeg fikk, hun var et naturtalent og har tatt alt på strak arm og jeg ringte oppdretter litt forskrekket og kjempeglad over hvor flink hun var og hun sa hun hadde hatt et par tisper før som hun konkertert i A spor med og de var også sånn. Så Amiga eeeeeelsker å spore, det har hun alltid en mening om at vi aldri får gjort for mye. Jeg har gått 3 store spor og hun er egentlig bare klar for mer.

Også er det jo utrolig mye personlighet, er jo det vi corgi eiere blir helt hektet på. Amiga er super tilpassningsdyktig, hun er med overalt og til forskjellige folk og hun slår seg bare til ro. F.ex på utstillinger sover hun bare i stolen min og tar livet med ro. Corgier er koseklumper samtidig som de elsker å løpe rundt og finne på morsomme ting. De prater også en del med masse forskjellige lyder, amiga har en god bunke forskjellige pip og sulking som betyr alt fra yippi til ikke dra fra meg.

Jeg har ingen problemer med henne de dagene jeg er syk, travel og ikke får så god tid. Det takler hun helt fint og det har ikke blitt til at hun kjeder seg noe og ødelegger ting, hun blir rastløs men ikke går løs på noe. Har forsåvidt bare hatt en skade fra vi fikk henne til nå og det var hun tygde over en liten ledning.

Det er en super koselig og alsidig rase som elsker livet og familien sin. I tillegg er min Amiga ekstremt flink med barn og godtar alt, er bare snill og slikker på hender og lar de gjøre som de vil med henne.

ooog angående albuer så går det som alt annet, overvekt er corgiens fare, det er ingen sykdommer ellers på rasen. På Amiga tror jeg det skal mye til for å bli overvektig ettersom jeg forer og forer og hun blir bare tynn :ahappy: (nei hun har ikke orm :D jeg driver og feiter litt henne opp nå :) )

om det er noe mer du lurer på så bare si ifra, om ikke jeg kan svare har jeg blitt så godt mottatt i corgi miljøet og kjenner og har møtt snart veldig mange av de aktive. Amiga er også tilgjengelig for besøk til folk som vurderer rasen :D

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


×
×
  • Create New...