Omplasseres grunnet manglende kjemi

[Gjest]

Og sånn til slutt: folk kaster da ut gubben/kjærringa på grunn av manglende "kjemi" - hvorfor skulle det være verre med hunden ?

Vel, gubben/kjærringa velger av fri vilje å komme hjem til deg, samt har de muligheten til å prate for seg og forklare eventuelle mangler

Dette burde forøvrig være et felt for forskning, siden det tydeligvis går an å få dårlig kjemi med det DYR. Enten er dette individuelt (blandt mennesker, at noen kan føle dårlig kjemi ovenfor hund/dyr, andre ikke kan det) - eller så er det noe "vi alle" kan oppleve, men som nødvendigvis ikke skjer med alle - særtilfeller som også kan studeres for sin kuriøsitet.

Høres helt merkelig ut for mine ører, og det bildet av dårlig kjemi jeg har fått av denne tråden høres nesten helt surrealistisk ut. Virkelig prima forskningsmateriale i relasjon hund/menneske, domestisering og så videre.... (Gitt at det er faktisk finnes dårlig kjemi)

[Inustaff]

Min definisjon av kjemi er det man får "gratis" uten anstrengelser,men som bare ER.¨

Men det er min mening...så det å si at kjemi kan opparbeides har jeg ingen tro på,da føler ikke jeg det er snakk om kjemi lengre.

Men hver sin definisjon da...

Ok, så du mener man ikke kan opparbeide seg kjemi?? Det betyr at jeg fortsatt ikke har kjemi med boxeren som jeg ikke følte noe spes for da jeg besøkte henne 5-uker gammel?? Eller?

Kjemi mellom folk og kjemi mellom eier og hund er i mitt hode to forskjellige ting. De kan ikke sammenlignes.

Nei, dette tror jeg ikke at jeg noengang blir å forstå. Sorry!

hehe...det sier seg selv at man ikke merker så lett kjemi med en baby..være seg menneske eller dyr..men jeg mener voksne folk,eller hunder som "har satt seg mer" da ser man jo tydelig.Et barn eller en valp trenger ikke være gamle saken før man merker sånt vell?

Altså hvis du gjør ablegøyer eller samtaler med barn så merker du fort om de er med deg eller om de ser dumt på deg og lurer på om du feiler noe.Får du respons,og merker kontakt over tid så har du jo kjemi med den personen eller hunden.

Jeg mener at det går ut på det samme mellom dyr og mennesker.

Man kan i mitt hode opparbeide toleranse for manglende kjemi,men kjemien vil mangle selv om man har toleransen.

Slik som enkelte hunder også mangler kjemi seg imellom så merker man det at de opparbeider toleranse,men de vil aldri ha kjemien som man enkelt ser at de får med andre..

Men vi er forskjellige,sier ikkke jeg har rett,...men i mitt hode er det sense i det slik jeg sier det.

*Dobbelpost. Bruk redigeringsfunksjonen. Mod. Huldra*

[SiriEveline]

Nei, det er flere av oss som har omplassert/solgt hunder pga manglende kjemi som har måtte svare for valget vårt. Jeg tar det dog ikke som "slakting", jeg forventer ikke at alle skal forstå og være enig i valgene jeg tar. Det er ikke viktig heller, så lenge jeg føler at valget jeg tar er riktig for meg - og for å være helt ærlig, så syns jeg det er fint at det blir diskusjon av "rare" valg, da tenker man i det minste ordentlig i gjennom det..

Nei, ikke nødvendigvis. Jeg fant Nora i et kull jeg egentlig ikke vurderte når jeg fant henne, da var hun 4,5 uker gammel. Når jeg var og kikket på de igjen 6 uker gamle, så vurderte jeg henne rett nok opp mot søsteren som jeg også kunne velge, men det var egentlig bare Nora som var aktuell for min del.

Sånn har det vært i andre kull jeg har sett også (man eier jo ikke nødvendigvis alle hunder man har kjemi med), i Dina sine kull har jeg stort sett funnet favoritten min når de er 2-3 uker, og selv om mye skjer fra da til levering, så har stort sett den feelingen jeg har hatt med de holdt seg.

Du sier noe der ja, det er en god test på om man virkelig ønsker å omplassere. Og en ting jeg har tro på, er vel at om man står for valget sitt 110%, så aksepterer andre det, selvom de kanskje ikke er enig engang.

Jeg mener altså i forhold til at man bare velger valp utifra et bilde av valpene. F.eks. Tinka ble valgt basert på at hun var brun og hvit, vel trodde jeg (da det sto i annonsen), hun viste seg å være sobel/hvit.

På den annen side så kom Chico til oss bare pga. at valpen vi skulle ha ikke hadde begge testiklene nede, og da vi var valpekjøperne som bodde lengst unna fikk vi heller en annen valp med testikler på plass. Han hadde jeg en fantastisk kjemi med, mer enn noen i familien. Dog ble jeg pushet vekk, for søsteren min "trengte" ham mer (lang historie). Men fremdeles den dag i dag, så kan mamma se at han har et annet blikk til meg enn noen andre, han gjør større og raskere fremskritt med meg på trening.

Så det er vel bare å håpe, og finne en rase man liker

Wow, dette ble litt rotete, poenget mitt på slutten var egentlig at jeg innser at det faktisk ikke er noe rød tråd, og kunne vel egentlig tenkt meg frem til det selv.

[Margrete]

Jeg har tenkt på en ting, uff og uff. Asti var jo valpen i kullet jeg egentlig ikke synes særlig om. Han var liksom ingen han. Så da oppdretter bestemte meg for å ta han og ikke den jeg virkelig likte, må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Når jeg fikk han hjem var han fortsatt en ingen, og jeg virkelig angret meg flere ganger. Han fantes ikke opptatt av meg og var kun på Juta, enda jeg var veldig klar på å lufte han alene, og dra på turer alene. Nei... uten Juta var han i hvertfall en ingen. Det var ikke det at jeg ikke likte han, han var bare en ingen, hverken likte eller mislikte. Han var superduper vanskelig å jobbe med, tung og helt uinteressert. Nå når jeg ble syk igjen, så var han med i avveiningen om hvem skulle gå, for jeg hadde jo ikke noe tilknytting til han. Men gubben nektet plent å sende han fra seg.

I går kveld kom han å la hodet sitt på skuldrene mine og bare koste. Da kjente jeg at jeg faktisk likte denne "ingen" ekstremt godt! Ja, nesten litt forelsket som Siri snakker om. Nå er jeg veldig glad for at han ble, for nå liker jeg "ingen" ekstremt godt, vi er ett og han dilter ikke avgårde med hvem som helst lenger. Nå vil han ligge tett hos meg på kveldene og kommer diltene når jeg skal legge meg. Han er fortsatt tung å jobbe med, men jeg har funnet dirken til låsen hans (nøkkelen tror jeg ble mistet under fødsel, men dirk er bra).

Hva blir dette da? Kjemi kommer jo med en gang som dere sier, og det kommer ikke med tid og stunder. Jeg liker han mer enn jeg liker en vanlig hund på en måte.

Ikke det at det betyr så himla mye, bare litt undrene på en måte.

[Guest Belgerpia]

Vel, gubben/kjærringa velger av fri vilje å komme hjem til deg, samt har de muligheten til å prate for seg og forklare eventuelle mangler

Nå er du inne å noe helt annet enn kjemi, nå er du inne på den greia med at "når du har vært så teit å skaffe deg hund så må du slite med den til den dør" - greia om at ingen andre kan gi den ett godt hjem og stakkars hunden som må flytte.

Det er ikke sånn at man MÅ leve med en hund i 13-15 år fordi man har skaffet seg hunden, funker det ikke så funker det ikke og helt ærlig, jeg tror at hunder har det mye bedre ett sted hvor de er virkelig elsket for den de er heller enn ett sted de må være fordi det er "umoralsk" å omplassere den på så tynt grunnlag som at man ikke funker sammen.

Jeg har vært glad i de hundene jeg har omplassert fordi de ikke har vært det jeg ønsket meg, nå manglet jeg vel strengt tatt ikke kjemi med den første, men han var en a-typisk belger, han hadde overhodet ingen drifter. Han het Brumm og var en skikkelig Brumm stakkars. Han lever nå ett flott liv som en elsket familiehund på Ekeberg. Beta som jeg omplasserte høsten 2006 var vel en hund jeg i og for seg hadde kjemi med, men han var på feil sted til feil tid - det var ikke lett å være belger hos meg når jeg mistet min Timo. Han lever ett drømmeliv som familehund og er en særdeles god ambassadør for sin rase.

Men for å ta dette med kjemi - jeg så Noah'n min første gang når han var 3 uker, da ble han avskrevet fordi han var den schtøggeste belgervalpen jeg noen gang hadde sett. Han så mer ut som en shar-pei enn en belger og var bare ulekker. Tre uker senere skulle jeg velge min valp. Fast bestemt på at det var kun to valper å velge mellom - jeg ankom oppdretter, tre valper ble sluppet ut og den eneste valpen jeg så og som så meg var den avskrevne. Kjekke de to andre også, men den som gikk rett i hjertet mitt var altså den valpen som var avskrevet 3 uker gammel. Og snakk om kjemi. Han var MIN fra dag en, og jeg tror ingen rundt meg egentlig trodde at noen noensinne ville kunne fylle skoene til gamle Timo helt og holdent - men Noah har gjort det og mer til.

Lilli som jeg fikk tilbake omtrent når jeg hentet Noah er en hund jeg digger, og digger veldig - ekstremt glad i henne, men vi har null kjemi og det er ikke det at jeg ikke forsøkte - jeg tok henne til og med på Sølen kurs i håp om at vi skulle finne en aktivitet der vi kunne jobbe sammen og bli mer på nett - men nei, det bare funket ikke. Istedet for at jeg da skulle være frustrert og lei meg og slite med dårlig samvittighet fordi jeg følte at Noah fikk så mye mer så valgte jeg altså å selge halvparten i Lilli og hun flyttet til Larvik. Der fikk hun en helt egen familie, barn å styre med og hundevante mennesker som synes de har fått verdens mest fantastiske hund. Lilli er lykkelig og jeg er lykkelig. Vinn vinn.

Supra som kom tilbake for få uker siden var min favoritt i kullet omtrent fra dag en, jeg syntes hun var fantastisk. Mentalt var hun kanskje den mest forsiktige av dem (om man kan snakke om forsiktig), men blikket hennes var bare herlig. Glad for at hun vokste opp der hun gjorde, hun har ikke blitt noe mindre skjønn med årene og jeg innrømmer gladelig at jeg var superglad for at jeg hadde mulighet til å få henne hjem når ting ble som det ble. Vi har kjemi vi - selv om hun har vokst opp ett annet sted.

Det er forøvrig forskjell på å "ikke like" en hund og å mangle kjemi -man kan godt like en hund svært godt men allikevel mangle kjemi. Lilli er ett eksempel - hennes mor Dina ett annet. 2ne sin Dina var før min Dina - og hun hadde nok enda vært min Dina om ikke hun og Tone hadde funnet hverandre (eller Dina funnet Tone eller noe), men ikke fordi jeg og Dina har kjemi for det har vi ikke - jeg er uendelig glad i Dina, men det er snakk om alt annet enn kjemi - kjemi har Diners med 2ne - jeg er bare en hyggelig kløtante som er grei til sitt formål, men det er Tone hun velger å følge.

[Guest Gråtass]

Nå har jeg fulgt denne tråden fra starten og jeg tror det er sånn at dette med kjemi er en veldig individuell greie. Jeg tror også at om man ikke har opplevd det så er det vanskelig å forestille seg det. Jeg hadde min "once in a lifetime" hund i min første hund. Han var en real drittbikkje egentlig, men han var MIN drittbikkje. Vi hadde en helt fantastisk kjemi og jeg hadde kjærlighetssorg ( i mangel på ett bedre ord) i månedsvis etter han døde. Mens jeg hadde han kjøpte jeg flere hunder, ikke som skulle fylle hans sko, men utfylle noen andre behov hos meg, som treningskompis og konkurransehund. Jeg kjøpte en labrador tispe, som var det nydeligste verden har sett, hun var bare søt og god, flotte egenskaper og jeg visste mye om rasen og linjene jeg kjøpte. Da hun var 6 mnd leverte jeg henne tilbake til oppdretteren og ingen skjønte hva i huleste jeg gjorde. Vi manglet kjemi fullstendig. Hun var bare til låns. Jeg ble urettferdig mot henne fordi vi ikke spilte på samme lag, da innså jeg at den nydelige hunden fortjente noe helt annet, så det fikk hun. Og for alt jeg vet så lever hun enda i lykkelig harmoni med de som klarte å verdsette hennes fantastiske egenskaper.

Jeg har hatt mange hunder etter dette, noen har jeg hatt god kjemi med, noen mindre god kjemi med. Jeg har solgt hunder, avlivet hunder og gitt bort hunder fordi mitt liv er for kort til å ha "drittbikkjer". Men at kjemi er en vesentlig faktor, det er jeg overbevist om.

[Gjest]

Nå er du inne å noe helt annet enn kjemi, nå er du inne på den greia med at "når du har vært så teit å skaffe deg hund så må du slite med den til den dør" - greia om at ingen andre kan gi den ett godt hjem og stakkars hunden som må flytte.

Det er ikke sånn at man MÅ leve med en hund i 13-15 år fordi man har skaffet seg hunden, funker det ikke så funker det ikke og helt ærlig, jeg tror at hunder har det mye bedre ett sted hvor de er virkelig elsket for den de er heller enn ett sted de må være fordi det er "umoralsk" å omplassere den på så tynt grunnlag som at man ikke funker sammen.

Hvor står det skrevet at jeg mente det? Jeg bare nevnte det, da jeg synes det er en dårlig sammenlikning. Mennesker og dyr kan for min del sammenliknes i rettigheter og spesielt individsrett på jordens overflate - men faktum er at dyr ikke kan kommunisere med oss på samme måte som medmennesker kan. Skjønner selvsagt at hun ikke mente det 100% seriøst, men still....

Jeg tror grunnen til at "vi andre" reagerer på dette med påstander om dårlig kjemi, er at vi ikke har noe superforhold til bikkja. Vi har ikke den "once in a lifetime bikkja", bikkja kommer ikke løpende gjennom ild og vann for å redde oss fra døden, den matcher nødvendigvis ikke personligheten din perfekt (morsomt eksempel med bikkja mi og meg er at jeg elsker å gå i oppoverbakke, bikkja hater det. Jeg hater å gå i nedoverbakke, bikkja elsker det...), og generelt. Det er nødvendigvis ikke så mye kjemi inn i bildet.

Men jeg ... skjønner ikke hvordan man da kan si at det er grunnlag for omplassering, for jeg er enda så glad i den bikkja. "Livet er for kort for drittbikkjer" - vel i min (og andres) verden er ikke dårlig kjemi synonymt med drittbikkjer. Livet til bikkja mi er for kort, synes jeg, da jeg helst skulle levd resten av livet med den fjotten. Hun kan virkelig plage livet av meg, irritere meg, føle meg ensom og alene der hun løper med livsglede bort til fremmedfolk i stedet for meg - men ****. Hun er bare sånn, ville ikke hatt det på noen annen måte. Og at jeg ser bedring - omså a minute one - for hvert år hun legger på ryggen, det gjør at det blir enda mer verdt det.

Gitt, jeg skjønner grunnlaget om det er virkelig søppelkjemi mellom noen. Men jeg har nesten vanskelig å se hvor mye verre det kan bli, og i så tilfelle at den graden av ille er så VANLIG som den ser ut til å være. Da mener jeg igjen det er et særfenomen vi virkelig burde studere. Er det et moderne fenomen?

[Guest Gråtass]

Men jeg ... skjønner ikke hvordan man da kan si at det er grunnlag for omplassering, for jeg er enda så glad i den bikkja. "Livet er for kort for drittbikkjer" - vel i min (og andres) verden er ikke dårlig kjemi synonymt med drittbikkjer. Livet til bikkja mi er for kort, synes jeg, da jeg helst skulle levd resten av livet med den fjotten. Hun kan virkelig plage livet av meg, irritere meg, føle meg ensom og alene der hun løper med livsglede bort til fremmedfolk i stedet for meg - men ****. Hun er bare sånn, ville ikke hatt det på noen annen måte. Og at jeg ser bedring - omså a minute one - for hvert år hun legger på ryggen, det gjør at det blir enda mer verdt det.

Hvis du skal sitere meg, så får du jaggu følge konteksten også. Jeg har aldri sagt at en hund med manglende kjemi er en "drittbikkje". Det får stå for din egen regning. Men det jeg HAR sagt er at mitt liv er for kort til å ha det som for meg er "drittbikkjer" så derfor kvitter jeg meg med dem i en eller annen form. Hva som gir en hund den definisjonen er jo opp til hver enkelt. Men jeg finner det forunderlig at noe som så mange opplever som så enkelt må andre forske på for at det skal være reelt. For meg er det helt reellt at jeg ikke hadde kjemi med labbisen min, ergo leverte jeg henne tilbake. For meg er det helt reelt at jeg solgte en hund jeg hadde super kjemi med fordi jeg ikke hadde bruk for den hunden. Den oppfyllte ikke mine krav til egenskaper og egnethet. Jeg avlivet en hund fordi den ikke var riktig skrudd sammen, men hunden og jeg hadde fin kjemi allikevel vi. Jeg tror at man må ha noen hunder og oppleve litt hunderi før man kanskje ser helt hva som menes. Uten at det nødvendigvis er forskningsmateriale..

[Gjest]

Ah, ja, at man kan være så dum å glemme det - vi som ikke har hatt bikkjer i 50 år og gått 20 kurs, samt ikke hatt 40 forskjellige hunder - vi er jo ikke kvalifisert til å uttale oss i det hele tatt.... Egentlig er det jo bare å legge ned hele hundesonen, evt sette inn aldersgrense og "hvor mange hunder har du hatt i ditt liv"-grense

Går det ikke an å holde seg for god til å spille på det kortet?

[Guest Gråtass]

Ah, ja, at man kan være så dum å glemme det - vi som ikke har hatt bikkjer i 50 år og gått 20 kurs, samt ikke hatt 40 forskjellige hunder - vi er jo ikke kvalifisert til å uttale oss i det hele tatt.... Egentlig er det jo bare å legge ned hele hundesonen, evt sette inn aldersgrense og "hvor mange hunder har du hatt i ditt liv"-grense

Går det ikke an å holde seg for god til å spille på det kortet?

Det er jo tydelig at du følte deg trufft på ett eller annet vis siden dette er reaksjonen din. Som vanlig veldig voksen og reflektert..

Det er faktisk sånn at om man har hatt noen hunder eller hatt erfaring med flere hunder av flere raser og individer, så tror jeg (min helt personlige subjektive mening) at det er lettere å forstå begrepet å ha kjemi med en hund, fordi man har gjort seg erfaringer om hvilke hunder og typer som man kommer overens med. Min drømmehund var en gruppe 10 hund, jeg kommer sannsynligvis ikke til å ha en gruppe 10 hund igjen noengang. Fordi jeg har i ettertid hatt hovedsaklig gruppe 1 hunder, som har tiltalt meg bedre, passet meg som person og trener bedre og ikke minst som jeg har hatt en mye bedre kjemi med, i flertall. Noe som gjør at jeg antar det er større sannsynlighet for at jeg klikker med en gruppe 1 hund igjen enn en gruppe 10 hund. Hvor vanskelig er det egentlig å forstå at erfaring gjør at man nemlig har nettopp erfaring, uten at det behøver å oppfattes som ekskluderende?

[Siri]

Ah, ja, at man kan være så dum å glemme det - vi som ikke har hatt bikkjer i 50 år og gått 20 kurs, samt ikke hatt 40 forskjellige hunder - vi er jo ikke kvalifisert til å uttale oss i det hele tatt.... Egentlig er det jo bare å legge ned hele hundesonen, evt sette inn aldersgrense og "hvor mange hunder har du hatt i ditt liv"-grense

Går det ikke an å holde seg for god til å spille på det kortet?

Det er merkelig det der, at det tydeligvis alltid er HELT FEIL å nevne at erfaring faktisk gir - nettopp: erfaring

[Raksha]

Jeg har hatt den "once in a liftime" hunden jeg. Min lille Rikke. Kommer nok aldri over tapet av henne. Hun valgte meg, og spratt rett opp i armene mine, og der ble hun til hun døde.

Jeg tror ikke jeg får noen ny Rikke, ever.

Men jeg er vel heldig som ikke har hatt helt feil kjemi med noen av de andre. Jeg hadde Abby på låns jeg - vi funket kjempebra sammen, og var ingen kjemikrasj, men følelsen av at hun var kun til låns kom rett før hun ble syk, så tipper det var en forsvarsmekanisme fra min side.

Kahlo var ikke "min" før hun var over året. Jeg turte ikke knytte meg til henne, men det hadde heller ikke noe med kjemi å gjøre. Så jeg kjenner følelsen av å ha hund som er til "låns" men forskjellen er vel at de jeg har fått "låne" så har jeg nytt hver dag jeg fikk, ikke vært lei og klar til at den skulle "dra hjem".

[Gjest]

Det er jo tydelig at du følte deg trufft på ett eller annet vis siden dette er reaksjonen din. Som vanlig veldig voksen og reflektert..

Truffet? Av hva? Jeg er ikke truffet av annet enn at jeg synes det er rimelig kjedelig at en diskusjon skal "tas livet av" ved å konkludere med at "jeg har mer erfaring, så ditt ord kan ikke tas seriøst og dermed anser vi debatten som avsluttet". Hva trenger vi diskusjonsfora for, om man skal trekke slike konklusjoner ved alt?

Refleksjon har ingen ting med saken å gjøre, og er et surt oppgulp fra din side fordi du ikke takler meg som person. Lite diskusjonsrelevant, og sier vel mer om hvem av oss som egentlig er voksen enn noe annet...

Og forøvrig er jeg steikanes glad for at jeg aldri blir voksen og kjedelig, uansett hvor mange år jeg får på ryggen

[Tonje]

Jeg har tenkt på en ting, uff og uff. Asti var jo valpen i kullet jeg egentlig ikke synes særlig om. Han var liksom ingen han. Så da oppdretter bestemte meg for å ta han og ikke den jeg virkelig likte, må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Når jeg fikk han hjem var han fortsatt en ingen, og jeg virkelig angret meg flere ganger. Han fantes ikke opptatt av meg og var kun på Juta, enda jeg var veldig klar på å lufte han alene, og dra på turer alene. Nei... uten Juta var han i hvertfall en ingen. Det var ikke det at jeg ikke likte han, han var bare en ingen, hverken likte eller mislikte. Han var superduper vanskelig å jobbe med, tung og helt uinteressert. Nå når jeg ble syk igjen, så var han med i avveiningen om hvem skulle gå, for jeg hadde jo ikke noe tilknytting til han. Men gubben nektet plent å sende han fra seg.

I går kveld kom han å la hodet sitt på skuldrene mine og bare koste. Da kjente jeg at jeg faktisk likte denne "ingen" ekstremt godt! Ja, nesten litt forelsket som Siri snakker om. Nå er jeg veldig glad for at han ble, for nå liker jeg "ingen" ekstremt godt, vi er ett og han dilter ikke avgårde med hvem som helst lenger. Nå vil han ligge tett hos meg på kveldene og kommer diltene når jeg skal legge meg. Han er fortsatt tung å jobbe med, men jeg har funnet dirken til låsen hans (nøkkelen tror jeg ble mistet under fødsel, men dirk er bra).

Hva blir dette da? Kjemi kommer jo med en gang som dere sier, og det kommer ikke med tid og stunder. Jeg liker han mer enn jeg liker en vanlig hund på en måte.

Ikke det at det betyr så himla mye, bare litt undrene på en måte.

Kjemi er vanskelig og som sagt her før så tror jeg det er litt individuelt også hva man legger i det. Jeg hadde heller ingen spesiell kjemi med Felix de første månedene han bodde hos meg,men jeg tror rett og slett det gikk på at jeg ikke tok meg tid til å bli kjent med han fordi min fokus og energi ofte lå på Ike pga hans problemer. Pluss at Felix heller hang seg på Ike og syntes det var artigere å være sammen med han enn med meg. Først når Ike ble borte måtte vi samarbeide ordentlig og bli skikkelig "kjent" med hverandre på en annen måte og nå digger jeg den hunden veldig veldig mye og er utrolig glad i han. Vi er på bølgelengde(stort sett ) og trives med hverandre. Vi har god kjemi. Hvertfall er det sånn jeg ser det,selv om jeg ikke oppdaga det helt i starten.

Om du har god kjemi med Asti eller ikke vet ikke jeg,men jeg tror nå at kjemi kan komme med tiden også jeg da

[patricia]

Jeg har vært så heldig å ha opplevd flere av disse once-in-a-lifetimehundene, og de har betydd enormt mye for meg. Så har jeg også hatt et par drittbikkjer, men de hadde tross alt så mange gode egensskaper at jeg beholdt dem livet ut. Og det er faktisk disse drittbikkjene jeg har lært mest av!

De færreste hundeeiere skalffer seg hund til ett bestemt, klart definert formål. For disse er det selvsagt surt å få en hund som er ubrukelig, men for "vanlige" hundeeiere blir det - for meg- for lettvint å bare kvitte seg med dem. Kan hende jeg er gammeldags, men har jeg førdt skaffet meg en hund, så har jeg en forbannet plikt til å gjøre det beste ut av det. er litt enig med Lagrange jeg, så får vi heller være litt uerfarne og umodne...

[Mailin]

Jeg blander meg litt jeg også, etter å endelig ha fått lest hele diskusjonen.

For meg er det ikke endten "kjemi" eller "ikke kjemi i det hele tatt".

Lyng var en fantastisk hund, jeg tror aldri jeg vil få en hund igjen som tar på seg en seriøs jobb som servicehund i hjemmet selv (han gjore det når han var valp/unghund). Han varslet meg ved sykdom før jeg skjønte at jeg ble dårlig selv, og passet på meg når jeg var dårlig. Han lærte seg sånt selv, og var der for meg hele tiden, tenkte ikke på andre. Jeg stolte på ham i alle situasjoner. På trening derimot måtte vi jobbe litt mer for å "finne hverandre". Han var litt mer selvstendig der og det var ikke altid så lett gitt, men vi vokste oss til hverandre og det fløt veldig fint når han ble voksen. Det var ALDRI noen tanker om å plassere ham bort, jeg elsket den hunden. Han var fantastisk, vi hadde en god kjemi, men han var aldri min.

Lira derimot er min, sånn helt virkelig. Hun blir aldri samme fantastiske servicehunden som Lyng, men hun er min. Og jeg tror de fleste av mine venner merker det også. Hun kommer unna med det meste og er bare herlig. Jeg vet ikke hva det er, men Lira er bare min, jeg kan ikke beskrive det på noen annen måte rett og slett!

Det er flere hunder jeg føler jeg har god kjemi med, men som ikke er mine. Også er det de som jeg synes er kule når andre eier de, men som jeg ikke har kjemi med. Jeg virkelig digger venninnen min sin hund, og ser at det de to har i lag er fantastisk, men jeg ville kanskje ikke eid den selv. En hund jeg ikke har kjemi med vil jeg heller ikke ha, og det er for meg en grei grunn til å selge. En hund jeg har kjemi med som ikke passer til mine treningsmål beholder jeg, den ser jeg ingen grunn til å selge.

I stedefor å dele det inn i kjemi/ikke kjemi som i sort-hvitt, så burde det kanskje heller deles inn i kjemi, ikke kjemi og "min"

[Huldra]

Jeg har tenkt på en ting, uff og uff. Asti var jo valpen i kullet jeg egentlig ikke synes særlig om. Han var liksom ingen han. Så da oppdretter bestemte meg for å ta han og ikke den jeg virkelig likte, må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Når jeg fikk han hjem var han fortsatt en ingen, og jeg virkelig angret meg flere ganger. Han fantes ikke opptatt av meg og var kun på Juta, enda jeg var veldig klar på å lufte han alene, og dra på turer alene. Nei... uten Juta var han i hvertfall en ingen. Det var ikke det at jeg ikke likte han, han var bare en ingen, hverken likte eller mislikte. Han var superduper vanskelig å jobbe med, tung og helt uinteressert. Nå når jeg ble syk igjen, så var han med i avveiningen om hvem skulle gå, for jeg hadde jo ikke noe tilknytting til han. Men gubben nektet plent å sende han fra seg.

I går kveld kom han å la hodet sitt på skuldrene mine og bare koste. Da kjente jeg at jeg faktisk likte denne "ingen" ekstremt godt! Ja, nesten litt forelsket som Siri snakker om. Nå er jeg veldig glad for at han ble, for nå liker jeg "ingen" ekstremt godt, vi er ett og han dilter ikke avgårde med hvem som helst lenger. Nå vil han ligge tett hos meg på kveldene og kommer diltene når jeg skal legge meg. Han er fortsatt tung å jobbe med, men jeg har funnet dirken til låsen hans (nøkkelen tror jeg ble mistet under fødsel, men dirk er bra).

Hva blir dette da? Kjemi kommer jo med en gang som dere sier, og det kommer ikke med tid og stunder. Jeg liker han mer enn jeg liker en vanlig hund på en måte.

Ikke det at det betyr så himla mye, bare litt undrene på en måte.

Jeg har ikke opplevd å ha en "instant connection" med en valp. De har vokst seg på meg etterhvert, og vi har blitt en ekvipasje. Ingen av de valpene jeg har hatt, har jeg likt spesielt godt som valper. Casper var stygg, Tulla var stygg, Aynï var stygg, Nenya er vel den jeg har hatt mest "følelser" for som valp, men hun var også bare helt "normal". Jeg er ingen valpeperson, jeg liker voksne hunder som kan å oppføre seg sånn noenlunde, og er enklere å ha med å gjøre enn disse valpene. Så jeg har regnet med at kjemien har kommet jeg, for det har den jo gjort før? Man blir jo mer glad i hunden jo lengre man har den, har jeg opplevd. Problemet er når man ikke blir så mye mer glad i hunden, når man ikke får denne berømmelige kjemien, og føler at hunden er til låns. Men som svar til din undrende tanke; jeg tror kjemi og tilknytning kan komme etterhvert, men at på ett eller annet tidspunkt stopper det opp. Man har prøvd å lage en tilknytning til hunden, det har ikke gått, og toget er kjørt. Jeg tror det er begrenset hva man får ut av årevis med jobbing for å "bedre kjemien" dersom den aldri kommer naturlig av seg selv.

Hvor står det skrevet at jeg mente det? Jeg bare nevnte det, da jeg synes det er en dårlig sammenlikning. Mennesker og dyr kan for min del sammenliknes i rettigheter og spesielt individsrett på jordens overflate - men faktum er at dyr ikke kan kommunisere med oss på samme måte som medmennesker kan. Skjønner selvsagt at hun ikke mente det 100% seriøst, men still....

Jeg tror grunnen til at "vi andre" reagerer på dette med påstander om dårlig kjemi, er at vi ikke har noe superforhold til bikkja. Vi har ikke den "once in a lifetime bikkja", bikkja kommer ikke løpende gjennom ild og vann for å redde oss fra døden, den matcher nødvendigvis ikke personligheten din perfekt (morsomt eksempel med bikkja mi og meg er at jeg elsker å gå i oppoverbakke, bikkja hater det. Jeg hater å gå i nedoverbakke, bikkja elsker det...), og generelt. Det er nødvendigvis ikke så mye kjemi inn i bildet.

Men jeg ... skjønner ikke hvordan man da kan si at det er grunnlag for omplassering, for jeg er enda så glad i den bikkja. "Livet er for kort for drittbikkjer" - vel i min (og andres) verden er ikke dårlig kjemi synonymt med drittbikkjer. Livet til bikkja mi er for kort, synes jeg, da jeg helst skulle levd resten av livet med den fjotten. Hun kan virkelig plage livet av meg, irritere meg, føle meg ensom og alene der hun løper med livsglede bort til fremmedfolk i stedet for meg - men ****. Hun er bare sånn, ville ikke hatt det på noen annen måte. Og at jeg ser bedring - omså a minute one - for hvert år hun legger på ryggen, det gjør at det blir enda mer verdt det.

Gitt, jeg skjønner grunnlaget om det er virkelig søppelkjemi mellom noen. Men jeg har nesten vanskelig å se hvor mye verre det kan bli, og i så tilfelle at den graden av ille er så VANLIG som den ser ut til å være. Da mener jeg igjen det er et særfenomen vi virkelig burde studere. Er det et moderne fenomen?

Det er ikke enten/eller kjemi. Det er ikke sånn at enten har man dårlig kjemi, eller så har man superduper kjemi. Jeg har sagt det før, men det går visst ikke inn: jeg tror at folk flest har helt normal kjemi med sin hund. Noen opplever kanskje å få disse "once in a lifetime"-hundene, og noen opplever kanskje "dårlig kjemi".

Jeg vil si at jeg og Tulla har helt normal kjemi. Hun kan irritere vettet av meg, hun kan gå og slække i oppoverbakker og trekke hardt i nedoverbakker. Hun kan finne på å snuse under trening, være irriterende sytete når hun mener det er mattid, eller påståelig insisterende på at JODA, det ligger faktisk noe interessant helt innerst under sofaen. Det er ikke sånn at vi alltid er enig, at jeg alltid forstår hva hun mener og at hun alltid forstår meg. Hun vil neppe gå gjennom ild og vann for meg, sannsynligvis blir hun stående på motsatt side og hyle etter meg. Det er ikke sånn at jeg med tankeoverføring kan fortelle henne alt hun skal gjøre og at hun gjør det perfekt - det er en grunn til at vi ikke er verken agilitychampion eller viltsporchampion, for ikke å snakke om at vi ikke har startet i lydighet enda. Hun kommer aldri og koser når jeg trenger det mest, ikke hvis jeg ber henne om det heller. Men vi har kjemi! Det er så tydelig at hun er min hund, hun vil ikke være med noen andre, hun velger alltid meg (på godt og vondt). Jeg tror ikke hun er min "once in a lifetime"-hund, men hun er så definitivt min. Hun har aldri vært til låns her, hun bor her, og det er så utrolig rart når hun ikke er her. Men jeg irriterer meg sikkert like mye over henne som du gjør med din Luna.

Ah, ja, at man kan være så dum å glemme det - vi som ikke har hatt bikkjer i 50 år og gått 20 kurs, samt ikke hatt 40 forskjellige hunder - vi er jo ikke kvalifisert til å uttale oss i det hele tatt.... Egentlig er det jo bare å legge ned hele hundesonen, evt sette inn aldersgrense og "hvor mange hunder har du hatt i ditt liv"-grense

Går det ikke an å holde seg for god til å spille på det kortet?

Kjære vene! Prøv å les innlegget til Gråtass med litt andre briller. Hvor i alle dager får du det fra at man må ha hatt førti hunder?

Jeg har hatt fire-fem hunder over en mye kortere tidsperiode (jeg er jo ikke førti engang), men allerede da hund nr 2 kom i hus ble jeg oppmerksom på at man føler det forskjellig fra hund til hund. Noen hunder kryper mer inn under huden enn andre, sånn er det bare. Og noen klaffer det mer med enn andre. Jeg vil tippe at du kanskje gjør deg opp noen nye tanker når du får din neste hund, selv om det blir 15 år til. Mulig du føler deg truffet fordi du bare har hatt en hund, så du har ikke noe å sammenligne med. Men det betyr ikke at Gråtass mener at man må ha eid et utall hunder over flere tiår før man kan ytre sin mening i et diskusjonsforum. Hvordan skal man kunne diskutere dersom man ikke får inn flere meninger og erfaringer? Nei, prøv å les innlegget på nytt, med litt mindre kritiske øyne, så tror jeg du skjønner at det ikke var vondt ment i det hele tatt.

[KarpeSkrotum]

Syns det blir litt bruk og kast holdning jeg, selv om jeg skjønner at hunden blir omplassert i visse tilfeller. Å sammenligne med mennesker blir feil, da hunden er prisgitt mennesker i sin skjebne - den velger ikke hvem den skal komme til/være sammen med.

Spørsmål: Hva hvis de man omplasserer den til ikke finner kjemien... skal den omplasseres igjen da eller?

[Tonje]

Syns det blir litt bruk og kast holdning jeg, selv om jeg skjønner at hunden blir omplassert i visse tilfeller. Å sammenligne med mennesker blir feil, da hunden er prisgitt mennesker i sin skjebne - den velger ikke hvem den skal komme til/være sammen med.

Spørsmål: Hva hvis de man omplasserer den til ikke finner kjemien... skal den omplasseres igjen da eller?

Den handler ikke om bruk å kast,men om at både eier og hund skal trives i hundeholdet. Jeg tror det hører med til sjeldenhetene at kjemien kræsjer så totalt at man ikke vil ha hunden,som regel har man jo grei kjemi med de fleste vil jeg tro. Og jeg har heller ingen tro på at mannen i gata kommer til å bytte ut allergi med dårlig kjemi når dyret skal omplasseres dersom de først skal lyve om grunnen.

Det er vel vanlig med en prøveperiode når man skal ha omplasseringshund? Da finner man jo fort ut om man er på totalt feil bølgelengde vil jeg tro.

[Guest Gråtass]

Truffet? Av hva? Jeg er ikke truffet av annet enn at jeg synes det er rimelig kjedelig at en diskusjon skal "tas livet av" ved å konkludere med at "jeg har mer erfaring, så ditt ord kan ikke tas seriøst og dermed anser vi debatten som avsluttet". Hva trenger vi diskusjonsfora for, om man skal trekke slike konklusjoner ved alt?

Refleksjon har ingen ting med saken å gjøre, og er et surt oppgulp fra din side fordi du ikke takler meg som person. Lite diskusjonsrelevant, og sier vel mer om hvem av oss som egentlig er voksen enn noe annet...

Og forøvrig er jeg steikanes glad for at jeg aldri blir voksen og kjedelig, uansett hvor mange år jeg får på ryggen

Vi har vel bare litt "dårlig kjemi" da skjønner du

[Djervekvinnen]

Spørsmål: Hva hvis de man omplasserer den til ikke finner kjemien... skal den omplasseres igjen da eller?

Chanti har blitt omplassert to ganger før hun kom til meg, og via oppdretter begge gangene, så det har blitt mye frem og tilbake. Om de tidligere eierne ikke takler rasen, eller hadde dårlig kjemi, vet jeg ikke, men jeg kunne ALDRI ha tenkt meg å omplasser Chanti igjen. Det er nok omplassering på henne. Selv om vi ikke har 100% flott, fantastisk kjemi, så er ingenting annet enn å bo hos meg aktuelt. Føler det som mitt ansvar nå å gi henne et godt og permanent hjem. Så derfor er jeg nok ekstra villig til å jobbe med å få bedre kjemi. (eller hva dere vil kalle det)

Men hvis jeg skulle ha omplassert en hund (for første gang) ville jeg gitt en god prøvetid i det nye hjemmet, og brukt mye tid på å prøve å finne gode eiere (de fleste gjør vel det).

[Guest 2ne]

Hvorfor må sånne diskusjoner bli så himla sort/hvite? *sukk*

Nei, kjemi er ikke noe som nødvendigvis kommer umiddelbart, det er det ikke hos folk heller det, men noen går man lettere overens med enn andre. En hund man har god kjemi med, er ikke nødvendigvis en tvillingsjel (djiiiz ) som leser tankene dine og liker akkurat det samme som deg, eller er en salig blanding av Rex og Lassie. Det er ikke engang nødvendigvis en once-in-a-lifetime-hund (for meg så høres det rart ut å ha flere once-in-a-lifetime-hunder, jeg syns liksom det ligger litt i frasen at det skjer bare en gang i løpet av en livstid ), og det hender faktisk at man har god kjemi med drittbikkjer. Og nei, de av oss som mener at man kan ha god eller dårlig kjemi med en hund, mener ikke at de av dere som ikke har samme oppfatning, nødvendigvis må ha dårlig kjemi med deres hunder siden dere ikke forstår hva vi snakker om - snarere tvert i mot, da har dere vel GOD kjemi med hundene deres da, siden dere ikke veit hvordan det føles å aldri være helt på samme side av boka som bikkja di..

Ja, jeg fant min Norris i en sånn "instant connection"-greie.. Og forsåvidt Herverket også. Gubbelille var den ene valpen i kullet jeg ikke kunne fordra, helt til han var en av de som ble igjen og jeg fikk se mer av HAN. Jeg hadde ikke sansen for Dinamor heller jeg, før jeg skulle passe henne over tid - hun er jo ei kjedelig frøken som bare er der og er veloppdragen, for veloppdragen, jeg liker de litt mer "utadvendte", om jeg kan kalle det det. Zarten var bare en "vanlig" valp, søt som pokker som valper skal være, men ikke noen forelskelse ved første blikk utover det vanlige. Og Em, stakkar.. Vel, hun burde ha vært superspesiell for meg, den førstefødte valpen etter min hund, som til alt overmål var født mellom beina på meg, det er jo reine Disneyhistorien, ikke sant?

Det er ikke regelen at man skal få denne instant connection-greia, og det er heller ikke sånn at man MÅ ha den for å ha god kjemi med hunden (eller mennesket), selvsagt blir kjemien bedre av å bli kjent med hverandre - fortsatt akkurat som med mennesker. Det trenger heller ikke nødvendigvis å være egen hund man får sånn kjemi med, jeg har en sånn greie med puddelen jeg passer nå, jeg har likt henne siden første gangen jeg så henne, og hun liker meg og så godt at vi - eieren hennes og jeg - har tullet med at vi har delt foreldrerett på henne.. Det bare er sånn med disse hundene. Jeg forventer ikke at det skal være sånn med alle hunder jeg møter.. Jeg forventer ikke engang at det skal være sånn med alle hundene jeg kommer til å eie.

Dinamor er spesiell for meg, og jeg kan ikke forklare hvorfor. Hun er ikke hva jeg ønsker av belgeren som rase, til det så er hun for "ordentlig" - belgeren er jo litt Emil i Lønneberget, og Dina er så veloppdragen og rolig at jeg har skikkelig problemer med å se for meg at hun har vært valp noen gang. Men jeg liker henne fordet, selv om hun er helt "feil" for meg, og jeg kan ikke forklare det med noe annet enn "god kjemi". Vi forstår hverandre, liksom..

Dere får jo bare mene at det er romantisk fjoll, jeg kjenner at jeg ikke bryr meg noe særlig om det. Men når dere hakker og gnåler om at det ikke kan finnes dårlig kjemi mellom hund og eier, og det bare er en dårlig unnskyldning for å kvitte seg med ei bikkje man ikke har brukt for, så blir jeg sur. Jeg brukte mange måneder på å bestemme meg for om jeg skulle selge Emma eller ikke, så ikke kom her og fortell meg at det var en lett beslutning å ta, for det veit dere åpenbart ikke en dritt om..

[LeneG]

Jeg synes det er helt okei å omplassere en hund man ikke har kjemi med.

Jeg har heldigvis ikke opplevd den følelsen dere beskriver og det er vanskelig å definere kjemi.

Uansett så har vel hunden det bedre om den kommer til noen som virkelig vil ha den og elsker den over alt på jord.

Da er det forutsatt at man klarer å finne ett godt hjem til hunden og det virker jo som det har gått bra i de tilfellene her på forumet ihvertfall.

Tror ikke hunden har noe vondt av å flytte. Bare de blir elsket og får mat og mosjon så har de det bra hvor som helst.

Det er nok mye verre for eier sin samvittighet.

Den hunden jeg har hatt best kjemi med var nok Bonnie. Det høres nok rart ut for de her som husker min tid med henne men jeg følte at vi klikket skikkelig og hun var en fryd å trene med. Uheldigvis var hun en pest og plage i de fleste andre sammenhenger men hadde hun ikke bitt noen så hadde jeg nok holdt ut med henne til hun døde av elde.

Bessie krøp også fort inn i hjertet mitt. Hun var en trofast, god og snill kamerat.

Av de småtuppene jeg har nå så er jeg definitivt best på nett med Demi men det er Candy som stjeler fanget mitt hver kveld.

Jeg føler kanskje ikke at jeg har så mye hund. Mer en blanding av hund og katt men de er nå søte de små dyra

Det jeg prøver å komme frem til her er at jeg forstår at man liker dyra sine på forskjellige måter og det er slettes ikke umulig at man ikke liker dem så godt i det hele tatt.

Hva er da vitsen med å beholde dem hvis man kan finne ett annet godt hjem til dem?

[Carina]

Jeg tror det hører med til sjeldenhetene at kjemien kræsjer så totalt at man ikke vil ha hunden,som regel har man jo grei kjemi med de fleste vil jeg tro.

Jaaa, nettopp! Det hører til sjeldenhetene. Og gjør det ikke det, type på annenhver hund man skaffer seg, så burde man kanskje gå i seg selv? Jeg har som sagt holdt på med hund siden barneskolen, og holdt på med så utrolig mange forskjellige raser og hunder, og disse har jo ikke vært mine engang. Likevel har jeg, igjen som sagt, aldri opplevd den totale kræsjen som det er med Zofia. Jeg har hatt et par virkelige favoritter blant disse lånehundene, og resten har jeg hatt helt grei kjemi med.

Hvorfor må sånne diskusjoner bli så himla sort/hvite? *sukk*

Nettopp dette satt jeg og tenkte også. Det er jo faktisk ikke sånn at enten har man så mye kjemi at det nesten velter over, eller ikke i det hele tatt. De fleste hunder har man, iallefall jeg, helt normal kjemi med, også har man noen veldig få som virkelig skiller seg ut - enten positivt eller negativt.

Jeg har vært heldig og vært borti en håndfull hunder som det virkelig har sagt "klikk" med direkte, og det er en elghund, en collie, en pointer og 2 groenendael. 5 totalt forskjellige hunder, av 4 forskjellige raser. Elghunden kunne aldri gå løs og var ikke spesielt kosete, collien hadde mye av det jeg ønsker i en hund, pointeren var stokk dum (helt seriøst..) og funket ikke noe særlig til annet enn jakt og tur. Da er det ikke mye rase- eller egenskapsavhengig?

[quote name='2ne' date='03 august 2010 - 21:50 ' timestamp='1280865041' post='940008'

Dere får jo bare mene at det er romantisk fjoll, jeg kjenner at jeg ikke bryr meg noe særlig om det. Men når dere hakker og gnåler om at det ikke kan finnes dårlig kjemi mellom hund og eier, og det bare er en dårlig unnskyldning for å kvitte seg med ei bikkje man ikke har brukt for, så blir jeg sur. Jeg brukte mange måneder på å bestemme meg for om jeg skulle selge Emma eller ikke, så ikke kom her og fortell meg at det var en lett beslutning å ta, for det veit dere åpenbart ikke en dritt om..

[Bambings]

Oi! Dette var tydeligvis et minefelt...hehe.

Jeg syns det er stor forskjell på når førstegangseiere omplasserer en hund på grunn av noe de kaller dårlig kjemi, og når en erfaren hundeeier gjør det. Forstår ikke helt folks behov for å analysere ordet kjemi. Jeg tror dette fenomenet er litt udefinerbart, og dermed er det lett å bli beskyldt for å bruke ordet som en unnskyldning. Slik er det med alle emner der en viss mystikk er tilstede. Det betyr ikke at ALLE tilfellene er bare unnskyldinger.

Det viktigste her er vel at eieren innser at dette, av en eller annen grunn, er et ufruktbart forhold mellom dyr og eier? Man kan ikke avblåse det, når det faktisk bare er én person som vet sannheten. Så lenge man sørger for at hunden får et godt hjem et annet sted, synes jeg det er rimelig frekt og moraliserende å si at "har du skaffet deg bikkja, så får du holde ut".