Gå til innhold
Hundesonen.no

Gode labrador oppdrettere?


Ane

Recommended Posts

Er på utkikk etter gode labrador oppdrettere.

Bruksområde:

- Tur (flere dager i fjellet)

- Lydighet (hobby, starte LP1. Se hvor langt vi kommer)

- Utstilling (Vil gjerne oppnå championat tittel)

+ kanskje prøve ag., spor +

Desse ser jeg på:

Gullstein

Faks

Lerberen

Huset Elliot

Noe negativt med desse?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, med en Labrador fra Faks vil du ikke oppnå noe championat fra utstilling, ei heller oppnå premiering på utstilling. Dessuten har jeg inntrykk av at dette er hunder med særs høyt aktivitetsnivå, nesten litt stresset. Men det er bare et inntrykk.

Fra Gullsteinen hadde jeg holdt meg unna de med Surprising's i stamtavla, og håpt på en valp etter Licitha's linjer. Dette er knallgode brukshunder, med utstillingsutseende.

Ellers har jeg jo tipset deg på PM om de to sistnevnte, med kommentarer dertil :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Hvorfor skal man holde seg unna hunder med Surprising i stamtavla?

En oppdretter som har holdt på så lenge og hvor hver 3. hund blir champion er vel neppe helt på villspor?

Nå vet jeg ikke hvordan de er i lp, bruks osv. - men utseendet har de i alle fall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor skal man holde seg unna hunder med Surprising i stamtavla?

En oppdretter som har holdt på så lenge og hvor hver 3. hund blir champion er vel neppe helt på villspor?

Nå vet jeg ikke hvordan de er i lp, bruks osv. - men utseendet har de i alle fall.

Jeg antar at det er fordi de har veldig lite resultater utenom utstilling å vise til. Det er også snakk om veldig kraftige labradorer, blant de kraftigste jeg ser i Norge. Skal man drive med andre ting utenom, så fins det andre linjer jeg tror vil være mye mer egnet, og som allikevel gjør det greit på utstilling.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg hadde i min tid en lab fra Plankebyen's. Det var en søt og trivelig hund med akkurat passe jaktegenskaper og god flokkfunksjon. Jeg er ikke overbevist om at det alltid lønner seg å kjøpe av de største oppdretterne..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor skal man holde seg unna hunder med Surprising i stamtavla?

En oppdretter som har holdt på så lenge og hvor hver 3. hund blir champion er vel neppe helt på villspor?

Nå vet jeg ikke hvordan de er i lp, bruks osv. - men utseendet har de i alle fall.

Labbis har helt rett, det er linjene som er svært kraftige - samt at de etter min mening har en svært ensidig fokus. Det går an å gjøre det bra innen utstilling med linjer som ikke er så "ekstreme", selv om det kanskje krever mer arbeid :icon_redface: Men slikt faller en lett inn når man er i Labradormiljøet, du er kanskje ikke så inne på det? :thumbsup:

Er forøvrig også enig med Gråtass.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig jeg tar feil, men sier ikke standaren at Labradoren SKAL være kraftig, da?

En oppdretter som har oppdrettert såpass mange hunder av championkvalitet kan da ikke defineres som at har "for kraftige" hunder?

1 av 3 hunder har oppnådd championat. Det er et MEGET GODT rasetypisk gjennomsnittsutseende for en kennel, så den med "for kraftig" kjøper jeg rett og slett ikke.

Mulig JEG ike har allverdens peil på Lab' standaren, men det må da vitterlig alle dommerne som har dømt disse hundene ha. Eller er det dommerne dere er uenige med??

Bruksegenskaper skal jeg ikke uttale meg om, men jeg har møtt hunder fra denne kennelen som er særdeles trivelige iallefall :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg hadde i min tid en lab fra Plankebyen's. Det var en søt og trivelig hund med akkurat passe jaktegenskaper og god flokkfunksjon. Jeg er ikke overbevist om at det alltid lønner seg å kjøpe av de største oppdretterne..

Labbis har helt rett, det er linjene som er svært kraftige - samt at de etter min mening har en svært ensidig fokus. Det går an å gjøre det bra innen utstilling med linjer som ikke er så "ekstreme", selv om det kanskje krever mer arbeid :icon_redface: Men slikt faller en lett inn når man er i Labradormiljøet, du er kanskje ikke så inne på det? :thumbsup:

Er forøvrig også enig med Gråtass.

Men atte - de skal jo være kraftige. Og det er jo tydeligvis det dommerne vil ha.

Forøvrig så kan vel neppe en oppdretter som har drevet oppdrett av en rase i 40 år og enda ikke har passert 300 valper anses å være en stor oppdretter. Når så 1/3 av alle hundene oppdrettet der er champions (og det er skjelden bare en labrador påmeldt så certene og premieringen henger nok litt høyt) så vil jeg påstå at det oppdrettet er av ekstremt god kvalitet.

Klart, mulig de ikke er brukanes - men jeg kan liksom ikke se for meg det heller. Damen er litt mer enn gjennomsnittlig opptatt av rasen synes jeg nok til at hun avler bort alt som er av arbeidslyst.

Mulig jeg tar feil, men sier ikke standaren at Labradoren SKAL være kraftig, da?

En oppdretter som har oppdrettert såpass mange hunder av championkvalitet kan da ikke defineres som at har "for kraftige" hunder?

1 av 3 hunder har oppnådd championat. Det er et MEGET GODT rasetypisk gjennomsnittsutseende for en kennel, så den med "for kraftig" kjøper jeg rett og slett ikke.

Mulig JEG ike har allverdens peil på Lab' standaren, men det må da vitterlig alle dommerne som har dømt disse hundene ha. Eller er det dommerne dere er uenige med??

Bruksegenskaper skal jeg ikke uttale meg om, men jeg har møtt hunder fra denne kennelen som er særdeles trivelige iallefall :innocent:

What she said!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ikke alltid at det som bedømmes i ringen er "det beste". Selv om dommerne synes labradoren skal være tønneformet og schäferen skal ha bananrygg osv, så betyr det jo ikke at alle vil at det skal være sånn. Utviklingen på hva som premieres i ringen er jo ikke alltid sunn for alle raser. Så jeg skjønner godt om noen synes en del labradorer blir for kraftige.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ikke alltid at det som bedømmes i ringen er "det beste". Selv om dommerne synes labradoren skal være tønneformet og schäferen skal ha bananrygg osv, så betyr det jo ikke at alle vil at det skal være sånn. Utviklingen på hva som premieres i ringen er jo ikke alltid sunn for alle raser. Så jeg skjønner godt om noen synes en del labradorer blir for kraftige.

Jo da, absolutt. Men da er det fortsatt DOMMERNE, og ikke denne oppdretteren (som gjør sitt oppddrett etter standaren og tolker den på lik linje med dommerne) dere er uenige med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men man velger da selv hvilken hund man vil ha?

Irrelevant av hva dommere, rasestandarder eller oppdrettere har avlet.. Og når TS spør etter en hund som er brukanes, som kan stilles, som gjerne skal være med i fjellet med kløv og kanskje til nøds PRØVES i agility - så er det naturlig å anbefale TS en hund etter lettere linjer. Surprising's linjer er svært utpregede med kraftige brystkasster som gir et svært framtungt preg. Samt er beina blitt kortere og kortere. Dette er ikke ønskelig for noen som har lyst på en hund med futt og fart i, som gjerne skal prøve agility og kløve på fjellet i et par dager.

Så enkelt er det faktisk. Så la oss holde utstilling ute av tråden - og prate om Labrador uten å blande inn utstillingsmaset. For det er et vanskelig tema innen Labradoren, hva dommere vil ha er ikke hva mange Labradoreiere vil ha. Ei heller hva Labradoren originalt sett var. Det har kommet endringer i rasestandarden, men det er små musesteg det går i...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo da, absolutt. Men da er det fortsatt DOMMERNE, og ikke denne oppdretteren (som gjør sitt oppddrett etter standaren og tolker den på lik linje med dommerne) dere er uenige med.

Nja, jeg mener nå det både er oppdretterne og dommerne som bidrar til en sånn utvikling. Hadde ikke noen avlet hundene mer og mer tønneformet, så hadde de heller ikke kunnet bli premiert. Forøvrig er det jo mer enn utstillingsresultater som avgjør om en labradoroppdretter er god eller ikke, mener jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Nja, jeg mener nå det både er oppdretterne og dommerne som bidrar til en sånn utvikling. Hadde ikke noen avlet hundene mer og mer tønneformet, så hadde de heller ikke kunnet bli premiert. Forøvrig er det jo mer enn utstillingsresultater som avgjør om en labradoroppdretter er god eller ikke, mener jeg.

Nevnte oppdretter har holdt på med rasen siden midt på sekstitallet - jeg synes ikke det er ekstremt stor forskjell på hundene hun stilte da og de hun stiller nå. Jeg har skjelden sett så mange typelike hunder på en hjemmeside egentlig. Der er det ikke mye som tyder på gamle linjer og nye linjer og hundene fra henne har gjort det bra hele veien. Hun har ikke ett eneste kull hvor det ikke er en champion eller fire liksom, og de av i dag er ikke ulike de som var for 40 år siden når hun begynte.

TS presierer at hun ønsker en hund som kan bli utstillingschampion - da er det dumt å velge en labrador som ligger nærmere jaktlabben i utseende synes nå jeg da. Men jeg tar høyde for at det er feil.

Forøvrig florerte nabolaget jeg vokste opp i av labradorer, jeg kan ikke erindre at de noen gang slo meg som langbeinte og nette i noen format. En nabo hadde sogar jaktpremierte hunder som ble BIS på rasespesialer og avkom av denne som oppnådde både lp championat, jaktchampionat og utstillingschamionat. De var ikke langbeinte, de var selvsagt alltid sultne (den ene brukte å rømme hjem til oss og så raidet hun fuglebrettet for solsikkefrø og brødbiter) - men hverken fortunge, feite eller ubrukelig.

Mitt nåværende nabolag er også belemret med ganske mange labradorer og de er heller ikke langbeinte og smekre. Men det er fres nok i de alle sammen.

Jeg sier ikke at det ikke er mange fleskete utrente labber, for det er det - men mitt poeng er jo at hunden som oftest blir det du gjør den til. Vil du holde hunden slank så gjør man det med adekvat mengde mat og nok mosjon. Da blir den ikke feit, lat og ubrukelig liksom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nevnte oppdretter har holdt på med rasen siden midt på sekstitallet - jeg synes ikke det er ekstremt stor forskjell på hundene hun stilte da og de hun stiller nå. Jeg har skjelden sett så mange typelike hunder på en hjemmeside egentlig. Der er det ikke mye som tyder på gamle linjer og nye linjer og hundene fra henne har gjort det bra hele veien. Hun har ikke ett eneste kull hvor det ikke er en champion eller fire liksom, og de av i dag er ikke ulike de som var for 40 år siden når hun begynte.

TS presierer at hun ønsker en hund som kan bli utstillingschampion - da er det dumt å velge en labrador som ligger nærmere jaktlabben i utseende synes nå jeg da. Men jeg tar høyde for at det er feil.

Forøvrig florerte nabolaget jeg vokste opp i av labradorer, jeg kan ikke erindre at de noen gang slo meg som langbeinte og nette i noen format. En nabo hadde sogar jaktpremierte hunder som ble BIS på rasespesialer og avkom av denne som oppnådde både lp championat, jaktchampionat og utstillingschamionat. De var ikke langbeinte, de var selvsagt alltid sultne (den ene brukte å rømme hjem til oss og så raidet hun fuglebrettet for solsikkefrø og brødbiter) - men hverken fortunge, feite eller ubrukelig.

Mitt nåværende nabolag er også belemret med ganske mange labradorer og de er heller ikke langbeinte og smekre. Men det er fres nok i de alle sammen.

Jeg sier ikke at det ikke er mange fleskete utrente labber, for det er det - men mitt poeng er jo at hunden som oftest blir det du gjør den til. Vil du holde hunden slank så gjør man det med adekvat mengde mat og nok mosjon. Da blir den ikke feit, lat og ubrukelig liksom.

Nå snakker jeg generelt, ikke om denne oppdretteren. Og jeg har heller ikke sagt noe om jaktlabber. Jeg vil tro det er mulig å finne en slags mellomting mellom tønne og mynde som kan gjøre det ok på utstilling.

Ellers er jeg enig i at det selvsagt har mye å si hva du gjør det til selv også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, med en Labrador fra Faks vil du ikke oppnå noe championat fra utstilling, ei heller oppnå premiering på utstilling. Dessuten har jeg inntrykk av at dette er hunder med særs høyt aktivitetsnivå, nesten litt stresset. Men det er bare et inntrykk.

Fra Gullsteinen hadde jeg holdt meg unna de med Surprising's i stamtavla, og håpt på en valp etter Licitha's linjer. Dette er knallgode brukshunder, med utstillingsutseende.

Ellers har jeg jo tipset deg på PM om de to sistnevnte, med kommentarer dertil :icon_redface:

Har snakka med Kennel Gullstein. De skal ha valper på Gullsteins Memphis til våren. Mormora, og oldemora er Licita hunder. Kan dette være noe for meg kanskje? Hvis det var dette du mente :thumbsup:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Forstår ikke helt hvor man har det fra at hunden MÅ være så ekstreme for å gjøre det bra på utstilling :icon_redface:

Alle raser har jo kenneler/linjer som er overdrevet i forhold til andre. Men man må se litt igjennom "skinnet" også.

I mine øyner er feks dette er bra labbis (selv om jeg personlig hadde tatt av den ett par kg).

Han er faktisk heller ikke så ulik enkelte fra rene jaktlinjer. Feks dennegutten som er en velbrukt labbis etter jaktlinjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forstår ikke helt hvor man har det fra at hunden MÅ være så ekstreme for å gjøre det bra på utstilling :icon_redface:

Alle raser har jo kenneler/linjer som er overdrevet i forhold til andre. Men man må se litt igjennom "skinnet" også.

I mine øyner er feks dette er bra labbis (selv om jeg personlig hadde tatt av den ett par kg).

Han er faktisk heller ikke så ulik enkelte fra rene jaktlinjer. Feks dennegutten som er en velbrukt labbis etter jaktlinjer.

Helt enig. Det går igjen i utrolig mange raser.

Jeg ville ikke anbefalt noen med lignende kriterier en stor, kraftig aussie engang. Om trådstarter får mer eller stor interesse for f.eks agility, så er faktisk en stor og klumpete aussie langt ifra det mest optimale man kan løpe med.. De blir for tunge og grove.

Hvis en AUSSIE, som vanligvis er spreke hunder med sprett og futt i beina uansett om de veier 16kg eller 29kg - så blir vel en kraftig labrador ihvertfall å komme til kort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nevnte oppdretter har holdt på med rasen siden midt på sekstitallet - jeg synes ikke det er ekstremt stor forskjell på hundene hun stilte da og de hun stiller nå. Jeg har skjelden sett så mange typelike hunder på en hjemmeside egentlig. Der er det ikke mye som tyder på gamle linjer og nye linjer og hundene fra henne har gjort det bra hele veien. Hun har ikke ett eneste kull hvor det ikke er en champion eller fire liksom, og de av i dag er ikke ulike de som var for 40 år siden når hun begynte.

TS presierer at hun ønsker en hund som kan bli utstillingschampion - da er det dumt å velge en labrador som ligger nærmere jaktlabben i utseende synes nå jeg da. Men jeg tar høyde for at det er feil.

Forøvrig florerte nabolaget jeg vokste opp i av labradorer, jeg kan ikke erindre at de noen gang slo meg som langbeinte og nette i noen format. En nabo hadde sogar jaktpremierte hunder som ble BIS på rasespesialer og avkom av denne som oppnådde både lp championat, jaktchampionat og utstillingschamionat. De var ikke langbeinte, de var selvsagt alltid sultne (den ene brukte å rømme hjem til oss og så raidet hun fuglebrettet for solsikkefrø og brødbiter) - men hverken fortunge, feite eller ubrukelig.

Mitt nåværende nabolag er også belemret med ganske mange labradorer og de er heller ikke langbeinte og smekre. Men det er fres nok i de alle sammen.

Jeg sier ikke at det ikke er mange fleskete utrente labber, for det er det - men mitt poeng er jo at hunden som oftest blir det du gjør den til. Vil du holde hunden slank så gjør man det med adekvat mengde mat og nok mosjon. Da blir den ikke feit, lat og ubrukelig liksom.

Jeg skjønner ikke problemet, hva du skriver så langt for? Når du attpåtil virker å ha mindre oversikt over Labradormiljøet? :icon_redface:

Det trenger ikke være så vanskelig, det er bare å holde seg unna "ekstremene" i begge veier.

Til trådstarter: sats gjerne på dette valpekullet fra Licitha-linjene. Hvem er mora? :thumbsup:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til trådstarter: sats gjerne på dette valpekullet fra Licitha-linjene. Hvem er mora? :icon_redface:

Mora til Gullsteins Memphis er Gullsteinens Alma Cogan. Datter av en Licithas hund, og der mange mødre videre er Licithas.

Her er stamtavla til Memphis, hun jeg eventuelt skal ha valp etter.

Morsiden; http://i31.tinypic.com/29gmuk7.png

Farsiden; http://i31.tinypic.com/9puxx1.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mora til Gullsteins Memphis er Gullsteinens Alma Cogan. Datter av en Licithas hund, og der mange mødre videre er Licithas.

Her er stamtavla til Memphis, hun jeg eventuelt skal ha valp etter.

Morsiden; http://i31.tinypic.com/29gmuk7.png

Farsiden; http://i31.tinypic.com/9puxx1.jpg

Lykke til med valpen!

Gullsteinen har flotte hunder og Elin er en veldig trivelig og kunnskapsrik dame :icon_redface:

Edit

@Kristian: Jeg ville ha tatt kontakt med jaktkomiteen til din lokale avdelig i Retrieverklubben. De kan nok være behjelpelig med å tipse om oppdrettere og linjer. Kennel Faks har mye bra på jaktfronten. Endel oppdrettere over grensen også.

Oppdretteren til minjaktskrulle er fortsatt aktiv på avlsbiten, men vet lite om linjene hans.

Det dukker nå opp jevnlig med resultater på slektninger av frøkn. Kennel Soft Rush, Øyvind Veel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angående Surprising's, så er ikke det noe jeg heller ville foretrukket, med tanke på TS's ønsker til egenskaper hos en eventuell hund. Sikkert søte og trivelige familie-/utstillingshunder, men de ER tungt bygget, og det er vel ikke alltid helt praktisk hvis man har planer om å trene aktivt? Jeg har sett en del av disse hundene i ringen, og tja, i alle fall disse har fremstått som relativt sedate, i tillegg til å bære på mange kilo for mye (selv om akkurat DET er noe man som eier kan kontrollere).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

@Kristian: Jeg ville ha tatt kontakt med jaktkomiteen til din lokale avdelig i Retrieverklubben. De kan nok være behjelpelig med å tipse om oppdrettere og linjer. Kennel Faks har mye bra på jaktfronten. Endel oppdrettere over grensen også.

Oppdretteren til minjaktskrulle er fortsatt aktiv på avlsbiten, men vet lite om linjene hans.

Det dukker nå opp jevnlig med resultater på slektninger av frøkn. Kennel Soft Rush, Øyvind Veel.

Tusen takk for svar, det setter jeg stor pris på. Jeg har allerede tatt kontakt med retrieverklubben, men det var ikke lokalt. Sitter og venter på svar :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...