Ingenting er som pelsterapi

[Mud]

Jeg vil gjerne ha en tråd hvor vi kan hylle hundene for den viktigste funksjonen de har for oss hobbyeiere: pelsterapauter.

Uansett bruks, ag,lp eller utstillingsresultater er vel dette grunnen til at vi blir så utrolig knyttet til de hårete illeluktende masekoppene. Det er ingen andre som viser den samme ekte gleden når man kommer inn døra, det er ingen andre man kan kosemose med akkurat når man trenger det mest (og fortjener det minst), det finnes ingen andre man kan kjøpe frosne fiskepinner fra first price til og vite at man spre intens glede ved å slenge en av de i hagen på en varm sommerdag... De krever lite, men gir mye de dyra

De siste 7 mnd har jeg vært mer eller mindre arbeidsufør og de siste 4 månedene har jeg slitt med tildels sterke kroniske smerter pga svangerskap. No biggie, dette er midlertidig og selvforskyldt (må innrømme at jeg har fått grenseløs respekt for de som sliter med kroniske smerter i flere år....), men det føles uansett tøft for ei som er vant til å jobbe hardt og leke hardt. Har aldri hatt en aua jeg ikke har kunnet ignorere før, og jeg har aldri noensinne gått i så mange måneder uten å jobbe minst fulltid. Jeg har faktisk nesten aldri hatt mer enn to uker ferie i strekk før, jeg hadde fire uker for ti år siden liksom... Men nesten verst: Jeg kan ikke gå tur... Dette tærer jo på psyken, spesiellt hos ei som kanskje ikke er sånn i overkant positiv til alt og alle i utgangspunktet.

Helt ærlig er jeg redd jeg hadde gått på en aldri så liten psykisk smell med påfølgende depresjoner (og sikkert samvlivsbrudd *flir*) etc hadde det ikke vært for èn ting..Nemlig bikkjedyra mine. Spesiellt Loke har hodt humøret mitt oppe ved å være den smørblide mammadalten han er. Hver eneste gang jeg kommer ut av soverommet for å tisse (det skjer ofte..) kommer han meg smilende i møte og skal være med inn på do for å stjele til seg en kosestund før krøplingmammaen vralter til sengs igjen. Når jeg sitter foran pc`n har jeg alltid et belgerhode i fanget og han ligger alltid ved bena mine foran sofaen, eller så prøver han å få meg med på tøyseleker. Det er forsåvidt ikke noe ny oppførsel, han er jo belger, men det nye er hvor utrolig viktig all denne pelsterapien er for meg. Det å ha en rundt meg som alltid er blid og hengiven uansett hvor ****** dag jeg har og uansett hvor lenge det er siden jeg har gått skikkelig tur med han eller trent han (sambo må ta seg av alt) er gull verdt når man er sliten!

Og helt ærlig så kan jeg ikke dy meg for å føle at han skjønner litt at matmor sliter, han har feks aldri tatt kontakt for å få kos når jeg har vært oppe på natterstid før jeg ble gravid, jeg har ved flere tilfeller mått dra han etter beina for å få flyttet på han når han har blokkert baderomsdøra. Sover man så sover man liksom, tiss i vasken hvis du absolutt må - det er natta!

Han gir meg utrolig mye i en periode hvor jeg gir lite eller ingenting igjen. Like blid, like hengiven og like full av rare påfunn som får meg til å le uansett hvor vondt jeg har. Jeg merker faktisk at humøret stiger flere hakk hver eneste gang jeg kikker på kjøteren.

Nå håper jeg flere har hunder de vil hylle som pelsterapauter i mens jeg vagger bort til fryseren og bruker siste rest av fysisk bevegelighet på å finne frem noen frosne fiskepinner Loke kan få kose seg med på verandaen.. Vel fortjent.

[Aya]

Hyllest til Knott

Du vet hva jeg tenker før jeg tenker det selv. Du vet hva jeg føler, selv om jeg ikke sier det høyt. Du vil kose tett-tett-tett både når jeg vil og ikke vil kose (eller som det virker som du tenker; du vil alltid kose muttern, du bare vet det ikke selv). På tur marsjerer du på, du er ute på oppdrag hver gang, og synes somling og blomsterkikking er oppskrytt. Du har verdens mest herlige skøyeraktige uttrykk, og sier alltid fra når du føler deg urettferdig behandlet. At vi ler av deg der du hopper bakover på stive bein mens du knurrer høyt, betyr ikke at vi ikke forstår hva du mener! Du er alltid klar for litt trening, og jeg må bare unnskylde at vi ikke gjør det mer enn vi gjør. Hos veterinæren løøøper du alltid inn med peseglis og logrehale, fyker rundt hjørnet og inn på kontoret med bare litt skrensing, og hopper opp på bordet hvor du stiller deg klar. Skal vi gjøre noe med deg som er litt vondt eller ekkelt legger du ørene flatt bakover og ser på oss med et blikk som tydelig sier "dette holder jeg bare ut fordi jeg vet jeg må, og dere er veldig veldig onde"- men neste gang fyker du like overlykkelig inn på veterinærkontoret.

Du er så trygg, snill og herlig, en hund som får selv ikke-hundeelskere til å ville klappe og kose. Du er ikke den enkleste hunden å ha med å gjøre, og du er ikke hunden for de som liker den letteste veien. Men for oss som synes det er helt greit med noen svinger og slynger her og der, så er du drømmedama! Folk som ikke kjenner deg påpeker ofte hvor mange uttrykk du har, for oss er det helt normalt. Klart du og skal kommunisere og si din mening!

Vi er glad i late morgener i sengen begge to, mens mannen og Zimaen bare måååå røre litt på seg (og hva skjer hvis jeg stikker en kald snute inn på halsen din, menneskemamma, spretter du opp da? Tur? Mat?). Vi liker varme og myke dyner vi!

Du har begynt å få grå hår i ansiktet, du ser eldre ut enn du er. I perioder er du vond, og da går du stiv og rar rundt med ørene flatt bakover hele tiden. Da liker du ikke å dele mammaen til med noen andre hunder enn Zima, ikke bilen til muttern heller, og ikke noe annet som jeg kanskje kan ha rørt ved en gang eller to. Da er du teit, men det går greit, for vi vet at du har dine grunner.

Kjæreste lille knotten min, du er så mye mer enn en hund, du er en forlengelse av meg. Jeg er veldig glad i deg

[Pim]

Aller først så skulle jeg ønske at det fantes enn sånn "slenge seg ned på knærne i tilbedelse og hyllest"-smiley. For en slik skulle nemlig Loke fått for å ha tatt dette initiativet!

Ode til en Dimling:

Kjære lille, rare pelsballen min! Du har verdens mykeste, bløteste snute, og den aller varmeste, søteste valpelukten i nakkepelsen. Og best av alt: du skjønner hvor viktig det er å ligge mest mulig oppå hverandre selv om det blir så altfor varmt at man nesten ikke får puste.

Takk for at du drar meg opp og ut hver dag. Tusen, tusen takk for at du ga meg mening der alt håp før var ute, og der allting virket fullstendig meningsløst! Tusen, millioner takk for at du gir farge, humor og glede til alle de små, små tingene i livet, for at du lar meg prøve og feile uten å gi meg opp, og for at du er så himla teit at jeg bare må le av deg. Og mest av alt er jeg så inderlig takknemlig for de lange, tomme øyeblikkene der allting er bare oss to. Sammen.

Du er meg en deilig, liten lykkepille

[Mud]

Koselig lesing..

[jaktlykke]

For litt over tre år siden ble jeg veldig veldig dårlig i ryggen min - ja jeg var invalid og lå for det meste og krøp på gulvet. Dersom samboeren glemte å ta ut hundene (hadde tre stykker på den tiden) så fikk det så være med tissing og bæsjing; jeg var fysisk ute av stand til å gå ut og hverken lufte dem eller sette dem i hundegården... Å komme seg ut av sengen og ut på toalettet var mer enn et dagsarbeid faktisk og smertehelvetet var hinsides denne verdenen.

Jeg har noe som heter spinalstenose og det betyr at ryggknoklene faller sammen og klemmer av nerver i et gitt område og da er det som om en kniv står standby i rygg og legg og bare gjør HELVETES vondt.

Jeg som var et oppegående og hyperaktivt menneske ble raskt redusert til en nobody som ikke kunne sitte, ligge, stå eller gå uten å forkomme av smerter. Humøret mitt ble sortere og sortere og tilslutt var jeg så på felgen at jeg nesten - men bare nesten - vurderte om livet var verdt å leve... Så ille var det.

Og det er her de vidunderlige hundene mine kommer inn i bildet som pelsterapeuter. Jeg er OVERBEVIST om at de skjønner når man har det vondt. De tusla rundt meg og forlangte absolutt ingenting - om det betydde at de måtte holde seg i 18 timer fordi snøsokken av en sambo hadde glemt å lufte dem om morningen - så maste de ikke. Nei, de samla seg rundt meg der jeg lå i snørr og tårer på gulvet og pakka de gode deilige varme kroppene sine rundt meg. Sonny oppe ved hodet mitt, Aika bak ryggen min og Amigo ved magen min. Og de snuste på meg og slikka tårene mine og bare var der for meg. Herregud - jeg tror jeg hadde klikka fullstendig hadde jeg ikke hatt dem. Ærlig talt - samboeren min hadde null og niks å stille opp med i forhold til deres uselviske omsorg og humørspredning

Jeg kunne legge hele min dårlige dag og vanskelige følelser over på dem - og det føltes utrolig godt å slippe å ha noen som hele tiden maser "hvordan går det?" "har du vondt?" "du er bedre nå sant for du står på beina dine?" osv osv. Jeg orket ikke å engasjere meg i folk mer. Hundene (og katten) fikk meg gjennom den perioden. Jeg ble tilslutt operert og hadde 7 måneders intens gjenopptrening foran meg - og hundene var tålmodigheten selv. De motiverte meg til å komme meg ut igjen og de absorberte alle mine destruktive tanker og følelser. Så tilslutt ble jeg frisk - takket være dem. Uten dem hadde jeg dødd.

Det kjennes veldig rart å skrive dette for det er ikke noe man slenger rundt seg overfor gud og hvermann. Men jeg kom meg gjennom og har hatt 3 fantastiske år uten smerter.

Dessverre er det nå slik at er man revmatiker så er man - og ryggen min er på ny begynt å krangle. Ikke så ille som før enda - men det er kun et tidsspørsmål før jeg må under kniven igjen. Amigo er eneste gjenlevende hund og han er bare helt vidunderlig herlig når jeg er sliten og lei. Juni var ekstremt tøft med dødsfallene til både min mor og Aika og da var Amigo verdens herligste å ha hos seg. Hunder forstår seg på sorg og gjør at man kommer seg gjennom den dagen også. Jeg elsker Amigo for det

[PsychoLynx]

For en herlig tråd! Skal komme sterkere tilbake her senere.... Men ingenting er som en aussiepels på hver side, som klemmer dyna rundt en, når man er så langt nede psykisk at det eneste som funker er å gjemme seg på soverommet til dagen blir levendes igjen. Du verden så glad jeg er i disse dyrene.

[Gjest]

Klipp

Takk for at du delte...

[Mud]

*klipp*

Nå ble jeg nesten litt rørt her, og det skal mye til, selv så hormonell jeg er nå

Jeg kjenner til den at sambo liksom ikke klarer å nå inn på samme måte som de firbente... Helt merkelig egentlig, spesiellt i den situasjonen jeg er i (vi venter tross alt vårt første barn), men den betingelsesløse hengivenheten en hund gir kan rett og slett ikke et menneske matche tror jeg. Det er vel derfor de er menneskets beste venn..

[Poter]

For litt over tre år siden hadde vi tre hunder, tre aussier, og spesielt en av dem, Coyote var helt utrolig. Uten at jeg visste det den høsten begynte jeg å bli skikkelig, skikkelig utbrent. Jeg merket at noe ikke var som det skulle, men presset meg ekstra hardt for å komme gjennom skriving av bacheloroppgave + + Likevel var jeg så hinsides trøtt og måtte sove lange middagshviler. Coyote lå sammen med meg i sofaen, hele tiden, under pleddet. Tett inntil. På tur var han bestandig ved min side om vi møtte noen, han stilte seg mellom dem og meg og kom det en løshund jagde han dem bort. Når jeg så over jul ble 100% sykemeldt og til tider var helt sengeliggende hadde jeg tre aussier i senga. Coyote var den som lå der nesten hele tiden, under dyna, tett inntil, i flere timer i strekk.

Han pleier flere også. Pappa fikk hjerteinfarkt for noen år siden og ble sendt på sykehuset i byen vi bor i. Lillebror og samboeren til pappa kom kjørende etter og kom innom oss før vi dro på sykehuset. Da satte Coyote seg foran samboeren til pappa, la hodet i fanget hennes og ble bare sittende der mens hun klappet på ham. Han har aldri egentlig viet henne noe særlig oppmerksomhet, men nå kom han rett til henne. Veldig spesielt å se på. Når pappa senere ble utskrevet, sov han over hos oss et par netter før han dro hjem. Coyote lå hver natt utenfor soveromsdøren hans og på dagtid lå han enten ved beina til pappa eller tett inntil ham i sofaen.

En av nevøene våre var veldig redd for hunder da han var yngre. De tre gale aussiene våre hjalp ikke akkurat på med sin bjeffing og bumping, men Coyote, derimot, han var trygg. En gang når Brimi og Arn var ute og herjet sammen, så stilte Coyote seg tett inntil nevøen vår og stod der hele tiden mens de andre to herjet. Etter dette løsnet det faktisk for nevøen vår og i dag har de egen hund og han er trygg på andre hunder (inkludert gale aussier).