Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor har eller skal du skaffe deg nr. 2?


simira

Recommended Posts

Tidligere bodde jeg alene, og da hadde jeg bare kapasitet til å ha en hund. Så fikk jeg meg samboer, som også har interesse for hund. Så da øsnket han en egen hund og trene og gå tur med. Så da skaffet han seg en og, og vi hadde da en hver å trene, og delte på de andre oppgavene.

Da vi flyttet til et sted med bedre plass mer landlig, så begynte jeg og planlegge hund nr tre, egentlig ikke for noe spesiell grunn. bare fordi jeg er kjempegla i rasen min og gjerne ville ha et individ til å bli kjent med og trene med. jeg ville også lære mer om rasen , og hund. Men jeg er veldig opptatt av at vi ikke skal ha flere hunder enn vi har tid eller kapasitet til å ha. Viktig at alle hundene får nok kos, tur og stimuli.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hund nr to kom i hus, ene og alene fordi jeg ved en ren tilfeldighet, møtte på et individ og falt pladask for den spesielle rasen. Jeg hadde så og si ingen erfaring med sankt bernhardshund da jeg kjøpte meg en (to måneder etter mitt første møte med rasen), så anskaffelsen var rimelig spontan. Hund nr en har aldri vært utilstrekkelig i så måte, og egentlig skulle jeg ikke ha to hunder, men jeg har ikke sett meg tilbake av den grunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har to primært fordi jeg trener for mye til at en er nok. Det er til tider litt for lite med to :icon_redface: Så er det andre grunner, det er at to hunder har enormt selskap av hverandre. Skjer det noe med en hund slipper jeg å komme hjem til tomt hus og hastefinne første og beste finn.no i ren desperasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk nr.2 fordi vi ble spurt om å være forvert til søsteren til hunden vi har.

Dette har fungert utmerket og når jeg ser hvor mye glede de har av hverandre kommer jeg nok aldri til å ha bare en hund igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ingen tanker om å avle på Aiko da jeg kjøpte henne. Men etter å ha blitt fullstendig forelska i henne og ikke minst sammenligna henne med andre shibaer, vokste tanken på å ha i alle fall ett kull på henne fram. Hun har et lykkelig og trygt vesen som skiller seg meget markant ut fra andre miljøsvake og grinete shibaer, og det ville etter min forelska mening være å frarøve rasen veldig positive tilskudd at hun ikke skulle få noen shibapopcorn etter seg. :icon_redface:

Dessverre blir det neppe noe av, med mindre bakbeinsbevegelsene hennes mirakuløst går fra å nesten se cerebral parese-prega ut i passgang, til å bli normale i alle gangarter. (Vi trener målretta for å forbygge og rette opp). Derfor planlegger jeg valp etter ei annen shibatispe som er veldig lik Aiko i gemyttet, og minst like typelik og - riktig. Det skjer uansett ikke før om tidligst 1.5 år, og håpet er at denne tispa kanskje kan danne grunnlaget til et lite oppdrett etterhvert.

I tillegg drømmer jeg om en rase jeg kan oppnå alle bruks- og utstillingsdrømmene mine med, og vurderer australsk kelpie, toller, aussie og rottweiler. Det er selvsagt reint egoistisk, samtidig som også jeg trur det er bra for hunder å ha flere andre rundt seg. Dessuten bruker jeg all min tid på trollbolla, og hun er ikke så utholdende (les: tålmodig/interessert, hehe) i at jeg kan gjøre alt jeg vil med henne, så jeg trur ikke en hund til (og etterhvert enda en, når tingene ligger til rette) blir så problematisk. :thumbsup:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Fordi vi pleier å ha flere hunder, og synes at det er koselig. "The more, the merrier". At vi nå bare har en hund er mer unntak enn regel. Hund nr 1 her i huset var i utgangspunktet hund nr 2 han også. Det er ikke fordi hund nr 1 ikke er god nok med tanke på bruksegenskaper eller noe slikt, at vi nå anskaffer en til. Det skal dog sies at vi innser at hund nr 1 pga HD nok ikke kommer til å kunne være med på alle aktiviteter i fremtiden, og at vi også derfor ønsker en arvtaker. Dessuten så synes jeg jo at det er kjekt at hundene har selskap i hverandre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Haha, kattejaging er nok ekstremt krevende. Men jeg var impornert over Grisha Stewart som fikk en jack russel til å ikke jage ekorn ved bruk av BAT (behaviour adjustment training, egentlig et litt teit navn på en metode siden mye trening er nettopp for å justere adferd, men det er nå det det heter). 
    • Han har helt rett! Når de er over 10 får de lov å gjøre som de vil! (I min bok)
    • Det er vanskelig å akseptere at de begynner å bli gamle. Det er mye mer vi kan gjøre for hundene nå enn de gjorde før i tiden, selv om jeg også synes det er urimelig å holde dem i live "så lenge som mulig" for egen del. Men så lenge vi faktisk kan lette livene deres i alderdommen så gjør vi jo helst det. Jeg antar at hun er fulgt opp og sjekket hos dyrlege siden hun går på rimadyl. Jeg er usikker på om det kan (eller bør) kombineres med librela eller andre smertestillende mot forkalkninger, så sjekk det. De siste årene hadde jeg månedlig fysioterapi for hundene, og kan anbefale det. En hundefysio kom hjem til oss og masserte og behandlet stivheter i kroppen, og hundene var betydelig bedre av det. 13 år er en anstendig alder, og jeg tenker nok at uansett alder så er det nok dessverre på tide å innstille seg på at hun ikke kommer til å leve evig.  
    • Hei. Registrerte meg nettopp. Har alltid hatt mine egne meninger om hundehold. Nå begynner min kjære Lady (13 år gammel Border Collie) å tydelig vise tegn på at hu er gammel. Hu har alltid hatt fri tilgang til tørrfor (og vann seff) - ok hu er litt feit - men å begynne å måle opp ting nå? nei. Hu skal ha fri tilgang som alltid. Prøver så godt jeg kan å ordne slik at hu skal ha det bra - vi sitter en plass i naturen - jeg får hu til å ligge / bli - også hiver jeg diverse godbiter (markies) ut over et område som hu går og snuser og leter opp. Hu har gått på "Rimadyl" i et par år (ettersom jeg har forstått så skal dette hjelpe på forkalkninger i ryggsøylen + at de skal være mildt smertestillende (?) I gamle dager var hu en atlet. Endeløs energi. Nå når jeg skal prøve å gå en tur så "stopper hu meg" - hu går foran - og ser på meg, ser tilbake - hvis jeg snur meg så springer hu rett hjem - tydelig at hu vil bare hjem og ligge uttafor døra (bor på gård) så jeg sitter der og liksom bare bekymrer meg. I know - gammel hund. Men jeg vil at hu skal ha det bra - så lenge som overhodet mulig - Jeg jobber ikke - det er bare meg og hu. Jeg synger alltid en sang om morgenene - "God morgen, god morgen lille golli klump - osv" (I know pretty cringe) hu digger det - kos og hale som går. Hu har vært min love - ikke bare for de siste årene - alltid. Orker ikke tanken på at hu skal dø. Fokk det. Det virker som hu har det greit om natta - men noen ganger er det slikking / pesing - som om hu stresser med noe eller har det vondt (og det er vondt å høre på). Noen netter er det helt stille. Ok. I know. Hvis hu lider så skal hu selvfølgelig få slippe, men vi tar ikke livet av våre gamle bare fordi de plutselig må i rullestol eller blir demente. Hu var med på en hel runde disc golf i dag - men måtte hjelpe hu opp fra et dillete område (hu satte seg fast, klarte ikke å komme seg opp) - egentlig så fatter jeg ikke helt hvorfor i helsiken jeg lager denne posten. Er som regel uenig med de fleste. Men hvis noen har noen ideer / gode forslag så hallelujah.
    • Min første.. er noe som hører med i en dagbok, og i dag er det Edes første diare som er tema -_- Stakkars gutt. Han har vært så snill og god gutt så lenge nå, han fortjener ikke det der. Så snill og god at han valgte gå på badet og ha diare der mens jeg sov. Like a sir.  For å alltid se på den lyse siden av ting, å slippe vaske sofa og tepper og sånt er gull. Dette kunne vært meget verre. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...