Gå til innhold
Hundesonen.no

Utstilling i Finland


Symra&Pippin

Recommended Posts

Jeg sitter her og drømmer om finlandstur neste sommer. Sara og Selma og Pippin og Symra og jeg og campingvogna! Først internasjonal utstilling i Oulu 16 og 17 juli, og så Helsinki 23 og 24 kanskje? Eller kanskje det er dumt å dra på stor utstilling i Helsinki når man skal jakte på cert og cacib? Finne en bitteliten internasjonal en i en liten avkrok istedet? :icon_cry:

Hva slags erfaringer har dere som har stilt i Finnland? Hvilke utstillinger er det nordmenn drar til? Er det noe spesielt man må ta hensyn til? Er det stoooor konkurranse på alle utstillinger?

Edit: Kan det stemme at det er internasjonale utstillinger både i Torneå og i Helsinki på samme dato?? Terminlista ligger her

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bittesmå avkroks-utstillinger for en bra dommer er selvsagt å foretrekke - særlig når man reiser langt...

Jo lengre sør i Finland (Helsinki etc) - jo større sjanse er det såklart for å treffe på svenskene, som ganske enkelt kommer seg dit. Svenskene ser ofte ut til å vinne det de skal også, så konkurransen er vel litt sånn "sådär"...

De nordmennene som reiser over reiser jo mest på utstillingene nordover i landet, og der kan det neppe være særlig konkurranse i alle fall.

Men ingen tvil om at det er "interessant" å reise dit på utstilling, da. Språket er jo bare èn utfordring... Og jo lengre vekk fra "folkeskikken" man kommer - jo vanskeligere er det å skjønne noe som helst av hele greia. Da er det bare å håpe at ringsekretæren kan engelsk, eller svensk.

Men morsomt, da!

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Bare et lite tilleggs spørsmål: kan man risikere å få kritikkskjema på finsk? Eller et annet språk om man er i et annet land.

Enkelt og greit svar på det: Ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nordmenn - og andre utlendinger - drar jo gjerne på de største utstillingene, hvor det er titler og prestisje. Men har en ikke toppkandidathunder, er det jo greit å dra på noe mindre. X'en ble stilt på finsk og nordisk vinner i fjor, ikke helt fornuftig - men jeg fulgte dommer, og hadde stilt for begge to før.

På KoiraNet er det ganske lett å sjekke hvor mange påmeldt det har vært på utstillingene tidligere år, så en kan se etter et mønster.

Finland er jo ikke lettest å reise med, i og med at en som regel trenger ferge, og om utstillingen er et stykee fra fergeleiet trenger en en ekstra reisedag for å rekke fram. Til Helsinki tok vi ferga til Åbo, den var framme åtte på morgenen tror jeg, en times kjøring til Helsinki, litt rot og styr, og vi var ved ringen halv ti - litt stress når en er første rase i ringen, men det gikk fint. Dog ville vi ikke kunnet gjøre det med junior hannhund påmeldt, for de var i ferd med å begynne på unghund da vi kom. Så om utstillingen er på lørdag et stykke unna, kan du risikere å måte ta ferge fra Stockholm torsdag kveld.

Jeg vet Åland er en populær utstilling, fordi den er så lett å komme seg til og fra, kortere fergetur uten overnatting, mulig å ta som en dagstur tror jeg.

Angående kritikker, så skrives de vel i de fleste land på engelsk - med mindre dommer er fra arrangørlandet, og da blir det skrevet på hjemspråket. Fra vår tur til Finland har jeg en engelsk kritikk og en finsk kritikk. Men finnene skjønner jo finsk, og kunne oversette for meg. Og det viste seg at jeg hadde samme kritikk hjemme på engelsk, fra da den finske dommeren dømte X'en i Norge, ganske moro å se hvor like de var.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Jeg vet Åland er en populær utstilling, fordi den er så lett å komme seg til og fra, kortere fergetur uten overnatting, mulig å ta som en dagstur tror jeg.

Trondheim - Grisslehamn er ca 80 mil. så båt fra Grisslehamn til Eckerö på Åland (tar 2-3 timer). Åland er lite og det går raskt å kjøre fra Eckerö til Mariehamn.

Man kan også ta båt fra Stockholm, men det blir lengre å kjøre.

Edit: Ser at det står int. utstilling på Eckerö i 2010 og 2011.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her fra Trondheim går det jo relativt radig å komme seg til nordre deler av Finland, og ferga fra Umeå til Vasa tar bare tre timer. Akkurat nå tror jeg Oulu 16 og 17 juli og Torneå 23 og 24 juli er mest aktuelt. Innimellom de datoene blir det kos og gøy og moro, dette blir eventuelt neste års sommerferietur. I dette området av Finland snakker folk gjerne svensk også, det er ganske praktisk.

Er det ikke flere som vil være med da? :whistle:

Edit: KoiraNet må jeg sjekke ut senere, engelsk og svensk versjon var ikke tilgjengelig. Bearded collie sto ikke der det burde stå sånn alfabetisk, de har oversatt navnet. Ah, der fant jeg det. Det er sikkert partacollie! :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det ikke flere som vil være med da? :icon_cry:

Det kunne jo vært moro med en snartur til Finland også ja :whistle:. Om guttungen greier å få disse bruksmerittene sine (han burde jo fikse det i løpet av høsten) så er det jo et finsk championat å reise for :whistle:.

Er det ikke uansett best å dra på de største utstillingene, med flest deltagere? Jeg synes i hvert fall at det ville vært mest interessant/spennende hvis jeg først skulle på utstilling.

Det kommer vel an på hva man er ute etter - en tittel på bikkja eller å se andre hunder ? Det er jo ikke til å komme fra at det er større sjanse for et cert/CACIB på en liten utstilling med få påmeldte enn på en stor med haugevis av hunder påmeldt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her fra Trondheim går det jo relativt radig å komme seg til nordre deler av Finland, og ferga fra Umeå til Vasa tar bare tre timer. Akkurat nå tror jeg Oulu 16 og 17 juli og Torneå 23 og 24 juli er mest aktuelt. Innimellom de datoene blir det kos og gøy og moro, dette blir eventuelt neste års sommerferietur. I dette området av Finland snakker folk gjerne svensk også, det er ganske praktisk.

Er det ikke flere som vil være med da? :icon_cry:

Jeg har tenkt meg en tur til Finland for å hilse på Rinas oppdretter og familie, men usikker på når, og det blir nok lenger sør i landet :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om ikke før, så skal vi vel alle til World Dog Show i Helsinki i 2014? Det faller sammen med finsk kennelklubbs 125-årsjubileum, og blir sikkert festlige greier. Da drar alle soniser i samlet trupp. Ok? :icon_cry:

:whistle: Jeg blir gjerne med da i hvertfall :whistle: The sonengang på tur :wave: :wave: Kunne blitt koselig det da :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer vel an på hva man er ute etter - en tittel på bikkja eller å se andre hunder ? Det er jo ikke til å komme fra at det er større sjanse for et cert/CACIB på en liten utstilling med få påmeldte enn på en stor med haugevis av hunder påmeldt.

Da vil jo det man oppnår på en "bortgjemt" utstilling ha mindre verdi også, selv om man oppnår det samme på papiret. Får ikke se seg blind på premieringer og titler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da vil jo det man oppnår på en "bortgjemt" utstilling ha mindre verdi også, selv om man oppnår det samme på papiret. Får ikke se seg blind på premieringer og titler.

Ja, og?

Man reiser vel ikke hele veien til Finland for å verken få en bedømmelse på hunden sin eller "å treffe kjente". Man reiser vel (ofte) ene og alene for å vinne et eller annet for en tittel.

Tittelen i seg selv tilsier vel ikke annet enn at eieren har fritidsproblemer og alt for mye penger i lommeboka... :icon_cry:

Susanne

:whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da vil jo det man oppnår på en "bortgjemt" utstilling ha mindre verdi også, selv om man oppnår det samme på papiret. Får ikke se seg blind på premieringer og titler.

Har ikke mindre verdi. Hvis dommeren mener hunden er god nok for CERT, så er jo det CERTET like mye verdt uansett hvor mange deltagere som er med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da kan man like gjerne dra på en større utstilling?

Da kommer konkurransen inn i bildet. Jo flere hunder som stiller, jo heldigere skal du være om du får certet, selv om hunden i seg selv er av championkvalitet. Jeg skjønner poenget ditt, men en utstilling består som kjent både av en kvalitetsvurdering, uavhengig av de andre hundene, og en konkurranse. Kjempestas å vinne på en utstilling med mange deltakere, men er det cert eller cacib man er ute etter så reiser man ikke til en utstilling i Katmandu med to hundre deltakere i rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da kommer konkurransen inn i bildet. Jo flere hunder som stiller, jo heldigere skal du være om du får certet, selv om hunden i seg selv er av championkvalitet. Jeg skjønner poenget ditt, men en utstilling består som kjent både av en kvalitetsvurdering, uavhengig av de andre hundene, og en konkurranse. Kjempestas å vinne på en utstilling med mange deltakere, men er det cert eller cacib man er ute etter så reiser man ikke til en utstilling i Katmandu med to hundre deltakere i rasen.

Da er jeg ikke sikker på om jeg forstod svaret til Sara. Sikkert gøy om hunden oppnår titler og premier, men det må også sees i forhold til hvor mange påmeldte det var.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Da er jeg ikke sikker på om jeg forstod svaret til Sara. Sikkert gøy om hunden oppnår titler og premier, men det må også sees i forhold til hvor mange påmeldte det var.

Poenget var vel at man ikke er garantert cert/cacib osv om det er få konkurrenter i rasen. Har selv sett at det har vært mange påmeldte men ingen som har fått CK engang.

For min egen del så skulle jeg gjerne ha vært i Tervakoski i slutten av Juli. Da har den finske raseklubben sin spesialutstilling, og de har ca 300+ deltagere hvert år (den største hovawartutstillingen i verden, til sammenligning var det 91 startnr på WDS i år og 112 på WDS i 2008), men siden pappa til A-kullet bor på Åland, så blir det nok en tur for å stille der også etterhvert :icon_cry: Men generelt så er det mange hoffer på alle utstillinger i Finland...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skulle gjerne vært en tur i Finland. Akita Eikou var jo med på Eurovinner i 2006, men fikk da "bare" resCAC. (Hun vant juniorklasse på spesialutstillingen for japansk spesialdommer dagen før, og det betyr mye mer for meg enn å "miste" EuroJV og finsk cert)

Og et finsk championat hadde passet bra, særlig med CACIB og INT-tittel.... Dette er en tur jeg tar kun for å jakte på CACIB, så da spiller det ingen rolle hvor mange hunder vi slår, eller hvor få... Kvaliteten på hunden vet jeg. Men mye rart kan skje på utstilling...

Har jo også shiba Saku blitt rabiesvaksinert hvert år i 3 år, så det er kanskje på tide å ta testen... Hadde håpet krav om testen skulle falle bort snart...

Hm.. kanskje Oulo, ja...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...