Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan skal jeg takle det?


Ia

Recommended Posts

Skrevet

For to år fikk hoppa jeg pleier å ri føll. Jeg forelsket meg på flekken! Jeg elsket den lille krabaten, og siden det har jeg drømt om at hun en dag skulle bli min. Jeg har fulgt henne fra å løpe skjelvende over engen til den nydelige to-åringen hun er i dag. Hun har lært meg så mye, og det er umulig å si med ord hvor mye hun betyr for meg.

Men så skjedde det til slutt, da. Jenta mi drar fra meg.

Hun har vært til salgs siden hun ble født, og det er egentlig utrolig at hun ikke har blitt solgt før nå. Men nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre! Hun drar til Bergen om ni dager, og det er ingen ting jeg kan gjøre med det.

Nå klarer jeg ikke å se en hest på TV uten å gråte. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil ha lyst til å ri igjen. Jeg elsker hestelivet, men uten Florida er det meningsløst.

Har noen opplevd noe lignende? Hvordan skal jeg klare det?

jentami.jpg

Skrevet

Så utrolig kjedelig :whistle: Vet ikke helt hva jeg skal si, men gir deg en stor klem :getlost: Er det ingen mulighet for at du kan kjøpe henne evt ha henne på for? Vet at curlyer er ganske dyre, familien til en god venninde av meg driver oppdrett av de og de er jo ikke billige akkurat..

Forresten, er dette Florida?

006.JPG

Skrevet

Uffatelig trist, men du kommer faktisk over det tilslutt. Du kan jo takke deg med at hun faktisk er der ute, i levende livet. Og kanskje blir hun din en dag!

Min døde fra meg, så da var det virkelig slutten.. men jeg klarte å begynne å ri igjen! Du må bare bearbeide sorgen, evt. kan du be om kontakt med ny eier, så du kan høre ifra henne! :getlost:

Skrevet

Sånt er så meningsløst. Jeg kan ikke si noe som kan trøste deg. Men kanskje kommer det andre hester som du etterhvert vil få et annet, men godt, forhold til. Og disse kan lære deg ting som Florida ikke kunne... :getlost:

Skrevet

Takk for svar..

Jeg er bare 15, og har verken økonomien eller tiden til en egen hest. Jeg kunne nok klart det med litt hjelp, men jeg vet at hun får det bedre nå enn hun ville fått det med meg, men allikevel er tanken på at jeg ikke skal få følge henne videre forferdelig. Jeg føler jo på en måte at jeg har vært med på å "oppdra" henne til den hun er i dag, og jeg vil ikke slutte med det nå. Og jeg kunne hatt henne på for, hadde jeg bare hatt et sted å sette henne. Men jeg kunne ikke akkurat satt henne i uthuset, og hun fortjener mer enn en eier som kommer, koser, og drar igjen. En to-åring trenger mye, mye mer enn det, og jeg vet jeg ikke kunne gitt henne det. Ikke nå.

Jeg har allerede kontakt med den nye eieren. Hun virker som en hyggelig dame, men jeg kan ikke helt se henne for meg som Florida's eier.

Men, ja, Florida lever iallefall. Og jeg kan fortsatt møte henne..

Forresten, er dette Florida?

006.JPG

Ja, på utstillingen i slutten av Mai :getlost:

Skrevet

Blir ikke curlyer 50 år? I så fall har hun leeeenge igjen, og du kan fremdeles kjøpe henne når du får tid og råd. :getlost:

Skrevet

Jeg vet litt hvordan du har det. Islandshoppa jeg hadde på fór når jeg var på samme alder som deg, fikk føll. Jeg var med han hver dag, og han betydde alt for meg. Jeg drømte om at noe ville skje, og at han kunne bli min. Han som eide hoppa sa at han skulle hente han snart, men vi visste ikke når. Plutselig en dag når jeg kom i stallen var han dratt (han var da avvent hoppa). Det var grusomt. Jeg trodde aldri jeg skulle komme over sorgen. Det tok lang tid før jeg kom over han. Har aldri sett han siden.... Du kan spørre de som kjøper henne om du kanskje kan holde kontakten og komme å besøke henne? Kanskje etter noen år, har du mulighet til å kjøpe henne? Du kan jo bare etablere en kontakt med de som kjøper henne, og be de si fra til deg om de skal selge henne. Det er ikke sikkert de ønsker dette, men likevel kan du prøve. Det er alltid vanskelig å ta farvel med en så god venn. Likevel er det verdt det å få så gode venner. Hun vil alltid bety noe for deg, og du har lært mye og har mange gode minner fra henne. Det er kanskje sorgen verdt?

Skrevet

Jeg har ikke så mye å si til trøst jeg heller, men tenk om alle hester kunne hatt en egen femten år gammel jente som er så glade i dem, og som kommer til å følge med og passe på at de har det godt, og som aldri kommer til å glemme dem! :icon_cry:

Skrevet

Det er kjempetrist å måtte si farvel til en hest man har knyttet seg så sterk til, men det er flott at du ser at det er den beste løsningen for henne (selv om det ikke er noen trøst nå, vil det bli det en dag!). Den overveldende sorgen du føler nå, vil gå over, det lover jeg. Men du trenger nok litt tid, og det er helt okey å ta en hestepause mens du kommer over tapet av Florida. Så er det jo sånn at vi møter noen få hester som virkelig kryper inn under huden din og blir der, og det kan virke meningsløst å holde på med andre hester enn favoritten, men det har mye for seg å fortsette med hest, Ingvild! Du vil utvikle deg som rytter, lære mer om hestehold, atferd, sykdommer og så videre, og så en dag, når ting ligger litt bedre til rette, kan det hende du kan kjøpe din egen hest :icon_cry: Forøvrig kan du jo spørre damen om hun kan ta kontakt med deg dersom Florida noen gang skal selges!

  • 3 weeks later...
Skrevet

Takk alle sammen!

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, bortsett fra at det er godt med litt støtte. Godt å vite at jeg ikke er den eneste som blir så knyttet til dyr. Jeg har ingen venner som er sånn som meg, og når jeg nevner Florida for dem himler de gjerne med øynene. For dem er det snakk om et dyr, for meg er det snakk om en venn.

Jeg er glad jeg har sonen å klage til!

Skrevet

Jeg har faktisk opplevd at en hest jeg var utrolig knyttet til som føll/unghest kom tilbake inn i livet mitt. Lang historie, men det endte med at jeg kjøpte han for slaktepris av han som kjøpte han av "oss". Han var en svært lovende traver, men pga mishandlig på en traverstall og dårlig psyke gikk det til slutt galt og han ble "farlig". Vi fikk noen fine år sammen før jeg måtte selge han videre ( til noen som kjente han godt) pga økonomi og livssituasjon (var 20 år og student), og han levde flere fine år hos de som kjøpte han før han fikk et tilbakefall pga en hendelse og ble totalt uhåndterbar igjen. Litt bittersøt historie, men den viser i hvertfall at man aldri vet hva fremtiden bringer...

Skrevet

Hun som kjøper Florida er på et hesteforum, vet ikke om du er medelm der selv - men gi meg et hint om du vil ha adressa så du kan følge litt med.

Skrevet

Jeg har faktisk opplevd at en hest jeg var utrolig knyttet til som føll/unghest kom tilbake inn i livet mitt. Lang historie, men det endte med at jeg kjøpte han for slaktepris av han som kjøpte han av "oss". Han var en svært lovende traver, men pga mishandlig på en traverstall og dårlig psyke gikk det til slutt galt og han ble "farlig". Vi fikk noen fine år sammen før jeg måtte selge han videre ( til noen som kjente han godt) pga økonomi og livssituasjon (var 20 år og student), og han levde flere fine år hos de som kjøpte han før han fikk et tilbakefall pga en hendelse og ble totalt uhåndterbar igjen. Litt bittersøt historie, men den viser i hvertfall at man aldri vet hva fremtiden bringer...

Er det håpet jeg sitter igjen med nå- ikke det bitre, riktignok, men det søte!

Så fantastisk at du fikk noen år med han. Det med livssituasjonen kjenner jo jeg på og, jeg vet at å eie e hest ville gått ut over utdannelsen min, og jeg er redd jeg ville angret senere om jeg viet livet mitt til hest..

Hun som kjøper Florida er på et hesteforum, vet ikke om du er medelm der selv - men gi meg et hint om du vil ha adressa så du kan følge litt med.

Takk, men jeg har kontakt med henne på Facebook :-) Foreløpig er det litt vondt å se bilder osv. av jenta i et nytt hjem, så jeg tror Facebook er nok. Men takk skal du ha!

Skrevet

Klem til deg Ingvild :icon_redface:

Jeg tror du har betydd noe veldig fint for Florida og at hun vil huske deg for det. Kanskje hun blir til salgs igjen om noen år og at det passer bedre med hest da.

Noe lignende skjedde meg da jeg var yngre, men det var etter og delvis pga av det at jeg møtte Bestas.

Skrevet

Huff, så trist. Jeg kan ikke helt sammenligne mitt tilfelle med ditt, da jeg bare kjente hesten i et par uker før den måtte dra igjen. Men det er disse spesielle invidividene som du nekter å gi slipp på. Jeg var fast bestemt på å kjøpe den hesten jeg likte så godt. Jeg skulle få tak i penger på et vis, jeg skulle ha den i kjipe rideskolen til jeg hadde råd til å ha den privat, jeg skulle bare ri dressur om det bare var det som passet for han. Men til slutt reiste han sin vei. Det var hardt da jeg viste at han var den eneste jeg hadde følt det slik med av alle hestene opp gjennom årene. Jeg fant ut at jeg en dag skulle finne han igjen.

Men nå har jeg en annen som jeg er glad i på en annen måte. Og jeg er så heldig å få være hestepasser til han :hmm: Han er morsom, snill og rolig, men fortsatt litt tulette. Akkurat slik jeg liker de! Han passer godt for meg da han elsker alle slags dyr, og kan dermed ri han på tur i lag med Blondie :hmm:

Jeg håper du fikser det på en måte :getlost:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...