Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan skal jeg takle det?


Ia

Recommended Posts

Skrevet

For to år fikk hoppa jeg pleier å ri føll. Jeg forelsket meg på flekken! Jeg elsket den lille krabaten, og siden det har jeg drømt om at hun en dag skulle bli min. Jeg har fulgt henne fra å løpe skjelvende over engen til den nydelige to-åringen hun er i dag. Hun har lært meg så mye, og det er umulig å si med ord hvor mye hun betyr for meg.

Men så skjedde det til slutt, da. Jenta mi drar fra meg.

Hun har vært til salgs siden hun ble født, og det er egentlig utrolig at hun ikke har blitt solgt før nå. Men nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre! Hun drar til Bergen om ni dager, og det er ingen ting jeg kan gjøre med det.

Nå klarer jeg ikke å se en hest på TV uten å gråte. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil ha lyst til å ri igjen. Jeg elsker hestelivet, men uten Florida er det meningsløst.

Har noen opplevd noe lignende? Hvordan skal jeg klare det?

jentami.jpg

Skrevet

Så utrolig kjedelig :whistle: Vet ikke helt hva jeg skal si, men gir deg en stor klem :getlost: Er det ingen mulighet for at du kan kjøpe henne evt ha henne på for? Vet at curlyer er ganske dyre, familien til en god venninde av meg driver oppdrett av de og de er jo ikke billige akkurat..

Forresten, er dette Florida?

006.JPG

Skrevet

Uffatelig trist, men du kommer faktisk over det tilslutt. Du kan jo takke deg med at hun faktisk er der ute, i levende livet. Og kanskje blir hun din en dag!

Min døde fra meg, så da var det virkelig slutten.. men jeg klarte å begynne å ri igjen! Du må bare bearbeide sorgen, evt. kan du be om kontakt med ny eier, så du kan høre ifra henne! :getlost:

Skrevet

Sånt er så meningsløst. Jeg kan ikke si noe som kan trøste deg. Men kanskje kommer det andre hester som du etterhvert vil få et annet, men godt, forhold til. Og disse kan lære deg ting som Florida ikke kunne... :getlost:

Skrevet

Takk for svar..

Jeg er bare 15, og har verken økonomien eller tiden til en egen hest. Jeg kunne nok klart det med litt hjelp, men jeg vet at hun får det bedre nå enn hun ville fått det med meg, men allikevel er tanken på at jeg ikke skal få følge henne videre forferdelig. Jeg føler jo på en måte at jeg har vært med på å "oppdra" henne til den hun er i dag, og jeg vil ikke slutte med det nå. Og jeg kunne hatt henne på for, hadde jeg bare hatt et sted å sette henne. Men jeg kunne ikke akkurat satt henne i uthuset, og hun fortjener mer enn en eier som kommer, koser, og drar igjen. En to-åring trenger mye, mye mer enn det, og jeg vet jeg ikke kunne gitt henne det. Ikke nå.

Jeg har allerede kontakt med den nye eieren. Hun virker som en hyggelig dame, men jeg kan ikke helt se henne for meg som Florida's eier.

Men, ja, Florida lever iallefall. Og jeg kan fortsatt møte henne..

Forresten, er dette Florida?

006.JPG

Ja, på utstillingen i slutten av Mai :getlost:

Skrevet

Blir ikke curlyer 50 år? I så fall har hun leeeenge igjen, og du kan fremdeles kjøpe henne når du får tid og råd. :getlost:

Skrevet

Jeg vet litt hvordan du har det. Islandshoppa jeg hadde på fór når jeg var på samme alder som deg, fikk føll. Jeg var med han hver dag, og han betydde alt for meg. Jeg drømte om at noe ville skje, og at han kunne bli min. Han som eide hoppa sa at han skulle hente han snart, men vi visste ikke når. Plutselig en dag når jeg kom i stallen var han dratt (han var da avvent hoppa). Det var grusomt. Jeg trodde aldri jeg skulle komme over sorgen. Det tok lang tid før jeg kom over han. Har aldri sett han siden.... Du kan spørre de som kjøper henne om du kanskje kan holde kontakten og komme å besøke henne? Kanskje etter noen år, har du mulighet til å kjøpe henne? Du kan jo bare etablere en kontakt med de som kjøper henne, og be de si fra til deg om de skal selge henne. Det er ikke sikkert de ønsker dette, men likevel kan du prøve. Det er alltid vanskelig å ta farvel med en så god venn. Likevel er det verdt det å få så gode venner. Hun vil alltid bety noe for deg, og du har lært mye og har mange gode minner fra henne. Det er kanskje sorgen verdt?

Skrevet

Jeg har ikke så mye å si til trøst jeg heller, men tenk om alle hester kunne hatt en egen femten år gammel jente som er så glade i dem, og som kommer til å følge med og passe på at de har det godt, og som aldri kommer til å glemme dem! :icon_cry:

Skrevet

Det er kjempetrist å måtte si farvel til en hest man har knyttet seg så sterk til, men det er flott at du ser at det er den beste løsningen for henne (selv om det ikke er noen trøst nå, vil det bli det en dag!). Den overveldende sorgen du føler nå, vil gå over, det lover jeg. Men du trenger nok litt tid, og det er helt okey å ta en hestepause mens du kommer over tapet av Florida. Så er det jo sånn at vi møter noen få hester som virkelig kryper inn under huden din og blir der, og det kan virke meningsløst å holde på med andre hester enn favoritten, men det har mye for seg å fortsette med hest, Ingvild! Du vil utvikle deg som rytter, lære mer om hestehold, atferd, sykdommer og så videre, og så en dag, når ting ligger litt bedre til rette, kan det hende du kan kjøpe din egen hest :icon_cry: Forøvrig kan du jo spørre damen om hun kan ta kontakt med deg dersom Florida noen gang skal selges!

  • 3 weeks later...
Skrevet

Takk alle sammen!

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, bortsett fra at det er godt med litt støtte. Godt å vite at jeg ikke er den eneste som blir så knyttet til dyr. Jeg har ingen venner som er sånn som meg, og når jeg nevner Florida for dem himler de gjerne med øynene. For dem er det snakk om et dyr, for meg er det snakk om en venn.

Jeg er glad jeg har sonen å klage til!

Skrevet

Jeg har faktisk opplevd at en hest jeg var utrolig knyttet til som føll/unghest kom tilbake inn i livet mitt. Lang historie, men det endte med at jeg kjøpte han for slaktepris av han som kjøpte han av "oss". Han var en svært lovende traver, men pga mishandlig på en traverstall og dårlig psyke gikk det til slutt galt og han ble "farlig". Vi fikk noen fine år sammen før jeg måtte selge han videre ( til noen som kjente han godt) pga økonomi og livssituasjon (var 20 år og student), og han levde flere fine år hos de som kjøpte han før han fikk et tilbakefall pga en hendelse og ble totalt uhåndterbar igjen. Litt bittersøt historie, men den viser i hvertfall at man aldri vet hva fremtiden bringer...

Skrevet

Hun som kjøper Florida er på et hesteforum, vet ikke om du er medelm der selv - men gi meg et hint om du vil ha adressa så du kan følge litt med.

Skrevet

Jeg har faktisk opplevd at en hest jeg var utrolig knyttet til som føll/unghest kom tilbake inn i livet mitt. Lang historie, men det endte med at jeg kjøpte han for slaktepris av han som kjøpte han av "oss". Han var en svært lovende traver, men pga mishandlig på en traverstall og dårlig psyke gikk det til slutt galt og han ble "farlig". Vi fikk noen fine år sammen før jeg måtte selge han videre ( til noen som kjente han godt) pga økonomi og livssituasjon (var 20 år og student), og han levde flere fine år hos de som kjøpte han før han fikk et tilbakefall pga en hendelse og ble totalt uhåndterbar igjen. Litt bittersøt historie, men den viser i hvertfall at man aldri vet hva fremtiden bringer...

Er det håpet jeg sitter igjen med nå- ikke det bitre, riktignok, men det søte!

Så fantastisk at du fikk noen år med han. Det med livssituasjonen kjenner jo jeg på og, jeg vet at å eie e hest ville gått ut over utdannelsen min, og jeg er redd jeg ville angret senere om jeg viet livet mitt til hest..

Hun som kjøper Florida er på et hesteforum, vet ikke om du er medelm der selv - men gi meg et hint om du vil ha adressa så du kan følge litt med.

Takk, men jeg har kontakt med henne på Facebook :-) Foreløpig er det litt vondt å se bilder osv. av jenta i et nytt hjem, så jeg tror Facebook er nok. Men takk skal du ha!

Skrevet

Klem til deg Ingvild :icon_redface:

Jeg tror du har betydd noe veldig fint for Florida og at hun vil huske deg for det. Kanskje hun blir til salgs igjen om noen år og at det passer bedre med hest da.

Noe lignende skjedde meg da jeg var yngre, men det var etter og delvis pga av det at jeg møtte Bestas.

Skrevet

Huff, så trist. Jeg kan ikke helt sammenligne mitt tilfelle med ditt, da jeg bare kjente hesten i et par uker før den måtte dra igjen. Men det er disse spesielle invidividene som du nekter å gi slipp på. Jeg var fast bestemt på å kjøpe den hesten jeg likte så godt. Jeg skulle få tak i penger på et vis, jeg skulle ha den i kjipe rideskolen til jeg hadde råd til å ha den privat, jeg skulle bare ri dressur om det bare var det som passet for han. Men til slutt reiste han sin vei. Det var hardt da jeg viste at han var den eneste jeg hadde følt det slik med av alle hestene opp gjennom årene. Jeg fant ut at jeg en dag skulle finne han igjen.

Men nå har jeg en annen som jeg er glad i på en annen måte. Og jeg er så heldig å få være hestepasser til han :hmm: Han er morsom, snill og rolig, men fortsatt litt tulette. Akkurat slik jeg liker de! Han passer godt for meg da han elsker alle slags dyr, og kan dermed ri han på tur i lag med Blondie :hmm:

Jeg håper du fikser det på en måte :getlost:

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...