Jump to content
Hundesonen.no

Hvordan skal jeg takle det?


Ia

Recommended Posts

For to år fikk hoppa jeg pleier å ri føll. Jeg forelsket meg på flekken! Jeg elsket den lille krabaten, og siden det har jeg drømt om at hun en dag skulle bli min. Jeg har fulgt henne fra å løpe skjelvende over engen til den nydelige to-åringen hun er i dag. Hun har lært meg så mye, og det er umulig å si med ord hvor mye hun betyr for meg.

Men så skjedde det til slutt, da. Jenta mi drar fra meg.

Hun har vært til salgs siden hun ble født, og det er egentlig utrolig at hun ikke har blitt solgt før nå. Men nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre! Hun drar til Bergen om ni dager, og det er ingen ting jeg kan gjøre med det.

Nå klarer jeg ikke å se en hest på TV uten å gråte. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil ha lyst til å ri igjen. Jeg elsker hestelivet, men uten Florida er det meningsløst.

Har noen opplevd noe lignende? Hvordan skal jeg klare det?

jentami.jpg

Link to comment
Share on other sites

Så utrolig kjedelig :whistle: Vet ikke helt hva jeg skal si, men gir deg en stor klem :getlost: Er det ingen mulighet for at du kan kjøpe henne evt ha henne på for? Vet at curlyer er ganske dyre, familien til en god venninde av meg driver oppdrett av de og de er jo ikke billige akkurat..

Forresten, er dette Florida?

006.JPG

Link to comment
Share on other sites

Uffatelig trist, men du kommer faktisk over det tilslutt. Du kan jo takke deg med at hun faktisk er der ute, i levende livet. Og kanskje blir hun din en dag!

Min døde fra meg, så da var det virkelig slutten.. men jeg klarte å begynne å ri igjen! Du må bare bearbeide sorgen, evt. kan du be om kontakt med ny eier, så du kan høre ifra henne! :getlost:

Link to comment
Share on other sites

Sånt er så meningsløst. Jeg kan ikke si noe som kan trøste deg. Men kanskje kommer det andre hester som du etterhvert vil få et annet, men godt, forhold til. Og disse kan lære deg ting som Florida ikke kunne... :getlost:

Link to comment
Share on other sites

Takk for svar..

Jeg er bare 15, og har verken økonomien eller tiden til en egen hest. Jeg kunne nok klart det med litt hjelp, men jeg vet at hun får det bedre nå enn hun ville fått det med meg, men allikevel er tanken på at jeg ikke skal få følge henne videre forferdelig. Jeg føler jo på en måte at jeg har vært med på å "oppdra" henne til den hun er i dag, og jeg vil ikke slutte med det nå. Og jeg kunne hatt henne på for, hadde jeg bare hatt et sted å sette henne. Men jeg kunne ikke akkurat satt henne i uthuset, og hun fortjener mer enn en eier som kommer, koser, og drar igjen. En to-åring trenger mye, mye mer enn det, og jeg vet jeg ikke kunne gitt henne det. Ikke nå.

Jeg har allerede kontakt med den nye eieren. Hun virker som en hyggelig dame, men jeg kan ikke helt se henne for meg som Florida's eier.

Men, ja, Florida lever iallefall. Og jeg kan fortsatt møte henne..

Forresten, er dette Florida?

006.JPG

Ja, på utstillingen i slutten av Mai :getlost:

Link to comment
Share on other sites

Jeg vet litt hvordan du har det. Islandshoppa jeg hadde på fór når jeg var på samme alder som deg, fikk føll. Jeg var med han hver dag, og han betydde alt for meg. Jeg drømte om at noe ville skje, og at han kunne bli min. Han som eide hoppa sa at han skulle hente han snart, men vi visste ikke når. Plutselig en dag når jeg kom i stallen var han dratt (han var da avvent hoppa). Det var grusomt. Jeg trodde aldri jeg skulle komme over sorgen. Det tok lang tid før jeg kom over han. Har aldri sett han siden.... Du kan spørre de som kjøper henne om du kanskje kan holde kontakten og komme å besøke henne? Kanskje etter noen år, har du mulighet til å kjøpe henne? Du kan jo bare etablere en kontakt med de som kjøper henne, og be de si fra til deg om de skal selge henne. Det er ikke sikkert de ønsker dette, men likevel kan du prøve. Det er alltid vanskelig å ta farvel med en så god venn. Likevel er det verdt det å få så gode venner. Hun vil alltid bety noe for deg, og du har lært mye og har mange gode minner fra henne. Det er kanskje sorgen verdt?

Link to comment
Share on other sites

Jeg har ikke så mye å si til trøst jeg heller, men tenk om alle hester kunne hatt en egen femten år gammel jente som er så glade i dem, og som kommer til å følge med og passe på at de har det godt, og som aldri kommer til å glemme dem! :icon_cry:

Link to comment
Share on other sites

Det er kjempetrist å måtte si farvel til en hest man har knyttet seg så sterk til, men det er flott at du ser at det er den beste løsningen for henne (selv om det ikke er noen trøst nå, vil det bli det en dag!). Den overveldende sorgen du føler nå, vil gå over, det lover jeg. Men du trenger nok litt tid, og det er helt okey å ta en hestepause mens du kommer over tapet av Florida. Så er det jo sånn at vi møter noen få hester som virkelig kryper inn under huden din og blir der, og det kan virke meningsløst å holde på med andre hester enn favoritten, men det har mye for seg å fortsette med hest, Ingvild! Du vil utvikle deg som rytter, lære mer om hestehold, atferd, sykdommer og så videre, og så en dag, når ting ligger litt bedre til rette, kan det hende du kan kjøpe din egen hest :icon_cry: Forøvrig kan du jo spørre damen om hun kan ta kontakt med deg dersom Florida noen gang skal selges!

Link to comment
Share on other sites

  • 3 weeks later...

Takk alle sammen!

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, bortsett fra at det er godt med litt støtte. Godt å vite at jeg ikke er den eneste som blir så knyttet til dyr. Jeg har ingen venner som er sånn som meg, og når jeg nevner Florida for dem himler de gjerne med øynene. For dem er det snakk om et dyr, for meg er det snakk om en venn.

Jeg er glad jeg har sonen å klage til!

Link to comment
Share on other sites

Jeg har faktisk opplevd at en hest jeg var utrolig knyttet til som føll/unghest kom tilbake inn i livet mitt. Lang historie, men det endte med at jeg kjøpte han for slaktepris av han som kjøpte han av "oss". Han var en svært lovende traver, men pga mishandlig på en traverstall og dårlig psyke gikk det til slutt galt og han ble "farlig". Vi fikk noen fine år sammen før jeg måtte selge han videre ( til noen som kjente han godt) pga økonomi og livssituasjon (var 20 år og student), og han levde flere fine år hos de som kjøpte han før han fikk et tilbakefall pga en hendelse og ble totalt uhåndterbar igjen. Litt bittersøt historie, men den viser i hvertfall at man aldri vet hva fremtiden bringer...

Link to comment
Share on other sites

Jeg har faktisk opplevd at en hest jeg var utrolig knyttet til som føll/unghest kom tilbake inn i livet mitt. Lang historie, men det endte med at jeg kjøpte han for slaktepris av han som kjøpte han av "oss". Han var en svært lovende traver, men pga mishandlig på en traverstall og dårlig psyke gikk det til slutt galt og han ble "farlig". Vi fikk noen fine år sammen før jeg måtte selge han videre ( til noen som kjente han godt) pga økonomi og livssituasjon (var 20 år og student), og han levde flere fine år hos de som kjøpte han før han fikk et tilbakefall pga en hendelse og ble totalt uhåndterbar igjen. Litt bittersøt historie, men den viser i hvertfall at man aldri vet hva fremtiden bringer...

Er det håpet jeg sitter igjen med nå- ikke det bitre, riktignok, men det søte!

Så fantastisk at du fikk noen år med han. Det med livssituasjonen kjenner jo jeg på og, jeg vet at å eie e hest ville gått ut over utdannelsen min, og jeg er redd jeg ville angret senere om jeg viet livet mitt til hest..

Hun som kjøper Florida er på et hesteforum, vet ikke om du er medelm der selv - men gi meg et hint om du vil ha adressa så du kan følge litt med.

Takk, men jeg har kontakt med henne på Facebook :-) Foreløpig er det litt vondt å se bilder osv. av jenta i et nytt hjem, så jeg tror Facebook er nok. Men takk skal du ha!

Link to comment
Share on other sites

Klem til deg Ingvild :icon_redface:

Jeg tror du har betydd noe veldig fint for Florida og at hun vil huske deg for det. Kanskje hun blir til salgs igjen om noen år og at det passer bedre med hest da.

Noe lignende skjedde meg da jeg var yngre, men det var etter og delvis pga av det at jeg møtte Bestas.

Link to comment
Share on other sites

Huff, så trist. Jeg kan ikke helt sammenligne mitt tilfelle med ditt, da jeg bare kjente hesten i et par uker før den måtte dra igjen. Men det er disse spesielle invidividene som du nekter å gi slipp på. Jeg var fast bestemt på å kjøpe den hesten jeg likte så godt. Jeg skulle få tak i penger på et vis, jeg skulle ha den i kjipe rideskolen til jeg hadde råd til å ha den privat, jeg skulle bare ri dressur om det bare var det som passet for han. Men til slutt reiste han sin vei. Det var hardt da jeg viste at han var den eneste jeg hadde følt det slik med av alle hestene opp gjennom årene. Jeg fant ut at jeg en dag skulle finne han igjen.

Men nå har jeg en annen som jeg er glad i på en annen måte. Og jeg er så heldig å få være hestepasser til han :hmm: Han er morsom, snill og rolig, men fortsatt litt tulette. Akkurat slik jeg liker de! Han passer godt for meg da han elsker alle slags dyr, og kan dermed ri han på tur i lag med Blondie :hmm:

Jeg håper du fikser det på en måte :getlost:

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Det bør du ikke. Gå god for dem. En av eierne der nå er anmeldt av veterinær, for dyremishandling. Etter at en valp på 6 mnd som var på kurs der ble strupt og holdt opp i luften etter kobbelet (Med struphålsbånd) og fikk påført varige skader på luftrør og strupehode.  Fordi den "utagerte" mot andre hunder. Som om valper bjeffer av annen grunn enn usikkerhet.... Veterinæren ble så rystet over skadene at mat-tilsynet ble meldt.    Så styr langt unna er mitt råd. Man risikerer at hunden blir varig skadet på kropp og sinn. 
    • Vill var 12kg ved 17 uker/4mnd, og har endt opp på 19,5kg og rett over 50 cm😅 Roet seg betraktelig etter 5mnd😅
    • Tenkte det passet fint med en liten oppdatering, nå som jeg snuser litt innpå forumet igjen og Sydney har blitt en gæmlis Om tre dager har hun rund dag, og har vokst et ordentlig hvitt skjegg. En god gammel dame har hu altså blitt, men ennå sprek som bare det. Akkurat nå chiller vi etter å ha tatt oss en fin tur på fjellet Lett og deilig regn, og lite folk. Tok ikke med kamera, så blir mobilbilder! Hun ser så kompakt og rar ut her, haha Er igrunn spinkel.
    • 13-åringen min har også bare ett gir, og hun løper alle turer. Hun har i tillegg en del muskelsvinn, bilyd på hjertet og en skranglete skulder, så en frisk 13-åring tenker jeg i hvert fall det er uproblematisk å løpe med. Jeg har fått beskjed fra veterinæren om at jeg bare skal la min styre tempoet som hun vil.
    • Jeg har en eldre hannhund på 13 år, blandingshund, mor er husky. Han er et sportstype, bygd lett og rask. Veier 26-29 kg, varier i vekt, pga han fortsatt blir like surrete når nabotispene har løpetid 🙊 Han har alltid vært med på lange gåturer og sykling/løping/ski. Har redusert litt på turene som han er med på, men har han med på intervall løping, maks 4 km.  Han er usedvanlig sprek og holder koken på tur, dersom han sakker tempoet så følger jeg han. Veterinæren sier han er ekstremt sprek og frisk for alderen. Har minimalt med muskelsvinn og bevegelsesapparatet er som på en unghund. Ellers frisk med god hjerte/lunge helse. Hun mener han bare har godt av løpeturene, men jeg bekymrer meg alltid for at det blir for mye.. Han har aldri vist tegn til at det er for mye, han elsker å løpe, og vi går både før og etter løpingen. Han henter seg like fort inn som alltid etter løpeturene.  Har han aldri med på løpetur i solsteik eller over 20 varmegrader. Da holder vi oss til å gå.    Er det noen som har eldre senior hund som de løper med? Skjønner at jeg bare skal være veldig fornøyd med sprek og frisk gammelmann i hus, men jo eldre han blir, jo mer bekymret blir jeg for at noe skal skje han ❤️ 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...