Kastrering av hannhunder

[nordmørsloppa]

Hadde vert i spennende å ta tempen på dette med kastrering, da jeg møter mye forskjellige synspungter blandt hundemennesker.

Om du har/hadde en kastrert hund hva var grunnen til at den ble kastrert? Hvor går egentlig grensa? Er det greit å kastrere friske hunder bare for å gjøre dem ufruktbar, f.eks fordi man har tispe og ikke ønsker valper, eller burde man aldri ha skaffet seg hannhund.

[mokken]

savner noen flere alternativer her jeg.

- Kastrering er greit dersom det er en medisinsk grunn, feks hannhunder som er født med 1 stein, prostataproblemer el.l.

[nordmørsloppa]

savner noen flere alternativer her jeg.

- Kastrering er greit dersom det er en medisinsk grunn, feks hannhunder som er født med 1 stein, prostataproblemer el.l.

flere valg lagt til

[Lola Pagola]

Jeg synes det er greit om det er en medisinsk grunn til det, eller at hannen har store adferdsproblemer der man er så godt som sikre på at kastrering vil være til hjelp.

Ellers er jeg imot å fjerne friske deler av en hund, bare fordi vi kan, og fordi det er beleilig for oss.

[simira]

Dette er en ting jeg har grunnet en del på. I "Utlandet" er det jo langt vanligere å kastrere hunder over en lav sko. Mine "punkter"...

• Inngrep er alltid en risiko. Det er ikke dagligdags, men hunder har dødd av komplikasjoner etter kastrering. Hvorfor risikere et inngrep på en frisk og velfungerende hund?
  
  
• Løshunder er ikke det samme problemet i Norge som resten av Europa. De fleste hunder har et hjem og følges mer eller mindre opp av eiere.
  
  

Men...

• Det er mange uansvarlige eiere, og selv om eier burde/kunne/skulle ta ansvar så skjer det uhell, og det er tispa og tispeeier som sitter igjen med "problemet".
  
• Det gjør hverdagen lettere for hannhundeiere, og dersom både hannhund og eier (høne/egg?) stresser når det er løpetid i nærheten, så er det faktisk bedre for alle parter å ta inngrepet.
  

Det er ikke for alle å ha alle hunder, og dersom man har en hannhund så kan man jo tenke seg om to ganger før man skaffer seg tispe i tillegg. Moderne tider er jo dessverre slik at alt skal tilrettelegges for en enkel og effektiv hverdag, og om det betyr kastrering av hunden eller å operere inn elektriske ekstra-armer på en selv, så gjør man det...

Den misforståtte oppfatningen om at kastrering løser alle problemer er en sak for seg selv som burde gjøres noe med. Uansett holdning er det et faktum at kastrering ikke nødvendigvis gjør noens liv bedre.

[nordmørsloppa]

Dette er en ting jeg har grunnet en del på. I "Utlandet" er det jo langt vanligere å kastrere hunder over en lav sko. Mine "punkter"...

• Inngrep er alltid en risiko. Det er ikke dagligdags, men hunder har dødd av komplikasjoner etter kastrering. Hvorfor risikere et inngrep på en frisk og velfungerende hund?
  
  
• Løshunder er ikke det samme problemet i Norge som resten av Europa. De fleste hunder har et hjem og følges mer eller mindre opp av eiere.
  
  

Men...

• Det er mange uansvarlige eiere, og selv om eier burde/kunne/skulle ta ansvar så skjer det uhell, og det er tispa og tispeeier som sitter igjen med "problemet".
  
• Det gjør hverdagen lettere for hannhundeiere, og dersom både hannhund og eier (høne/egg?) stresser når det er løpetid i nærheten, så er det faktisk bedre for alle parter å ta inngrepet.
  

Det er ikke for alle å ha alle hunder, og dersom man har en hannhund så kan man jo tenke seg om to ganger før man skaffer seg tispe i tillegg. Moderne tider er jo dessverre slik at alt skal tilrettelegges for en enkel og effektiv hverdag, og om det betyr kastrering av hunden eller å operere inn elektriske ekstra-armer på en selv, så gjør man det...

Den misforståtte oppfatningen om at kastrering løser alle problemer er en sak for seg selv som burde gjøres noe med. Uansett holdning er det et faktum at kastrering ikke nødvendigvis gjør noens liv bedre.

flott innleg.

Vil også legge til at på den negative lista kommer også faren for bivirkninger:

-urinveisstein

-urinveisinfeksjon

-inkontinesn

-vansker med å holde seg

-overvekt

-stoffskifteproblemer

-dårlig pelskvalitet

-missforståelser i møte med andre hunder( er du gutt eller jente?)

-seperasjonsangst

[Djervekvinnen]

Jeg syns det er opp til hver enkel å bestemme, men en normal hannhund bør være helt overkommelig for de fleste. Selv med løpetispe i hus. Så lenge man er klar over hva en hannhund innebærer + setter seg inn i den rasen man velger. Ja de markerer, er til tider noe seksuell og kan bråke litt mot andre hanner, man trenger ikke løpe å kastrere pga det liksom. Det blir litt for dårlig grunn (latskap kanskje). MEN det kommer helt an på nivået. Man har jo de som er helt mongo og overhormonell, og alle de problemene det medfører. Så da kan jeg godt skjønne at de vil kastrere. Og selvfølgelig ved sykdom ol.

[Nirm]

Jeg har kastrert to hannhunder, begge av medisinsk årsak. Og jeg kommer ikke til å gjøre det av noen annen grunn. Ekstremt overhormonelle hunder anser jeg som går under der, men trur nok at det ikke finnes sååå mange av de, mer oppdragne fillebikkjer heller.

Jeg har ikke sansen for å fikse og fjerne friske deler av hunder, i tillegg til at kastrering starter å bli litt sånn "nøkkelen til et hvert problem" med hannhunder tidvis. Og mange trur at bare de får klippet bjellene av bikkja, så går alt bra. I tillegg så er enkelte veterinærer mer opptatt av kontoen sin enn hunden (og eierens) ve og vel, og tyr vel litt vel fort til kniven... Hver enkelt eier er ikke alltid den beste til å bestemme slikt selv, siden de ikke har nok kunnskaper om endringene som kan skje (eller hund generelt). Ikke så lenge siden jeg fikk spørsmål om en hund som stakk av fra gården støtt og stadig, der de hadde kastrert den og var veldig overrasket over at det ikke hadde noen virkning på hundens atferd...

Jeg ser de endringene Nirm har hatt etter kastrering, og jeg tenker av og til på hva slags hund han hadde blitt om han hadde hatt noen slags "issues" mhp andre hunder. Han er ingen problemhund overhode med andre hunder, men han har ikke samme selvsikkerhet som han hadde.

[nordmørsloppa]

Jeg har kastrert to hannhunder, begge av medisinsk årsak. Og jeg kommer ikke til å gjøre det av noen annen grunn. Ekstremt overhormonelle hunder anser jeg som går under der, men trur nok at det ikke finnes sååå mange av de, mer oppdragne fillebikkjer heller.

Jeg har ikke sansen for å fikse og fjerne friske deler av hunder, i tillegg til at kastrering starter å bli litt sånn "nøkkelen til et hvert problem" med hannhunder tidvis. Og mange trur at bare de får klippet bjellene av bikkja, så går alt bra. I tillegg så er enkelte veterinærer mer opptatt av kontoen sin enn hunden (og eierens) ve og vel, og tyr vel litt vel fort til kniven... Hver enkelt eier er ikke alltid den beste til å bestemme slikt selv, siden de ikke har nok kunnskaper om endringene som kan skje (eller hund generelt). Ikke så lenge siden jeg fikk spørsmål om en hund som stakk av fra gården støtt og stadig, der de hadde kastrert den og var veldig overrasket over at det ikke hadde noen virkning på hundens atferd...

Jeg ser de endringene Nirm har hatt etter kastrering, og jeg tenker av og til på hva slags hund han hadde blitt om han hadde hatt noen slags "issues" mhp andre hunder. Han er ingen problemhund overhode med andre hunder, men han har ikke samme selvsikkerhet som han hadde.

Fint inlegg. Og godt poeng dette med selvsikkerheten, hunden produserer jo ikke lengre testosteron, som kan gi hunden større mot.

[Raksha]

Jeg har kastrert en hanhund og ei tispe. Begge av det jeg anser som medisinske grunner. Hannen var overhormonell, undervektig, stressa og allergien ble kraftig forverret. Da han ble kastrert veide han 17 kg. Matchvekta hans var 24,5 kg. Han hadde ingen issues med hanhunder hverken før eller etter, var en myk fyr som ikke endret seg stort på det punktet. Stresset forsvant, han la lettere på seg, og allergien roet seg. Minuset var at noen hanhunder ble besatt av å ri på han.

Tispa kastrerte jeg av lignende grunner. Løpetid hver 4. mnd etterfulgt av kraftig innbildt. Mye hormoner og stress hele tiden, minus første uka i løpetiden, da var hun god som gull. Perioder med uforklarlig frykt i forbindele med løpetidens ankomst, hvor hun var redd alt og alle. Hun var også tynn før hun ble kastrert, men ikke på samme måte som hanhunden. Nå har det ikke gått så innmari lang tid etter kastreringen på henne, men jeg ser allerede at jeg har fått den hunden jeg har sett glimt av innimellom alle hormonene. Hun er mye tryggere på seg selv, like aktiv og glad som før, men har litt mer bakkekontakt rett og slett.

På mine har det slått positivt ut med kastrering, men jeg vet om flere tilfeller der det går motsatt vei, så det er en sjanse å ta. Så jeg syns ikke man skal kastrere som en lettvindt løsning.

[MarieR]

Krysset av for "det er greit om det er en medisinsk grunn" fordi jeg ikke tror kastrering vil hjelpe så veldig mange hannhunder som markerer, jokker og utagerer. Ville aldri kastrert/ sterilisert en hund med mindre jeg var så sikker som mulig på at det vil være fordelaktig for hunden.

[PsychoLynx]

Syns kastrering er ok jeg, så sant det ikke er "første forsøk ved utagerende hund". Det er mange hunder som ikke burde vært kastrert, som kun er blitt mer usikre etter kastrering og da heller gått videre i sin "utagering" og det ender opp med avliving osv.

MEN,

-på en hund som ikke har issus av noe som helst grad, så syns jeg det er ok om det så "bare" er for å slippe at den parrer seg med husets andre hund eller naboens.

-hunder som har issus som tydelig er relatert til hormoner er også helt ok. (være seg utagering, innbilt svangerskap el.lign)

Så får det være opp til eier å få dette siste bekreftet før hunden kastreres.

[Peers]

Krysset av for "det er greit hvis det er en medisinsk grunn".

Orry måtte kastreres i fjor, 7 år gammel, på grunn av forstørret prostata som førte til et par andre problemer i tillegg. Dette var siste utvei, og den fysiske helsen hans har blitt mye bedre etter dette.

Jeg synes det er unødvendig å "tukle" med ting om man har andre alternativer...

[Midas]

Jeg krysset av for kun ved medisinsk grunn, men da tenker jeg både på fysisk og psykisk. Jeg synes ikke det er riktig å kastrere fordi hannhunden markerer eller jokker. Jeg synes det er greit å kastrere hvis hunden har glede av det. Det er ikke greit å gjøre det for eiers skyld. Jeg har nettopp kastrert tispa mi, og det var ikke et enkelt valg for oss å ta. Likevel føler jeg vi gjorde det riktige for henne å kastrere. Vi rådførte oss også med veterinær før vi tok avgjørelsen på om vi skulle gjennomføre det eller ikke. Jeg tror nok det er enkelt for noen å tro at kastrering løser alle problemer, og at folk gjør det for sin del, og ikke for hundens. Det synes jeg blir veldig feil. Det løser ikke alle problemer, og det er et inngrep som innebærer risiko for hunden.

[Stine Pernille]

Ace her fikk påvist cyster i prostata i januar. Så nå er det noen mnd siden han ble kastrert. Før det, kunne jeg ikke forstå hvorfor han oppførte seg som han gjorde. Men ser jo det nå, at han har gått rundt og hatt vondt

Han er blitt mye bedre og er en tolmodig hund med valpen her, på 4 mnd.

Er litt usikker på hva jeg skal krysse av på... Mener i utgangspunktet at det må være opp til eier, hva de gjør med hunden sin. Samtidig skal det ikke være en lett "utvei" for å unngå, eller skyve unna problemer. Men jeg synes det er lettere å kastrere en hannhund enn tispe... På hannhundene er det jo et lite snitt, mens det er en litt større operasjon på tispene.

Konklusjonen er vel, at kastrering er greit når det foreligger medisinsk grunnlag, men som sagt: det er opp til enhver eier å sørge for at hunden har det best mulig. Om det så innebærer kastrering fordi de er hormonielle eller en har tispe i hus, så får enhver ta den avgjørelsen selv. Er en grunn til at dyrevernloven ble endret på akkurat det punktet, tenker jeg.

[nordmørsloppa]

sakset fra den gjeldende dyrevernsloven:

§ 9. Medisinsk og kirurgisk behandling

Medisinsk og kirurgisk behandling skal utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte og ivareta dyrets funksjonsevne og livskvalitet.

Det skal ikke gjøres operative inngrep eller fjernes kroppsdeler på dyr uten at det foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til dyrets helse. Det er likevel tillatt å foreta forsvarlig merking av dyr i dyrehold. Avhorning og kastrering er tillatt når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av andre særlige grunner.

Ved smertefulle inngrep skal det nyttes nødvendig bedøvelse og smertelindring.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om medisinsk og kirurgisk behandling, herunder fastsette vilkår for eller forby visse former for slik behandling og gjøre unntak fra andre ledd.

[Artemis]

Hva stod det om kastrering i loven tidligere egentlig? Hensyn til dyrevelferd og andre særlige grunner kan vel tolkes i det vide og det brede?

[nordmørsloppa]

Det jeg sakset gjaldt fra den 28-12-2009

prøver å finne frem i lovdata.no og regjeringen.no. menerat man skal kunne bla i gamle lover der men finner ikke noe..

[Nirm]

Hva som er loven og hva som veterinærer henger ikke akkurat sammen bestandig. Mange er nok mer opptatt av kontoen sin enn både lover, regler og dyrevelferd.

[nordmørsloppa]

Hva som er loven og hva som veterinærer henger ikke akkurat sammen bestandig. Mange er nok mer opptatt av kontoen sin enn både lover, regler og dyrevelferd.

det har du nok rett i ,den loven kan tolkes i hytt og vær. Veldig mange hundeeiere som ønsker kastrering utifra eget initiativ, ringer å vil ha time. Men så må vi forklare dem at det ikke bare er å sette opp en operasjon. Man må først ha en konsultasjon, snakke med eierne. veterinæren er ingen adferdsspesialist og noen henviser kanskje til en som kan prblemadferd for å finne ut om det er ting som kan løses med adferdsmodifiserende behandling. Tror ikke mange klinikker følger den praksisen dog.

jeg mener uansett at det er viktig å få tatt en kjemisk blodanalyse for å se om noe feiler dyret først, enkelte adferdsproblemer kan komme av f.eks høyt thyriodea hormon. Er nok noen som gjør det på klinikkene rundt om.

I det minste syns jeg man skal høre på eieren, og adferdsprobmlemene de opplever og i samråd med veterinær vurdere om det er noe som kan løses ved kastrering. Allerførst syns jeg det er greit å prøve kjemisk kastrering for å se om det bedrer seg.

Mange eiere har alt for store forventinger til kastreringen, og blir skuffet fordi hunden fremdeles, utagerer, bjeffer, markerer, har resurrsforsvar osv...

syns klinikkene har et stort ansvar å fortelle eierne dette. Og ikke minst sette eierne inn i evnt bivirkninger som kan oppstå.

Det er også en del eiere som har valgt seg helt feil rase og kjønn. noen hunder er også problematiske pga over/understimulering, dette lar seg da selfølgelig ikke løses ved en kjemisk eller operativ kastrering.

Jeg har selv en kastrert hannhund som sikkert flere her syns ble kastrert på feil grunnlag. Jeg ville rett å slett ha en hund som kan formere seg...kanskje et vagt grunnlag, men gjør i allefall omgang med begge kjønn mye lettere for både meg og hunden.

Jeg syns i midlertid han ble kastrert alt for ung, 5mnd gammel. Visste ikke så mye om kastrering da, men hørte på veterinæren som sa at jo yngre jo bedre. Hunden fikk dårligere selvtilitt, noe som nok kommer av manglende testosteron, og desverre utviklet han plutselig seperasjonsangst...sikkert noe indivitbetinget og rasebetinget, og kunne kanskje jobbet med alene hjemme treningen anderledes, MEN merket en plutselig økt hjemmealene problematikk på han etter kastreringa.

Jeg tror at loven før endringen sa noe nånn ca at kastrering foretaes kun av medesinske grunner eller pga hundens bruksegensksaper(blindehund etc)

[Guest Jonna]

Kanskje dårlig eksempel, men fortsatt ett mye større inngrep enn kastrering av hannhund.

Jeg ringte rundt til ca 10 klinikker i Oslo og Akershus når jeg skulle kastrere tispen min. Av de var det 1 som spurte etter grunn, og en som alt viste grunnen på bakgrunn av tidligere kontroll.

Så de er nok ikke så alt for nøye på det der her i område.

Personlig vil jeg nok aldri gjøre ett inngrep uten at det er ett behov for det.

Så langt er det svært får hannhunder med atferdsproblemer som har hatt en posetiv innvirkning, av de jeg kjenner til.

[nighthawk]

Det står ganske mye om kastrering av hanhunder på sidene til Manimal, mye av det er fra land som USA og Storbrittania hvor det er vanlig å kastrere alt som ikke skal avles på. Har selv hatt flere kastrerte hanhunder, og gjennomgående erfaring er at det er lite hyggelig for dem i møte med andre hanhunder. Men hvis enkelte er sikre på at det vil virke positivt på deres hund, hva med å prøve å legge inn en "kastreringschip" før de kastrerer kirurgisk. Den chipen varer ca. 5-6 måneder og vil gi dem et inntrykk av hvordan det virker på nettopp deres hund. Effekten er jo den samme, men man slipper inngrepet og har mulighet til å endre oppfatning mens det er en vei tilbake...

[SCRM]

Venninnen min har en hannhund på 1,5 år, han er ganske høy i hatten når det gjelder andre hannhunder. Han er veldig beskyttende over tispen min, ingen andre enn meg får leke med henne å hvis jeg ikke leker med henne å noen andre gjør det kommer jeg og tar deg, det er litt sånn han er.. Hvis noen andre leker med tispen min så kommer han og bryter opp med flekking av tenner, glefsing og busting.. Vi bruker å være på hunde treff 1 gang i uken hvor det er mange forskjellige raser, men han er den som har vært mest i "slåsskamper".. Han tøffer seg skikkelig.. Han bor per dags dato med en annen hannhund som er 3 år, men ovenfor han er han så snill å underkastelig.. Der prøver han seg ikke heller.. Hva kan dette komme av? Er kastrering en mulighet for at dette kan bedre seg?

[Guest Belgerpia]

Venninnen min har en hannhund på 1,5 år, han er ganske høy i hatten når det gjelder andre hannhunder. Han er veldig beskyttende over tispen min, ingen andre enn meg får leke med henne å hvis jeg ikke leker med henne å noen andre gjør det kommer jeg og tar deg, det er litt sånn han er.. Hvis noen andre leker med tispen min så kommer han og bryter opp med flekking av tenner, glefsing og busting.. Vi bruker å være på hunde treff 1 gang i uken hvor det er mange forskjellige raser, men han er den som har vært mest i "slåsskamper".. Han tøffer seg skikkelig.. Han bor per dags dato med en annen hannhund som er 3 år, men ovenfor han er han så snill å underkastelig.. Der prøver han seg ikke heller.. Hva kan dette komme av? Er kastrering en mulighet for at dette kan bedre seg?

Han er halvannet år - det er normalt. Det meste her handler om at de som eier hunden må oppdra den.

Kastreringer er ok dersom det er av medisinske årsaker - utover det så mener jeg folk får oppdra hundene sine. OG som siste utvei ved ekstrem adferd.

Jeg anser ikke normal hormonell adferd hos unge hunder som ett medisinsk problem eller sykdom. Det er normalt og det er normalt om det er tisper eller hannhunder. I 1- 2 (kanskje 3 ) års alder så er det normalt at hormonene danser veggimellom - og det er etter min mening overhodet ikke en god grunn til å kastrere.

[ida]

Det står ganske mye om kastrering av hanhunder på sidene til Manimal, mye av det er fra land som USA og Storbrittania hvor det er vanlig å kastrere alt som ikke skal avles på. Har selv hatt flere kastrerte hanhunder, og gjennomgående erfaring er at det er lite hyggelig for dem i møte med andre hanhunder. Men hvis enkelte er sikre på at det vil virke positivt på deres hund, hva med å prøve å legge inn en "kastreringschip" før de kastrerer kirurgisk. Den chipen varer ca. 5-6 måneder og vil gi dem et inntrykk av hvordan det virker på nettopp deres hund. Effekten er jo den samme, men man slipper inngrepet og har mulighet til å endre oppfatning mens det er en vei tilbake...

Så rart Her har kastraten aldri blitt plaget av andre hannhunder. Det er igrunnen stort sett bare hyggelig å møte andre hanner. Derimot har han blitt flydd på av tre tisper som umulig har kunnet vite at han var kastrert. Det har rett og slett vært direkte angrep uten noen foranledning, whatsoever. Fellesnevneren er tafatte eiere

Vår forrige hann, derimot... Han kunne være skikkelig dust mot andre hanner, men det ble aldri vurdert å kastrere ham, nei.