Et liv "utenom" hund

[Tøfflus]

Har hatt egen hund siden 1975,og full jobb siden 1977,til tider to hunder.

Barn har jeg aldri hatt/villet ha.Venner uten hund har jeg jo,men de har nok blitt bort prioritert ganske ofte

Jeg var ganske aktiv med hundene i noen år,kom såvidt innom LP3 mens jeg fortsatt hadde et "liv" utenom.Med årene har jeg blitt så sær at hvis jeg ikke kan ta med hundene så reiser jeg heller ikke noen steder.Hvertfall ikke overnattabort,jeg bor jo alene så hundene er i eget selskap mens jeg er på jobb.Da blir jeg sammen med dem resten av døgnet så sant det er mulig,korte kaffe besøk mens de er i bilen er nok stort sett det sosiale livet mitt

Menn som får et anstrengt uttrykk hvis de blir snust på har uten å blunke blitt forkastet,heller logrende haler enn sure mannfolk

Sier som andre her:De er mine lykkepiller og jeg trives med dem

Jammen Toril, jeg drømte inatt at jeg fikk et menneskebarn, et aldeles stygt lite guttebarn som jeg ikke ville ha, og da kom du, med stjerner i øynene og må-ha blikk. Og du fikk det

Også lurer jeg på hva overnattABORT er.... dobbel

*for jeg har ikke lest feil altså*

Ellers er et liv uten hund helt utenkelig for meg. Jeg er nok en smule fanatisk når det gjelder dem, jeg vil være sammen med dem hele tiden (av og til tror jeg de syntes det er deilig når jeg går så de får litt fred ). Jeg har noen ikke-hundevenner, men uten unntak som jeg kan komme på, syntes alle det er hyggelig når hundene er med på besøk. Jeg har til og med en venninne som er redd hunder, unntatt mine, de går hun tur med og alt er fryd å gammen