Gå til innhold
Hundesonen.no

Omplassering av problemhund


Benedicte

Recommended Posts

Så nei, jeg omplasserte ikke drittbikkje 2, han ble avlivet. Drittbikkje 2 kunne sikkert levd et fint liv på en gård han aldri trengte å forlate på landet hvor han slapp å forholde seg til fremmede hunder eller fremmede menn, men de som er kompetente til å overta sånne drittbikkjer, vil som regel ikke ha dem, fordi de veit hvor mye jobb det er med sånne.

Nei, akkurat.. Der sa du det.. De som er kompetente nok til å fikse slike problemhunder, vil som regel ikke ha slike hunder.. De kjøper seg valper som de preger selv fra dag en..

Har selv hatt 3 omplasseringshunder.. 2 var utrolig nervøse hunder som overhode ikke var sosialiserte. Den ene kunne jeg ikke ha med meg bort på besøk uten at den bare satt å skalv og hadde diare. Denne var en "kennelhund" som knapt hadde vært utenfor huserts fire vegger. Den tredje rett og slet bet meg... Flere ganger.. Han bet når han ikke fikk vilja si. Han hoppet opp i sofaen, og jeg tok pent tak i halsbåndet hans å dro han ned, og han bet.... Flere ganger over flere dager.. den fikk eieren pent ta tilbake.. Det måtte forøvrig eierene av de to nervøse hundene også.. Det ble rett og slett for mye jobb å bygge opp to voksne, overnervøse hunder.

Mulig disse tre hundene kunne fått det godt i noen andre hjem. Men her har jeg hvertfall såpass store forventinger til en hund, at jeg tviler på at en hund jeg ikke har hatt selv fra den var valp hadde passet inn her. Hvertfall ikke en som har vært en såkalt "familiehund"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Det er mange som mener at hunden er et fullverdig familiemedlem og mange sammenligner det med å ha ansvar for et barn. Allikevel tror jeg ikke det er noen som vurderer avlivning når det er snakk om mennesker med adferdsproblemer. Vi har for eksempel skjermede institusjoner for mennesker med såpass store adferdsproblemer at de ikke takler å delta i vårt samfunn. Jeg skulle ønske at det fantes slike hjem for hunder også. Fordi jeg har respekt for alt liv.

Og fordi jeg vet at de fleste adferdsproblemer, både hos hund og menneske, skyldes traumer forårsaket av mennesker. Man finner sjelden slike adferdsproblemer der dyr og mennesker får utfolde seg fritt i sitt rette element. Problemene oppstår når vi forsøker å kue og kontrollere våre og andres dype instinkter. Når energien i reaksjoner som frykt og aggresjon undertrykkes er det som å bære på en tidsinnstilt bombe. Og lunta blir kortere for hver lille påminnelse.

Jeg stemmer for omplassering av problematiske hunder, forutsatt at de får skjermede omgivelser med profesjonelle omsorgsgivere.

Dette var et innlegg som ga meg sterke assosiasjoner til CM. Er det virkelig noe du har ressonert deg fram til selv etter å ha levd med hund(er) med store atferdsproblemer? Mange ord virker så fine når man hører eller leser dem, men hva betyr det du har skrevet egentlig? Mener du virkelig at tøtta her er gæærn fordi jeg har kuet og kontrollert hennes dypeste instinkter? :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stemmer for omplassering av problematiske hunder, forutsatt at de får skjermede omgivelser med profesjonelle omsorgsgivere.

Hvor mange finner du som vil ha denne typen hund(settes opp som en annonse): "*bilde av en nydelig bc, med verdens vakreste tegninger og øyne* Border Collie omplasseres. 6 år gammel BC omplasseres til det rette hjemmet. Hunden er lydig og konkurrert i lydighet i høye klasser. Han er snill og god som dagen er lang, OM du ikke treffer på han på feil dag. Han er ekstremt selvstendig, gjeting går som en drøm og han er vid. Nesten for vid, han jobber godt over 50 m og ned til 300 m, da er han lydhør og lydig. Kommer han innenfor 50 m. skjærer det seg litt og han "synes du kan fikse resten selv" Han er skuddredd, han liker ikke lyder så godt, spesielt ikke lyder som kan minne om torden og skudd, dvs det meste. Han er hundeaggresiv. Han kan også ha litt ressursforsvar i seg, som viser seg ved at man tråkker over grensene hans, som i at man setter seg på feil sted i sofaen, tar fra han ballen, krever at han går inn/ut ++. Grunnen til at han omplasseres er fordi han passet på en skuff og han bet min datter. Han har tidligere gjort utfall mot barn og enkelte voksne, men aldri riftet opp hud hos andre. Jeg har fått en del sår, men skyldt på overslagshandlinger og urettferdig behandling"

Hvilket menneske med vettet i behold ville ringt på denne hunden. Han var full av selvstendighet på jobb, men usikker rundt mennesker, han var skuddredd, han var aggressiv og han hadde ressursforsvar...

Denne hunden var en ekte hund, og den tilhørte meg. Jeg får ikke såre tær når du sier det du sier, bare for å si det. Men jeg kan ikke fatte og begripe hva vi skulle med denne hunden i vårt samfunn? Han var jo ikke brukanes til en dr itt! Han var en knallgod gjeterhund, men gå inn å være tøff med han som en gjeterhundfyr ville ha vært, siden han var ulydig inne, så ville han ha svart opp noe voldsomt. Prøvd og forkastet.. pga stort sår som måtte sys hos idioten som gjorde det.

Du vil også kanskje si at stakkars liten, han trengte masse selvtillit. Ja det kan du kanskje si, problemet var at dette var helt fra dag en når han vara 8 uker (og da var det jo grunn litt søtt at han var en hissigpropp som bare gikk sin vei, eller nektet å komme helt inn den siste meteren). Jeg var hos ørten atferdsmennesker, og jeg tror alle tenkte sitt, men prøvde så godt de kunne. Den siste (som ikke er atferdsspesialist) var den klokeste og sa la han være hund og bygg selvtillit. mm ble bedre på skudd, men verre på de andre negative atferdene.

Denne hunden hadde det nok bedre i himmelen, fremfor å bli omplasser og noen skulle forstå seg i hjel på han. CM hadde nok tatt han inn til senteret sitt, kanskje fått det til og fått en "tom" hund. TR ville nok dempet til hun ble grønn og likevel kun forsterke tullet, GN instruktører ville prøvd å temme vildyret og det fullstendig uten å lykkes og heller bli bitt.

Nå kom mye av det negative frem om hunden, og jeg føler vel at man må fortelle at han på gode dager var kjempeherlig og tullete med artige ideer om ting, leken og full av spillopper, det hjalp en god del :ahappy: Han var pen å vettu :ahappy:

Å leve med en slik hund var ett sant mareritt og han ødela mer hos meg enn folk aner.

Dette ble langt, kanskje rotete, men skitt au. Jeg bare prøver å få Siv til å forstå at ikke alle har livets rett

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh, jeg er så enig med deg Margrete! Kan jo slenge inn et eksempel til:

"BCgutt 15 mnd omplasseres (for tredje gang). Han er vakker, snill og veldig lydig, men har utviklet "skyggejagings"atferd. Vi vet ikke helt grunnen enda, det er muligens et resultat både av fysiske vondter og feil behandling i det første hjemmet, i kombinasjon med en svak psyke fra naturen av. Han vil med all sannsynlighet aldri slutte å jage skygger, og dette gjør han som regel hele den våkne tiden."

En ting er at vi ikke har noen "nytte" av slike hunder i vårt samfunn (der har Margrete sagt nok, så jeg vil ikke utdype). En annen ting er hvordan hunden som lever med dette har det selv. Verden er og blir et sted med mennesker, skygger (selv på lukkede institusjoner), lyder og andre dyr, og en hund som ikke fungerer ift til en eller flere av slike ting, vil mest sannsynlig ha et utrolig stressfylt liv preget av mye usikkerhet og angst. Hverken dyr eller mennesker lider når de dør. Det er våre kjære kjæledyrs privilegium at de skal få slippe å leve når det blir mange flere vonde dager enn gode. Jeg tror oppriktig de har det bedre som døde, enn i et veldig begrenset eller veldig skjermet liv.

(Forøvrig er det jo en utopi å få til slike institusjoner som du beskriver Siv, det vil være helt umulig uten at det medfører store begrensninger for endel av hundene, som f.eks at de må bo i kennel eller lignende. Norge er ikke USA.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og fordi jeg vet at de fleste adferdsproblemer, både hos hund og menneske, skyldes traumer forårsaket av mennesker. Man finner sjelden slike adferdsproblemer der dyr og mennesker får utfolde seg fritt i sitt rette element. Problemene oppstår når vi forsøker å kue og kontrollere våre og andres dype instinkter.

Dette var da en bastant påstand. Du VET at det skyldes traumer...? Regner med at du vet at det finnes en del atferdspesialister rundt omkring som er veldig uenig med deg her, men vært interessant å få litt dokumentasjon på det du vet her. Ting man vet har man gjerne bevis for... Jeg tror nok helt sikkert at latente problemer kan komme fram som følge av en traume eller feilbehandling (jeg snakker nå om hund, selv om mine hunder er familiemedlemmer og alt det der så er de fremdeles ikke mennesker! Menneskers psyke fungerer ganske annerledes enn hunder og terapi for dyr og mennesker kan ikke sammenlignes!), men om det virkelig var sånn at alle hunder i utgangspunktet var stabile og flotte hunder og at det var vi mennesker som ødela for dem så burde ingen av oss ha hund! Kun de aller færreste av oss er istand til å oppdra en hund perfekt og uten å gjøre feil, om hunder ikke tålte alle våre misforståelser og feil så ville samtlige (nesten?) hunder være problemhunder! Jeg har da virkelig påført alle mine hunder traumer på en eller annen måte, en eller annen gang... Da jeg hentet dem f.eks. Stor traume! :ahappy:

Traumer er forresten en del av livet, for alle! De er livsviktige for utvikling og hvordan vi takler livets små og store traumer (feks barn som skriker i senga si på kvelden og ikke blir tatt opp av mor. Dette er en stor traume i et lite liv, blir sviktet av sin mor, men det er likevel viktig for at barnet skal lære seg å sove i senga si. At barnet overlever denne traumen (som de aller fleste av oss faktisk gjør...) er viktig for barnets videre utvikling.) vil være avgjørende for hvordan vi takler nye traumer senere.... De individene som ikke takler traumene som kommer vil sannsynligvis være de individene som får problemer senere, evt kan traumene være så store at de er vanskelige å takle. Heldigvis tror jeg det siste er av fåtallet. Så kan man jo fundere på hva som gjør at noen takler livets utfordringer bedre enn andre... og det gjelder både folk og fe...

Beklager mange og lange parenteser. Tidlig på morgenen... :ahappy: Sånn! Off to work! :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ingen professor i etologi... Jeg vet hvor vanskelig det ville være å få realisert et slikt sted for hunder, spesielt når slike holdninger dominerer. Men alt starter med en drøm - og en ildsjel eller to.

Jeg tenkte først og fremst på at et slikt sted, kunne være "siste utvei" for hunder som ikke kan endre adferd og tilpasse seg menneskers krav. Man må selvfølgelig vurdere i hvilken grad hunden lider, men i utgangspunktet syns jeg de har like mye krav på livet som mennesker. Det kan finnes gleder i et liv med lidelse også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En av (de mange) forskjellene på et menneske og en hund er jo at man kan forklare et menneske hva som skjer og hvorfor det skjer. Det finnes kanskje glede i et liv med lidelse, men spørsmålet er hvor stor denne gleden er i et hundeliv om man enten blir tilført smerte man ikke forstår konstant eller er livredd for ting man ikke forstår konstant. En annen forskjell er jo at mennesker som er en fare for sine omgivelser kan sperres inne, gis medisiner og holdes under konstant overvåking. Problemet blir jo at med en hund så er kanskje den som skal passe på denne livredde hunden akkurat det den er redd for... Jeg mener faktisk også at alt liv har lik verdi og at man skal gjøre det man kan for at både mennesker og dyr har det så bra som overhodet mulig. En av de store "fordelene" (og de store sorgene) med en hund er at man faktisk har mulighet til å si at den skal få slippe å lide seg til døde. Jeg er tilbøyelig til å være for aktiv dødshjelp på mennesker også, i enkelte tilfeller. Jeg mener at en del av det å få lov til å leve så bra som mulig er å også få lov til å dø så bra som mulig.... Glede i et liv med lidelse? Vi mennesker kan finne glede i å få besøk av barnebarn, i å lese ei god bok, kikke ut av vinduet og se at snøen smelter... En hunds glede ligger neppe i disse tingene og spørsmålet er jo da om den faktisk vil HA noe glede i et liv med lidelse...? Det å være livredd hele tiden er jo også en lidelse (siden det var atferdsproblemer vi snakket om) og de som har slitt med angst kan helt sikkert fortelle hvor altoppslukende dette kan være. Om man da ikke forstår at dette er "all in your head" engang.. vel... Jeg hadde aldri sendt min hund til et sånt "hjem" som du snakket om! Det å bli omplassert er nok en større traume enn vi mennesker liker å tenke på for mange hunder og om min hund rett og slett ikke fungerte som et normalt individ i et normalt samfunn og hadde lidd pga dette så ville den den iallefall ikke lidd mindre med å bli revet bort fra det eneste trygge den hadde...

Det er en ting å være idealist, men å være idealist av prinsipp uten å se hvordan de man skal "redde" påvirkes blir veldig feil for meg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ingen professor i etologi... Jeg vet hvor vanskelig det ville være å få realisert et slikt sted for hunder, spesielt når slike holdninger dominerer. Men alt starter med en drøm - og en ildsjel eller to.

Jeg tenkte først og fremst på at et slikt sted, kunne være "siste utvei" for hunder som ikke kan endre adferd og tilpasse seg menneskers krav. Man må selvfølgelig vurdere i hvilken grad hunden lider, men i utgangspunktet syns jeg de har like mye krav på livet som mennesker. Det kan finnes gleder i et liv med lidelse også.

Jeg hadde ALDRI plassert hunden min til et slikt sted som du beskriver. Ikke aner man hvordan hunden vil få det, og i mine øyne er det direkte ondt å sende en hund med store problemer til et nytt sted hvor atferdsproblemene garantert bare vil gro og gro.

Jeg regner også med at de som driver et slikt sted ikke har peiling på problemhunder og tenker "dakkar søte liten". Hvordan skal de ansatte takle ørti hunder hvor atferdsproblemene per hund bare blir større og større? Jeg hadde heller aldri stolt på at noen ansatte på et slikt sted hadde visst når nok var nok - for tydeligvis skal jo alt leve til enhver pris.

Og hvordan skal det gjennomføres? Mange hunder takler verken andre hunder eller mennesker, og da blir det vel å stenge den inne på et rom isolert for alt annet. Hva er det for et liv? Tvangstrøye til hunder neste? Hva med hunder som har seperasjonsangst? Hvordan skal de fungere i dette idylliske senteret?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg regner også med at de som driver et slikt sted ikke har peiling på problemhunder og tenker "dakkar søte liten". Hvordan skal de ansatte takle ørti hunder hvor atferdsproblemene per hund bare blir større og større? Jeg hadde heller aldri stolt på at noen ansatte på et slikt sted hadde visst når nok var nok - for tydeligvis skal jo alt leve til enhver pris.

Og hvordan skal det gjennomføres? Mange hunder takler verken andre hunder eller mennesker, og da blir det vel å stenge den inne på et rom isolert for alt annet. Hva er det for et liv? Tvangstrøye til hunder neste? Hva med hunder som har seperasjonsangst? Hvordan skal de fungere i dette idylliske senteret?

Jeg skrev: "skjermede omgivelser og profesjonell omsorg." Da mente jeg ikke fullstendig isolasjon, tvangstrøyer og idealister. Det må selvfølgelig til enhver tid vurderes hva som er det beste for hunden. Og jeg tenkte ikke at det skulle fungere som et fengsel med besøksforbud, så eieren kunne fint holde kontakten.

Jeg skrev også: "i hvilken grad man kan klare å tilpasse omgivelser etc. til hundens behov.

Det er vel ikke noe som er verre enn å plassere "ville" dyr i zoo..."

Nei, dere har nok rett - det er bare en utopi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skrev: skjermede omgivelser og profesjonell omsorg. Da mente jeg ikke fullstendig isolasjon, tvangstrøyer og idealister. Det må selvfølgelig til enhver tid vurderes hva som er det beste for hunden. Og jeg tenkte ikke at det skulle fungere som et fengsel med besøksforbud, så eieren kunne fint holde kontakten.

Nå lurer jeg veldig på hvordan du ser for deg dette stedet. Skjermede omgivelser og profesjonell hjelp? Hva med hunder som da gjeter skygger, eller hunder som blir stresset bare av seg selv, eller som ikke takler andre mennesker enn sin eier. Hvordan skal en slik hund kunne forholde seg til ansatte?

Her er det snakk om omplassering eller avliving av hunder med ganske seriøse atferdsproblemer - og jeg kan ikke se hvordan noen av disse hundene skal kunne få det bedre på et slikt senter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med hunder som da gjeter skygger, eller hunder som blir stresset bare av seg selv, eller som ikke takler andre mennesker enn sin eier. Hvordan skal en slik hund kunne forholde seg til ansatte?

Og hva med hunder som er panisk redd for andre hunder? For sånn var min drittbikkje nr 2.. Han hadde nok stortrives på en kennel fylt med andre bikkjer, liksom..

Han var forøvrig litt autistisk i sin hunderedsel (jeg veit ikke om hunder kan være autister?), han hadde en imponerende hukommelse når det kom til hvor han hadde møtt andre hunder, og han skrudde på hysteriet sitt så fort vi nærmet oss sånne steder. Kjempeartig å gå tur med en sånn hund på et sted som her, hvor det er hunder i hvert tredje hus eller noe. Når vi flyttet, var han i en periode veldig mye bedre, og det varte helt til vi hadde funnet ut hvor alle hundene der omkring bodde..

Han var utsatt for to "traumer" som valp, første gangen når vi var på fellestur med noen venninner når han var 4 mnd gammel, da ble han bjeffet på av 2 store sorte skjeggete hunder som ville leke med han. Skjønner godt at sånt kan skremme livskiten ut av en valp såpass at han aldri kommer over det. Andre gangen var når han var 6 mnd, da ble han overfalt av naboens überlykkelige boxervalp (5 mnd gammel var den). Det er klart at ingen hund burde utsettes for sånne livsfarlige situasjoner som valper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå lurer jeg veldig på hvordan du ser for deg dette stedet. Skjermede omgivelser og profesjonell hjelp? Hva med hunder som da gjeter skygger, eller hunder som blir stresset bare av seg selv, eller som ikke takler andre mennesker enn sin eier. Hvordan skal en slik hund kunne forholde seg til ansatte?

Her er det snakk om omplassering eller avliving av hunder med ganske seriøse atferdsproblemer - og jeg kan ikke se hvordan noen av disse hundene skal kunne få det bedre på et slikt senter.

Så hva handler egentlig denne tråden om da, hvis det ikke var om alternativer til omplassering? Greit eller ikke... Jeg syns det er greit, så lenge hunden ikke er til fare for seg selv eller andre. Er den en alvorlig nok trussel, så bør den klart avlives. Men kan den ha det fint i tilpassede omgivelser og proff håndtering så syns jeg den skal få lov å leve, uavhengig om den kan være til nytte for mennesker eller ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så hva handler egentlig denne tråden om da, hvis det ikke var om alternativer til omplassering? Greit eller ikke... Jeg syns det er greit, så lenge hunden ikke er til fare for seg selv eller andre. Er den en alvorlig nok trussel, så bør den klart avlives. Men kan den ha det fint i tilpassede omgivelser og proff håndtering så syns jeg den skal få lov å leve, uavhengig om den kan være til nytte for mennesker eller ikke.

Nei, jeg spurte om problemhunder BØR omplasseres. Jeg syns ikke problemhunder (dersom det er snakk om tilfellene vi hele veien har snakket om her) har det bedre i hundehimmelen. At du syns disse hundene skal leve for enhver pris syns jeg er rart. Det er ikke snakk om hundens nytteverdi, de færreste her avliver sine hunder fordi de ikke lenger duger til konkurranse liksom. Problemhunder kan både være fare for samfunnet og gi hundemiljøet et enda værre rykte, i tillegg nekter jeg å tro at slike problemhunder har det særlig godt med seg selv, og vi gjør de faktisk en stor tjeneste ved å sende de til hundehimmelen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg spurte om problemhunder BØR omplasseres. Jeg syns ikke problemhunder (dersom det er snakk om tilfellene vi hele veien har snakket om her) har det bedre i hundehimmelen. At du syns disse hundene skal leve for enhver pris syns jeg er rart. Det er ikke snakk om hundens nytteverdi, de færreste her avliver sine hunder fordi de ikke lenger duger til konkurranse liksom. Problemhunder kan både være fare for samfunnet og gi hundemiljøet et enda værre rykte, i tillegg nekter jeg å tro at slike problemhunder har det særlig godt med seg selv, og vi gjør de faktisk en stor tjeneste ved å sende de til hundehimmelen.

Nå har jeg gang på gang skrevet at det må vurderes hva som er best for hunden (og tydeligvis også eieren) og jeg har aldri ment at livet skal spares for enhver pris. Jeg prøvde bare å tenke litt utenfor boksen... Nå gir jeg meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...