Soppen og Powers solskinnshistorie!

[SoppenCamilla]

Det skvulpet og bølget, men grisen holdt seg over vannet, som den hadde lovet. Da de var vel over, trillet pannekakejenta ned fra grisen, og skulle til å takke. Grisen så på henne med store øyne. "Er det noe galt?" lurte jenta på. "Jeg ble så sulten av svømmeturen!" sa grisen. Jenta begynte å skjønne hvor dette skulle ende, men akkurat da grisen jafsa til, så ble pannekaka ei jente igjen! Det gikk så fort at grisen mistet alle tennene sine, og begynte å gråte. Jenta fikk litt dårlig samvittighet, men grisen hadde jo tross alt tenkt til å spise henne! Jenta unnskyldte seg, la igjen den siste kanelsnurringsen som var, og ruslet videre. Det regnet ikke så kraftig lenger heller. Hun kunne se en liten lysning i skogen, et stykke fremme, og småløp for å få igjen varmen. Da hun kom frem, befant hun seg i en perfekt sirkel, midt inne i den tette skogen. Det var helt åpent, og her skinte også sola! Hun la seg ned for å slappe av litt, men det tok ikke lang tid før hun hørte noen som snakket til henne. Da hun åpnet øynene så hun en veldig bleik, men allikevel ganske kjekk ung mann. Det som var rart med han var at han glitret i sola! Jenta trodde ikke det var mye som kunne overraske henne noe mer, men der tok hun feil! Ved siden av han stod det en hund som jenta kjente igjen. "Dette er hunden min, Jacob, sa han. Og jeg er Edward." Jenta blunket og stirret på hunden. "Men er ikke det der Argyr fra sonen, da?"

[Artemis]

Jo, visst var det Argyr, men hvilken rolle spilte det? Jenten bråsnudde så og kastet seg over Edward("Candy on legs" ropte hun samtidig). Men, men? Hun rev og slet i Edward, og huden begynte å løsne, akkurat som på en slange som skifter skinn. Eeew! Ikke mye eyecandy over skapningen nå lengre. Og ut av skinnet kom, intet mindre enn, geiten Børjan?! Han senket hodet, og løp mot jenten, klar for å stange rumpestumpen hennes. Hun løp og løp, og registrerte et kort øyeblikk at hun var i fritt fall, for hun hadde løpt utfor et stup. Men fallet varte ikke lenge, for plutselig landet hun i... fanget til Hugh Hefner!?

[SoppenCamilla]

Hugh Hefner satt i kongestolen sin med ingen annen påkledning enn sin sedvanlige morgenkåpe. Jenta syns dette var litt.. ubehagelig, men Hugh Hefner bare lo og sa "Wow, I got what I wanted for X-mas, now you shall join us in the Playboy Mansion!" Jenta følte at hun ikke hadde noe annet valg enn å bli med, enda hun følte seg veldig ukomfortabel. "You look uncomfortable," bemerket Hefner, og jenta bekreftet at ja, det lå ikke i hennes natur å være kaninen til noen. Hefner forsikret henne om at hun kom til å bli vandt til det på rekordtid, og da de ankom på Playboy Mansion, så ble noen lettkledde tjenere bedt om å gjøre jenta mer komfortabel, og mer "kaninaktig". Veldig skeptisk og motvillig ble jenta med de blonde tuppene inn på et digert rom med en rund seng midt i, og før hun visste ordet av det var hun kledd som en ekte playboykanin - rosa, hårete, heldekkende kanindrakt! Jenta følte seg mer komfortabel med en gang, det vil si, frem til hun innså at hun var allergisk for kanindrakten! Hun fikk den ikke av, for hun nådde ikke frem til glidelåsen, og hun klarte ikke stoppe å nyse. Hun nøys så mye at hun hadde øynene mer lukket enn åpne, og hun vandret rundt blandt de ekte playboyjentene og visste ikke hva hun skulle gjøre.

[Aya]

*Dør av latter*

[Gjest]

Pepperkaker og fake healing, der har dere meg i et nøtteskall

Likte best avsnittet hvor jeg var ond

Også likte jeg denne rødhetteversjonen myyye bedre enn orginalen!

[Artemis]

"Grrr"

"Slurp"

*Blunk*

En mann i brun heldekkende kanindrakt hadde sett henne.

"You wanna go for a ride?"

"Eeeeeew! Get lost mister!"

"Ehm, jeg lurte bare på om du ville være med på kjøretur? Bilen min står utenfor."

"Oi, ops, vel, nei takk. Jeg skal komme meg bort herfra på egen hånd."

"Nei, du skal INGEN STEDER!" brølte kaninmannen. Og skrekk og gru, mannen i kanindrakten viste seg å være Hugh Hefner, og nå hadde han røsket av seg kanindrakten, og beltet på morgenkåpen hadde løsnet... EEEEEEEW! Synet gav henne arr på sjelen...! Hun kastet gulroten hun hadde tygget på i hodet på Hef, og la på sprang i den kløende kanindrakten, hun måtte bare komme seg vekk herfra!

[SoppenCamilla]

Hun kastet seg inn i bilen som faktisk viste seg å vente utenfor, med nøklene i tenningen, for en flaks! Hun trampet på gassen så det hvinte i dekkene, og spant avgårde rundt svingen og vekk fra området. Hun kjørte hit og dit, uten mål og mening, hun bare visste at hun måtte vekk, langt vekk, og håpe hun fikk se noe veldig rart, noe som kunne fungere som plaster på sjelen hennes. Hun kom til en liten landsby, med leirvegger og stråtak, og hun kom dit ridene til hest! Mustangen hadde faktisk blitt til en mustang! "Curiouser and curiouser!" tenkte hun, men så kom hun på at hun er jo norsk, så nå må hun tenke på norsk!

[Artemis]

...men alt hun klarte å tenke på, var gamle pølser som hadde skrumpet inn i solsteken. Ugh.

Solen var stekende het, og hun befant seg på et gårdstun. Jenten hørte en irriterende lyd ved øret. Bzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz! Bzzzzzzzzzzzzzzz! Bzzzz! Pokkers insekt! Hun slo rundt seg etter knotten som svirret i luften, da hun hørte et hjerteskjærende hyl.

"Neeeeeeeei! Knoooott!" Der kom en ung kone løpende ut av huset. Stakkers, det var nok hardt å bo her med insektsplagen.

"Ikke slå ihjel Knott!" Huh?

"Det er gjeterknotten min. Ikke plag henne!". Okeeei, denne stakkers konen var nok ikke helt ved sine fulle fem.

"Hei. Beklager. Det var ikke meningen. Jeg har visst gått meg bort."

"Hei. Jeg heter Aya. Jeg er nygift!"(Sistnevnte ord etterfulgt av et bredt smil) "Mannen min sa at det er lett for tilreisende og rote seg bort."

"Kan du fortelle meg hvor jeg er?" spurte jenten.

"Hvor du er? Dette skulle mannen min hørt! Mannen min sa at..."

"Men hvor er jeg?"

"Åh, jo, mannen min kaller dette det blide Sørland!"

"Åh, er jeg på Sørlandet? Da er kanskje ikke dette en mustang?" Jenten tittet ned på hesten hun satt på.

"Hehe, nå skulle mannen min vært her! En mustang? Nei, det der er en shetlandsponni! Mannen min sa at de er skikkelig trivelige."

"Shetlandsponni?" Jo, så sannelig, benene hennes subbet jo i bakken der hun satt.

"Jaha. Vil du kanskje komme inn på en kopp te? Mannen min kommer sikkert snart hjem. Mannen min sa at han ikke skulle være sen."

"Tusen takk, det vil jeg gjerne!" Så fulgte jenten etter bondekonen inn i huset...

[Aya]

*Hyler av latter* :icon_redface: Fantaaastisk! Denne tråden MÅ jeg vise mannen min

[SoppenCamilla]

Jenta satt og sippet te og hørte på Aya som kvitret videre om mannen sin, om byllupet, om forberedelsene, og om knotten. Jenta fikk presset inn noen "mm?" innimellom, slik at Aya skulle forstå at hun faktisk fulgte med (og det gjorde hun). Etter litt kom mannen til Aya hjem, og jenta, som ikke trodde noen kunne bli blidere, observerte et stort smil bli revnende stort. Mannen var veldig hyggelig, og de satt lenge og vel og skravlet, alle tre. Jenta fikk fortalt om alt som hadde hendt henne, og Aya og mannen fortalte jenta hvor glade de var i hverandre. "Ekte kjærlighet! Det håper jeg jeg finner en gang!" tenkte jenta. Etter en stund var det på tide å dra videre, og jenta lot Aya beholde shetlandsponnien, hun ville gå videre til fots. Hun gikk innover i landsbyen, og kom etter litt frem til et marked! Det var yrende folkeliv der, og jenta kunne aldri forestille seg at alle disse menneskene bodde i denne lille landsbyen! Hun gikk rundt og kikket på alle tingene som ble solgt, og stoppet i forundring da hun kom til en sykkel. Hvorfor skulle det være en sykkel blant leirhusene med stråtak, folkene som hadde klær som var laget av striesekker og der transportmiddelet var hest? Hun ble dratt ut av funderingene sine av en stemme som spurte henne hva hun drev med, og om det var noe hun trengte hjelp til. Da hun kikket opp, stod det en blid dame med kamera rundt halsen foran henne. Kamera? Er det... "Siri..?"

[Lola Pagola]

"Det er gjeterknotten min. Ikke plag henne!".

hahahahahaha ser det for meb

[Artemis]

Men uæææ! Nå kom det en yeti løpende! Hjelp! Hvor mye skulle en stakkers jente tåle på kort tid?! Iiiik, yetien stormet rett mot Siri!

Nei, forresten, det var jo bare Willy! Og der stod Siri klar med forhudsrensen! Ugh!

Puss, puss, så får du en suss! Nei, DET kunne hun få holde på med alene.

Det var på tide å komme seg avsted. Hun grep tak i sykkelen som stod der og tråkket avsted. Nå måtte hun komme seg vekk fra dette gudsforlatte stedet. Hun satt opp farten gjennom markedet, men brått skar en stemme gjennom luften.

"HEEEY! Stopp sykkeltyven!"

[SoppenCamilla]

Jenta kikket forundret rundt seg, men kunne ikke se noen. Hun stanset, og ventet, men alt var stille. Hun ville ikke stjele tingene til noen, og hun fikk dårlig samvittighet da noen tydeligvis ville ha tilbake sykkelen, men siden hun ikke kunne se noen, så hoppet hun på sykkelen igjen, og syklet videre. "STOPP, SA JEG!" var det noen som skrek rett ved henne. Jenta skvatt så hun falt av sykkelen. "Men.. Hvem er du?" spurte hun. "Er du BLIND? Jeg er HER!" svarte stemmen. Jenta kikket rundt seg nok en gang, men alt hun kunne se var en vakker sommerfugl.

"Her, ja!"

Jenta stirret på sommerfuglen. "Er dette virkelig din sykkel?"

Sommerfuglen satte beina/armene i sidene. "JA, dette er MIN sykkel, er det et problem?"

"Nei, for all..."

"Hvorfor ville du stjele sykkelen?!"

"Jeg mente ikke, jeg ville bare.."

"Bare glem det! Gi meg sykkelen og fortsett videre til FOTS!"

"Ehm, ja, selvf..."

"Ja, GÅ, da!"

"Vil du ikke ha litt hj...."

"NEItakk, farvel!"

Jenta reiste seg og børstet støvet av seg.

[Artemis]

Hun begynte å gå bortover landeveien. Hun gikk og gikk og gikk, uten å komme til noe som kunne minne om bebyggelse. Etter hvert gikk veien utover en tørr slette, hvor hun kunne skimte noe i det fjerne. Hun gikk mot det, og da hun kom nærmere, så hun at det var en vegg med en dør i. Hun gikk rundt på andre siden, og der var også døren. Det var en enkel vegg, ikke noe hus. Så merkelig!

Jenten forsøkte å åpne døren. Jovisst, den lot seg åpne, men hun så bare sletten på andre siden også. Snåle greier.

Hun tok skrittet over gjennom døren, og vips, befant hun seg i spisevognen på et tog!

[SoppenCamilla]

"Skal du ha noe?" spurte en langneset middelaldrene.. dame? dverg?

"Skynd deg, da! Vi må ta på oss skoleuniformen!" sa en gutt med runde briller.

"Skoleuniformen?" spurte jenta.

"Jaaa? Du vet, den med røde og gule tegninger på, den som hører til Griffing?"

"Hva?"

"Vi er straks fremme på skolen! På Galtvort!"

[Marianne&Java]

Hahahahahahahaha For en fantasi dere har! Genialt

[Artemis]

Men hun registrerte ikke hva gutten med runde briller og arr i pannen sa, for akkurat da så hun HAM. Han kunne best beskrives som "Perfection". Robin Hood bleknet i forhold til denne manne-mann-mann-mannen. Det var som om tiden stod stille. Drømmeprinsen, hun hadde funnet ham! *Sikle*

En rødhåret gutt knipset henne i bakhodet, sikkert på grunn av hennes fårete og lengselsfulle uttrykk. Hun løsnet tungen fra gulvet, og tørket sikkelet fra haken. Hun registrerte knapt at en konduktør i NSB-uniform passerte henne. Hun hvisket til den rødhårede gutten. "Hvem er DET?"

"Åh, det er rektoren vår, professor Dumbledore."

[Debbie]

HHAHAHAHAHAAHAHAH, jeg elsker folk med fantasi... herlig historie

[SoppenCamilla]

Toget gikk saktere og saktere, før det til slutt stanset. Jenta kjente panikken bre seg, hun hadde ikke fått på skoleuniformen enda! Hva om Dumbledore så henne slik? Det knitret i høyttalerene, etterfulgt av en stemme som sa "Jeg må dessverre meddele at det er feil i det elektriske, og det vil derfor være buss mellom Drammen og Oslo. Drammen er togets endestasjon, og det vil være bussforbindelse videre til Oslo."

"NSB er ALLTID forsinket!" var det noen som utbrøt.

NSB? Drammen? Oslo? Hvor ble det av de to maseguttene, og HVOR ble det av drømmeprinsen?! Panikken hun tidligere hadde kjent, kjentes nå ut som et kyss fra en flue. Panikken som NÅ spredte seg kunne ikke vært verre om toget hadde hoppet av linja og rast ned en 400 meter lang skråning.

[Artemis]

Jammen satt det ikke en flue på leppene hennes også. Fy, som det kilte å bli kysset av en flue. Hun gispet, det kilte sånn, og der føk fluen bak i halsen.

"Host, hark, host, hark!"

"Pføy!" Hun spyttet ut fluen, og begynte å snufse i ren fortvilelse. Strandet i harrybyen Drammen, og drømme-manne-mann-mann-mannen hadde forduftet som dugg for solen. Hun var sår i halsen etter å ha satt fast en flue, og hun var helt alene.

Bortover på perrongen på Drammen stasjon, travet det et prikkete dyr. Nei, det var ingen leopard, det var en dalmatiner! Dalmatineren la hodet på fanget til jenten, der hun satt på en benk. "Casper" stod det på halsbåndet. Men nå begynte Casper å dytte med snuten på armen hennes, og dra henne i hånden. Hunden ville tydeligvis ta henne med et sted, og hva kunne hun vel gjøre, annet enn å følge etter?

[Blondiemamma]

Hysterisk morsomt

[SoppenCamilla]

Casper hadde visst dårlig tid, så han begynte å hoppe og danse og løpe. Ørene flagret i alle kanter, og langt der borte så jenta ei annen jente, og den andre jenta ropte "Batdoooooooog!" Casper ble ellevill, og satte avårde, jenta hadde problemer med å holde følge. Da de kom fram, så var jenta så andpusten at ho måtte ha noen sekunder på å ta seg sammen.

"Hei!" sa den fremmede jenta. "Jeg er LolaPagolaBatman, og dette er hunden min, CasperBatdog!"

Jenta syns det var fryktelig rart å hete alt det, og da hun kikket opp, så hun at LolapagolaBatman faktisk hadde på seg Batmankostymet! Ihvertfall noe som kunne ligne en kappe, og Batman-flaggermusaktige ører som også skjulte halve ansiktet. CasperBatdog hadde plutselig fått seg vinger! Flaggermusvinger! Eller, var det...? Ja, det var undulatvinger! Og undulathode? En hel undulat satt på ryggen til Casper. BatUndulaten Ludde!

LolaPagolaBatman tok jenta på ryggen og begynte å løpe bortover den siste resten av perrong i harrybyen Drammen.

[Artemis]

Fra enden av perrongen i harrybyen Drammen, fløy jenten, CasperBatdog, LolaPagolaBatwoman og Batundulaten Ludde avsted. De så harrybyen forsvinne i det fjerne, men snart så de konturene av en annen by. Bergen City. De landet på toppen av Wayne Enterprises, og der fant de Christian Bale! Glemt var alle tanker om manne-mann-mann-mannen Dumbledore, for i hånden hadde Mr. Bale en rosa flexiline, og i andre enden av flexilinen var en elghundsnuppedullik, som var så stiv og støl at den hadde problemer med å gå. Mr. Bale så litt hjulbent ut selv, og i den ene hånden hadde han et gapende sår etter nærkontakt med en fryktinngytende tibetansk spaniel. Kunne dette være Christian Bales alter ego, den fantastiske manne-mann-mann-mann-mannen selv, selveste bjartulf?

[SoppenCamilla]

Jenta så storøyd på manne-mann-mann-mann-mannen som måtte være bjartulf. LolaPagolaBatman, CasperBatdog og Batundulaten Ludde forsvant i en mystisk røyksky, men alt jenta kunne se var manne-mann-mann-mann-mannen. Hun var fortapt. Hun hadde glemt alt om Mr.Darcy, Robin Hood, Dumbledore, ja, til og med Hugh Hefner var et vagt minne, nesten ferdig fortrengt. Alt hun kunne se nå, tenke på nå, og kjenne på nå, var manne-mann-mann-mann-mannen som stod foran henne. Hun holdt på å dåne, så fortapt var hun. Manne-mann-mann-mann-mannen stirret tilbake på henne med et blandet uttrykk. Det så ut som om han skulle til å si noe, noe som måtte være dypt og klokt og gjennomtenkt og tvers igjennom herlig, med et svakt hint av hans fabelaktige humor. Jenta stod på tå med munnen litt åpen, som for å mane det ut, det vidunderlige han nå skulle si. Dette, denne manne-mann-mann-mann-mannen som stod foran henne, var ekte kjærlighet. Endelig. Bjartulf begynte plutselig å dirre. Jenta tenkte at "nå, nå sier han det snart! Vi kan flytte inn i huset til MartineH sammen, og leve lykkelige alle våre dager, med jakthunder som ikke fungerer!" Manne-mann-mann-mann-mannen tviholdt i den rosa flexilina, og endelig kom det lyd ut mellom de perfekte leppene hans. Jenta sitret av forventning. Forventning som raskt ble knust og erstattet av målløs forvirring. Han.. Hylte? Som en forskremt jentunge? Også løp han? Noe hadde skremt manne-mann-mann-mann-mannen noe forferdelig, og da jenta oppdaget hva det var kunne hun ikke fatte hvorfor. Denne bingodamen som kom vraltende rundt svingen med en liten løs hund løpende foran henne, tilsynelatende helt uten kontroll og innkalling, kunne da ikke være så ille?

[Synnikken]

*tårene triller av latter*