Gå til innhold
Hundesonen.no

Den rare, gamle damen med hunden.


bjartulf

Recommended Posts

Tidligere har mine helter stort sett vært mennesker som har prestert stort i en idrett, eller som er på andre måter knallharde. Folk som Thomas Ahlsgaard, Lance Armstrong og Shetlands-larsen. Staute karer som har gjort sinnsyke ting. De siste to ukene har jeg observert en ny figur jeg ser opp til, Jeg har sett henne mange ganger før uten å legge merke til henne, eller jeg har tenkt mitt og ruslet videre. En kvinne som hver dag gjør det helt utrolige, uten pressekonferanse etterpå.

Damen jeg snakker om, jeg vet ikke engang hva hun heter eller hvor hun bor, holder nok til i samme borettslag som meg, uten at jeg kan være helt sikker. Våre stier krysses nå i hvertfall av og til, og siden jeg nå har fått meg hund og dermed andre turvaner, stadig oftere. Første gang jeg virkelig la merke til henne, var jeg på tur i myrdal med min kjære elghundsnuppedullikk. Jeg gikk rolig innover og syns kraftig synd på meg selv fordi magen ikke ga meg fred. Planen hadde egentlig vært å fortsette opp mot fjellet innerst i dalen, men jeg begynte å lete etter unnskyldninger for å la være (er ikke jeg veldig dårlig kledd, ser ikke hunden egentlig fornøyd ut, er ikke det fare for atomkrig). Da vi var kommet helt inn der veiene samles og jeg pleier å enten fortsette oppover forbi gårdene eller å snu og sette kursen mot hovedveien traff jeg en snodig kortesje. En dame med krykke i vær hånd, allværsjakke, ullkæps og ett belte rundt livet der det var festet en bikkje. Hunden, som jeg tror er enten en bordercollie eller en blanding deromkring luntet rolig framover, og eieren så ut som hun kunne velte hvert øyeblikk. Min første tanke var "nei, f*en. hvorfor har en sånn jodler en så krevende hund, den må jo være max understimulert." Damen skyndte seg å få hunden inntil seg, spørre om jeg hadde tispe eller hann og spørre om de kunne hilse når jeg sa jeg hadde tispe. Jeg lot Pelsdottene snuse og hilse og gjøre sitt mens jeg la merke til at hunden hennes trolig er den roligste og høfligste borderen og for den del hannhunden jeg har truffet. Da collien begynte å lukte litt bak på Tyra var damen raskt ute å oppfordret hunden til å være grei med jentene. Ikke ved å dra i båndet eller å bruke sinnastemme, men ved å ganske enkelt si "hilse pent". Hun beklaget seg over føret og sa at hun ikke hadde kommet seg lengre enn litt opp i bakken før hun måtte snu.

Jeg gikk videre og i nevnte bakke merket jeg at i denne bakken var snøen råtten og våt, det var ikke lett for meg heller engang å gå i fornuftig tempe men jeg kom da opp. Det slo meg da hvor gjennomført dimling jeg av og til er, Greit nok at jeg har litt vondt i magen av og til og at jeg har vært sykemeldt siden det var badetemperatur i sjøen. Men når denne damen, som min lekmansvurdering utifra ansikt og ganglag mest sansynlig har hatt ihvertfall ett slag, som sikkert er minst tre ganger min alder, som bruker stokk på tørr asfalt gjorde ett forsøk, da skal jeg jaggu kutte ut sytingen å gå.

Jeg har truffet henne flere ganger de siste ukene, alltid med hunden. uansett hvor gjennomført j@vlig føret er i Bergenstraktene om dagen, med snødekke og endel regn og overvann. Hun er på tur og sørger nok for at både hun og pelsen er trøtte å gode når de legger seg. Jeg treffer mye hundefolk omdagen, dels fordi jeg har oppdaget at hundefolk er trivelige dyr (stort sett,unntak er beskrevet i egen tråd) og dels fordi jeg går mye på tur med egen bikkje. Og mange av de jeg treffer har langt dårligere kontroll på både mindre hunder og mindre krevende hunder enn selv den roligste BCmix. Mange av de unge spreke folkene med engelsk setter og fjellrävenjakke som jeg prater med, og tildels er selv sier ofte "Idag er det så guffent at vi får heller la dyret springe litt løs siden vi ikke kan gå så langt" og med ett blikk som sier "sånn som i går, og dagen før det".

Så, det er med stolthet jeg melder at jeg har fått ett nytt forbilde og kanskje litt ny visdom også. Når jeg syns ting er litt kjipe og jeg helst vil furte tenker jeg på denne gamle damen og lar litt av hennes stahet smitte over på meg, også tar jeg med meg snuppedullikken på tur, igjen...

Gamle dame, Jeg bøyer min nakke i respekt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var fint skrevet.

Hun er herved min helt også :)

Vi har en slik dame i nabolaget her. Hun bruker ikke stokk men er forferdelig dårlig til beins. Hun har også en veldig godt dressert Border Collie.

Man får en stor ærbødighet ovenfor slike gode gamle mennesker som er glade i dyra sine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den største respekt for damen med hunden,og for deg som formidlet så flott.

Noe å tenke på når eneste unnskyldningen for å ikke komme seg ut er at golvet blir møkkete...etterpå :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skriver altså så levende og det er så flott å lese dine skildringer, morsomme eller bare rett og slett godt om medmennesker. Jeg er en lettrørt person, så her sitter jeg med kleenexboksen min :D:)

Signeres!

Du har noen flotte skrivegaver! Nydelig skildret:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stemmer for at du starter blogg, og den skal jeg følge med på! Du skriver utrolig levende, morsomt og bra :)

Slike hverdagshelter som denne damen her er absolutt de aller største helter man kan. Idrettsheltene har rumpa full av sposnorpenger og en ansatt til å tenke på alt fra hva og hvordan man skal trene til hva og hvordan man skal spise, kle seg, slappe av osv osv. Men mennesker som denne damen her er hel utrolige. De trosser alt som måtte gå dem i mot og viser hvordan man kan ta tak i de mulighetene man har. Når jeg bodde på Lillehammer hadde jeg en lignende ekvipasje som jeg alltid likte å møte på tur. Det var en mann på godt og vel 70 (kanskje til og med 80 år) med svært dårlige bein. Alikevel møtte jeg han alltid på morgenturen min der han stabbet seg rundt med sin nesten like gamle setter. Is, regn, vind, sol eller snø. De var alltid ute å gikk på tur i bakkene rundt der jeg bodde, selv om begge hadde vandringsproblemer. Når jeg møter slike folk tenker jeg at "slik vil jeg å bli når jeg blir gammel".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blir kanskje litt OT dette, men min bestekamerat (som tapte kampen mot kreften i 08 :)) ble under cellegiften og strålebehandlingen så dårlig at han ikke greide å gå etterhvert. Han hadde en søt og snill rottweiler tispe og hans store bekymring var ikke sin egen sykdom, men at bikkja ikke fikk nok trim. Da han var blitt såpass dårlig til bens at han fikk en elektronisk rullestol, gråt de fleste rundt han over hans tilværelse. Min kamerat selv jublet, fordi han nå skulle ut å trene av flesket på bikkja..

snille, positive vennen min :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En kjempefin historie som var flott skildret. All respekt til alle de som trosser vondter og gamle stive ben og kommer seg ut med dyrene sine. Jeg vil også bli sånn når jeg blir gammel. Skikkelig rørende :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så flott skrevet! og for en flott dame! blir helt rørt her jeg sitter :)

Ang eldre mennesker og dyr og omsorgsboligere..

Dette er riktignok ikke en hund jeg tenker på, men en katt. Men historien finner jeg rørende og veldig trist. Og siden omsorgsboliger og eldre mennesker er nevnt så tar jeg og skriver ned noen ord her.. håper dette ikke ble for mye OT.

Dette var når jeg jobbet litt i en dyreklinikk, en dag kom det en liten eldre dame med en kattepus på 16 år som skulle avlives. Katten var frisk og rask til eldre herremann og være. Men nå var det tid for bestemor og reise til en omsorgsbolig, allerde dagen etter.. Og familen hadde lovet og ordne noe til pusekatten. Men denne damen hadde ikke tro på at de ville tenke på han annet enn og ta han selv til dyrlegen. Så hun bestemte seg at hun skulle følge sin bestevenn seg til graven.. Dette var det siste hun iallefall måtte kunne gjøre for vennen sin sa hun. Hun hadde da ikke sagt noe til sin famile, siden hun ønsket dette skulle være hennes eget valg. Så hun pakket pusen ned i en bag, tok taxi til klinikken alene. Hun fortalte meg om at hun fant denne som en liten forlatt kattunge bare par uker gammel, og selv fostret han opp. Hun ville ikke flytte pga katten ikke fikk være med til omsorgsboligene, men helsen hennes tillot desverre ikke at hun kunne utsette dette mer.. Så satt vi der da, jeg fikk henne plassert på den ene siden av bordet og jeg på den andre, mens vi støk på pusen sammen til han sovnet.. mens hun med tårer i øynene og sa det siste hun var virkelig glad i nå var borte. Hun gav meg en stor klem etterpå og takket for hjelpen, jeg var så glad jeg var på jobb denne dagen, tror det er en av de minnene jeg husker best det året jeg var der. Og tanken på den katten kunne ha levd sikkert et par år til og de kunne vært glede for hverandre i sine eldre dager, men måtte ta en alt for tidlig avskjed pga det var ikke tilatt med dyr i omsorgesboligen er trist og tenke på :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei og nei, tankevekker og veldig rørende. Blir glad i den damen ut i fra det du skriver. Hun er nå helten min også:)Ser henne for meg på tur med hunden sin :)

Og dere andre som la til historier, blir rørt av disse go'e menneskene.

*tåreikroken*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
    • Dette albumet har flere låter han liker. Artisten har gitt ut flere: https://music.youtube.com/playlist?list=PLQKkIV10JKf_ZFZxjvkB-LUc00Kyiifhz&si=Hc2-qFcJVQEsqZ_G
    • Om økonomien er stram låner man bøker på biblioteket. 100% positiv hverdagslydiget (eller Hverdagslydighet fra valp til voksen som den nye versjonen heter), På talefot med hunden, eller andre gode hundebøker. Men ta en titt på fra Bølle til bestevenn-seriene, Maren bruker mye metoden der med å få hunden til å legge seg og være trygg i sengen sin.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...