Gå til innhold
Hundesonen.no

Den rare, gamle damen med hunden.


bjartulf

Recommended Posts

Tidligere har mine helter stort sett vært mennesker som har prestert stort i en idrett, eller som er på andre måter knallharde. Folk som Thomas Ahlsgaard, Lance Armstrong og Shetlands-larsen. Staute karer som har gjort sinnsyke ting. De siste to ukene har jeg observert en ny figur jeg ser opp til, Jeg har sett henne mange ganger før uten å legge merke til henne, eller jeg har tenkt mitt og ruslet videre. En kvinne som hver dag gjør det helt utrolige, uten pressekonferanse etterpå.

Damen jeg snakker om, jeg vet ikke engang hva hun heter eller hvor hun bor, holder nok til i samme borettslag som meg, uten at jeg kan være helt sikker. Våre stier krysses nå i hvertfall av og til, og siden jeg nå har fått meg hund og dermed andre turvaner, stadig oftere. Første gang jeg virkelig la merke til henne, var jeg på tur i myrdal med min kjære elghundsnuppedullikk. Jeg gikk rolig innover og syns kraftig synd på meg selv fordi magen ikke ga meg fred. Planen hadde egentlig vært å fortsette opp mot fjellet innerst i dalen, men jeg begynte å lete etter unnskyldninger for å la være (er ikke jeg veldig dårlig kledd, ser ikke hunden egentlig fornøyd ut, er ikke det fare for atomkrig). Da vi var kommet helt inn der veiene samles og jeg pleier å enten fortsette oppover forbi gårdene eller å snu og sette kursen mot hovedveien traff jeg en snodig kortesje. En dame med krykke i vær hånd, allværsjakke, ullkæps og ett belte rundt livet der det var festet en bikkje. Hunden, som jeg tror er enten en bordercollie eller en blanding deromkring luntet rolig framover, og eieren så ut som hun kunne velte hvert øyeblikk. Min første tanke var "nei, f*en. hvorfor har en sånn jodler en så krevende hund, den må jo være max understimulert." Damen skyndte seg å få hunden inntil seg, spørre om jeg hadde tispe eller hann og spørre om de kunne hilse når jeg sa jeg hadde tispe. Jeg lot Pelsdottene snuse og hilse og gjøre sitt mens jeg la merke til at hunden hennes trolig er den roligste og høfligste borderen og for den del hannhunden jeg har truffet. Da collien begynte å lukte litt bak på Tyra var damen raskt ute å oppfordret hunden til å være grei med jentene. Ikke ved å dra i båndet eller å bruke sinnastemme, men ved å ganske enkelt si "hilse pent". Hun beklaget seg over føret og sa at hun ikke hadde kommet seg lengre enn litt opp i bakken før hun måtte snu.

Jeg gikk videre og i nevnte bakke merket jeg at i denne bakken var snøen råtten og våt, det var ikke lett for meg heller engang å gå i fornuftig tempe men jeg kom da opp. Det slo meg da hvor gjennomført dimling jeg av og til er, Greit nok at jeg har litt vondt i magen av og til og at jeg har vært sykemeldt siden det var badetemperatur i sjøen. Men når denne damen, som min lekmansvurdering utifra ansikt og ganglag mest sansynlig har hatt ihvertfall ett slag, som sikkert er minst tre ganger min alder, som bruker stokk på tørr asfalt gjorde ett forsøk, da skal jeg jaggu kutte ut sytingen å gå.

Jeg har truffet henne flere ganger de siste ukene, alltid med hunden. uansett hvor gjennomført j@vlig føret er i Bergenstraktene om dagen, med snødekke og endel regn og overvann. Hun er på tur og sørger nok for at både hun og pelsen er trøtte å gode når de legger seg. Jeg treffer mye hundefolk omdagen, dels fordi jeg har oppdaget at hundefolk er trivelige dyr (stort sett,unntak er beskrevet i egen tråd) og dels fordi jeg går mye på tur med egen bikkje. Og mange av de jeg treffer har langt dårligere kontroll på både mindre hunder og mindre krevende hunder enn selv den roligste BCmix. Mange av de unge spreke folkene med engelsk setter og fjellrävenjakke som jeg prater med, og tildels er selv sier ofte "Idag er det så guffent at vi får heller la dyret springe litt løs siden vi ikke kan gå så langt" og med ett blikk som sier "sånn som i går, og dagen før det".

Så, det er med stolthet jeg melder at jeg har fått ett nytt forbilde og kanskje litt ny visdom også. Når jeg syns ting er litt kjipe og jeg helst vil furte tenker jeg på denne gamle damen og lar litt av hennes stahet smitte over på meg, også tar jeg med meg snuppedullikken på tur, igjen...

Gamle dame, Jeg bøyer min nakke i respekt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var fint skrevet.

Hun er herved min helt også :)

Vi har en slik dame i nabolaget her. Hun bruker ikke stokk men er forferdelig dårlig til beins. Hun har også en veldig godt dressert Border Collie.

Man får en stor ærbødighet ovenfor slike gode gamle mennesker som er glade i dyra sine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den største respekt for damen med hunden,og for deg som formidlet så flott.

Noe å tenke på når eneste unnskyldningen for å ikke komme seg ut er at golvet blir møkkete...etterpå :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du skriver altså så levende og det er så flott å lese dine skildringer, morsomme eller bare rett og slett godt om medmennesker. Jeg er en lettrørt person, så her sitter jeg med kleenexboksen min :D:)

Signeres!

Du har noen flotte skrivegaver! Nydelig skildret:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stemmer for at du starter blogg, og den skal jeg følge med på! Du skriver utrolig levende, morsomt og bra :)

Slike hverdagshelter som denne damen her er absolutt de aller største helter man kan. Idrettsheltene har rumpa full av sposnorpenger og en ansatt til å tenke på alt fra hva og hvordan man skal trene til hva og hvordan man skal spise, kle seg, slappe av osv osv. Men mennesker som denne damen her er hel utrolige. De trosser alt som måtte gå dem i mot og viser hvordan man kan ta tak i de mulighetene man har. Når jeg bodde på Lillehammer hadde jeg en lignende ekvipasje som jeg alltid likte å møte på tur. Det var en mann på godt og vel 70 (kanskje til og med 80 år) med svært dårlige bein. Alikevel møtte jeg han alltid på morgenturen min der han stabbet seg rundt med sin nesten like gamle setter. Is, regn, vind, sol eller snø. De var alltid ute å gikk på tur i bakkene rundt der jeg bodde, selv om begge hadde vandringsproblemer. Når jeg møter slike folk tenker jeg at "slik vil jeg å bli når jeg blir gammel".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blir kanskje litt OT dette, men min bestekamerat (som tapte kampen mot kreften i 08 :)) ble under cellegiften og strålebehandlingen så dårlig at han ikke greide å gå etterhvert. Han hadde en søt og snill rottweiler tispe og hans store bekymring var ikke sin egen sykdom, men at bikkja ikke fikk nok trim. Da han var blitt såpass dårlig til bens at han fikk en elektronisk rullestol, gråt de fleste rundt han over hans tilværelse. Min kamerat selv jublet, fordi han nå skulle ut å trene av flesket på bikkja..

snille, positive vennen min :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En kjempefin historie som var flott skildret. All respekt til alle de som trosser vondter og gamle stive ben og kommer seg ut med dyrene sine. Jeg vil også bli sånn når jeg blir gammel. Skikkelig rørende :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så flott skrevet! og for en flott dame! blir helt rørt her jeg sitter :)

Ang eldre mennesker og dyr og omsorgsboligere..

Dette er riktignok ikke en hund jeg tenker på, men en katt. Men historien finner jeg rørende og veldig trist. Og siden omsorgsboliger og eldre mennesker er nevnt så tar jeg og skriver ned noen ord her.. håper dette ikke ble for mye OT.

Dette var når jeg jobbet litt i en dyreklinikk, en dag kom det en liten eldre dame med en kattepus på 16 år som skulle avlives. Katten var frisk og rask til eldre herremann og være. Men nå var det tid for bestemor og reise til en omsorgsbolig, allerde dagen etter.. Og familen hadde lovet og ordne noe til pusekatten. Men denne damen hadde ikke tro på at de ville tenke på han annet enn og ta han selv til dyrlegen. Så hun bestemte seg at hun skulle følge sin bestevenn seg til graven.. Dette var det siste hun iallefall måtte kunne gjøre for vennen sin sa hun. Hun hadde da ikke sagt noe til sin famile, siden hun ønsket dette skulle være hennes eget valg. Så hun pakket pusen ned i en bag, tok taxi til klinikken alene. Hun fortalte meg om at hun fant denne som en liten forlatt kattunge bare par uker gammel, og selv fostret han opp. Hun ville ikke flytte pga katten ikke fikk være med til omsorgsboligene, men helsen hennes tillot desverre ikke at hun kunne utsette dette mer.. Så satt vi der da, jeg fikk henne plassert på den ene siden av bordet og jeg på den andre, mens vi støk på pusen sammen til han sovnet.. mens hun med tårer i øynene og sa det siste hun var virkelig glad i nå var borte. Hun gav meg en stor klem etterpå og takket for hjelpen, jeg var så glad jeg var på jobb denne dagen, tror det er en av de minnene jeg husker best det året jeg var der. Og tanken på den katten kunne ha levd sikkert et par år til og de kunne vært glede for hverandre i sine eldre dager, men måtte ta en alt for tidlig avskjed pga det var ikke tilatt med dyr i omsorgesboligen er trist og tenke på :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei og nei, tankevekker og veldig rørende. Blir glad i den damen ut i fra det du skriver. Hun er nå helten min også:)Ser henne for meg på tur med hunden sin :)

Og dere andre som la til historier, blir rørt av disse go'e menneskene.

*tåreikroken*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...