Gå til innhold
Hundesonen.no

Melkeaktig nesten grønn guffe bak


PsychoLynx

Recommended Posts

Gry har vasket og vasket seg i hele natt, og vi har knapt sovet. Sjekket henne nå, og det tyter ut melkeaktig nesten grønn guffe bak. Hun er nå på dag 20 fra jeg så blod på henne i forbindelse med løpetid.

Almenntilstanden er normal, tempen er på 37,98. Hun drikker ikke mer enn normalt. Kanskje noe mer sutrete enn vanlig? Men sånn har hu egentlig vært de siste 3 ukene, så antar det er løpetiden.

Kan dette IKKE være livmorbetennelse??

Ringer veterinæren når de åpner har jeg tenkt. Gidder ikke ta det NÅ siden det ikke akkurat ser akkutt ut med snuppa :console:

Men bør jeg belage meg på operasjon av snuppa (håper de like gjerne kan gjøre det, istedet for antib.kur evnt), eller er dette "normalt" i slutten av en løpetid?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da er vi tilbake fra veterinæren. Det er basselusker der bak, men ikke så mye som man kanskje skulle tro ut fra mengden guff som kommer ut.

Veterinæren konkluderte med "vaginitt", betennelse i skjeden blir det vel, og Gry er satt på antibiotika i 10 dager.

Satse på det går over med det. Kunne komme av hyppig slikking under løpetid, og kunne spre seg til livmoren om det ikke ble behandlet.

Om gry ikke har slikket og vasket seg selv liksom, så har hu fått MER ENN NOK hjelp av Bridie. Så grunnen ligger nok der :console:

Men, ikke noe sterilisering i denne omgang :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Henter frem igjen denne tråden.

Godt at det gikk bra med Gry!

Rina er i nesten samme situasjon. På dag 20 i løpetiden (uhm.. eller 21), og i dag oppdaget jeg melkehvit/gulaktig guffe bak. Hun vasker seg hyppig, men er i god form ellers. Drikker ikke mye. Forløper til livmorbetennelse?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var dessverre livmorsbetennelse :blink:

Så nå har jeg mye å tygge på fremover. Dyrlege anbefalte at om jeg ville ha valper på henne, bør hun parres på neste løpetid, og det var jo litt tidligere enn det jeg eventuelt hadde tenkt... Og tør jeg risikere enda en livmorsbetennelse, eller er det best å bare få røsket alt ut, så kan hun være konkurransehunden min? Usj, liker ikke dette. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Raksha: Ja, kjipt er ordet.

Hun er pen, hun er brukandes, hun er frisk, har friske søsken (?), og vil være over to år neste løpetid(?) - ønsker du virkelig å ha valper etter henne så hvorfor ikke om et halvårs tid?

Æsj, ikke si det så enkelt da, Linkr :blink: Litt sutring må man få lov til å komme med? :P

Ja, hun har friske søsken (de som er sjekket så langt) og vil være over 2 år ved neste løpetid. Jeg hadde i grunn tenkt å vente til hun hadde vokst seg mer til og fått litt meritter på baken, men jeg vet jo hva hun er god for, og har veldig lyst på en valp etter henne selv... og har et par andre valpekjøpere på liste... Hannhund er valgt ut... Må bare få tid til å fordøye det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare sånn til info så hender det også at tisper kun får den ene betennelsen i livet.. (selv om det ofte er slik at det kommer tilbake desverre :blink: ) Min forrige hund fikk livmorbetennelse, hun fikk penicilin, og det kom aldri igjen.. Hun fikk også er kull på 9 valper et år senere..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare sånn til info så hender det også at tisper kun får den ene betennelsen i livet.. (selv om det ofte er slik at det kommer tilbake desverre :P ) Min forrige hund fikk livmorbetennelse, hun fikk penicilin, og det kom aldri igjen.. Hun fikk også er kull på 9 valper et år senere..

Så bra at din forrige hund ikke fikk det igjen!

Rinas oppdretter, som bor i Finland, hadde aldri hørt om at det var vanlig å foreslå sterilisering som første og eneste løsning på livmorbetennelse. Hun hadde hørt om flere tilfeller hvor tispen ble helt bra, og aldri fikk det igjen. Så jeg heller mot å vente og se hva som skjer ved neste løpetid. Nå vet jeg jo at jeg må se etter tegnene, og vil jo raskt får henne til dyrlege om symptomer dukker opp igjen... Klarer ikke helt å bestemme meg her. Synes hun er litt ung til å få valper på neste løpetid. Så vil helst vente.

Er (disposisjon for) livmorbetennelse arvelig? Er vel eneste grunnen jeg kan se til å ikke avle på henne nå? :jump:

Nei, ikke etter det hverken dyrlege eller oppdretter sa (eller ut fra det jeg finner på nett). Men jeg synes hun vil være litt ung til å få valper på neste løpetid. Da vil hun sannsynligvis være like over 2 år, og det vil bare være hennes 2. løpetid.

Og jeg hadde håpet å få litt resultater på henne, før jeg eventuelt valgte å ha kull. Ble rett og slett litt overveldet her :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Taper rasen noe på at det ikke blir avlet på henne? Hvis ikke synes jeg du skal følge følelsen og vente med å avle på henne. Er nettopp i en diskusjon på et annet forum ang. bruk av altfor mange altfor unge hunder i avl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var dessverre livmorsbetennelse :P

Så nå har jeg mye å tygge på fremover. Dyrlege anbefalte at om jeg ville ha valper på henne, bør hun parres på neste løpetid, og det var jo litt tidligere enn det jeg eventuelt hadde tenkt... Og tør jeg risikere enda en livmorsbetennelse, eller er det best å bare få røsket alt ut, så kan hun være konkurransehunden min? Usj, liker ikke dette. :jump:

Usj. Ikke bra...

Du får tenke nøye igjennom hva du skal gjøre... God bedring i allefall! :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Taper rasen noe på at det ikke blir avlet på henne? Hvis ikke synes jeg du skal følge følelsen og vente med å avle på henne. Er nettopp i en diskusjon på et annet forum ang. bruk av altfor mange altfor unge hunder i avl.

Tja... Om rasen taper på det kan jo diskuteres, og her er ikke jeg den mest objektive. Men blir det ikke valper etter henne, så skal kanskje en av søstrene ha kull.

Har i grunn bestemt meg for å vente og se hva som skjer etter neste løpetid, og ta avgjørelsen da. Å enten da parre på løpetiden deretter, eller sterilisere da.

Usj. Ikke bra...

Du får tenke nøye igjennom hva du skal gjøre... God bedring i allefall! :P

Ja, det skal alltid være noe... Du vet jo godt hvordan det er å ta sånne valg.

Rina sier tusen takk, hun føler seg i god form, hun, hehe. Heldigvis :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Komme med litt positivt her jeg og, min gamle schanuzer fikk livmorbetennelse da hun var 11 år, fikk antibiotika og hadde 2 løpetider til uten komplikasjoner før hun fikk sovne inn av andre grunner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt tispe med livmorbetennelse, og etter en antibiotikakur så var hun så god som ny. Fikk det aldri igjen. :wub:

Takk, veldig godt å høre positive historier :blink:

Uff, det var jo synd, men det var da enda godt at du oppdaget så tidlig :P

Ja, jeg er jo hønemor, så går heller til dyrlegen én gang for mye enn én gang for lite :wub: Er glad det ble oppdaget så tidlig.

Komme med litt positivt her jeg og, min gamle schanuzer fikk livmorbetennelse da hun var 11 år, fikk antibiotika og hadde 2 løpetider til uten komplikasjoner før hun fikk sovne inn av andre grunner.

Tusen takk for nok en positiv historie om livmorbetennelse :jump:

Har pratet med litt folk, funnet ut at jeg skal prate med en annen dyrlege om det, og at det er litt drastisk å vurdere sterilisering etter første tilfelle. Skjer det igjen, så får jeg heller ta den avgjørelsen da. Nå er jeg jo ekstra obs på det også. Krysser fingrene for at Rinalina holder seg frisk og fin :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også hatt en tispe som hadde èn livmorbetennelse og ble kurert for alltid med en antibiotikakur. Var nok litt mer forsiktig med bading og kulde under løpetid etter dette, men ellers levde hun som vanlig :blink: Bruk tispa di i avl når og om det passer, du. Jeg har aldri hørt at livmorbetennelse har noe som helst med arvelighet å gjøre. Men nå finnes det jo en ting eller to som kan være slik, selvom jeg ikke har hørt om det, da :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma'n til Babs fikk også livmorbetennelse ifm valpefødselen - og var skikkelig dårlig før jeg skjønte at det var det hun hadde. En antibiotikakur på 20 dager tok knekken på det hele og hun fikk det aldri mer igjen. Hun levde vel i 6 år etter det liksom, og hadde aldri antydning til livmorbetennelse igjen.

Ellers synes jeg godt du kan konsultere en annen veterinær, for uttalelsen om at du BØR ta valpekull på neste løpetid synes jeg ikke henger på greip - ikke LITT engang!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns veterinærer har litt lett for å anbefale kull på tisper som løsning på alle problemer (liksom kastrering), så jeg ville også ha hørt med en annen veterinær :blink:

Og jeg som nettopp hadde tenkt å ha et kull på Odin for å forhindre livmorprostata!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...