Gå til innhold
Hundesonen.no

Depresjoner og genetisk arvbarhet


Whoopsis

Recommended Posts

Har nå prosjekt om psykisk helse, og gruppen min skal da snakke om depresjoner og årsaker til at depresjoner oppstår hos unge i dag. I den forbindelse skal vi drøfte hvordan arv og miljø påvirker muligheten for å bli deprimert, og jeg skal skrive om arvbarheten til forskjellige typer depresjoner.

Er det noen som tilfeldigvis vet mye om dette temaet? Jeg har funnet noe fakta, men vil gjerne ha mer info om noen har. De fleste steder står det at arv spiller en stor rolle ved de mest alvorlige depresjonene, og en mindre rolle (om noen) ved mindre alvorlige depresjoner. Men mer enn det sliter jeg med å finne..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvilket nivå av informasjon er du ute etter? Jeg har lest en haug med fakta om depresjon og sitter inne med blanda info, kan neppe komme med direkte referanser.

Vi kan arve det rent biologiske, men vi kan også arve negative attribusjonsmønstre (å tenke negativt. Eks. Mor tenker alltid på verste utfall av en situasjon eller gjennomgående bruker unskyldninger som "Det kommer aldri til å gå bra", "det kommer ikke jeg/vi/du til å klare").

Jeg vil anta det er det biologiske du er ute etter.

Signalstoffene serotonin, noradrenalin og dopamin er viktige for vår sinnsstemning. Hjernecellene trenger spesielt tilgang til serotonin, og det er lav produksjon av dette signalstoffet som gjerne er problemet ved depresjon.

Dette er den biologiske tilstanden som kan arves.

Medikamenter/medisiner øker produksjonen av serotonin, noe som kan gjøre oss litt lettere til sinns, men det bryter ikke med det negative attrubusjonsmønsteret, vi kommer fortsatt til å tenke negativt.

http://no.wikipedia.org/wiki/Serotonin

http://www.google.no/search?hl=no&source=hp&q=Serotonin&btnG=Google-søk&meta=&aq=f&oq=

www.sporpsykologen.no er et nettsted drevet i regi av Universitetet i Tromsø, her er et svar fra dem angående arv:

http://sporpsykologen.no/svar/?__requestid=__requestid4b73424be4966

Håper det hjalp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvilket nivå av informasjon er du ute etter? Jeg har lest en haug med fakta om depresjon og sitter inne med blanda info, kan neppe komme med direkte referanser.

Vi kan arve det rent biologiske, men vi kan også arve negative attribusjonsmønstre (å tenke negativt. Eks. Mor tenker alltid på verste utfall av en situasjon eller gjennomgående bruker unskyldninger som "Det kommer aldri til å gå bra", "det kommer ikke jeg/vi/du til å klare").

Jeg vil anta det er det biologiske du er ute etter.

Signalstoffene serotonin, noradrenalin og dopamin er viktige for vår sinnsstemning. Hjernecellene trenger spesielt tilgang til serotonin, og det er lav produksjon av dette signalstoffet som gjerne er problemet ved depresjon.

Dette er den biologiske tilstanden som kan arves.

Medikamenter/medisiner øker produksjonen av serotonin, noe som kan gjøre oss litt lettere til sinns, men det bryter ikke med det negative attrubusjonsmønsteret, vi kommer fortsatt til å tenke negativt.

http://no.wikipedia.org/wiki/Serotonin

http://www.google.no/search?hl=no&source=hp&q=Serotonin&btnG=Google-søk&meta=&aq=f&oq=

www.sporpsykologen.no er et nettsted drevet i regi av Universitetet i Tromsø, her er et svar fra dem angående arv:

http://sporpsykologen.no/svar/?__requestid=__requestid4b73424be4966

Håper det hjalp.

Tusen takk! Jeg vil gjerne også høre litt om å arve negative tankemønstre. Får man dette gjennom oppveksten(da vil det vel gå mer på miljø), eller ligger dette også i genene? Arver man til en viss grad egenskaper som sårbarhet og følsomhet? Leste det i en bok, men har ikke funnet det i andre kilder. Dette er bare videregåendepensum, og jeg skal prøve å ikke gjøre det for "naturfaglig" iom at dette mer er en samf. presentasjon. Men jo mer jeg vet, jo bedre :)

Edit: Den nederste linken fungerer ikke..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk! Jeg vil gjerne også høre litt om å arve negative tankemønstre. Får man dette gjennom oppveksten(da vil det vel gå mer på miljø), eller ligger dette også i genene? Arver man til en viss grad egenskaper som sårbarhet og følsomhet? Leste det i en bok, men har ikke funnet det i andre kilder. Dette er bare videregåendepensum, og jeg skal prøve å ikke gjøre det for "naturfaglig" iom at dette mer er en samf. presentasjon. Men jo mer jeg vet, jo bedre :whistle:

Edit: Den nederste linken fungerer ikke..

Hm, den fungerer hos meg..

www.sporpsykologen.no ihvertfall

Sendt deg pm.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hadde nettopp en kjempefin tur uten noe tull, og masse pen lineføring. Ede var skikkelig på tilbudssiden og ikke engang utålmodig på godbitene. Det går virkelig fremover. Ordentlig godgutt i dag 🥰 Flink vaktbikkje også, for anledningen i Miljøpatruljen. Forsøpling tar vi alvorlig.
    • Hadde nettopp et mareritt av en "treningsøkt". Hadde alle favorittingene hans og lommene fulle av snacks. Godt vær og stille og rolig feriestemning. Ede åpnet med å hoppe opp og bite og bjeffe og jukke og være teit. Jeg trodde vi skulle ha en fin økt med den energien der, men da jeg ba om utgangsstilling for TREDJE GANG, så gikk han sakte og satte seg seigt ned. ... Eneste lyspunkt var en fin innkalling da han mens jeg prøvde samle meg vimsete avgårde på egenhånd inn i en luftegård jeg ikke har gitt ham lov til å gå i. Da spratt han opp fra sniffingen og kom løpende inn med en gang. Supert! ..men det var det ENESTE han gjorde riktig på cue. Han dekket hver gang jeg ba om stå. Så dumt på meg når jeg ba om utgangsstilling. La repeatedly fra seg apporten en meter fra meg i forsøk på å innkassere uten å måtte gi den fra seg. Fant plutselig ut at det var kewlere å gå fra front mellom beina mine til utgangsstilling istedenfor å svinge bakparten inn, og gjentok den der flere ganger. Nektet gå fot uten lure i hånden. Den økende frustrasjonen min gjorde ikke ting bedre. Han begynte holde hard rock konsert. Hoppet og bet og jukket. SÅ kom jeg på at han ikke har fått skjønnhetssøvnen sin. Han hadde vært våken fra kl 07 i morges uten å blunde et blunk. Aha! All made sense. Tok ham med meg inn igjen, og det tok ikke engang et minutt før han brøt ut i full raptus og fløy villmann mellom veggene i toddler tantrum. Stoppet plutselig og begynte krafse og grave som en manisk gærning på gulvet, og falt så dønn om, som et slakt, rett i søvn. — Har De forsøkt skru maskinen av og på igjen? 
    • Det er nok definitivt en del av "spøkelsesalderen", men det er også viktig å ta på alvor så man ikke ved uhell forsterker adferden så den blir en uvane.
    • Er hun ikke i den alderen? Jeg har noe liknende problemer selv, også 5 mnd. Bjeffet plutselig på en dame på bussholdeplassen i dag, uvisst av hvilken grunn. Heldigvis bare sosial bjeffing, som han gjør når han vil noe, men hun ble dessverre ukomfortabel, så måtte fortelle henne at det var vennlig kommunikasjon for å få oppmerksomhet, ikke noen trussel eller advarsel. De høres veldig annerledes ut og serveres mot "inntrengere" på "eget territorium". Kanskje sammenlignbart med hva din gjør? Fordi min er avlet for å vokte, så belønner jeg ham for å være flink gutt og gjøre jobben sin tilfredsstillende når han serverer advarselbjeff på fremmede "inntrengere". Hadde han truet og ikke latt seg avlede hadde jeg kjøpt profesjonell hjelp, men foreløpig er han tilfreds med å få respons på varselet og tar min vurdering av situasjonen som god fisk.  Kjenner du til begrepet sladretrening? 
    • Det er vanskelig å si uten å se hunden. Går dere på noe valpekurs? Isåfall er det et godt sted å spørre. Jeg tenker også at det er veldig viktig med god sosialisering med trygge hunder og folk, og på trygg avstand til "skumle" ting i ulike miljøer generelt, så ikke alt ukjent blir skummelt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...