Gå til innhold
Hundesonen.no

Det å ha 2 hunder fremfor 1


Marianne&Bianca

Recommended Posts

Nå vurderer jeg å beholde en av valpene hvis Bianca får valper. Vi skulle egentlig beholde en fra forrige kull, men den fikk bare leve i 10 dager, så da ble det ikke noe av.

Jeg trenger argumenter både for og mot det å ha 2 hunder. Fler enn to hunder blir det ikke uansett.

Jeg kan jo skrive litt om hvordan Bianca er. Hun er nå snart 5,5 år gammel. Rolig, snill, lydig, litt rampete (det er vel alle hunder), elsker dyr (alt fra hester til mus. Hun ELSKER å leke med frosker).

Noen ganger synes jeg hun er litt for rolig. Jeg skulle ønske hun hadde en partner. En god venn som var sammen med henne når hun er alene eller når hun leker, så hun slipper å leke alene. Vi leker med henne, men vi har andre ting å gjøre også.. Siden hun er så selskapsglad hadde det vært så koselig å beholde en av valpene. Ikke misforstå, vi vil ikke beholde bare fordi vi ikke vil at Bianca skal være alene. Det er av vår interesse også. En annen ting er at vi har tid, spesielt nå og spesielt jeg. Jeg skal jobbe i hvertfall tre år ned i svingen her jeg bor (3 minutter å gå), pluss at vi er flere i familien som deler på arbeidet. Vi har veldig glede av Bianca og livet med hund.

Jeg klarer ikke å se noen mot-argumenter. Hjelp meg! Kan dere dele deres tanker rundt dette og eventuelt om dere har erfaringer..? Det hadde jeg blitt veldig takknemlig for. Jeg går og tenker på dette hele dagen. Det er bare 8 uker til det kanskje kommer små valper og da hadde det vært greit å vite om jeg skal beholde eller ikke..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja jeg ser ingen problem med å ha to hunder. Spesiellt hvis hund nr 1 er snill og rolig og har noe å bidra med i opplæringen til neste hund. Du har jo en liten rase, og dette har også litt å si. Da blir ikke to så stor overgang som med to store.

Jeg syns det er kjempekoselig med to, for de har mye glede av hverandre. Men det er store hunder og de gjør mye ut av seg. Det blir dobbelt opp av å passe på utendørs, holde kontroll. Det er tungt å gå med begge i bånd. Men man har jo to armer så det går. hehe. Og så er den ene veldig avhengig av den andre, og blir så urolig hvis den ene går ut. Det er litt dumt. Og så er det vanskeligere å få pass nå enn før. Samt mer tungvindt å reise med dem. Det er dyrere også. Dobbelt opp med utstyr og mer mat.

Men igjen, her er det store hunder, og du har små. Det er litt forskjell der. Det er somregel lettere med små hunder uansett, iforhold til det nevnt over her. :ahappy:

Så jeg anbefaler det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noe negativt er det kanskje(kommer vel an på hvordan man ser det). Det tar litt mere tid, spesielt med valp/ung hund, med sosialisering og alene tid. For meg med to store hunder kan det være et problem og få pass, spesielt over lengre tid. Og kostnadene øker.. Når det er sakt så kommer jeg aldrig til å ha bare en hund igjen. Jeg har god selskap i begge to, de har utrolig godt selskap i hverandre.

Alt i alt, litt mere arbeid/tidskrevende og litt mindre penger på konton, men absolutt verdt det ;D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

får min hund nr. 2 i juni (hvis drektighet osv går bra), da er Kita 16mnd :lol: så en del hvordan reaksjonen var da søstra mi fikk sin valp :) må si jeg blei positivt overrasket :ahappy: hun er rolig (leiker litt), men da ligger ho stort sett og ruller på gulvet med valpen oppe seg :) laaaang strikk før ho sier ifra :) Ligger gjerne og sover sammen :D og ikke noe stor HALELUJA fra hennes side, bare rolig og behersket :D nå skal det sies at ho er 13mnd nå, så fornøyd med denne atferden :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anbefaler absolutt 2 hunder! :ahappy:

Argumenter for å beholde en valp/ha 2 hunder:

1: Du har en liten rase. Det gjør det mye lettere å ha hund generelt, og da også lett å ha 2 hunder.

2: Du har en godt voksen hund som kan hjelpe til i oppdragelsen, det er i tillegg moren, og en tispe du tydeligvis anser som egnet til å produsere sunne, mentalt friske valper, altså bør hun også være egnet til å leve sammen med en annen hund, tilogmed sin egen valp.

3: De får så mye glede av hverandre! Nå vet ikke jeg hvor leken tispa di er med andre hunder, men jeg ser på mine egne to, hvor mye selskap, lekekompis og bestevenn de har i den andre. :lol:

4: Det virker som om du har tenkt gjennom ting, og du er nok forberedt på å få en valp i hus. Du har en jobb rett i nærheten, dere har mer tid enn vanlig, og du har altså mer tid til en valp/unghund enn du kanskje får i framtiden. I mitt hode høres det ut som et godt tidspunkt å få valp. :D

Argumenter MOT å få hund nr 2:

1: Det er litt mer jobb. Men iom at du har en voksen tispe, som er moren, så får du litt hjelp i oppdragelse, selv om du samtidig må passe på at også du/dere oppdrar valpen, og at du ikke overlater alt til moren, dersom dere beholder en. (jeg har to unghunder, en på 13 mnd som er full av rampete innfall, og en på 6 mnd, som jeg jo da skal oppdra i tillegg.)

2: Det kan være vanskeligere å få pass. Men, du har små hunder, så som oftest er det da ikke noe problem.

Vel. Det var det jeg kom på nå. Jeg har per i dag en basenji på 13 mnd og en etnahund på 6 mnd, og jeg har ikke angret et sekund på at jeg fikk etnahunden i hus, hun er verdens herligste valp, og basenjien er fryktelig fornøyd med å få selskap. De er veldig veldig glade i hverandre, sover sammen, leker sammen, ødelegger ting sammen, plager katten sammen, de gjør så og si alt sammen. De "småkrangler" litt iblant om hvem som skal ha det margbeinet som smaker best, men aldri aldri noen alvorlige fighter. *bank i bordet* Basenjien er fantastisk tålmodig med etnahunden, og lar henne få lov til veldig mye jeg ikke egentlig vil at hun skal lære seg at er lov. (som å henge seg i nakkeskinnet på basenjien når hun er i bånd og ikke kan komme unna.) Så iblant må jeg gå inn og si ifra.

Men alt i alt har det KUN vært positive sider med å få en til, selv om det såklart er noe ekstra jobb iom at begge er så unge, at jeg faktisk har 2 stykker som skal aktiviseres mentalt(de må trenes hver for seg, ellers går de i veien for hverandre), og 2 stykker når jeg reiser noe sted. Men, jeg bor alene, er man en familie så er det jo også lettere å aktivisere hundene hver for seg. :lol:

Og det aller viktigste: trene dem på å være hver for seg, og alene, så de ikke blir fryktelig avhengig av hverandre, og at de tåler å være aleine hjemme dersom f.eks bare en av dem skal til dyrlegen. :D

Lykke til med valget!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...